PhiWo

Til tross for å ha bestilt overnatting i Porsgrunn vet vi ikke så mye mer om stedet enn at det finnes porselen her. Vi kviet oss litt for å ta med Rebecca inn på en porselensfabrikk, men landet på at vi måtte jo innom nå som vi først var her. Og hva annet skulle vi egentlig finne på her?

Med solide 31 grader på gradestokken hadde vi ikke noe særlig valg. Dagen måtte rett og slett bare startes med å finne en is. Nevnte jeg forresten at rommet ikke har air-condition? Minnene fra Italia i 2015 melder sin ankomst. En svett gjeng møtes i resepsjonen etter frokost, og alle er enige om at is er første målet for dagen.

I Porsgrunn fortsatte vi gårsdagens suksess «lunsj i parken». Svigermor synes Meny har utrolig god lunsjmat og storkoser seg med denne unike tradisjonen hun nå har satt igang. Helt uvitende om at det er et velkjent fenomen for Wold-ere. Utenfor hotellet lå en liten park der vi kunne sitte, mens Rebecca var mest interessert i de overdimensjonerte huskene som var der. Huskene stod dessverre i sola for øyeblikket og ingen av oss andre hadde veldig lyst til å stå og dytte i solsteiken. Vi byttet litt på for å overleve varmen.

Når man først er i Porsgrunn kommer man ikke unna porselensfabrikken. Et risikabelt mål med en 2-åring, men det jeg ikke visste var at Brit og Jan Arthur manglet noe til serviset sitt. Så ikke bare skulle vi titte, men vi skulle også handle en god del.

Likevel var det ikke Rebecca som skulle være den største faren for porselenet denne gangen. Det var svigerfar. Ut fra Porsgrund Porselænsfabrik kommer han nemlig bærende på to poser. En av de har intet mindre enn ti tallerkener i seg. «Det er dyre plastposer hvis de der ryker nå» sier jeg spøkefullt til svigermor mens vi ser han labbe avsted. Da våknet hun. Hun skrek etter han at han fikk stoppe med en eneste gang, men selvsikker gikk han videre likevel. Etter flere protester gikk han til slutt med på å flytte over halvparten av tallerkenene til den andre posen for å fordele vekten bedre. Deretter gikk han videre.

Men vi skjønner vel alle hvor denne historien er på vei. Han gikk nemlig bare 30-40 meter videre. Der røyk håndtaket på posen. Heldigvis for han og spesielt lommeboka hans røyk kun ett av håndtakene. De skjøre tallerkenene klamret seg fast i hverandre der de lå innpakket i papir og hang etter det som var igjen av håndtak på en litt smeltet pose. Ingen knuste av uhellet og svigerfar slapp unna situasjonen med kun litt dårligere selvtillit og kjeft fra kona.

Her kunne selvfølgelig blogginnlegget stoppet, men dagen var ikke helt over enda. Til tross for en stekende sol rett i nakken hele dagen var Jan Arthur likevel ute på stolpejakt mens resten av oss lå på hotellrommet. Rebecca synes ikke det å slappe av på hotellrommet er noen morsom aktivitet, derfor var jeg tvunget til å bli med på jakten jeg også. Jeg trøstet meg med at vi snart skulle spise middag. I løpet av gåturen sovnet utrolig nok Rebecca i vogna. Innen vi var tilbake til hotellet med henne var Charlotte mer enn glad for at hun heller kunne passe Rebecca på rommet enn å se etter middag. Sist jeg, Charlotte og Rebecca var i Porsgrunn spiste vi på en asiatisk restaurant på kjøpesenteret Downtown. Jeg husket ikke hva jeg spiste, men jeg husker at til og med Rebecca spiste maten der, så den kunne jo ikke være annet enn fantastisk.

Da vi ankom kjøpesenteret kl 19:47 så Jan Arthur at det var mulig å raske med seg et par t-skjorter på salg. Han forsvant inn på Boys of Europe mens jeg fulgte Rebecca opp og ned rulletrappa noen runder. Plutselig hører vi over høyttalerne en høy og myndig stemme. «EN AUTOMATISK UTLØST ALARM ER UNDER INSPEKSJON. VENT PÅ NÆRMERE BESKJED.» Jaja, da venter vi da? Men så startet den virkelige alarmen. «SENTERET EVAKUERES. DE ANSATTE UTFØRER SINE OPPGAVER.» roper stemmen og vi er nødt til å følge ut. Alle ferievikarene på senteret stod utenfor å klødde seg i hodet og håpet at noen visste hva de drev med. Svigerfar prøvde å hjelpe stemningen med vitsen «så det er sånn dere stenger senteret her i Porsgrunn, altså», men det falt ikke i så god jord. Omsider ruslet det en slapp Securitas-vakt ut og sa at de ansatte fikk komme inn igjen. «Men hva med t-skjortene mine?» spør han vakten og ser på han med et jeg-er-også-Securitas-blikk. Vakten sa at nå var senteret egentlig stengt så han hintet kraftig til at han ikke ville slippe oss inn. Vi fortalte at vi bare var tre desperate mennesker på jakt etter middag og slapp inn med noen strenge øyne i nakken. Og tro det eller ei så rakk vi både å kjøpe med oss mat og Jan Arthurs t-skjorter før vi ble kastet ut også.

Det er viktig for mine svigerforeldre å overgå min families ferier. Ikke nødvendigvis på reisemålene, men de har hørt mye om hvordan det spinkes og spares der det er mulig. Derfor er det rett og rimelig at dette skal bli en Norgesferie der det virkelig slås på stortromma. Vi får se.

Det starter i Moss kl 11.00. Det er da vi skal møtes, beleilig nok hjemme hos oss, så det er egentlig bare svigers som skal komme for at vi skal kjøre sammen. Klokka gikk og nærmere 12 kommer det to svigerforeldre ruslende i gården. Så det er ikke så viktig å komme avgårde, nei, tenker jeg i mitt stille sinn og fortsetter å skynde meg like lite. Jeg og Charlotte hadde skrevet hver vår pakkeliste så det er jo naturlig at det tar litt ekstra tid. Men det er viktigere å være nøye! Hennes liste er fra TGR og har både dressjakke og dusjhette mens min er i Excel slik jeg har lært av min mor, dog med noen mangler.

Vi kjører sammen til ferga og håper det ikke er 2000 biler i kø. Overrasket blir vi vinket rett inn i første linje og det er veldig få biler. Jan Teigens «Optimist» ljomer av bilen mens vi sakte kjører fremover mot båten. Men så stoppet det. Båten var full og vi stod som nummer 5 eller 6 i køen. Da slo jeg av radioen.

Første stopp på Norgesferien er Stavern. Her har Charlotte gått på folkehøgskole, så her står nostalgien sterkt. Siden Rebecca bestemte seg for å ta dagens lur 5 minutter før vi var fremme ble det en halvtimes kjøretur på må-få først.

Det som er ekstra artig med årets reisefølge er hvor variert forventningene er. Svigerfar er i overkant ivrig på Stolpejakt en. Svigermor «ska’kke løpe etter en enaste stolpe» og skal kun sitte på kafé-hjørner i ferien sin. Vi som har med oss 2-åringen synes begge deler høres like usannsynlig ut og håper vi rekker å få følelsen av å slappe av i løpet av turen. En av gangen, om ikke annet.

Stavern viste seg i det minste å kunne innfri både avslapping og stolper. Vi startet oppholdet med en piknik i parken. Og her må jeg bryte inn i historien. Forskjellen på «rundstykke og banan» i parken og «kjøpe noe godt på meny også sitter vi og koser oss i parken og nyter livet» har jeg funnet ut at ligger mest i navnet. Dere kan jo gjette hvilken jeg er mest vant til. Bortsett fra at menyen bestod av karbonader og kyllingvinger fra Meny (ho ho!) så vi nok på utsiden til forveksling ut som en «rundstykke og banan»-familie. Det er selvfølgelig strengt forbudt å si, derfor skriver jeg det heller her. Men godt var det! Det skal de ha.

Nå som vi har fått klarhet i det kan vi bevege oss videre i historien. Jeg hadde nemlig fått en glimrende idé. Svigerfar hintet smått om at det var en svart stolpe i nærheten av parken vi spiste lunsj i. (De svarte er de vanskeligste og gjerne på fjelltopper, godt inni en skog osv.) Hvis jeg bare får trigget et lite migreneanfall hos svigerfar ville vi andre sluppet unna samtlige stolper resten av ferien! Jeg la merke til at denne stolpen lå på toppen av et fjell, så i luftlinje var det kort, men det var altså en god del høydemeter. Perfekt for å slite han ut, tenkte jeg og fyret oppunder idéen hans. Charlotte og svigermor med på forslaget mitt og de gikk mot stranda mens jeg forsøkte å slite ut svigerfar.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å gå akkurat litt raskere enn han for å få han til å henge på, men han var rett og slett for bevisst på å ta ting i sitt tempo. Dermed stod en svett og andpusten Philip på fjelltoppen og skannet den svarte stolpen med en fornøyd og normalt pustende Jan Arthur.

Damene hadde gått mot stranda med Rebecca og siden vi hang litt etter pga fjelltoppen ble det selvfølgelig noen stolper på veien til stranda også. I mellomtiden hadde svigermor rukket å få øye på en aldri så liten kjendis på stranda. Per Ivar virket mindre påvirket av fleinsopp i virkeligheten enn i Neste Sommer. Charlotte var veldig glad for at Brit ikke ropte på han og pekte, men jeg forstod det ikke var mye om å gjøre.

Svette og fæle ble det endelig en dukkert på nesten alle, selv om undertegnede imponerte med vann til knærne denne unødvendig varme sommerdager. Det tok litt tid og krefter, men Rebecca ble omsider også venn med vannet. Hun løp ut og tilbake mange ganger og plasket ivei. Da vi skulle gå videre var det like trist som da vi kom. Jeg tolker det som at hun hadde det veldig gøy.

Før vi dro til Porsgrunn for natten spiste vi tradisjon tro på Egin’s Pizza (som ikke lenger heter Egin’s?) og spiste Larsen nr 18. Svigermor og svigerfar hadde et skeptisk førsteinntrykk etter jeg og Charlotte hadde skrytt veldig av stedet, men det ordnet seg raskt da maten kom på bordet. Det er jo litt koselig å være på kjæreste-steder igjen også. Selv om svigers er med…

Endelig kom finværet vi hadde ventet på. Underveis har vi vært litt usikre på om det kom til å komme noe finvær i det hele tatt, men værmeldingen fikk rett til slutt. Det var tid for å komme seg ned på stranda.

Det er et par tydelige forskjeller på spansk og italiensk oppførsel ved stranda. Jeg må bruke begge hendene for å telle antall ganger vi ble jaget bort fra strender i Italia sist ferie. Det er mulig de har rett til å jage oss, men vi tar selvfølgelig ingen selvkritikk på det. I Italia gjør hotellene krav på strendene og det er kun de 10 siste meterne (i praksis: centimeterne) som er offentlig. Jeg leste et sted at strender er allemannseie i Spania og krysset fingrene.

På stranda var det et skilt hvor det stod priser for solsenger og parasoller. Vi så derimot ingen pengeinnkrever. Jeg tenkte at hvis vi satt oss under en parasoll ville de bli sure slik som i Italia og komme bort. Vi satt i fem minutter uten at noe som helst skjedde. Okei, da må vi «steppe opp gamet» litt. Jeg forsynte meg så tydelig som mulig av to solsenger fra en stabel, satt de under parasollen og vi la oss ned. Ingen dukket opp.

Redd for bakholdsangrep av en gal, kjeftende spanjol gikk jeg bort til nærmeste strandbar og spurte. «There is a guy here sometimes with a blue t-shirt.» fikk jeg beskjed om. «Sometimes» ja. Kanskje han hadde fri idag? Vi ga opp Project Sunbed så lenge. Det var tid for bading. For Charlotte selvfølgelig. Jeg hadde allerede vært nedi vannet med tærne og da holder det for meg. Men det var ingen andre som badet. Ikke i det hele tatt. Det var jo litt kaldt, men det pleier ikke å stoppe samtlige på stranda.

Før Charlotte gikk for å skifte til badetøy og gjøre seg klar hørte vi livvaktene blåse i fløytene sine og vinke på folk. Det var noen som hadde våget seg uti vannet, og av en eller annen grunn var det absolutt ikke greit! Hva skjer nå egentlig? Jeg tittet rundt meg og fikk øye på det røde flagget. Er det ikke lov å bade? Det blåser nesten ingen ting. Dette måtte jeg finne ut av. Jeg gikk bort og spurte livvakten hva som skjedde. Han fortalte at det ikke var lov å bade i dag, men at det kom til å være lov i morgen. Hvorfor hadde han ikke lyst til å fortelle oss. Jeg overhørte senere noen andre spørre om akkurat det samme og da utdypet han mer. «The water is dirty». Selvfølgelig er det det, tenkte jeg, det ligger jo tang og dritt og møkk langs hele stranda her. Men det var vel snakk om noe mer uvanlig. Kanskje olje eller noe.

Da var det ikke annet å gjøre enn å ta med kona på strandbar. Nå husker jeg ikke om det var hun eller jeg som betalte, men det hørtes så fint ut. Baren hadde virkelig gått inn for surfe-stilen og både bord og menyer var formet som surfebrett. Charlotte spiste en club sandwich, mens jeg bestilte en toast. Det var ikke noe tvil om hvem som fikk den beste retten. Det gikk fire av min toast på hennes club sandwich. I tråd med alt det danske her på øya (for eksempel Rottehullet jeg har skrevet om tidligere) var det til og med rød, dansk salami i toasten. Det var litt nedtur.

Vi solte oss og leste bok (i den grad jeg leser) en stund til på de tjuvlånte solsengene våre. Til slutt kom Mannen med den blå t-skjorta. I disse tider høres det ut som navnet til en bestselger. Vi betalte og fikk et lite diplom som bevis på at vi faktisk hadde klart å betale for oss. Kort tid etter gikk vi opp til hotellet igjen. Men ikke før Charlotte hadde vært innom bassenget! Siden hun ikke fikk badet på stranda måtte hun i hvert fall få prøve bassenget. Det så ganske kaldt ut.

Inne på hotellet var det ikke lenge til det var klart for kveldens underholdning. En sanger med kun ett mål: Å ødelegge flest mulig hits i løpet av tiden hun fikk. Alt fra Queen-låter til Michael Jackson fikk gjennomgå, til Charlottes store fortvilelse. Kvelden ble avrundet av noe vi ikke trodde kunne bli verre. Despacito. Men vi tok feil. Det kunne bli verre.

Regnværet vi hadde blitt varslet om på forhånd hadde ankommet og det var tid for å sette pris på de små tingene. Kort vei til supermarked (av typen Bunnpris uten plass eller utvalg), kjøleskap på rommet, TV-serier på PC-en og denne fantastiske døra. Det er godt de har låst den så ikke uvedkommende kommer inn på området.

Selv om været var ganske elendig prøvde vi oss på en tur til Palma de Mallorca (takk for sangen, Ruudi…), det eneste som kan kalles en by her på øya. Det er det inntrykket vi har fått i hvert fall. I Palma styrtregnet det i fem minutter før det var opphold i 20 minutter. Slik holdt det på hele dagen. Det var mange steder vi kunne gå under tak, så vi klarte å bevege oss imponerende langt i byen uten å bli våte eller finne en paraply. På forhånd hadde Charlotte satt seg et mål for byturen. De har en Disney-butikk her!

Vi lette høyt og lavt og fant omsider drømmebutikken. Som de andre Disney-butikkene vi har vært i spiller de musikk fra filmene. De er heldigvis på spansk her til lands, noe som er det eneste som stopper Charlotte fra å løfte en Simba-bamse høyt og synge med når Circle of Life spilles på full guffe.

Luksuriøse som vi er tok vi taxi tilbake til hotellet. Bussen vi tok til Palma er noe av det verste vi har kjørt med, så for å unngå den samme bilsyken på tilbakeveien strakk vi oss til det. Han kjørte, i motsetning til bussen, langs vannet og vi fikk med oss litt sightseeing på vei tilbake.

Det eneste vi trenger å anstrenge oss for på en slik tur er å bestemme hva vi vil ha å spise. Siden vi hadde gått rundt i Palma i mange timer syns vi at det burde gå an å få tak i noe i nærheten. Vi hadde tidligere sett skiltet «Oh my pizza!» utenfor hotellet og en hotellgjest som kom bærende på en liten pizzaeske. Vi la sammen to og to og konkluderte at her må de ha takeaway!

Jeg ruslet bort til pizzasjappa Oh my pizza! og kom inn i et veldig mørkt rom. Før jeg rakk å spørre «Hello?» dukket det opp en fyr. «No, it is closed.» sa han. Jeg rakk heller ikke bli skuffet før han dro meg med inn i en fullstendig tom bar ved siden av. «Here. What do you want? Something to drink?» spurte han. Nei, hva tror du? tenkte jeg. Jeg gikk inn i pizzasjappa, tror du jeg ser etter tapas? Jeg forklarte at jeg så etter pizza, gjerne takeaway. «Ok. You want something to drink while you wait for the pizza?». Han hentet pizza-menyen. Jeg bestilte to små pizzaer av damen som nå stod bak baren. «Do you want something to drink?» spurte hun. Jeg merket hvor uvanlig det var for dem å ha en som satt i baren deres uten å bøtte nedpå med øl. «Nei! Jeg er her bare for de to pizzaene, din idiot!» ropte jeg inne i hodet mitt. Jeg tror jeg sa det litt høfligere. Det likner meg mer.

I et forsøk på å unnslippe noe av perioden badet vårt blir oppusset hadde vi bestilt en uke i Mallorca. Vi timet det slik at det ble i starten av oppussingen, da det kom til å være mest bråk. Oppussingen ble selvfølgelig utsatt.

Mamma hadde nylig vært innom en helg og hjulpet oss med å organisere og rydde unna en del ting for å kjøre klart til arbeiderne. Vi skulle ta siste rest og pakke inn de viktigste møblene i plast. Dagene gikk fort, og dagen vi skulle reise hadde plutselig kommet. Flyet gikk ikke før 20:00, men vi våknet 07:45 av et forferdelig bråk. Nå var de igang med oppussing, og dette var ikke i oppgangen vår engang. Vi latet som vi sov i en time eller to til før vi ga opp og ruslet inn i sofaen. Det var egentlig ikke noe vits det heller.

Vi pakket koffertene og skrek til hverandre helt til Charlotte ikke orket mer av bråket (fra boringen!) og dro til Stovner-senteret en times tid. Jeg plugget i noe musikk og prøvde å overleve i leiligheten så lenge. Det hadde ikke gitt seg da Charlotte kom tilbake klokka halv to. Det var fortsatt fire timer til vi skulle dra til flyplassen, og det kom ikke til å funke.Vi rasket sammen det vi kom på og begynte å legge plast over møblene. Jeg stoler ikke på at sofaen i stua er smuss-fri selv om de egentlig skal rive badet i andre enden av leiligheten.

Jeg tror klokka var litt over fire da vi huffet oss ut av leiligheten og kom oss vekk fra byggeplassen. Brått hadde vi fire timer på oss til flyet skulle gå. Så tidlig ute har jeg aldri vært med noen ting. Vi satte oss i bilen, nøt stillheten og sa til hverandre «Nå er det ferie». Det vi hadde glemt var at vi trengte middag. En tur på Stovner-senterets asiatiske restaurant (café? bar? sjappe?) fikset opp i det. Neste stopp var flyplassen, og vi hadde fortsatt god tid. Sjokkerende.

Det koster å være TV-slave. Hver gang vi setter oss i et fly hører Charlotte den britiske aksenten til fortelleren i Flyhavarikommisjonen inni hodet sitt. «On October sixteen, two-thousand-and-eighteen…» osv. Tross den demotiverende fortellerstemmen klarte vi å lette denne gangen også. På flyet solgte de som vanlig masse triste matvarer, men midt blandt dette fikk jeg øye på en pizza. Den måtte jeg prøve. Når de er så frekke at de later som de kan selge pizza på et fly kunne jeg ikke motstå å smake. Det endte med at esken var kulere enn innholdet. Hvis Grandiosa smaker papp kom denne pizzaen fra Biltema.

Jeg syns det er festlig at de klarer å få til trådløst nett oppe i flyet selv om de fortsatt tviholder på at mobiler uten flymodus er farlig. Jeg koblet meg på for å sjekke om værmeldingen hadde blitt noe bedre enn det jeg hadde sjekket hjemmefra. Nei, da. Like mye regn. Og rett under satt det noen og skålte for det fine været. Gni det inn, tenkte jeg.

På Mallorcas flyplass skulle vi finne TUI-skranken for å bli fraktet til hotellet. Jeg tenkte for meg selv at jeg håpet ikke alle som var på flyet hadde bestilt via TUI. Det hadde de tydeligvis ikke gjort. Ved skranken til TUI satt det ni arbedsledige mannfolk og pratet og lo, og ventet på noe å finne på. Vi tok ansvar for en av dem som fikk lov til å frakte oss til hotellet. For en heldiggris.

Været var fantastisk da vi stod opp neste morgen. Det var sol på verandaen og vi kunne stått og nytt havutsikten hvis ikke det hadde vært for frokosten vi måtte rekke. Etter hotell-frokoster har vi et fast regime. Sove litt til. Så det gjorde vi. Været var fortsatt fint da vi stod opp for andre gang. Vi smurte oss inn med solkrem og var klare for å sjekke ut badeforholdene. Først vurderte vi bassenget, men det var havet som var mest interessant for Charlotte. Og det er jo som regel hun som ender opp med å bade. Vi kunne selvfølgelig ikke gå rett til stranda. Vi måtte utforske den umiddelbare nærheten også. Litt opp i gata, der taxien hadde sluppet oss av kvelden før, lå et par butikker og cafeer. Den første butikken hadde litt suvenirer, en del tissefanter med opptrekker og et beskjedent skilt som sa at de også hadde «leketøy». Kanskje ikke her vi skal ta ukeshandelen, tenkte jeg.

Over gata lå det en bar som het «Rottehulet». Assosiasjonene haglet etter den butikken vi akkurat hadde vært i, men jeg lot ikke fordommene ta overhånd helt enda. Ved siden av lå det derimot et koselig, lite «creperi». Altså et sted de selger pannekaker. Vi satt oss og pratet med en den artige eieren, som selvfølgelig lurte på hvor vi var fra. Jeg svarte vi kom fra Norge og sa vi syns naboen hans hadde et artig navn. «Ah, Rottehullet? Yes, they have some technical problems so it is closed.» forklarte han. Det gjorde ikke meg noe, tenkte jeg. Vi skulle jo ikke henge på Rottehullet uansett, vi. Da jeg var ferdigspist stod eieren utenfor og pratet med en fyr. Begge stirret inn på meg og søkte blikkontakt. «Hello! It’s me!» sa fyren. Jeg skjønte fortsatt ikke en dritt. «It’s me, from Rottehullet!» fortsatte han. Det begynte å gå opp for meg. Dette må være eieren til nabo-baren. Han slo over på dansk og spurte hvor lenge vi ble. «En uke» sa jeg. «Det kan bli vanskelig, men jeg skal se hva jeg rekker!» sa han og løp videre. Nå tror han at vi er to desperate nordmenn på jakt etter danske drinker på Rottehullet. Jeg tror nok ikke det.

Vi snek oss unna videre diskusjon om baren og gikk ned til stranda. Da føttene traff sanden kjente vi noe i nakken. Det var ikke fuglebæsj. Så uheldige er vi ikke, men det var regn! Hadde vi akkurat brukt opp dagens solskinn på å spise crepe? Ja, ja. Vi får gå inn, da. Vi satt oss på verandaen og spiste medbrakte polarbrød med baconost og sjokoladepålegg. En skikkelig «Bergljot-lunsj», i følge svigers. Det gikk vel en time eller to før været lettet. Så da var det bare å ta på seg badebuksa igjen og gå ned til stranda en gang til. Heldigvis holdt været seg såpass lenge at Charlotte fikk dukket kroppen under. Det holdt ikke lenge nok til at hun fikk tørket seg igjen, da. Da hadde sola gått ned.

Natten i Bergamo var overstått og det som egentlig er første reisemål på turen stod for tur. Lucca. Før ferien søkte vi etter byer i nærheten av vestkysten, men fant svært lite i nærheten av både Livorno og Pisa ettersom vi var veldig sent ute med bestillingen. Etter vi bestilte hotell i Lucca har flere sagt at dette er en fin by det er verdt å se. Godt valg!

Fra Bergamo er det ca 3 timer kjøring til Lucca. Jeg vil tippe vi brukte ca 4 inkludert Autogrill-stoppene som allerede da hadde blitt en slager på turen. Hotellet lå 15 minutter unna sentrum til fots. Helt ålreit. Air-condition var forbeholdt de andres rom, mens rommet til meg og Charlotte måtte nøye seg med litt høyere temperatur.

En annen slager på turen er å dra til sentrum for å spise altfor sent. Flere av oss bor i Oslo og er vant til at butikker og restauranter er åpne lenge (i den grad vi er ute og spiser i Oslo, selvsagt). Likevel ble det mat på en liten, koselig bar/café til slutt. David prøvde å være litt på sjekker’n og imponere den søte servitøren, men det virket ikke som hun var med på leken. Hun hadde tydeligvis nok med pizzaen.

Som dessert skulle alle kjøpe «gelaaaato». Svigers er veldig opptatt av det italienske, og da spesielt isen her nede. Det var mange is-disker her så vi valgte nesten hver vår disk å kjøpe is fra. Alle fikk like liten is. Kulene var like små som svenske kjøttboller. Vi rakk akkurat å spise opp de gode, men altfor små isene før Christoffer og David var klare for neste runde. David hadde fått mannen bak disken til å love at han skulle lage ordentlige kuler, ikke slik som de andre rundt her. De fikk noe jeg velger å kalle medium store kuler. Heller ikke så imponerende.

Neste reisemål var Det skjeve tårn i Pisa. Vi ble vekket av selvutnevnt speiderleder Jan Arthur som slår ned dørene bortover. Jeg lurer på hvor mange andre gjester på hotellene som blir vekket av dette. «Vi går og spiser!!» hører vi fra utsiden og grynter tilbake noen lyder så han skal gå videre. Sånn ca 10 minutter før frokosten stenger dukker vi opp. Vi spiser og går opp igjen for å sove litt videre. Det er en viss fare for at denne prosessen gjennomføres en del ganger i løpet av turen.

Det er mange byer i Italia som ligger innenfor en bymur og har soner med begrenset trafikk, såkalte ZTL («Zona a traffico limitato»). Hvis man kjører feil og havner inne i en ZTL får man tilsendt en god gammeldags bot. Pisa er en slik by. For å komme til Pisa måtte vi derfor parkere et stykke utenfor bymurene og rusle inn til byen (eller «labbe» som en anonym person i reisefølget sier).

Det er noe rart når man ser tårnet i Pisa igjen og det er enda merkeligere enn man husket det. Det står såpass skjevt at jeg ikke skjønner hvordan noen kan ha fortsatt å bygge på det etter bakken ga etter. Vi kjørte på med noen obligatoriske bilder før vi satt kursen mot Subway. Det blir nok av pasta på turen ellers, tenkte vi.

Da lunsjen var unnagjort var det på tide å tenke på middag. Det er sånn det er med svigers på tur! Her går vi fra bord til bord. Jeg må nevne at lunsj ikke nødvendigvis er før i fem-seks-tiden, slik at alt blir forskjøvet med en del timer. Inn gjennom en gammeldags port fant vi et «hamburgeri» etter hva jeg kan huske fra navnet. De hadde ikke så mye burger at det gjorde noe, men de hadde diverse, dyre kjøttretter. De så og smakte til gjengjeld veldig bra.

På vei hjem tråkket Charlotte på et tau. Rett etterpå så vi en kar med rød nese og en bitteliten sykkel på andre siden av gaten. En klovn! Han satt på sirkusmusikk, bandt tauet opp mellom byggene og klatret opp. Han samlet folk raskt og sjonglerte med brennende fakler mens han balanserte på tauet. Hver gang vi skulle gå videre startet han musikken igjen og vi måtte gå tilbake for å se om han skulle sykle på den lille sykkelen. Det gjorde han aldri, men som en avslutning slukte han faklene. Han har garantert tatt masse Listerine.

Pappa kan av og til være litt av en sleiping. Vi har merket flere ganger at det faktisk ligger en plan bak hans til tider nokså merkelige oppførsel. I dag var pappa tidlig oppe for å undervise litt tyngre stoff på bibelskolen. Dagen før hadde tydeligvis blitt litt for lett for dem, så i dag skulle pappa slå til med noe virkelig tørt. Jan skulle komme bort klokka 10 for å lette stemninga igjen med litt halleluja.

Klokka ble 10 og mens Jan («den hellige ånd som kommer klokka 10») reddet stakkarne på bibelskolen skulle vi være med Samson til Tanzania-grensa. Pappa tenkte at Jan har han hørt på før, så nå ville han også ha fri. Han kom joggende ut til bilen fra bibelskolen og ba pent om å få være med, om ikke vi hadde planlagt en romantisk tur. Vi ga han tilatelse.

Etter en kort kjøretur var vi ved veis ende. Vi så et avlangt bygg med en smal vei på hver side. Dette var hovedveien inn og ut av Kenya. Det virket ikke som det var så mye kontroll av hvem som var der eller gikk forbi. Dette gikk jo greit, tenkte vi. Bak bygget kom vi til et skilt som sa at vi nå gikk ut av Kenya. Noen meter bortenfor stod det at vi gikk inn i Tanzania. Mellom disse to skiltene er et såkalt «No mans land». Hvis du bosetter deg her med et lite hus slipper du å betale både skatter og avgifter. Problemet er at noen kan stjele huset ditt uten å bli straffet. Det er jo ikke noe politi der heller! Vi skyndet oss inn i en innbilt sikkerhet bak Tanzania-skiltet.

Noen skritt på innsiden av Tanzania stod det en rekke med trailere langs veien vi gikk. Forbi trailerne var det en rekke politimenn og et lite telt ved siden av veien. Samson ruslet eplekjekk bort til politimennene. De snakket sammen og politiet pekte bort på oss og hadde et svært skeptisk blikk. Samson kom tilbake til der vi stod, hakket mindre eplekjekk enn før. Det var greit å slippe gjennom Samson, men det var verre med de tre hvite bak der, mente de. Hvis vi ville inn måtte vi inn i teltet og testes for gulfeber, selv om vi kunne vise til gulfebervaksinen vi hadde alle sammen. Nei, Samson mente at det var ikke mye å få se i Tanzania uansett. Kenya er et mye bedre sted. La oss dra tilbake til det fine landet med Loitokitok, igjen.

Tilbake i Loitokitok gikk vi en liten tur mens Samson ventet på Jan. Turen i Loitokitok ble overraskende kort. Det er ikke en veldig spennende by. Det er et marked med ting man ikke vil ha og et par sjapper med Safaricom malt på veggen for å tiltrekke seg kunder. De har aldri noe som handler om Safaricom. Vi gikk ganske raskt til hotellet og med litt oppmuntring fra pappa hadde vi blitt ganske sultne. Det var lenge til vi skulle til «bushen» og få middag til kvelden. Vi hadde hørt rykter om at det skulle slaktes en geit til ære for oss og Samson virket veldig gira på at dette måtte vi få se. Jeg og Charlotte var særdeles skeptiske.

«Hadde det ikke vært godt med litt lunsj da, dere?» spurte pappa, håpefull i blikket. Det skinte gjennom at det var noe mer i gjære, men vi visste ikke helt hva. Vi bestilte fem «chicken and chips», en klassiker på turen, i håp om at dette skulle være ferdig til Jan og Samson kom. Vi ventet på maten ca et kvarter før de andre dukket opp. Samson tittet oppgitt på pappa. «Have you ordered food? We will eat at the Mashuuda Church!» sa han og gikk bort til rommet sitt og pakket noe mens vi ventet på maten. Samson rakk å komme tilbake, klø seg i hodet tretti-førti ganger og titte oppgitt på pappa enda flere ganger enn det. «Oooh, this old man. How do you manage?»

Første time med venting passerte. Pappa tittet rundt seg og prøvde å vise at han også syns det tok lang tid. Samson holdt på å få sammenbrudd der han satt. Vi hadde aldri sett han stresset før, og fått streng beskjed på forhånd at i Kenya stresser de ikke. Ta det med ro. «Eh Philip… Kan ikke du ta og gå ned og sjekke hva de driver med?». Pappa henviste til kjøkkenet ned trappa. Jeg gikk ned og prøvde å late som jeg skulle ta bilder av resepsjonen som lå ved siden av. På kjøkkenet stod det to svette mannfolk. Den ene stod med noe som kunne minne om kylling, mens han andre ble jeg rett og slett litt fascinert av å stå og se på. Han stod med et lass med poteter og delte dem opp i fine, små strimler. Han hakket pommes frittes! Hjelpe meg, tenkte jeg. Har de ikke kommet lenger? De hadde sikkert vært i sentrum og kjøpt kylling og plukket potetene på åkeren.

Jeg gikk skremt opp trappa igjen og prøvde å svare Samson så vagt som mulig at de ikke hadde kommet så veldig langt. Det skulle vise seg at det tok enda en time før vi fikk maten! De beklaget at det tok så lang tid. Vi hadde ventet oss en kjapp lunsj før vi dro videre, men pappa var likevel storfornøyd. «Sooper!» skryter han. Samson spiste også maten sin, men det virket som det var litt motvillig. Da maten var spist, og Samson i tillegg hadde lidd seg gjennom pappas kaffekopp etter den to timer forsinkede «raske lunsjen», kom vi oss endelig avgårde. Samson kjørte som en villmann og etter et ukjent antall kilometer ankom vi Mashuuda Church. Dette er en menighet som pappa en gang i tiden fikk lov å navngi. Pappa var i storform og holdt preken som inneholdt mye bevegelser. Mest minneverdig var da han mimet en hest. Så for de som ikke er like møtevant som jeg er; i Kenya blir det mye rare taler. Til slutt måtte også vi bidra med noe. Vi slo til med «Min båt er så liten» og brått var det like mange barn som voksne der inne. Hvor alle disse barna kom fra har jeg ingen anelse om.

I Kenya er gjester noe av det flotteste man kan ha. Som gjester til møtet hadde disse ventet i mange timer på at vi skulle komme. De hadde ikke bare ventet, men startet møtet 4-5 timer før vi kom. Uten mat. Etter møtet fikk vi som var gjester mat. De andre fikk ikke noe før vi var ferdige. Da maten kom på bordet begynte det å gå opp for oss hva pappa hadde holdt på med noen timer tidligere. Damene satt frem en gryte med en hel haug av lefser full av fett. Ved siden av dukket det opp en tallerken med geitelever i små kuler og litt frukt på en annen. Her lønnet det seg å ha spist på forhånd! Og hvem var det som foreslo lunsjen tidligere? Pappa. For en snik! Vi spiste litt appelsin og banan og skrøt av maten for å være høflige. Jeg tror vi skrøt hakket for mye av frukten i forhold til geiteleveren som Jan måtte ta ansvar for. Frukten hadde de jo bare delt opp, hva med det andre flotte de hadde laget?

Det var tydelig at Samson fortsatt ville videre. I kveld skulle vi til «bushen», altså hjemmet hans i Kunchu. Han flyttet fra Loitokitok til Kunchu fordi Loitokitok var for sentralt. Det sier litt om hvor vi var på vei nå. Vi kjørte på en øde landevei et stykke fra Mashuuda Church. Selv kirken lå langt unna noe som helst. Det toppet seg da Samson tok av fra denne veien og kjørte rett ut i ødemarka. Jeg kan jo ikke kalle det skog, men det er det nærmeste en skog man kommer på disse traktene. Det var slik som ellers, men det var noen trær her og der. Det må nevnes at vi så etter giraffer utover her og at pappa fikk Samson til å stoppe gjentatte ganger, til hans store fortvilelse, for at vi skulle ut og rusle etter dem.

Telefonen til Samson ringte. Det var noen fra Kunchu som spurte om vi snart var fremme. De måtte snart begynne med maten om den skulle bli ferdig i løpet av kvelden. Samson snudde seg til baksetet og spurte om det var greit for oss at de slaktet geita nå og begynte på maten. Det var da alt gikk opp for oss. Helt fra lunsjen hadde pappa lagt den perfekte planen. Den to timer forsinkede lunsjen (pluss to-tre giraff-safarier) førte til et kortere måltid etter Mashuuda-møtet og forsinket turen til Kunchu så mye at de måtte slakte geita før vi kom frem. Jeg var målløst imponert, men nikket ivrig til Samson som videreformidlet at de kunne starte på maten.

Sola gikk ned og på denne siden av kloden ble det derfor helt svart med en gang. Samson klarte fortsatt å navigere seg via trærne sine. Jeg tror det tok en time før vi kom frem til et ganske stort murbygg. Bygget var formet som en «L» og ved siden av stod det et lite gjestehus. Midt på plassen tente de et lite bål og sang veldig fine, afrikanske sanger. Jeg får dem fortsatt på hjernen med jevne mellomrom.

Som en avslutning på dagen hadde de redd opp til oss på et rom inne i hovedhuset. De ville opprinnelig ha oss inn i en halvannen meter høy masai-hytte laget av kubæsj, men vi fikk lov av Charlotte å skylde på astmaen hennes og at hun hadde dødd om hun sov der. Det er jeg helt overbevist om at stemmer, også. Inne på rommet vi hadde fått var det en dobbeltseng i ett hjørne, et bord med masse kofferter i et annet og en lysbryter som hang ned fra taket midt i rommet. Vi la ut lakenposene våre på senga, fikk hengt myggnettet opp i taket og gjorde oss klare til å sove.

Plutselig hørte vi noen skrapende lyder fra hjørnet med bordet og koffertene. Lydene ble høyere og hørtes mer og mer ut som knurring. I panikk fikk vi hentet inn sønnene til Samson og spurt hva i all verden det var som foregikk her. De tittet under bordet og hentet frem tre-fire kattunger som bodde der. Å nei, bor det katter her også? Hvordan skal vi forklare at vi ikke kan ha disse kattene på rommet!? Vi prøvde så godt vi kunne og de gikk heldigvis med på å ta kattene ut. «Are you afraid of cats?» spurte de. Nei, vi er redde for et bord med kofferter som knurrer mot oss!

Når man er med predikanter på tur hender det at man får lov til å ta det rolig en morgen her og der. Pappa og Jan skulle undervise på en bibelskole i Loitokitok og det sov vi pent over. Vi skulle senere være med på et møte i Isineti. Ca klokka 10 banket det på døra. «Do you want breakfast? The chef is wondering if he can clean up now.» hørte vi fra utsiden. Hva sa de for noe? Står kokken og venter på oss? «No, the chef can clean up, we will eat some here.» sa Charlotte. Da forstod damen det slik at de skulle ta med frokosten til rommet vårt. Her var det så bra service at vi ikke slapp unna frokost engang. «No, we will get something ourselves. We have some food here already.» forklarte vi, mens knekkebrødet i kofferten ventet på oss. Vi spiste nok ikke før halv 12.

Da pappa og Jan var tilbake satt vi fortsatt og spiste litt, men det måtte vi gi oss med. Nå bar det til møtet i Isineti. I Kenya er det såpass stas med gjester at man alltid får en stor porsjon med en høyst tvilsom gryte først. Det var mest sannsynlig geit. Ved siden av fikk vi ris, som vi selvfølgelig spiste mest av, og chapati, et pannekakeliknende brød dyppet i masse fett.

Etter vi hadde truet i oss litt for mye av denne maten (og sneket halvparten ned på gulvet) gikk vi inn i møtelokalet. Møtelokalene her er som regel et stort blikkskur som kan bli uhyre varmt. Det er dyrt med permanente bygg og siden det er behov for mange kirker er de fleste byggene semi-permanente. Inne i blikk-kirken hadde de vært i gang lenge før vi kom for å spise lunsj. Lyden er alltid satt til 10, med mindre høyttalerne går til 11, og de kjører på fra tidlig om morgenen.

Da vi kom inn fikk vi se hvem som stod og sang. Det var nesten bare barn! Det var onsdag, men det var som å komme inn i en kenyansk søndagsskole. Barna danset og sang og liknet ikke noe på noe man kan finne i Norge. Er det nå jeg skal skylde på «iPad og drit»?

Underveis i møtet spurte Samson oss om vi hadde en sang vi kunne ta. Vi var mentalt forberedt på at hva som helst kunne skje i Kenya, men vi var ikke like forberedt med noe konkret. Det eneste Charlotte kunne komme på var «Min båt er så liten». Den har til og med bevegelser de kan være med på. Og etter en kort introduksjon var vi igang mens pappa spilte på sin lille G#-gitar. Det var stor suksess og i løpet av et par minutter var vi søndagsskolelærerne i Kenya.