img_1717-2

Utemøbler, maling og lekkasjer

Boligkjøpet var gjennomført og overtakelsen var neste på lista. Eller, det vil si, vi fikk smisket oss til å komme en tur før overtakelsen for å måle opp alle rom. Med målene kunne vi begynne å se på kjøkken mens vi ventet på overtakelsen. Og her skulle alle kriker og kroker måles! Det skal nevnes at vi egentlig ikke tittet så mye på selve leiligheten. Da vi gikk etter en drøy times tid, til selgers store glede, husket vi like lite av hvordan leiligheten så ut som før vi kom.

Vi, inkludert min mor i aller høyeste grad, startet på IKEA for priser og inspirasjon. De lå overraskende nok ganske nært HTH sine priser. Vi så nemlig at HTH har en gjør-det-selv utgave som er vesentlig billigere enn deres vanlige sortement. Luksuriøse som vi er stemte jeg og Charlotte for at kjøkken fra HTH virket mer stødig og mer eksklusivt. Dette var før avisene meldte om at HTH tilbakekalte overskap som datt ned fra veggen. Så vi får se hvordan det går om et par år. Kanskje vi ikke er like fornøyde.

Etter et par papirer, underskrifter og noen tusenlapper var leiligheten offisielt vår!

Leilighet nøkler

Leiligheten er vår!

Under overtakelsen var det som vanlig mye fokus på detaljene. Denne gangen for å se om de hadde vasket ordentlig. Det var først nå som leiligheten var vår at vi løftet blikket og tenkte “Oi, er det sånn det ser ut, ja!”. Spesielt for Charlotte som hadde en heftig forkjølelse da visningen foregikk. Vi tittet bekreftende på hverandre . Kallenavnet vi hadde gitt leiligheten stemte fortsatt. Gamlissen trengte et par malingstrøk, for å si det sånn. Jeg skulle i løpet av den kommende måneden få oppleve at min gode tastaturfysikk ikke hjalp like mye som jeg håpet. Før vi dro hjem var Charlotte allerede i gang med å rive flisene. Jeg og mamma skulle begynne oppussingen dagen etter, men hun gjorde krav på flisene! Vi fikk stoppet henne etter 3-4 fliser og beroliget henne med at vi skulle spare dem til henne.

Dagen etter hadde Charlotte senvakt og var som sagt ikke med på første oppgave; rive overskapene. Mamma kom inn til Oslo fredag ettermiddag armert med sparkel, diverse malingspann og koster, fugemasse, maskeringsteip og lista. Dette er ikke en slik list som snekkeren legger rundt hjørnet som du kanskje tenkte, men en liste over hva som skulle gjøres. Her stod det oppført grunning av tak, første og andre strøk og en god del annet. Du skal senere få høre at det kom en liste til av samme sort.

Lista

Vel overstått med å skru ned samtlige skapdører skulle skrogene ned fra veggen. Jeg begynte ytterst, men det var malt godt inntil slik at man måtte være veldig forsiktig for å ikke rive tapeten bortover veggen. Helt smertefritt kunne det jo ikke gå. Jeg hørte et brak til høyre. Hele kjøkkenvifta hadde løsnet og skjøt fart mot gulvet. Den klarte å henge rett over gulvet en stakkars ledning og ikke i trekkspill-røret som det ser ut som på bildet. Dermed fikk vi heldigvis løftet den ned uten at den ble til et puslespill vi måtte feie opp igjen.

I tillegg til kjøkkenet var planen å male samtlige tak. Vi måtte først grunne takene for å unngå at den en-gang-hvite gulfargen i taket ikke skulle komme gjennom vårt nye faktisk-hvite tak. Selv om grunningen ikke er 100% hvit og ikke dekker like godt som malingen vil gjøre synes jeg fortsatt at man kan se en forskjell:

Jeg må si vi ble inspirert av å se hvor rent det kom til å se ut med noen malestrøk her og der. Dessverre betyr her og der alle tak, og halvparten av veggene i leiligheten samt lister. Så her var det mye å ta i. Da hadde det vært fint med en god sofa å sitte i. Men noe slikt hadde vi jo ikke fått inn. Det hadde vi ikke kjøpt engang!

Heldigvis hadde Charlotte og hennes mor Brit vært på ferde tidligere i høst. “Hva er viktig når man straks skal kjøpe leilighet?” hører jeg du spør. Jo det kan jeg fortelle deg. Hagemøbler! Yes! Charlotte og Brit hadde klart å kjøpe hagemøbler før vi i det heletatt eide leiligheten. Jeg må si meg imponert. Min mor ble også imponert når de fortalte henne at de hadde fått prutet ned møblene fra -30% til -50% . Da var det plutselig greit. Jan Arthur, Charlottes far og for tiden kjent som “Janærn”, hadde vært lur og tatt med toseteren og bordet. Dermed innredet vi stua med hagemøbler, og jeg må si det ble hjemmekoselig med en gang. (Her illustrert med toseteren.)

Hjemmekoselig :)

Den første uka med oppussing har lunsjen bestått av brødskiver, salami, te, brus og hvis vi skal slå til; egg. Vi fant ut at egg kan lages med eggkoker og ikke trenger komfyr. Luksus så det holder. Snart kommer nok Hallgeir.

Hallgeir som pepperkake

Da Charlotte var ferdig med sin betalte jobb fikk hun endelig revet flisene. Jeg tror vi alle er enige om at det er morsommere å rive ned fliser enn å hakke av flislimet som hang igjen på veggen. Her stod hun stakkarslig med et skrujern og hammer en god time eller to før mamma sa vi kunne få tak i noe bredere enn et skrujern og heller fortsette da. Jeg kan avsløre at det var Jan Arthur som endte opp grå og støvete av alt flislimet uka etter.

img_1701

Det var nå på tide å få revet underskapene. Vi hadde som sagt tatt overskapene, men spart underskapene til Charlotte var der. De fleste av disse gikk bra, men utfordringen kom når skapet med vasken skulle ned. Hva gjør vi med vannet? Jo, selvfølgelig slår man bare av vannet inn til kjøkkenet. Dette forslaget var ikke 70-talls leiligheten helt enig i. Her var det to stoppekraner som Google har forsikret meg at det heter. Varmt vann og kaldt vann. Ingen dedikerte til kjøkkenet, eller noe annet for den saks skyld. Derfor bestemte vi oss for å rive skapet, fjerne vasken og sette på krana igjen, slik at vannet ikke rant utover kjøkkenet. Det gikk greit nok og så slik ut, støttet opp av en skapvegg:

Trust me, I’m an engineer

Vi er geniale, tenkte vi. En genistrek uten sidestykke! Helt til vi så de to små hullene i røret til kaldtvannet. Au da. Vi glemte visst hvor gammel og råtten leilighet vi har kjøpt. Vi ringte nervøse til Charlottes onkel som beleilig nok er rørlegger. Mindre beleilig er det at han bor på Gol. Ikke akkurat en nabo. Han humret da han hørte vårt stakkarslige problem og foreslo en reparasjonsteip. Selvfølgelig var det akkurat for sent på kvelden til at vi fikk kjøpt det. Vi takket for oss med nærmest sprengte blærer og lot det stå over helgen med stoppekranene dratt godt til. Som nevnt tidligere hadde vi jo stoppet alt vannet i leiligheten og var ganske klare for en tur på det lille rommet. I løpet av helgen tok jeg turen opp og forsikret meg om at vi ikke hadde laget basseng i etasjen under oss. Alt var fortsatt tørt. Heldigvis.

Tilbake på jobb, i leiligheten altså, prøvde vi ut reparasjonsteipen. Vi strammet til så godt vi kunne og løsnet forsiktig på stoppekranene. Vannet rant smått ut fra teipen fortsatt. Ti forsøk senere med varierende styrke og mengde teip var utfallet det samme. Vannet rant ut. Frustrasjonen og panikken kom smygende. Hva gjør vi egentlig nå? Mamma blandet inn pappa som allerede hadde vært på telefonen med hele staben på jobben sin og menigheten. I en menighet trenger man ikke ofte lete så lenge før man finner en luring som har litt relevant erfaring. Pappa fant for sikkerhets skyld en rørlegger som hadde vært over 40 år i faget. Og hva passet vel bedre for han den kvelden enn å ta seg en tur med faren min tur-retur Fredrikstad-Oslo for å hjelpe til?

Vi sa ikke noe om dette til Charlotte helt enda. Hun var en tur ute mens vi snakket i telefonen. Halvannen time etter tuslet faren min og rørleggeren inn døra. Charlotte tittet spørrende på meg som stod og gliste fra øre til øre. Den nye rørlegger-kompisen vår ordnet opp i rotet vi hadde stilt i stand og det var trygt å montere av krana. Og ikke minst: GÅ PÅ DO IGJEN!

 

leilighet1_header

Jakten på leiligheten

Den store dagen nærmer seg. Det er rundt et halvt år til bryllupet vårt. Hva passer vel bedre enn å kjøpe seg en leilighet med bad og kjøkken fra 70-tallet?

captain-picard-facepalm

For et par måneder siden snakket jeg og min kommende kone Charlotte med foreldrene mine om bosituasjonen vår. Så langt hadde vi planer om å leie et nytt sted, men tanken om å kunne kjøpe seg noe utviklet seg videre. Vi begynte å titte litt på leiligheter og etter relativt kort tid hadde vi fått finansieringsbevis av banken og booket visninger annenhver dag.

På visning i Oslo ser man mye rart. Spesielt i de områdene bankens finansieringsbevis sa vi hadde råd til. En søndag tok vi med oss mamma og Charlottes bror Christoffer og dro på fire visninger. Vi startet på Kalbakken, en visning med kanelbolle og kaffe. Chris hadde ikke spist frokost og slo til. Det ble heller enn hyggelig kaffepause enn en visning. Vi tittet litt rundt også, da.

Turen bar videre til Stovner og Vestli hvor vi skulle på de tre andre visningene. I Stovners uendelige og eneste gate, Tante Ulrikkes vei, møtte vi noen barn som var ute og lekte. Så fikk vi premie-spørsmålet:

“Hvilket land kommer dere fra?”

Noen etasjer opp fant vi dagens andre leilighet. Denne var stor og flislagt stort sett over det hele med unntak av stua. Flisene var selvsagt av det indiske slaget med bling og perler og passet krydderduften ypperlig. Det toppet seg da vi fikk se terrassen. Her kunne det vært plass til utemøbler slik at man kunne nyte solnedgangen og la livet leke. Dette lot seg naturligvis ikke gjøre. Terrassen her var okkupert av en 2-meter bred parabol som stod mer eller mindre på midten. Sånn er det når man skal ha inn Suezkanalen, tenkte vi. Bortsett fra dette var det en pen leilighet.

Neste på lista var gamlissen. Vi hadde bestemt oss på forhånd at det vi så etter var en leilighet der “i hvert fall kjøkken og bad ser bra ut”. Gamlissen hadde ingen av delene. Et slitt kjøkken og et bad som liknet den “lille doen” hjemme hos mamma og pappa. (Hint: Blått voksduk-liknende belegg som gulv og blomstrete tapet.) I tillegg hadde noen tidligere eiere satt inn buer/hjørner på døråpningene. Dette skulle vise seg å være et større problem enn jeg tenkte. Mer om det senere. Tross alt dette var mamma overraskende positiv, men ettersom dette var en vesentlig billigere leilighet er det tydelig at den økonomiske sansen styrte. Hun beroliget oss med at hvis vi ville gå for denne klarte vi å få pusset den opp sammen. “Ja, ja.” tenkte jeg og skulle sørge for at hun fikk angre på kommentaren sin.

De fryktede buene

Usikre på mammas positivitet dro vi til dagens siste visning. Denne var på Vestli. Dette virket på oss som den fineste av leilighetene. Charlotte hadde i løpet av dagen ladet opp en skikkelig forkjølelse og hadde vært klar for dyna siden vi dro. Resultatet var en Charlotte som ruslet rundt og var mer interessert i Twist-skåla på Stovner enn det fancy kjøkkenet på Vestli. Her var det meste bra. De hadde blant annet brukt terrassen sin til utemøbler fremfor parabol. Dette var også en favoritt ettersom denne var blant de billigere leilighetene.

Ved nærmere inspeksjon av badet syntes vi det så litt smalt og trangt ut. Jeg følte meg frimodig som vanlig og satt meg ned på doen for å se om jeg fikk plass. Uten å gå for nøye i detalj på dette problemet ville doskålas høyre halvdel slites først. Megleren så ikke problemet der han stod med sin himmelblå dress og sine knæsje, turkise sokker.

“Dere får ikke sitte så lenge av gangen da, vet du.”

Med alle disse inntrykkene skulle vi mandag, tirsdag og onsdag by på leilighetene. Spetakkelet startet ca kl 9 hver dag og det rant inn meldinger. Det var en god del kroner fra melding til melding. Vi hadde allerede fulgt et par budrunder uten å selv være med, men tenkte at tirsdagen måtte prøve oss. Selv om vi følte oss helt crazy bananas da vi la inn et bud som ville gjøre oss gjeldsslaver for 30 år, varte det kun i 5-6 minutter før neste budgiver slo til med 100.000kr over oss. De kriget med hverandre en stund og de fleste leilighetene gikk 500.000kr over taksten. Enten er folk gale, eller så er takstmennene i Oslo forferdelig dårlige.

Leilighet fasade

Gamlissen fra utsiden

Uansett var det nødvendig å bli mindre kresen på pengebruken vår. Nå fikk det koste det det koster å kjøpe leilighet i Oslo. Onsdag var det kun en budrunde. Gamlissen. Budrunden startet på takst. Veldig standard. Prisen ruslet sakte oppover til vi la inn vårt første bud på 200.000 kr over takst. Vi tok det så rolig for å se hvor det bar hen. Til slutt kranglet vi med noe som virket som én budgiver. 2 minutter før budet vårt gikk ut kom deres på 550.000 kr over takst. Da holdt det på å klikke for meg. For en drittsekk. Vi la på 25.000 kr som vi hadde gjort en stund og vant til slutt budet 575.000 kr over takst. Vi hadde nettopp kjøpt en leilighet i Oslo med bad og kjøkken fra 70-tallet.

“Whops?” ~ Alle involverte

IMG_1322

Barcelona dag 5: På toppen av fjellet med Gaudi

Nå som siste dag i Barcelona hadde ankommet hørte jeg fjellet kalle. I forhold til mine tidligere ferieturer hadde vi nå vært på skuffende få fjellturer. Jeg har følt at mye av feriens kjerneverdier står i fare, så i dag måtte vi ta igjen det tapte og komme oss opp i fjellet!

Som du kanskje skjønte underveis er det første avsnittet i feriens siste blogginnlegg bare løgn og fanteri. Det som skjedde i dag var at vi dreit oss ut, rett og slett.

I løpet av turen med turistbussen hørte vi flere ganger om denne Gaudi-karen og hans modernistiske besettelse. Et stykke vekk fra sentrum har han fått seg en park, Park Güell. Det vi ikke visste noe om var hvor mange meter over havet parken lå. Og hvor mange høydemeter T-banen stoppet på. Vi så på Google Maps at det var 10-15 minutter å gå fra T-banen til parken, men jeg er veldig usikker på om de tar høyden i betraktning når de beregner tidene sine. Vi ruslet i 10 minutters tid bortover før vi skulle svinge og gå bort til parken. Eller, stryk det. Opp var det vi skulle gå, og det var ikke litt heller. Og la meg minne deg på at dette var siste dagen i Barcelona så vi hadde altså med oss en trillekoffert (Vingle-Petter) og min trofaste sekk. Jeg tar meg selv i å likne litt på min far med sin Fjällreven-sekk og eventuelt Ludvig. Likere skulle jeg bli etter noen minutter med vertikal trasking. “Du er akkurat som de fjellgeitene du har til foreldre!” hører jeg Charlotte klaget. Ja, kanskje jeg er litt miljøskada, likevel?

Til slutt kom vi frem til et par rulletrapper som tok oss opp siste del av strekningen. De kom godt med. For å være ærlig var det faktisk et stykke å gå etter rulletrappene også, men det ønsker jeg å fortrenge nå som jeg ser tilbake på det. Parken var innredet slik at man kunne gå rundt på området i fjellet og i skogen, men for å komme inn på området med mest av Gaudi’s verk måtte man kjøpe billett. Fra billettluka kunne vi se inn i det avgrensede området med Gaudi’s stolthet. Det var ikke så veldig mye å se på der inne, men fikk vite senere at dette egentlig var en del av en større park som aldri ble noe av. Likevel følte vi at når vi først hadde dratt oss helt opp hit måtte vi nesten få se hva det dreide seg om.

Akkurat da vi hadde stilt oss i kø kom det en smilende dame bort til oss. “Do you know that we do not have any tickets available before 8?” spurte hun, som om det var en god nyhet. Nei, det visste vi for så vidt ikke, men takk for at du sa i fra. Så kom vi på at det er jo guidede turer her. Kanskje det var det hun mente. Vi fikk ganske klart svar at det var snakk om adgang til parken i det hele tatt. Ja, ja, tenkte vi og trasket opp i gratis-området, akkurat som foreldrene mine ville gjort, bare uten å sjekke om det var mulighet for å kjøpe billett først.

Det lå et lite hus oppe på toppen som vi tenkte at dit skulle vi hvert fall ikke gå! Det var altfor høyt! Vi gikk gjennom parken på et platå rett ovenfor det avgrensede området. Langs denne stien satt en hel haug av “Good for you, and good for me”-folk. Hvis denne hørtes intern ut er dette de tvilsomme utenlandske selgerne med diverse varer som de har lagt ut på et teppe. Grunnen til at de legger solbrillene, DVD-ene og veskene sine på tepper er slik at de så enkelt som mulig kan pakke det sammen igjen. Hvorfor? På grunn av politiet så klart! Da vi akkurat hadde nådd enden av “Good for you”-gjengen så vi en politibil komme kjørende i 2 km/t. “Se nå! Nå får de fart på seg!” sa jeg til Charlotte mens vi snudde oss for å se. Samtlige selgere pakket sammen teppet sitt som om de hadde fagbrev på det og gikk 2 meter inn i buskene rett ved siden av. Politiet brydde seg overhode ikke om dem. De var bare på sin daglige forstyrrelse-tur med bilen sin. Rett bak hengerfestet på politibilen la de ut teppene sine igjen, de ventet ikke lengre. Vi var rett og slett imponert.

På bildet til venstre (første) kan dere se en som “gjemmer” seg for politiet. Til høyre (siste) kan dere se hvor kort politibilen kom før de ruslet ned igjen fra “gjemmestedene” sine.

Vi hadde allerede kommet til andre siden av parken og tok en kjapp Solero-is. Solero er fortsatt en helt fantastisk is i varmen. Likevel følte vi ikke at vi hadde fått så mye ut av parken enda. Hvor langt kunne det være opp til det huset på toppen, da? Vi prøvde, og til slutt kom vi oss til topps med både sekk og Vingle-Petter. Nå var vi fornøyde med dagens innsats som ble premiert med fryste vannflasker til 1 euro, en spansk gitarkamerat og en fantastisk utsikt over byen. Svettingen var verdt det!

I bunnen av bakken med rulletrappa vi tidligere hadde slitt oss oppover hadde vi googlet frem at det lå en Subway. Den lå veldig praktisk til, akkurat der vi skulle gå ned igjen. Det var forsåvidt bra at det ikke var så langt å gå til denne Subway-en, for han bak disken er det treigeste menneske jeg har sett på lang tid. Dette dovendyret måtte ha alt inn med teskje. Heldigvis kom vi rett før en hel gjeng med folk som han var like treig med å ekspedere. Vi hadde ikke  god tid til flyet gikk. Ikke visste vi helt hvor lang tid T-banen tok heller. Tross litt stress rakk å komme til flyplassen med god margin (etter min standard) og fikk endelig gått på do. Subway sin var i ustand. Det var sikkert dovendyret sin skyld.

Vel ombord i flyet fikk vi endelig sitte sammen, som første gang på en kjærestetur. Ikke verst! Det var litt deilig å høre andre som sa til hverandre “Så kan du sitte der, vet du. Så sitte jeg her, og broren din der borte.” og tenke at endelig er ikke det oss.

Og med det takker jeg for følget for denne gang! I skrivende stund er Charlotte på tur igjen med en annen Charlotte hun fant en del år tilbake, men det er en blogg de i så fall får ta selv :)

5093371_orig

Barcelona dag 4: Deltidsnudister og Sagrada Familia

Det er ikke ofte det er overskyet, blåser eller er dårlig vær generelt her nede, men når det først blåser og er kaldt (les: kaldere enn dritvarmt) planla vi strandtur. Så lure og heldige er vi.

Når jeg har sagt til mine kolleger at jeg skal til Barcelona i sommer sier de fleste “Åja, hold på lommeboka…” Ikke det mest betryggende jeg har hørt. I tillegg har vi lest en del på nettet om tyveri på både T-banen og andre offentlige områder så vi fant ut at det var best å droppe både telefoner, ringer og alle verdisaker vi hadde. Det eneste som kunne vært kjipt var om de rappet håndklærne og T-bane-kortene og vi måtte rusle tilbake til hotellet våte og kalde (det var jo ikke sol denne dagen) uten å kunne ta T-banen. Men det er en sjanse vi må ta!

5093371_orig

Hentet et stemningsbilde fra nett. Mulig det er noen deltidsnudister her også.

Da vi ankom stranda var det tydelig at her hadde folk et litt annet syn på kropp og nakenhet enn vi har i Norge. Her var det mager, lår og pupper i alle fasonger som pekte i alle tenkelige retninger. Ikke så lett å feste blikket på klesplagg et sånt sted. Vi hadde hørt at det var en nudiststrand her også, men dessverre hadde vi ikke gått feil. Dette var den vanlige stranda. Jeg tør ikke tenke på hvordan nudistene så ut. De har vel knapt nok på seg huden sin.

Det kom noen veltrente mannekropper bort til oss (med badebukse på) som spurte om vi kunne passe på bagen deres mens de badet i 2 minutter. Eller, de ba oss egentlig ikke om å passe på. De sa bare at “If someone comes and take our stuff. Could you tell them… uuuh… NO!!”. Artig måte å si det på. Vi svarte så klart ja, i håp om at de gadd å ta en titt på våre dyrebare T-bane-kort mens vi badet litt etterpå. Det virket som de gjorde det, så vi sjanset på å bade litt samtidig.

Stranda i Barcelona er forøvrig ekstremt bratt og sanden fungerer nærmest som kvikksand. Med en gang du stilte deg opp ved vannkanten var du allerede under med halve badebuksa. Det var ganske kaldt i forhold til temperaturen i lufta, så det var egentlig en ganske god løsning for vi som ikke pleier å være så raske ut i vannet. Med “vi” tenker jeg spesielt på meg selv.

En slager når det gjelder lunsj i utlandet er Subway. Det er litt vanskelig å google de fram, ettersom subway betyr t-bane på alle andre språk enn norsk, men vi har nese for slikt. Vi skulle og se Sagrada Familia, fra utsiden, i løpet av ferien, så i dag passet det bra at det lå en Subway rett utenfor. Siden jeg er kartleser gikk vi selvfølgelig rundt et par kvartaler ekstra før jeg dro opp GPS-en på telefonen som pekte rett bakover, igjen. Heldigvis kan den peke i riktig retning uten mobilnettet. Vi tok med oss suben (baguette fra subway) og spiste den på en krakk i en veldig ålreit park utenfor Sagrada Familia. Vi satt og diskuterte hva som var frem- og bakside på kunstverket med alle heisekranene på og kom frem til at det mest logiske må være at den peker mot parken og ikke ut i en vei. Men hva vet vel vi. Vi er her mer for stemningen (og for å kunne si at vi var der, men det er hemmelig).

Det hadde rukket å bli ganske mørkt før vi kom oss tilbake til i nærheten av La Rambla hvor det gotiske kvarteret skulle befinne seg. Her skulle det være mye koselige sidegater, men vi var nok ikke så heldige med letingen. Vi fant for det meste klesvask som hang utover vinduene som i Lady og landstrykeren og havnet omsider i toppen av La Rambla på Plaça de Catalunya. Klokka var straks 12 og da slutter T-banene å gå. Vi (Charlotte spesielt) var ikke helt klare for å si “Takk for nå” til siste kvelden i Barcelona, så Charlotte var flink og fant en liten Tapas-bule som hadde åpent en times tid til.

På denne restauranten bestilte man små, små brødskiver med diverse pålegg på. Pålegget var mye rart. Chorizo-pølse dynket i cider, krabbesalat, grillspyd og andre ting som folk heller ikke har i påleggskuffen sin. Til maten bestilte Charlotte en ny Sangria og jeg en Sidra i håp om at dette var cider. Det var det nok, og det litt vel ekte cider også. Som fan av svenskecider som har kullsyre og smaker godt var dette ganske annerledes. Glad vi bestile Cola og Fanta ved siden av. For eventuelle tapas-entusiaster var Charlottes favoritt krabbesalaten. Jeg holdt meg mer safe, men grillspydet var veldig bra det også.

Taspas-snacks. Krabbe til venstre, ost og tomat til høyre

Taspas-snacks. Krabbe til venstre, ost og tomat til høyre

Ettersom alle T-baner hadde gått for kvelden sjekket vi kartet som overrasket oss med at vi kun var 2 km hjemmefra. Dermed gikk vi hjem på en halvtimes tid uten behovet for taxi. Skrittelleren rundet 10.000 og det har jeg hørt er bra. Vi har jo litt å gå på når det gjelder gårsdagens 23.000 til tross for dårlig rygg.

IMG_1229 header

Barcelona dag 3: Rygg vs tivoli

Dette var dagen jeg hadde ventet mye på. Unnskyldningen for meg å dra på ferie. Tivoli!

Det kunne dessverre begynt bedre enn at Charlotte lå på magen på senga og prøvde å få løsnet opp ryggen, igjen. Charlottes rygg, som på påsketur tidligere også fikk seg et skikkelig hekseskudd, hadde på et eller annet vis klart å slå seg vrang i løpet av natten. Det var ikke noen ekstreme smerter, men det var nok til at vi forstod at vi kanskje måtte gå litt roligere.

Vi stod opp litt før halv 8 og ruslet ned til frokosten som startet 07:30. Ingen tid å miste. Vi fikk eggerøre, bacon og et par forskjellig type melonbiter. En respektabel frokost til 10-15 euro. I tillegg til å stå opp tidlig hadde jeg også før avreise sjekket ut mulighet for hotell i Salou, en liten by i nærheten av tivoliet Port Aventura. Grunnen til dette er at transport tilbake til Barcelona fra Port Aventura viste seg å ikke være tilrettelagt. I hvert fall ikke om man ønsker å være i parken til stengetid å få med seg et flott fyrverkeri til slutt. Og det var jo akkurat det vi ville! Jeg kommer tross alt fra en familie der vi har stått på høyre side ved inngangen, fordi det er den siden de klipper båndet på om morgenen. Høyre side faller altså først på bakken og man er tidligst mulig inne, klare til å løpe. Jeg har innsett at Charlotte ikke er like ivrig og det tror jeg er best for både kropp og sinn.

Charlotte hadde hørt av meg at toget gikk 08:23, mens det faktisk gikk 08:33. 10 minutter har mye å si på hvor mye man skal stresse. Da vi kom inn på togstasjonen Barcelona Sants 08:15 var Charlotte noe vill i blikket på jakt etter en billettautomat. Vi fant det raskt, fikk hjelp av en dame til å bestille riktig billett og kom oss ned til sporet rundt 08:20. Da Charlotte fikk øye på 08:33 på skiltet ble hun ganske irritert, men forhåpentligvis også litt lettet. Nå kunne vi jo puste ut igjen. Eller Charlotte kunne det. Jeg stod og tittet fjernt rundt meg mens magen prøvde å forstå seg på hvorfor jeg hadde spist frokost denne dagen. Det er ingen ekle detaljer her, men jeg har ikke en kropp som er bygd for frokost. Eller mat, som Charlotte sikkert ville sagt. Siden vi hadde såpass god tid fant vi en brusautomat før toget ankom sporet sitt.

Denne gangen var vi heldige og fikk sitte ved siden av hverandre. Dessverre skjønte vi etter vi satt oss at vi hadde en hyperaktiv pasient(?) som satt sammen med oss. Vi satt der 2 og 2 seter står mot hverandre. Han sprellet rundt og prøvde å blant annet å skygge for sola han fikk i ansiktet fra vinduet. Etter noen stressende minutter til med hopp og sprell gikk han ut i midtgangen. Derfra tok han tak i et håndtak på siden av stolryggen og dro det mot oss. Stolryggen flyttet seg over på andre siden av setet og han satt seg ned igjen, men både stolryggen og ryggen mot oss. Nå satt vi 2 og 2 i stedet. Hva!? Noe så genialt! NSB: Her er det mye å lære! (Senere i innlegget skal vi høre at det stort sett er dette å lære av togene i Barcelona. Ikke så mye annet ;) )

Fremme på Port Aventura togstasjon ble vi møtt av et gigantisk tårn med en Ferrari-logo. Tårnet var en Berg- og dalbane! Den tilhørte heldigvis/dessverre Ferrari Land som åpner sommeren 2017. Berg- og dalbanen er for tivoli-kjennere av samme type som Kingda Ka som inntil nylig var verdens raskeste Berg- og dalbaner. Jeg er klar når som helst!

IMG_1225

“The Formula” i Ferrari Land – åpnes 2017

Vi nærmet oss etter hvert haugen med mennesker som står og skal kjøpe billett. Disse køene slapp vi å stå i ettersom vi allerede hadde fått med billett fra automaten vi kjøpte togbilletten på. Dette gjorde også forresten at togturen ble gratis. Dette var kjempepraktisk helt til vi kom frem til inngangen og damen sa at “No, no, you have to change for tickets”. Da kjente jeg at jeg både ble oppgitt, skuffet og irritert. Hva er poenget med å selge billetter på togstasjonen når man likevel må stå i den samme køen som de som ikke har kjøpt billett i det hele tatt? Ikke var det noen luke dedikert til forhåndskjøpe billetter heller. Idiotisk.

Så da gikk vi da, som om vi var noen lusende amatører for første gang på tivoli. Vi snek oss bort til en luke som nettopp hadde åpnet og fikk sneket oss foran en del kø likevel. Trodde vi. Det ene mennesket som stod foran oss i den nyåpnede luken hadde spart opp rundt 50 tomme smågodtposer med en eller annen rabatt. Og her var det bare å ta seg goooood tid til å slå dem inn, tenkte tydeligvis hun i skranken. Oh lord. Hun fikk til slutt brettet stiftemaskinen sin rundt de 50 posene og en kvittering og det var endelig vår tur.

Du husker kanskje vi måtte gå rolig ryggen til Charlotte og magen min? Det var nå Charlotte sin rygg virkelig fikk fart på kinken sin. Vi gikk saktere og saktere i den stekende varmen som ikke ga tegn til å gi seg på en god stund, enda. Vi kom ikke lenger enn litt inn i Afrika-området i parken før Charlotte lå på en benk og prøvde på nytt å vri ryggen sin tilbake i posisjon. Dette kom til å gå dårlig. Vi bestemte at vi heller tok det rolig i starten og fant noe småtteri å finne på mens vi så an ryggen. Vi fikk ikke så veldig mye ut av ruslingen annet enn varme og hovne fingre. Nå slapp vi å være bekymret for ringene våre. De satt fast. Hodet kokte i de 30-35 gradene det var med stekende sol. Jeg ble etter hvert med på Paracet-bølgen og vi lurte på hva vi skulle gjøre med dagen som allerede så mørk ut.

IMG_1229

Her slappa vi av :)

I Kina-området tok vi oss en Solero-is hver (må være beste pinneisen i verden) og la oss på gresset under Dragon Khan ved den kinesiske mur. Ryggen til Charlotte var fortsatt ute av drift etter is og sløving på gresset. Vi bestemte oss for at jeg, som fortsatt var fysisk oppegående, fikk heller ta et par turer i den omtalte Berg- og dalbanen Shambhala slik at ikke alt ble helt bortkastet. Den er helt rå, men den er aller best med selskap. En av turene havnet jeg bakerst sammen med en liten gutt som var 110% gira. Som utvikler faller det meg veldig unaturlig å sprenge grenser som 110%, men dette var det kuleste denne spanske, lille tassen hadde opplevd på lenge.

Rappa et bilde fra nett av Shambhala

Rappa et bilde fra nett av Shambhala

Selv om Charlotte slet med ryggen er Port Aventura en stor park. Hun mener det er mer en tema-park enn klassisk tivoli (les: Liseberg) og jeg kan si meg enig. Det er ganske langt mellom attraksjonene her, og det blir mye trasking frem og tilbake. For å holde ut lengst mulig i sola kjøpte vi en liten fruktboks med frukt og flak av kokos. Jeg liker ikke kokos (som mye annet), men smakte likevel. Det er blant det mest smakløse jeg har spist noen gang. Og da mener jeg ikke vondt, jeg mener helt uten smak. Veldig rar greie. Noe som passet meg bedre var noen bøtter med hull i (se referansebilde under). Her var det mange som holdt hodet under og kjølte seg ned. Dette reddet også mye av dagen vår.

Slik funket bøttene ;)

Slik funket bøttene ;)

Ved siden av bøttene ble stuntshowet “Bang bang west” holdt. Ettersom jeg har sett et par stuntshow var forventningene høye. Biler på to hjul, flammer, folk som kaster seg ned fra høye bygninger, biler som blir delt i to. Slike ting. Dette var nivået under. 30 minutter med et sammensurium av karakterer fra både Star Wars, Super Mario og innslag av Careless Whisper med jevne mellom var mer enn nok. Vi gikk ut og tittet rart på hverandre og lurte begge på hva vi akkurat hadde sittet og sett på. Ingen hadde svaret. Vi gikk tilbake til bøttene og kjølte oss ned på nytt.

Klokka var rundt 17 og vi hadde nå vært der i 7 timer allerede. Vi hadde diskutert i løpet av dagen om vi skulle droppe fyrverkeriet og hotellet i Salou og heller dra tilbake til Barcelona. Med tanke på hvordan det fortsatt var 7 timer til fyrverkeriet begynte bestemte vi at det beste var å komme seg til Barcelona igjen. På vei ut tenkte vi at vi kunne jo få med oss et såpeboble-show. Det gikk like dårlig som resten av dagen hadde gått. Vi kom frem til en liten kø på utsiden og tenkte at dette gikk jo fint. Problemet var bare at disse menneskene var de som ikke hadde fått plass. Det var allerede fullt. Da holdt det for oss. Spise middag, en tur med vikingskipet, deretter tog til Barcelona.

Vi lover at vi snart er ferdig med denne endeløse dagen, men som nevnt tidligere må vi snakke litt mer om tog og hva NSB bør la være å lære av togene i Barcelona-området. NSB sine tog (les: busser) går som regel til tiden de har satt. Det gjør de ikke her nede. Toget skulle gå 20:22. Vi var på stasjonen ca 20:10 og hadde god tid. Det stod noen folk her og der, men det var ikke noen store mengder. Enda. Klokka ble 20:25 og til slutt kom det tog. Men det var jo ikke dette som gikk til Barcelona! Eller, det gikk den retningen, men likevel skulle vi ikke på. For det stoppet aldri. Hva slags tog bremser ned til 2 km/t for så å kjøre videre? Spør ikke meg. 3 tog til kjørte forbi i feil retning før klokka ble 20:41 når neste tog skulle gå. Kom det? Nei, da. “Skal det aldri ta slutt!?” stod i panna til både meg og Charlotte. Jeg fikk fatt i noen hollendere eller liknende og de var like usikre som oss. “There is one at 20:41. We think!” sa de. Lite hjelp å få der.

Kl 20:49 dukka det endelig opp et tog i riktig retning igjen som viste seg å være vårt. Vi satt oss ned sammen med et surt gammelt ektepar som ikke ville sitte 2 og 2 som den hyperaktive fyren tidligere. I løpet av turen virket det som mannen prøvde seg på en liten artig vits nå og da, men det slo aldri an. Damen var fortsatt like sur og hatet akkurat like mye av verdens befolkning. Charlotte tittet på meg og blikket hennes sa det samme som mitt: Sånn skal ikke vi bli.

img_1111-1.jpg

Barcelona dag 2: Akvarium og turistbuss

I dag benyttet vi muligheten til å sove lenge. I 12-tiden kom vaskedama på døra. “Clean room?” sa hun og pekte på skiltet med “Do not disturb”-skiltet vi hadde hengt opp for å få sove lenge. Siden hun tydeligvis kom til å vaske uansett spurte vi henne om hun kunne komme tilbake om en time. “Una hora?” fikk jeg henne til å si etter hvert. “SI!” roper Charlotte fra inne i rommet. Så ristet hun oppgitt på hodet og gikk. Etter hun gikk forstod jeg hva som hadde skjedd. På baksiden av “Do not disturb”-skiltet stod det nemlig “Please tidy my room”. Det hadde helt sikkert snudd seg da vi lukket døra. Jeg kan forstå vaskedama ble oppgitt hvis hun banket på et sted det stod “Please tidy my room” for så å bli bedt om å komme tilbake igjen senere. 

Frokosten tok vi nede på hjørnet på et lite koselig sted med diverse små retter. De hadde en rekke forskjellige omeletter hvor vi gikk for en ganske plain med bacon i. Ellers hadde de en spansk en med potet, må være noe for a svigermor. I tillegg tok vi en smoothie hver og Charlotte bestilte en te. Servitøren advarte noe veldig om at den faktisk var varm! Var hun helt sikker på at hun skulle ha varm te? OK, la gå da. Jeg tipper iste er mer vanlig i dette landet. 

  
Nede langs havnen, ute på en slags øy sammen med et stort kjøpesenter ligger akvariet i Barcelona. Her har de mange typer småfisk, blant annet sjøhester og “Nemo-fisk” (klovnefisk) som vi lette mye etter. Etter all småfisken bar det mot et slags samlebånd med mennesker. Dette var haitunnelen. Her stod man på samlebåndet og ble kjørt gjennom et kjempeakvarium med haier og andre rare, flate fisker med fjeset på undersiden. Uvant og spennende.
(Saken fortsetter under bildene ;) )


På kjøpesenteret ved siden av hadde de Subway, så da var valget av lunsj enkelt. Vi spiste på en krakk på brygge ute på den artige, lille øya litt utenfor enden av La Rambla. Det blåste mye, men det meste av salaten holdt seg på baguetten.


I motsetning til våre foreldre har vi lenge hatt litt lyst til å prøve ut turistbusser. Vi er ikke like ivrige på verken historie eller landemerker slik at hvis vi skulle få en kjapp oversikt over byen kunne dette være en grei ide. Langs rundkjøringen i enden av La Rambla lå det en liten sjappe hvor det stod “Official tourist information” på, samt et bilde av en turistbuss. Her kan vi sikkert kjøpe billetter, tenkte vi. Da vi kom bort til luka, gikk damen i skranken rolig ut og lukket igjen luka. “Are you closing?” spurte vi og tittet på klokka. “Only for 5-10 minutes” var svaret vi fikk. Ja, ja. Så stod vi i skyggen og drakk en Cola, da. Merkelig opplegg. Hun skulle sikkert bare på do. 

Når hun endelig kom tilbake hadde vi klart å skape ganske bra med kø utenfor luka hennes. Vi fikk kjøpt billetter og stilte oss opp på bussholdeplassen hvor bussene kom med jevne mellomrom. De fleste var stappa fulle, men det kom omsider en og annen som fikk med seg et par fra holdeplassen. Vi var heldige og fikk to plasser på taket når vi kom på, men de var som vanlig ikke ved siden av hverandre. Etter 2-3 holdeplasser til fikk vi spurt en guide om vi også kunne få ørepropper så vi kunne få med oss hva vi så fra taket. Det fikk vi, men kvaliteten var som alt annet som er gratis: Elendig. Et pluss var at mannen som snakket var norsk. Da kunne vi konsentrere oss litt mindre og nyte turen litt mer. Selv om bussen var av typen “hop on hop off” ble det mer hopping rundt på de forskjellige plassene på bussen fremfor mellom bussene. Det vil si, vi måtte hop off og hop on en gang, fordi den bussen vi satt på plutselig streiket underveis på turen. 



Når vi omsider kom tilbake til rundkjøringen vi begynte på var det allerede blitt kveld og middag stod for tur. Eller.. Kanskje det går som kveldsmat. Måltidene stemmer ikke helt overens med de vanlige tidene når man er på ferie. Og det er helt greit! Det er det som er så deilig! Vi fant en overfylt restaurant som hadde menyen sin printer ut som en avis. Den var ikke spesielt oversiktlig, men den var veldig kul. Noe å sende bilder av til mediestudent-søsteren i Norge. Også denne kvelden ble vi sittende rett ved tralla til kelnerne med tallerkener og oppvask. Håper vi kan unngå det resten av ferien. Det var 10+ mennesker i kø utenfor til en hver tid (etter at vi kom, så klart) så tydeligvis hadde vi havnet på et populært sted. Burgeren til Charlotte kom med hjemmelaget potetgull og jeg fikk en bolognese hvor balansen mellom saus og spaghetti var bedre enn i går. Til å toppe denne fine kvelden kom det noen og danset langs restaurantene bortover. Skikkelig spansk, veldig romantisk og veldig Charlotte. Hun fikk meg ikke til å danse tango med henne på vei hjemover, men jeg må vel lære meg noen trinn før eller siden frykter jeg. 

img_1098.jpg

Barcelona dag 1: Togstans og SAS

Søndag kveld mens vi pakker viser Charlotte meg mobilen sin. Hun har en artikkel på TV2 oppe. “NÅ ER FELLESFERIEN OVER – NÅ TAR TOGENE FERIE I STEDET”. Jaha? NSB er ikke kjent for å være de mest pålitelige når det gjelder tog-delen av selskapet. Fra mandag var det tydeligvis buss som gjaldt. “Ok, da tar vi flytoget da!” tenkte jeg, som endelig har skjønt at NSB ikke er samme selskap som Flytoget. Det hjalp lite, det er nemlig enda fler som kan tulle til togene. Jernbaneverket. Og dagen vi skal reise har de bestemt seg for å renovere hele Oslo-området. Dårlig timing for oss. Vi reddet oss pent ut av situasjonen ved å velge flybussekspressen i stedet. En fordel med denne er at den går 10 minutter unna leiligheten. I tillegg gikk det an å sitte ved siden av hverandre der i motsetning til Timekspressen. Deilig. 

Etter nyheten om togene som ikke går tenkte jeg det kunne være greit å dobbeltsjekke et par andre ting også. Bl.a. bagasjereglene. Dere som har vært innom før husker kanskje 5kg grensen mamma og pappa var flinke å skaffe oss for noen måneder siden. Har jeg dummet meg ut på samme måte? Jeg ringte SAS for å sjekke. Dessverre var de mer opptatt av mitt EuroBonus nummer og å takke meg for at jeg ventet enn å faktisk ta telefonen. 

Etter 15 minutter med “Vi er takknemlige for at du venter. Du er numme-TOOO!……. I køen.” orket jeg ikke mer og satset på at Expedia også visste dette. De tok telefonen ganske raskt så her fortjener de litt skryt. Men bare litt. Meny-stemmen fra Google Translate var like dårlig hos dem. Uansett fikk jeg bekreftet at vi faktisk hadde 8kg håndbagasje som jeg hadde trodd. Det var ikke nok til å imponere Charlotte, men hun kom seg overraskende bra gjennom pakkeprosessen. Vi hadde først planer om å pakke hennes i en koffert, men denne veide 3,5kg i deg selv. Jeg hører hun refererer til en lettere koffert som Vingle-Petter, så her er det bare å glede seg. Vi pakket nemlig i den. 

Dette er ikke Vingle-Petter, men veiemetoden er den samme :)


Fremme på flyplassen hentet vi ut boardingkortene. Her skulle vi tydeligvis velge seter. Jaha? På innsjekk-automaten? Dette hadde jeg ikke sett før. Ikke skjønte jeg så mye heller når jeg fikk opp 4-5 plasser spredt godt rundt i flyet. Var det alt som var igjen til oss? Har resten betalt hundrevis av kroner for å sikre seg seter? Så rare folk som reiser med SAS er…

Gjennom sikkerhetskontrollen etter x antall runder lurte vi på å ta litt lunsj på UpperCrust. Hadde vi tid til det, da? Klokka nærmet seg 1320 og flyet skulle gå 1400. Vi sjekket tavla og vi hadde fått gate 16, men det stod ingenting om verken “Go to gate” eller “Boarding. Da ble det lunsj! 

Klokka ble 1340 og vi tenkte at dette flyet kan umulig gå til tiden. Sant nok det. I Gate 16 vi skulle på stod det en haug med briter som skulle til London. Jeg spurte noen ansatte som stod til pynt der om Barcelona kom til å gå fra denne gaten også. Det trodde han ikke, vi kom nok til å få en annen gate snart. Ikke lenge etter oppdaterte tavla seg til Gate 17 for Barcelona. Jeg pekte på alle som stod i kø utenfor Gate 16 og mumlet til Charlotte “Se nå, nå skjønner alle at de står i feil kø også bryter anarkiet løs!”. De reisende var overraskende kjedelige og det ble dårlig med kaos.

Vi ventet helt til 1400 (tiden for avgang) før det skjedde noe. Jeg syns jeg hørte noen hviske at noen hadde sneket seg inn i gaten. Det er jo alltid betryggende å høre før avreise. Da får vi heller tåle å vente litt, tenker jeg. Når vi først slapp inn gikk det veldig fort å boarde og jeg var glad det ikke var Ryanair som håndterte dette. Vi fant plassene våre, og siden vi hadde fått plass ved midtgangen på rad 7 og 8 satt vi likevel i nærheten av hverandre. Mente i hvert fall jeg. Det kan jo tyde på at ikke jeg tok det like tungt.

Vel fremme hadde jeg og mamma på forhånd funnet ut at metroen/T-banen nå gikk helt fra flyplassen og inn til byen. Problemet var bare hva slags billett skulle vi kjøpe? Billettmaskinene hadde en knapp med engelsk flagg, men det hjalp ikke stort når det ikke stod noen beskrivelse av billettene uansett språk. Vi gikk litt frem og tilbake og tittet på de forskjellige plakatene og ble lagt merke til av en dame som satt i en informasjonsluke rundt svingen. “Huff, syntes det så godt?” tenkte jeg. Hun var heldigvis veldig behjelpelig og vi kom oss inn for 4,5€ hver.

Hotellet var stort sett fint, selv om det alltid er litt mindre enn på bildene. Det er ikke så mye mer å si enn at heisen kunne fått seg en liten fartsøkning og de kunne heller lufte i gangene enn å bruke pengene på neonlys med romnummere. Charlotte mener forøvrig at sabattsheis i Israel er mye treigere enn denne igjen, for den skal stoppe i hver etasje og ha kaffepause. 

Dagens første reisemål var som vanlig for alle på tur med sykepleiere: Apoteket! Her drasset hun med seg gubben og ordbok og skulle ha diverse kremer som er veldig kjekt når man er på tur. Ikke spør meg hva vi kjøpte, jeg kan verken latin eller spansk. 

Vi fant til slutt La Rambla og havna. Her var det bare å være nyforlovet og ha det koselig. Restauranten vi satt oss ned på var en klassisk turistfelle midt i gågata. Der fikk vi stort sett saus med litt spaghetti under, og Charlotte fikk en halvliter Sangria. Mulig de ikke har vanlig størrelse på glass her, eller at de så vi var skandinaviske. 

Som alle andre ferier avsluttes gjerne dagen med noe som går galt. I dag var det det varme vannet på hotellet. Det var tomt. Da ble det selvfølgelig til at Charlotte tok seg en kjapp dusj, mens jeg var sleip og ventet til morgenen etter. 

IMG_0887

Dag 8: Snikerne

Pappa er til tider en utålmodig kar. Dette kommer gjerne til syne når vi står i køer rundt om i verden. Denne gangen skulle vi få se det i innsjekkingen på Kretas flyplass. Taktikken er som oftest å rolig spasere forbi intetanende folk som står foran i køen. Køen bestod av én rad som delte seg i to lenger frem mot skrankene. Her tok pappa innersvingen på en mann som var på tur med kona si.

Da mannen fant ut at pappa brått stod foran han i raden ved siden av gikk han bestemt over i rad nummer 3 som han nå bestemte at fantes. Pappa, som allerede hadde sneket foran han en gang, sier til han “Ja, du får gå du, da. Siden du har så dårlig tid!” før han selv går til skranken med oss på slep. Hva skjedde egentlig nå? Pappa sniker foran en fyr og klager på at mannen han sniker seg foran har dårlig tid?

Etter mange kleine blikk måtte pappa forsvare seg. “Det er jo du som sniker!” blir han beskyldt for av mamma. Men da fikk vi høre det. Det var ikke pappa som snek, det var vi som ikke fulgte med! Mannen med kona (jeg burde satt et navn på han merker jeg) hadde gått inn i køen rett ved skrankene. Han hadde ikke stått i køen i det hele tatt. Vi måtte gi oss selv om vi er vant til å beskylde pappa når slike ting skjer. Vi ville også gjort som pappa, hadde noen gått inn i køen foran oss. Det er jo sniking.

Framme ved skranken steg spenningen. Jeg satser på at ikke Star Tour leser denne bloggen og må innrømme at ingen av håndbagasjene veide under 5kg. Pappa vinner også her med sine 8,2kg. Vi hadde planlagt hvilke sandaler, håndklær og t-skjorter som røyk først, dersom vi måtte kvitte oss med 5-6kg. Mannen bak skranken hevet øyenbrynene og tittet på håndbagasjen som så ut som soveposene våre. “Only hand luggage? Haven’t you bought anything?” spør han imponert. “No, but we spent a lot of money!” svarer pappa. Yeah, right. Mannen smilte og ga oss boardingkortene. Score! Vi slapp unna denne gangen også.

Før vi skulle ombord i flyet skulle vi kjøpe noe å drikke. Drikka vi hadde med oss fra villaen måtte vi selvfølgelig kaste på utsiden av sikkerhetskontrollen. Kjempeidé. “Men vi har vel ikke noen euro igjen, nå?” lyder en velkjent kommentar fra mamma. Jo da. Pappa rotet tilfeldig rundt i bagen sin og drar frem 60 euro. “Jeg har noe her da..” sier han avslappet. Akkurat dette scenarioet skjer utallige ganger i løpet av en ferie. Det kommer gjerne også opp et par 200-lapper i norske kroner også. De euroene her skulle vi kanskje hatt i går når vi skulle gi driks, eller hva?

Litt utsikt fra flyet

Litt utsikt fra flyet

Vi fikk tildelt setene 21 A, B, C og D. Som vanlig er det pappa som må ofre seg og sitte alene på andre siden av midtgangen. I dag var han så heldig at han ble satt ved siden av et ungt par med en baby. Jackpot. Pappa spurte en av flyvertinnene om han kunne flytte seg over til andre siden, ettersom det var to tomme rader der. Da fikk han bedre plass og paret fikk et sete til babyen også. Gleden var dessverre kortvarig for boardingen var ikke like “completed” som kapteinen hadde sagt, og nå kom det 10-15 mennesker til inn på flyet. Da var det bare for pappa å flytte seg tilbake til baby-paret.

Når de omsider fikk satt seg prøvde pappa seg igjen. Det var fortsatt en ledig rad på venstre side. Akkurat da rumpa til pappa traff setet kom flyvertinnen tilbake. “Vi må ha en tom rad her” sa hun. Jeg hørte ikke om det var noen grunn til det, men det er kanskje ikke det mest betryggende jeg har hørt. Paret med babyen, som igjen hadde prøvd å brette seg utover de tre setene, fikk øye på pappa som var på vei tilbake for andre gang. Jeg er sikker på de tenkte “Skal vi aldri bli kvitt han!?”. Flyvertinnen forstod heldigvis situasjonen og fant en plass til pappa litt lenger frem i flyet. Turen var reddet. I hvert fall for baby-paret og pappa. Vi andre tre sitter jo fortsatt ved siden av den tikkende skrikebomben.

IMG_0884

Dag 6 og 7: Do you want the menu?

Nå har det seg slik at dag 6 var mer eller mindre lik dag 7 (Dominion + restaurant). På en ferie med mine foreldre har dette aldri skjedd før. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere en slik situasjon på bloggen min, men for å opprettholde den hittil skyhøye intensiteten, tror jeg rett og slett jeg samler de til én dag.

I dag hadde vi faktisk sjekket værmeldingen på forhånd. Det hender vi lærer av våre feil. Det var meldt store mengder regn om natta og på morgenen så vi bestemte at i dag ble det en rolig start med god frokost. Pappa synes tydeligvis ikke noe om rolige dager så han tok seg en tur opp i fjellet i håp om at han kom over skyene og regnet. Det virket faktisk som om planen virket etter de snappene vi fikk mens han kjørte rundt. Men det er ikke været jeg reagerer på når jeg ser disse bildene.

IMG_0877

IMG_0878

Mens pappa var borte la vi klar en runde Dominion som ble til 3-4 stykk når pappa til slutt kom hjem. Vi har underveis skrevet opp hvem som vinner hver runde og når siste runde var spilt var det tett mellom poengene i toppen. Stakkars mamma lå på bunnen med 19, Lise og meg fikk en delt 2. plass med 27 poeng og pappas 29 poeng sikret han seieren. Jeg er ikke sint. Jeg er bare veldig, veldig skuffet.

Denne ferien har vi for første gang dratt på samme sted og spist to ganger, og det kan virke som om det har gått litt til hodet på oss. For tredje gang dro vi til Rethymnos “Pimp my gatekjøkken” med pizza-kasteren og billig, variert mat. Tre ganger høres kanskje ikke så mye ut for lesere som er vant til charterturer og all-inclusive, men på et sted som dette fikk vi faktisk spørsmålet “Do you want the menu?” allerede etter våre to besøk. Først skjønte ikke mamma hvorfor han spurte om det: “Hvorfor ellers er man på restaurant?”, men jeg minnet henne på at de har nok sett oss her før. Jeg mumlet stille for meg selv at de sikkert husker oss pga mengde driks. Stakkars folk.

For andre gang fikk Lise også spørsmålet “Why don’t you eat?”. Denne gangen var hun heldig og kunne peke på pappas tallerken som også hadde mye mat liggende igjen. “We can’t win every time.” ler pappa, Lises reddende engel.

Vi avsluttet dagen med en ny jakt på crepes. Denne gangen forsikret vi oss om at de hadde det før vi satt oss. Jeg og Lise skulle dele en crepe med is og sjokolade som jeg skulle bestille. Ikke vår smarteste beslutning. Når jeg skulle bestille kom jeg brått på hvor dynket vaflene til Lise var her om dagen. “We don’t want too much chocolate. We had a waffle the other day that were just…” sa jeg mens jeg smilte og viste med hendene at jeg smørte på en hel Nutella-boks på liksom-vaflene. Han smilte ikke. Han var helt alvorlig og spurte “ice cream and chocolate, yes?” og gikk.

Plutselig forstod jeg hva jeg hadde sagt. Jeg hadde nettopp klaget på vaflene DERES. Jeg hadde sagt at vaflene deres var dynka med sjokolade og var helt uspiselige. Stakkars kelner. Ikke kunne jeg trekke det tilbake og få sagt at det var jo en annen restaurant vi var på sist og at vaflene de hadde sikkert var så fine som bare det. Hadde han bare vært norsk kunne jeg forklart. Ikke at det hadde noe å si, for det endte med at crepen (og shots, som vi får hver eneste gang) ble servert av en annen kelner. Den opprinnelige kelneren ville vel ikke tilbake til jeg som bare klaget på maten de hadde.

IMG_0884

Nå tar vi kvelden, mens pappa ligger på senga og leser VG. Vi sovner håpefulle til høytlesning av VGs artikkel “Mekling om fredagens Gardermoen-streik på overtid”.

Titanic-effekten

Dag 5: The Superstar

I dag skulle vi ta det rolig. Mamma og pappa hadde nylig vært i Bali og kjøpt fersk brød. Der så de noen fine strender vi kunne prøve ut. Vi pakket med oss strand-ping-pong og våre trofaste bademadrasser. Stranda var flott med tanke på både sand og antall mennesker. Temperaturen var selvfølgelig høy og det var deilig å være der. Nå snakker jeg altså om på land. I vannet er det jo kaldt! Har du ikke fulgt med? Vi torturerte oss gjennom litt soling (“tææning” eller “skilling” i følge Lise) før underholdningen for dagen dukket opp.

Der var han. Langt, blodrødt og pistrete hår som stod rett ut, et hårfeste som startet der månen sluttet, briller stjålet fra Ozzy Osbourne og en brun, spinkel og rynkete kropp iført en foran tettsittende speedo med hengerumpe bak. Ja, dette var mannen som skulle gjøre torturen lettere. Han stilte seg opp med bred beinstilling ved strandkanten hvor han begynte å svinge med armene. Dette må ha vært noen øvelser han hadde fått fra legen sin. Vi la merke til at skuldrene hans ikke tålte mer enn 90 graders vinkel, men han lot seg ikke stoppe. Hva er dette for en fyr? Vi kikket bort på de som lå ved siden av oss og de prøvde å holde maska uten hell.

Med god innlevelse ble hoftene med på svingene. Da knakk de sammen. Speedoen slang i alle retninger. Strandens vakt kom bortover for å sjekke stemningen. Han fikk øye på pasienten og prøvde å spøre han om han trente til noe. Han ga uttrykk for at armene ikke var helt gode. Hoftene fortsatte å gynge mens han hostet og snakket med vakten. Vakten skjønte at her var det bare å spille med. “You aar the superstaar!” ropte han med tommelen opp. Selvtilliten økte og svingene ble tydeligere. Vakten ga opp og gikk videre bortover stranden mens han mumlet alle de kristne navnene han hadde hørt om. “Mamma mia, Jesus Christ, Maria Magdalena….”

Når mannen omsider var ferdig med sitt daglige show/rituale var kysten klar for litt ping-pong. Jeg og Lise slo ballen frem og tilbake 3-4 ganger før håndtaket på rekkerten jeg hadde knakk. Ja, det varte jo lenge. Optimist som jeg er spilte vi en god stund til selv om det jeg slo med føltes mer ut som en tallerken. Ja, ja. Da får vi slappe litt av på bademadrassene våre. Da vi hadde lagt oss ned merket vi at magen var godt under vann. Det var da ikke slik tidligere? Midtpartiet sank mer og mer og vi skjønte at noe var galt. Begge madrassene hadde nå kun puta som holdt den oppe. Vi hadde det artig med Titanic-madrassene en liten stund til før de var helt flate og vi ble skyldt i land. Her var vi heldigere enn DiCaprio. I dag skulle visst alt bli ødelagt. Mamma smilte lurt og tenkte på vekten i håndbagasjen vi akkurat sparte inn. En god fortjeneste i dag.

Lise og jeg har lenge hatt lyst på crepes, en pannekake-liknende sak, gjerne med sjokolade og is. Mamma og pappa hadde lyst på kuleis. Da var oppdraget å finne en restaurant med begge deler. Alternativene vi fant var crepes og sorbet eller kun kule-is. Etter en gåtur til fant vi omsider en meny utenfor en restaurant med både crepes og kule-is. Perfekt! Menyen vi fikk da vi hadde satt oss derimot, hadde ikke crepes. Hva nå? Ok, Philip tar kule-is, Lise tar en belgisk vaffel hun fant bilde av med en stripe sjokolade over. Det var dumt. Det hun fikk var to bestemor-vafler med en halv Nutella-boks under og over hver vaffel. Jeg kaller ikke det vafler med sjokolade. Dette er sjokolade med en smak av vafler. Isen var, heldigvis for meg, veldig god.

Mens vi satt der kom restaurantens stamgjest. En gammel mann som så like skrøpelig ut som bilen han kjørte. En av servitørene gikk ut til han og tittet ned i panseret. Et eller annet var sikkert galt. Personlig hadde jeg blitt overrasket om det var en motor der i det hele tatt.

Ja, hva kan vel være galt med denne?

Ja, hva kan vel være galt med denne?

Dagen avsluttet med en hjemmelaget miks av kjøtt og spaghetti. Mens vi satt og spiste kom det en far og sønn inn på tomta. De skulle rense bassenget. Klokka 10 på kvelden! Vi burde vært overrasket, men det skulle bare mangle når vi betaler såpass for en villa i en skråning ved siden av motorveien. Vi er jo en eksklusiv familie.

Nå ser bassenget nytt og rent ut og det kan hende jeg våger meg uti en tur til før vi skal hjemover om et par dager, men bare kanskje.

IMG_0874

Basseng-renserne