Jakten på leiligheten

posted in: Oppussing | 0

Den store dagen nærmer seg. Det er rundt et halvt år til bryllupet vårt. Hva passer vel bedre enn å kjøpe seg en leilighet med bad og kjøkken fra 70-tallet?

captain-picard-facepalm

For et par måneder siden snakket jeg og min kommende kone Charlotte med foreldrene mine om bosituasjonen vår. Så langt hadde vi planer om å leie et nytt sted, men tanken om å kunne kjøpe seg noe utviklet seg videre. Vi begynte å titte litt på leiligheter og etter relativt kort tid hadde vi fått finansieringsbevis av banken og booket visninger annenhver dag.

På visning i Oslo ser man mye rart. Spesielt i de områdene bankens finansieringsbevis sa vi hadde råd til. En søndag tok vi med oss mamma og Charlottes bror Christoffer og dro på fire visninger. Vi startet på Kalbakken, en visning med kanelbolle og kaffe. Chris hadde ikke spist frokost og slo til. Det ble heller enn hyggelig kaffepause enn en visning. Vi tittet litt rundt også, da.

Turen bar videre til Stovner og Vestli hvor vi skulle på de tre andre visningene. I Stovners uendelige og eneste gate, Tante Ulrikkes vei, møtte vi noen barn som var ute og lekte. Så fikk vi premie-spørsmålet:

«Hvilket land kommer dere fra?»

Noen etasjer opp fant vi dagens andre leilighet. Denne var stor og flislagt stort sett over det hele med unntak av stua. Flisene var selvsagt av det indiske slaget med bling og perler og passet krydderduften ypperlig. Det toppet seg da vi fikk se terrassen. Her kunne det vært plass til utemøbler slik at man kunne nyte solnedgangen og la livet leke. Dette lot seg naturligvis ikke gjøre. Terrassen her var okkupert av en 2-meter bred parabol som stod mer eller mindre på midten. Sånn er det når man skal ha inn Suezkanalen, tenkte vi. Bortsett fra dette var det en pen leilighet.

Neste på lista var gamlissen. Vi hadde bestemt oss på forhånd at det vi så etter var en leilighet der «i hvert fall kjøkken og bad ser bra ut». Gamlissen hadde ingen av delene. Et slitt kjøkken og et bad som liknet den «lille doen» hjemme hos mamma og pappa. (Hint: Blått voksduk-liknende belegg som gulv og blomstrete tapet.) I tillegg hadde noen tidligere eiere satt inn buer/hjørner på døråpningene. Dette skulle vise seg å være et større problem enn jeg tenkte. Mer om det senere. Tross alt dette var mamma overraskende positiv, men ettersom dette var en vesentlig billigere leilighet er det tydelig at den økonomiske sansen styrte. Hun beroliget oss med at hvis vi ville gå for denne klarte vi å få pusset den opp sammen. «Ja, ja.» tenkte jeg og skulle sørge for at hun fikk angre på kommentaren sin.

De fryktede buene

Usikre på mammas positivitet dro vi til dagens siste visning. Denne var på Vestli. Dette virket på oss som den fineste av leilighetene. Charlotte hadde i løpet av dagen ladet opp en skikkelig forkjølelse og hadde vært klar for dyna siden vi dro. Resultatet var en Charlotte som ruslet rundt og var mer interessert i Twist-skåla på Stovner enn det fancy kjøkkenet på Vestli. Her var det meste bra. De hadde blant annet brukt terrassen sin til utemøbler fremfor parabol. Dette var også en favoritt ettersom denne var blant de billigere leilighetene.

Ved nærmere inspeksjon av badet syntes vi det så litt smalt og trangt ut. Jeg følte meg frimodig som vanlig og satt meg ned på doen for å se om jeg fikk plass. Uten å gå for nøye i detalj på dette problemet ville doskålas høyre halvdel slites først. Megleren så ikke problemet der han stod med sin himmelblå dress og sine knæsje, turkise sokker.

«Dere får ikke sitte så lenge av gangen da, vet du.»

Med alle disse inntrykkene skulle vi mandag, tirsdag og onsdag by på leilighetene. Spetakkelet startet ca kl 9 hver dag og det rant inn meldinger. Det var en god del kroner fra melding til melding. Vi hadde allerede fulgt et par budrunder uten å selv være med, men tenkte at tirsdagen måtte prøve oss. Selv om vi følte oss helt crazy bananas da vi la inn et bud som ville gjøre oss gjeldsslaver for 30 år, varte det kun i 5-6 minutter før neste budgiver slo til med 100.000kr over oss. De kriget med hverandre en stund og de fleste leilighetene gikk 500.000kr over taksten. Enten er folk gale, eller så er takstmennene i Oslo forferdelig dårlige.

Leilighet fasade
Gamlissen fra utsiden

Uansett var det nødvendig å bli mindre kresen på pengebruken vår. Nå fikk det koste det det koster å kjøpe leilighet i Oslo. Onsdag var det kun en budrunde. Gamlissen. Budrunden startet på takst. Veldig standard. Prisen ruslet sakte oppover til vi la inn vårt første bud på 200.000 kr over takst. Vi tok det så rolig for å se hvor det bar hen. Til slutt kranglet vi med noe som virket som én budgiver. 2 minutter før budet vårt gikk ut kom deres på 550.000 kr over takst. Da holdt det på å klikke for meg. For en drittsekk. Vi la på 25.000 kr som vi hadde gjort en stund og vant til slutt budet 575.000 kr over takst. Vi hadde nettopp kjøpt en leilighet i Oslo med bad og kjøkken fra 70-tallet.

«Whops?» ~ Alle involverte