Dag 6 og 7: Do you want the menu?

posted in: Ferie | 0

Nå har det seg slik at dag 6 var mer eller mindre lik dag 7 (Dominion + restaurant). På en ferie med mine foreldre har dette aldri skjedd før. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere en slik situasjon på bloggen min, men for å opprettholde den hittil skyhøye intensiteten, tror jeg rett og slett jeg samler de til én dag.

I dag hadde vi faktisk sjekket værmeldingen på forhånd. Det hender vi lærer av våre feil. Det var meldt store mengder regn om natta og på morgenen så vi bestemte at i dag ble det en rolig start med god frokost. Pappa synes tydeligvis ikke noe om rolige dager så han tok seg en tur opp i fjellet i håp om at han kom over skyene og regnet. Det virket faktisk som om planen virket etter de snappene vi fikk mens han kjørte rundt. Men det er ikke været jeg reagerer på når jeg ser disse bildene.

IMG_0877

IMG_0878

Mens pappa var borte la vi klar en runde Dominion som ble til 3-4 stykk når pappa til slutt kom hjem. Vi har underveis skrevet opp hvem som vinner hver runde og når siste runde var spilt var det tett mellom poengene i toppen. Stakkars mamma lå på bunnen med 19, Lise og meg fikk en delt 2. plass med 27 poeng og pappas 29 poeng sikret han seieren. Jeg er ikke sint. Jeg er bare veldig, veldig skuffet.

Denne ferien har vi for første gang dratt på samme sted og spist to ganger, og det kan virke som om det har gått litt til hodet på oss. For tredje gang dro vi til Rethymnos «Pimp my gatekjøkken» med pizza-kasteren og billig, variert mat. Tre ganger høres kanskje ikke så mye ut for lesere som er vant til charterturer og all-inclusive, men på et sted som dette fikk vi faktisk spørsmålet «Do you want the menu?» allerede etter våre to besøk. Først skjønte ikke mamma hvorfor han spurte om det: «Hvorfor ellers er man på restaurant?», men jeg minnet henne på at de har nok sett oss her før. Jeg mumlet stille for meg selv at de sikkert husker oss pga mengde driks. Stakkars folk.

For andre gang fikk Lise også spørsmålet «Why don’t you eat?». Denne gangen var hun heldig og kunne peke på pappas tallerken som også hadde mye mat liggende igjen. «We can’t win every time.» ler pappa, Lises reddende engel.

Vi avsluttet dagen med en ny jakt på crepes. Denne gangen forsikret vi oss om at de hadde det før vi satt oss. Jeg og Lise skulle dele en crepe med is og sjokolade som jeg skulle bestille. Ikke vår smarteste beslutning. Når jeg skulle bestille kom jeg brått på hvor dynket vaflene til Lise var her om dagen. «We don’t want too much chocolate. We had a waffle the other day that were just…» sa jeg mens jeg smilte og viste med hendene at jeg smørte på en hel Nutella-boks på liksom-vaflene. Han smilte ikke. Han var helt alvorlig og spurte «ice cream and chocolate, yes?» og gikk.

Plutselig forstod jeg hva jeg hadde sagt. Jeg hadde nettopp klaget på vaflene DERES. Jeg hadde sagt at vaflene deres var dynka med sjokolade og var helt uspiselige. Stakkars kelner. Ikke kunne jeg trekke det tilbake og få sagt at det var jo en annen restaurant vi var på sist og at vaflene de hadde sikkert var så fine som bare det. Hadde han bare vært norsk kunne jeg forklart. Ikke at det hadde noe å si, for det endte med at crepen (og shots, som vi får hver eneste gang) ble servert av en annen kelner. Den opprinnelige kelneren ville vel ikke tilbake til jeg som bare klaget på maten de hadde.

IMG_0884

Nå tar vi kvelden, mens pappa ligger på senga og leser VG. Vi sovner håpefulle til høytlesning av VGs artikkel «Mekling om fredagens Gardermoen-streik på overtid».