Julies hus og Ferrari

Julies hus og Ferrari

posted in: Ferie | 0

De to første dagene i ferien var vi tross alt i Verona, en beryktet kjærlighetsby. Med historien om Romeo og Julie som alle har hørt om, men ingen kan. Også vi følte det var vår plikt på bryllupsreisen vår, i Verona, å besøke Julies hus. Som det moderne ekteparet vi er googlet vi oss frem til hvor huset lå. Det lå utenfor selve byen og et stykke bort fra hele sentrum. Litt pussig, men vi så det jo tross alt ikke når vi var i sentrum kvelden før.

Vel fremme ved Julets hus stod det to karer og malte veggen. Jeg kjente meg ikke veldig igjen, men det var noe kjent med det gitteret innenfor vi hadde tittet gjennom sist jeg var der. De to karene tittet på oss og smilte. Til slutt måtte jeg nesten spørre: «Juliets house…..?». Han tittet fram under capsen og løftet på det ene øyenbrynet sitt. «Aaaaaaaaah, Juliet, Juliet, Juliet….» huffet han. «Do you get this question a lot?» spurte jeg og lo litt for meg selv. Det gjorde han ikke. Vi var ikke i nærheten en gang. Han dro oss med ut der vi kom fra og pekte og snakket italiensk som om vi forstod noe i det hele tatt, før han avsluttet med et «five-six hundred meter». Okei. Fra hvor da, sa du?

Vi gjorde et nytt Google Maps forsøk. Det som kom opp denne gangen, hvor vi faktisk søkte opp «Casa di Giulietta», var en balkong som så en del mer kjent ut enn de to malerne vi nettopp hadde truffet. Dessuten lå det midt i sentrum. Rett ved der vi var kvelden før. «Amatør» kunne jeg høre Charlotte tenke. Hun forsvarte meg med at alt i denne byen heter noe med Julie, så det var jo ikke så dumt tenkt. Men jo, det var det.

Tilbake i sentrum fant vi endelig Julies faktiske hus. Det vil si, hvis hun fantes da. Her er veggene fylt med 1+1, hjerter, plaster og andre lapper med ting og tang på. Som et nygift par følte vi oss kanskje litt frekke der vi satt på benken blandt hundrevis av folk som stod i kø for å bli tatt bilde av mens de holdt på puppen til Julie. For en merkelig overtro. Høres mer ut som en trøst.

Etter to dager i Verona stod Maranello for tur. Dette er en liten by i nærheten av Modena som Charlotte tidligere har kjørt Ferrari i. Det er mer eller mindre det byen har å by på. Hadde ikke han Ferrari-kisen vært fra Modena hadde byen Maranello aldri vært en prikk på kartet i det hele tatt. Vi kom til Maranello på ettermiddagen og fant hotellet via vår elskede Google Maps etter et par obligatoriske feilkjøringer.

Jeg kan blant annet nevne at da vi endelig kom til motorveien fra Verona kjørte vi ut i feil retning. Heldigvis ikke feil kjøreretning, men mot feil by! På det ene skiltet stod det Verona og en hel masse annet, på det andre stod det ikke Verona. I og med at vi kom derfra tenkte jeg at her må vi kjøre til hva enn det stod på det andre skiltet. Der stod det nok Garda. 16 km etterpå (ja, du leste riktig) kom første avkjøring og vi fikk snudd. Da vi hadde kjørt de 16 km tilbake igjen og kommet opp på rett vei var det på tide med en pause. Du må ikke glemme at bilen ikke har air-condition.

Hotellet vi skulle bo på var hotellet Charlotte bodde på sist. Det heter Maranello Village og består av flere bygg. Rundt disse byggene har de laget parkeringsplasser og private veier med rundkjøringer, akkurat som en liten by. Da vi skulle sjekke inn sa resepsjonisten at han så vi hadde bestilt et vanlig rom, men hvis vi ville, skulle han ikke sladre til noen om at vi fikk en liten leilighet i stedet. Gratis oppgradering? Kjør på! Leiligheten vi fikk i stedet hadde både kjøkken, gjesteseng og ikke minst veldig god plass. Vi avsluttet dagen med å dra til nærmeste (kanskje den eneste) restauranten og spiste en biff dynket i saus med skiver av squash ved siden av.

I og med det er såpass lite å gjøre i Maranello hadde vi bare bestilt en natt der, selv om det brått var det fineste stedet vi kom til å bo. Før vi dro videre mot kysten i Rimini tok vi med oss Ferrari-museet. I mangel på air-condition planla vi at det er dumt å kjøre midt på dagen. Dette hadde ingen ting å si, men det ble museum først uansett.

En halvtime ut i bilturen merket vi at det begynte å koke. Nesten i motoren også. Det var på tide med første pause, men ikke før vi hadde trykket og skrudd på alle knappene i bilen for hundrede gang. Plutselig får jeg se en liten snøkrystall som pekte i motsatt retning av viftestyrken. Jeg trykket på bryteren. Så skjedde det. Som en gave fra oven. Å ja! KALD LUFT! Vi stoppet på Autogrill og hamstret drikke. Videre sang vi salmer og var høye på livet i den kalde brisen til vi var i Rimini.

Møkka-«knapp»