Ting du merker når du flytter ut

Ting du merker når du flytter ut

posted in: Galskap | 0

Folk sier det er få som har bodd hjemme så lenge som meg. Utenom broren min og de på TLC hvor spesialtilfeller er å si det pent, er det kanskje en viss sannhet i det? Nå er jeg uansett ute og har flyttet sammen med kjæresten min. Veldig koselig. Og forresten, venninnen hennes bor der også. Huff. Ja, hva gjør man ikke for å spare penger..

Men det er en del ting man merker seg når man har flyttet ut. Både på grunn av mangel på foreldre som passer på og kjæresten som nå bor i samme leilighet. Jeg har summert opp de tingene jeg har latt meg merke den første måneden her i Oslo.

Du har det mest utrolige til middag

Årsak: En TLC-seer spiser også her

Ok, jeg har hørt om pølse i vaffel, og det er greit. Folk skal få spise hva de vil. Men pannekaker med bacon og blåbærsyltetøy!? Det kan da umulig være normalt? Charlotte (x2 visstnok) finner det høyest naturlig, og sånn er det bare! Jeg velger å stille meg skeptisk og er glad det er en røre som stekes slik at hun kan strø bacon på sin og jeg kan la være. Tendensen til rare middager er skremmende lik kona til broren min med grove boller (jeg kaller det rundstykker) og kyllingfilet fylt med de merkeligste urter. Nei – Gi meg en gryte fra TORO.

Pannekake

Du må huske ting selv

Årsak: Mangel på mor

«Har du husket å ta med deg tannkrem nå, da?» ~ Mødre

Når man bor hjemme er man vandt til at mødre passer på at du husker alt mulig rart. Det er det nå slutt på, og det ble en artig tur på Rema i dag. «Skal du ha pose?» spør mannen bak kassa. «Nei, det har jeg, men jeg har ikke lommebok.» Han ble litt paff, men han var heldigvis hyggelig nok til å ha varene mine bak kassa til jeg hadde hentet lommeboka hjemme. Kleint.

Du må lære deg å vaske klær

Årsak: Mangel på mor

Vaskepulver

Det er et rom hjemme hos mamma jeg aldri har vært inne på. Vaskerommet. Jeg har stort sett stått ved dørterskelen og kastet klær oppi skittentøyskurven derfra. Etter hva jeg har sett står det noen store hvite metallbokser tilkoblet strøm der inne. En av den likner mistenkelig mye på en vi har på badet i leiligheten. Jeg resonnerte meg frem til at det må være en vaskemaskin.

Hver gang den er i bruk fra min side går det ti telefoner til Charlotte som er på jobb og sliter nok der uten å måtte ha en fortvilet gubbe på telefonen som forklarer at det er mer enn en bokser med pulver på maskinen. Holder det ikke å bare finne opp bakepulveret da? Må de spesialisere seg så fælt? Også er det «Vask med liknende farger». Jaja, da får jeg finne flere stripete klær da!

Du blir kreativ på nye måter

Årsak: Dårlig råd og mangel på foreldre som kan alt mulig rart

Nå som vi har dekket vaskemaskin-problemene skal jeg ikke gå nært inn på å stryke klær. Gjør man det fortsatt? Før mitt seneste jobbintervju fant jeg ut at man stryker fortsatt klær. Skjorta mi var såpass skrukkete på armen at her måtte noe gjøres. Men hvordan? Og hvor i all verden er et strykejern i denne leiligheten?? Uten mye leting konkluderte jeg: Rettetang! Yes! Kjempeidé! (Det fungerte faktisk :) )

Den neste situasjonen jeg skal ta opp skjedde før jeg hadde flyttet inn, men er et perfekt eksempel på mangel på foreldres kunnskap om alt mulig rare ting. De har vært borte i det meste, det har ikke jeg ennå. Da vi skulle henge opp taklampa ble ledningen dessverre litt for lang, men hva gjør vel det? Vi tar bare en sving først! Jeg ser nå i ettertid at det kunne sett bedre ut. Det lyser opp stua, men det lyser litt MacGyver også..

Lampe

Livet blir ikke like ellevilt som du ser for deg

Årsak: Latskap, muligens nærmere bestemt min egen latskap

«Når jeg flytter ut, da tar det helt av!! Ingen som bestemmer og jeg kan gjøre akkurat det jeg vil!!» ~ Philip før flytting

Inspirerende tanker, men det viser seg at med mindre kjæresten er hjemme og vi finner på noe sammen er ikke livet noe mer spektakulært enn det var hjemme i kjelleren til foreldra mine. Man ser for seg et anarki med popkorn og energidrikk til alle døgnets tider, men det er jo akkurat slik livet mitt så ut hjemme også. Jeg begynner å skjønne hvorfor Charlotte kaller meg Takumi.