Barcelona dag 3: Rygg vs tivoli

Barcelona dag 3: Rygg vs tivoli

posted in: Ferie | 0

Dette var dagen jeg hadde ventet mye på. Unnskyldningen for meg å dra på ferie. Tivoli!

Det kunne dessverre begynt bedre enn at Charlotte lå på magen på senga og prøvde å få løsnet opp ryggen, igjen. Charlottes rygg, som på påsketur tidligere også fikk seg et skikkelig hekseskudd, hadde på et eller annet vis klart å slå seg vrang i løpet av natten. Det var ikke noen ekstreme smerter, men det var nok til at vi forstod at vi kanskje måtte gå litt roligere.

Vi stod opp litt før halv 8 og ruslet ned til frokosten som startet 07:30. Ingen tid å miste. Vi fikk eggerøre, bacon og et par forskjellig type melonbiter. En respektabel frokost til 10-15 euro. I tillegg til å stå opp tidlig hadde jeg også før avreise sjekket ut mulighet for hotell i Salou, en liten by i nærheten av tivoliet Port Aventura. Grunnen til dette er at transport tilbake til Barcelona fra Port Aventura viste seg å ikke være tilrettelagt. I hvert fall ikke om man ønsker å være i parken til stengetid å få med seg et flott fyrverkeri til slutt. Og det var jo akkurat det vi ville! Jeg kommer tross alt fra en familie der vi har stått på høyre side ved inngangen, fordi det er den siden de klipper båndet på om morgenen. Høyre side faller altså først på bakken og man er tidligst mulig inne, klare til å løpe. Jeg har innsett at Charlotte ikke er like ivrig og det tror jeg er best for både kropp og sinn.

Charlotte hadde hørt av meg at toget gikk 08:23, mens det faktisk gikk 08:33. 10 minutter har mye å si på hvor mye man skal stresse. Da vi kom inn på togstasjonen Barcelona Sants 08:15 var Charlotte noe vill i blikket på jakt etter en billettautomat. Vi fant det raskt, fikk hjelp av en dame til å bestille riktig billett og kom oss ned til sporet rundt 08:20. Da Charlotte fikk øye på 08:33 på skiltet ble hun ganske irritert, men forhåpentligvis også litt lettet. Nå kunne vi jo puste ut igjen. Eller Charlotte kunne det. Jeg stod og tittet fjernt rundt meg mens magen prøvde å forstå seg på hvorfor jeg hadde spist frokost denne dagen. Det er ingen ekle detaljer her, men jeg har ikke en kropp som er bygd for frokost. Eller mat, som Charlotte sikkert ville sagt. Siden vi hadde såpass god tid fant vi en brusautomat før toget ankom sporet sitt.

Denne gangen var vi heldige og fikk sitte ved siden av hverandre. Dessverre skjønte vi etter vi satt oss at vi hadde en hyperaktiv pasient(?) som satt sammen med oss. Vi satt der 2 og 2 seter står mot hverandre. Han sprellet rundt og prøvde å blant annet å skygge for sola han fikk i ansiktet fra vinduet. Etter noen stressende minutter til med hopp og sprell gikk han ut i midtgangen. Derfra tok han tak i et håndtak på siden av stolryggen og dro det mot oss. Stolryggen flyttet seg over på andre siden av setet og han satt seg ned igjen, men både stolryggen og ryggen mot oss. Nå satt vi 2 og 2 i stedet. Hva!? Noe så genialt! NSB: Her er det mye å lære! (Senere i innlegget skal vi høre at det stort sett er dette å lære av togene i Barcelona. Ikke så mye annet ;) )

Fremme på Port Aventura togstasjon ble vi møtt av et gigantisk tårn med en Ferrari-logo. Tårnet var en Berg- og dalbane! Den tilhørte heldigvis/dessverre Ferrari Land som åpner sommeren 2017. Berg- og dalbanen er for tivoli-kjennere av samme type som Kingda Ka som inntil nylig var verdens raskeste Berg- og dalbaner. Jeg er klar når som helst!

IMG_1225
«The Formula» i Ferrari Land – åpnes 2017

Vi nærmet oss etter hvert haugen med mennesker som står og skal kjøpe billett. Disse køene slapp vi å stå i ettersom vi allerede hadde fått med billett fra automaten vi kjøpte togbilletten på. Dette gjorde også forresten at togturen ble gratis. Dette var kjempepraktisk helt til vi kom frem til inngangen og damen sa at «No, no, you have to change for tickets». Da kjente jeg at jeg både ble oppgitt, skuffet og irritert. Hva er poenget med å selge billetter på togstasjonen når man likevel må stå i den samme køen som de som ikke har kjøpt billett i det hele tatt? Ikke var det noen luke dedikert til forhåndskjøpe billetter heller. Idiotisk.

Så da gikk vi da, som om vi var noen lusende amatører for første gang på tivoli. Vi snek oss bort til en luke som nettopp hadde åpnet og fikk sneket oss foran en del kø likevel. Trodde vi. Det ene mennesket som stod foran oss i den nyåpnede luken hadde spart opp rundt 50 tomme smågodtposer med en eller annen rabatt. Og her var det bare å ta seg goooood tid til å slå dem inn, tenkte tydeligvis hun i skranken. Oh lord. Hun fikk til slutt brettet stiftemaskinen sin rundt de 50 posene og en kvittering og det var endelig vår tur.

Du husker kanskje vi måtte gå rolig ryggen til Charlotte og magen min? Det var nå Charlotte sin rygg virkelig fikk fart på kinken sin. Vi gikk saktere og saktere i den stekende varmen som ikke ga tegn til å gi seg på en god stund, enda. Vi kom ikke lenger enn litt inn i Afrika-området i parken før Charlotte lå på en benk og prøvde på nytt å vri ryggen sin tilbake i posisjon. Dette kom til å gå dårlig. Vi bestemte at vi heller tok det rolig i starten og fant noe småtteri å finne på mens vi så an ryggen. Vi fikk ikke så veldig mye ut av ruslingen annet enn varme og hovne fingre. Nå slapp vi å være bekymret for ringene våre. De satt fast. Hodet kokte i de 30-35 gradene det var med stekende sol. Jeg ble etter hvert med på Paracet-bølgen og vi lurte på hva vi skulle gjøre med dagen som allerede så mørk ut.

IMG_1229
Her slappa vi av :)

I Kina-området tok vi oss en Solero-is hver (må være beste pinneisen i verden) og la oss på gresset under Dragon Khan ved den kinesiske mur. Ryggen til Charlotte var fortsatt ute av drift etter is og sløving på gresset. Vi bestemte oss for at jeg, som fortsatt var fysisk oppegående, fikk heller ta et par turer i den omtalte Berg- og dalbanen Shambhala slik at ikke alt ble helt bortkastet. Den er helt rå, men den er aller best med selskap. En av turene havnet jeg bakerst sammen med en liten gutt som var 110% gira. Som utvikler faller det meg veldig unaturlig å sprenge grenser som 110%, men dette var det kuleste denne spanske, lille tassen hadde opplevd på lenge.

Rappa et bilde fra nett av Shambhala
Rappa et bilde fra nett av Shambhala

Selv om Charlotte slet med ryggen er Port Aventura en stor park. Hun mener det er mer en tema-park enn klassisk tivoli (les: Liseberg) og jeg kan si meg enig. Det er ganske langt mellom attraksjonene her, og det blir mye trasking frem og tilbake. For å holde ut lengst mulig i sola kjøpte vi en liten fruktboks med frukt og flak av kokos. Jeg liker ikke kokos (som mye annet), men smakte likevel. Det er blant det mest smakløse jeg har spist noen gang. Og da mener jeg ikke vondt, jeg mener helt uten smak. Veldig rar greie. Noe som passet meg bedre var noen bøtter med hull i (se referansebilde under). Her var det mange som holdt hodet under og kjølte seg ned. Dette reddet også mye av dagen vår.

Slik funket bøttene ;)
Slik funket bøttene ;)

Ved siden av bøttene ble stuntshowet «Bang bang west» holdt. Ettersom jeg har sett et par stuntshow var forventningene høye. Biler på to hjul, flammer, folk som kaster seg ned fra høye bygninger, biler som blir delt i to. Slike ting. Dette var nivået under. 30 minutter med et sammensurium av karakterer fra både Star Wars, Super Mario og innslag av Careless Whisper med jevne mellom var mer enn nok. Vi gikk ut og tittet rart på hverandre og lurte begge på hva vi akkurat hadde sittet og sett på. Ingen hadde svaret. Vi gikk tilbake til bøttene og kjølte oss ned på nytt.

Klokka var rundt 17 og vi hadde nå vært der i 7 timer allerede. Vi hadde diskutert i løpet av dagen om vi skulle droppe fyrverkeriet og hotellet i Salou og heller dra tilbake til Barcelona. Med tanke på hvordan det fortsatt var 7 timer til fyrverkeriet begynte bestemte vi at det beste var å komme seg til Barcelona igjen. På vei ut tenkte vi at vi kunne jo få med oss et såpeboble-show. Det gikk like dårlig som resten av dagen hadde gått. Vi kom frem til en liten kø på utsiden og tenkte at dette gikk jo fint. Problemet var bare at disse menneskene var de som ikke hadde fått plass. Det var allerede fullt. Da holdt det for oss. Spise middag, en tur med vikingskipet, deretter tog til Barcelona.

Vi lover at vi snart er ferdig med denne endeløse dagen, men som nevnt tidligere må vi snakke litt mer om tog og hva NSB bør la være å lære av togene i Barcelona-området. NSB sine tog (les: busser) går som regel til tiden de har satt. Det gjør de ikke her nede. Toget skulle gå 20:22. Vi var på stasjonen ca 20:10 og hadde god tid. Det stod noen folk her og der, men det var ikke noen store mengder. Enda. Klokka ble 20:25 og til slutt kom det tog. Men det var jo ikke dette som gikk til Barcelona! Eller, det gikk den retningen, men likevel skulle vi ikke på. For det stoppet aldri. Hva slags tog bremser ned til 2 km/t for så å kjøre videre? Spør ikke meg. 3 tog til kjørte forbi i feil retning før klokka ble 20:41 når neste tog skulle gå. Kom det? Nei, da. «Skal det aldri ta slutt!?» stod i panna til både meg og Charlotte. Jeg fikk fatt i noen hollendere eller liknende og de var like usikre som oss. «There is one at 20:41. We think!» sa de. Lite hjelp å få der.

Kl 20:49 dukka det endelig opp et tog i riktig retning igjen som viste seg å være vårt. Vi satt oss ned sammen med et surt gammelt ektepar som ikke ville sitte 2 og 2 som den hyperaktive fyren tidligere. I løpet av turen virket det som mannen prøvde seg på en liten artig vits nå og da, men det slo aldri an. Damen var fortsatt like sur og hatet akkurat like mye av verdens befolkning. Charlotte tittet på meg og blikket hennes sa det samme som mitt: Sånn skal ikke vi bli.