Dag 3: De håpefulle

Dag 3: De håpefulle

posted in: Ferie | 0

I dag var vi dumme nok til å la pappa bestemme hva vi skulle gjøre. Han hadde lest i sin 10 år gamle «Turen går til Kreta»-bok om «øyas smukkeste strand». Det hørtes jo flott ut, tenkte vi naivt.

Før jeg og søsteren min Lise stod opp var mamma og pappa snille og dro inn til Bali og kjøpte turens første ferske brød. Til og med grovbrød. Det er det absolutt mangel på i syden. I tillegg til osten vi så vidt fikk kjøpt i går, hadde vi kokt egg og salami. Ganske nært en god, norsk frokost. Det må man jo ha på Kreta, syns jeg.

Pappas smukke strand var på sørsiden av øya og det var 1-1,5 time å kjøre dit. Veien var såklart dekket av dype kløfter og høye fjell som pappa strategisk hadde tatt med i planen. Omsider kjørte vi litt ned igjen, i og med at vi skulle på stranda, men ikke nok til å få meg og Lise i festhumør. Pappa parkerte bilen 150 meter over havet og smilte lurt. Sånn! Da rusler vi!

Hva?? Er det en strand her? Det nektet jeg å tro. Motvillig fulgte jeg etter pappa som stolt pekte ned mot noen små, små parasoller og turister i det fjerne. Dette burde jeg ha skjønt. Det var ikke annet å gjøre enn å ta med seg bademadrassene og gå nedover.

15-20 minutter senere stod vi på en sandstrand med store steiner uti vannet. Her var det mer eller mindre umulig å bade uten sko og jeg tror ikke noen av oss har badesko i det hele tatt. Her måtte man improvisere. Jeg tok på meg de brune turist-sandalene mine og klarte å balansere meg utover på de store steinene. Prossessen tok fortsatt 15-20 minutter. Det var ikke noe varmere i vannet selv om stranda var «smukk». Nei, ikke prøv deg. De andre badet mest via bademadrassene vi hadde drasset med ned og vi gjorde det beste ut av situasjonen. Turens baktanke var definitivt kløfter og fjell. Ikke noen smukk strand.

Tilbake på land stod 3 ganger Guffen. Vi kalte de Ole, Dole og Doffen. De hadde ikke på seg capsene sine, men de var akkurat like rampete. En av de gikk opp på ryggen til en solende turist og prøvde å nappe han litt i skinka. Turisten skvatt opp og fikk dyttet Doffen vekk. Han gikk tilbake til Ole og Dole for så å sakte tusle bortover stranda. Dette var deres område!

Da var det vel på tide å gå opp til bilen, igjen? Du må nok ha misforstått. Dette var pappas dag. Det var jo en flott liten jungel her! Den må vi ta en nærmere titt på (tenkte pappa, ikke jeg!). Som min søster og mor trøstet jeg meg også med en kjekspakke på vei inn i skog og mark. 300 meter inn i skogen ble dette også en kløft. Bra, fatter’n. Dette får’u til. Vi snudde til slutt og pappa fikk smake sin egen medisin når vi nå skulle gå opp til bilen. Endelig! I protest gikk jeg og Lise litt foran for å vise at vi hadde «Eyes on the price». Air-condition!!

IMG_0842

Vi tenkte dagens høydeforskjeller slukket fjelltørsten til far, men den gang ei. Dette var tydeligvis kun oppvarmingen. En av pappas drømmer er å beseire Samariakløfta, kjent som Europas lengste eller dypeste kløft. Samma for meg. I dag har jeg vært på fjellvandring, da får jeg en fridag i morgen. Når turistbyrået spurte hvor mange billetter vi skulle ha pekte vi alle på pappa og sa «One! We are going to Water City on our day off!».

Vannland. Noe så perfekt å bruke en feriedag på. Bussen skulle plukke opp pappa utenfor villaen vår ved hovedveien kl 05:30. Men etter 2-3 telefoner til busselskapet meddelte damen bak skranken at de ikke var villige til å kjøre den veien bare for Erik. Dette kunne bare bety en ting: Mamma må kjøre han til Rethymno kl 05:45. Ca 35 minutter hver vei. Dumsnill og trøtt som jeg er tilbyr jeg meg å sitte på for å holde henne med selskap. Hvor dum går det an å bli? Tydeligvis enda dummere. De brune turist-sandalene mine smitter av og beina mine er helt svarte. Nå skal jeg spille Dominion med føttene i en balje med såpevann. God natt.

Sandal-smitte
Sandal-smitte