Sirmione og Gardaland

posted in: Ferie | 0

Med Rimini bak oss kjørte vi mot Gardasjøen og Sirmione hvor vi skulle tilbringe resten av ferien. Sirmione er en liten, innemuret by ytterst på en tarm som går ut i Gardasjøen. Her skulle vi for første gang i ferien føle oss heldige med valg av bil.

Det er en god tre-timers kjøretur fra Rimini til Sirmione og vi fikk igjen nytte av bilens skjulte air-condition. På veien ut mot selve Sirmione rakk vi også å snuse opp et vaskeri som vi sårt trengte. Verken jeg eller Charlotte hadde klart å telle oss frem til riktig antall underbukser. Vi hadde prøvd å unngå problemet under markedet, men det viste seg å være noen ganske store forskjeller på størrelsene. Jeg vil vel tippe norsk small er italiensk large. Jeg syns det virker veldig merkelig med tanke på hvor mange pizzabakere der nede som ser ut som Super Mario. Uansett fikk vi levert klærne våre og fikk tilbake en ferdigbrettet bunke i en ikea-liknende bærepose.

Vi kom så til selve Sirmione. Inngangen til byen er gjennom et tårn som man kun ser i tegnefilmen om Robin Hood. Det var en trang bro av gamle planker som førte inn til byen. Vi var glade vi skulle parkere på utsiden og rusle inn til hotellet. Tenkte vi, da. Vi parkerte bilen og skjønte etter hvert at hotellet ligget et godt stykke inn gjennom det trange tårnet vi hadde snudd ved. Vi bestemte oss for å se oss rundt i byen og finne hotellet først. Det er jo ikke lov til å kjøre inn der uten spesialtillatelse uansett. Etter en hyggelig, og ganske kort, spasertur gjennom byen fant vi hotellet vårt. Det hadde fin utsikt ut mot havet og mot et annet spa-hotell vi kunne sitte og misunne fra vår egen terrasse.

Hvor er hotell-inngangen??

Resepsjonisten sa at for å kunne parkere ved hotellet måtte vi vise reservasjonen vår til politiet som stod utenfor byens port. Var det politi der? Ute av byen igjen rullet vi bortover til porten med den lille Fiat-en vår. Til venstre for porten var det parkeringsplass og til høyre var det en liten utedo. Utenfor utedoen stod det et trafikklys som lyste rødt. Da vi kom bort til trafikklyset så vi at det satt en dame i vinduet på utedoen i politiuniform. Å ja! Det var visst politistasjonen!

Jeg fikk grønt lys av politiet og kunne kjøre inn. Jeg hadde tipset til resepsjonisten friskt i minnet. «Drive veeeeeri sloooow.» Og det gjorde jeg. Veri veri slow. Vi hadde ikke krøpet bortover de trange gatene i mer enn to minutter før vi kom frem til et nytt trafikklys. Det var da voldsomt. Etter lang tid dukket det opp et par frontlykter bak folkemengden. Dette var trangere enn Drøbaks vei på Lisleby. Og ikke nok med det. Bak han kom det en Rolls Royce limousin i gull. Han sjåføren der har mer å tape enn meg og Fiat-en vår, tenkte jeg. Han klarte svingen etter bare en rygge-justering som imponerte både oss og de forbipasserende. Som om ikke dette var nok skulle vi gjennom enda et «lyskryss» før vi kom til hotellet vårt. Heldigvis klarte vi oss fint, selv om jeg måtte justere mer enn Rolls Royce-sjåføren når det gjaldt parkeringen. Alt i alt var jeg ganske stolt av kjøringa rullinga. Vi skulle jo ut igjen av byen på et tidspunkt, men da tenkte jeg «Den tid, den sorg».

Samme kvelden spiste vi på en restaurant Charlotte tidligere hadde plukket ut. Den lå ganske nært hotellet og det passet oss veldig bra nå. Rett utenfor restauranten stod det fire stykk og spilte fiolin og gitar. Pussig nok begynte de å spille Canon akkurat da vi dukket opp. Canon er originalen til sangen vi rocket ut av kirken til. Veldig romantisk. Vi merket det var bryllupsreisen vår både på grunn av musikken og alle tårene til Charlotte. Selvfølgelig satt vi oss på restauranten rett ved og spiste og lyttet til de fire talentene her spille alt fra Canon til Pirates of the Caribbean.


Gode og mette var det på tide med en is til dessert. Byen har sikkert 10-12 isbarer med minst 20 hjemmelagde slag. En av isbarene var så enormt stor at vi bare måtte prøve den ut. Disken var en kjempe-øy midt i butikken hvor det stod minst 5 personer og leverte ut smaksprøver. For en gangs skyld skulle Charlotte ha kjeks med sjokolade og strøssel på. Det viste seg å ikke være det smarteste valget i denne byen. Hun fikk verdens største og raskest smeltende is. Jeg var lur nok til å ta i beger, men den var like enorm. De hadde ikke små porsjoner i denne byen.

Liten og kjekk…

Det gikk ikke an å skjule hva jeg synes er høydepunktet hver gang jeg er på ferie. Tivoli! Og nå bodde vi en halvtime unna Gardaland. Med forrige håpløse tivoli-tur med ryggsmerter og hodevondt friskt i minnet tok vi det veldig rolig denne morgenen. Vi tok det faktisk så rolig at vi sovnet igjen etter frokost! Det var ikke noe nytt denne ferien, men det hadde det aldri skjedd på samme dag som et tivoli-besøk før. For en gangs skyld var vi godt uthvilte og kunne kjøre ut av byen. Tidligere har vi bodd på østsiden av Gardasjøen. For lokalkjente tror jeg vi bodde i Lazise sist. Det vil si at vi nå kommer fra helt motsatt side og det virket veldig lite kjent. Google Maps sendte oss ut på de mest øde slettene vi hadde sett i løpet av ferien. Her kunne det umulig være noe tivoli. Så gjenstod det tre kilometer. To kilometer. Én kilometer? Ikke noe i sikte. Likevel kom vi til parkeringsplassen utenfor på mirakuløst vis. Her skal man vite at det er et tivoli for å finne frem, det er sikkert.

I motsetning til hvordan vi vanligvis starter tivolibesøk tok vi det steg for steg i dag. Trollmannen Merlin hadde et lite krypinn med kaffe og muffins ved inngangen. En perfekt start syntes Charlotte. Det var som vanlig en ganske varm dag. Gardaland har flere vannattraksjoner og dagens første attraksjon ble Fuga da Atlantide. Dette er en variant av Supersplash på Tusenfryd. Da båten vår ble trukket opp og jeg hørte dagens første «tik-tik-tik-tik-tik» var jeg i tivoli-modus, igjen! Vi la merke til at det var ganske lite folk her ettersom til og med raftinga hadde 10 minutter kø. I køen, mens vi stod under et nesten tett tak, åpnet himmelen alle slusene. Nå kom troperegnet.

De fleste snudde og gikk ut i regnet igjen, noen tok faktisk raftingen og noen gjorde som oss og stod i køen uten å gå fremover. Hva gjør vi egentlig nå? Det er for langt bort til noe annet og vi ble litt våte der vi stod også. Innen fem minutter hadde gått lettet regnet og vi fant ut at det regnet som var igjen kom fra selve taket. «Var det alt?» tenkte vi. Vi våget oss bortover køen som hadde begynt å gå fremover igjen. Det tok ikke lange tiden før vi brått satt i en båt og ble sendt avgårde i bølgene. Charlotte forklarte meg at hvis ikke vi hadde tatt en kaffe og muffins hos Merlin først hadde vi sittet i raftinga når regnet kom. Og det har hun forsåvidt rett i også. Og den muffinsen var forresten sykt god.

Merlins krypinn

Gardaland har en liten berg og dalbane som heter Mammut. Jeg vet ikke helt om det er regnet for å være en barneattraksjon eller ikke, så den er nok et sted midt i mellom. Dette ble kjapt dagens favoritt, men med en teknisk feil etter første tur måtte vi rusle tilbake senere på dagen. Neste berg og dalbane var Gardalands nye flaggskip. Shaman. En berg og dalbane med VR-briller. Det er bare det at VR-delen var ikke klar enda. Så hva er vel mer naturlig enn å reklamere med den nye VR-berg og dalbanen deres? Jeg gjennomskuet Gardalands forsøk på å late som det var en ny berg og dalbane. I Gardaland har jeg vært såpass mange ganger at dette er gode gamle Magic Mountain som kun har fått et kosmetisk løft siden sist. Den skranglet like mye som den gjorde de andre gangene. Tross dette fikk jeg med Charlotte i den her også, men det holdt med en tur her.

Det nærmet seg kveld og parken begynte å tømme seg. Jeg tipper det var rundt en time igjen. Charlotte hadde fått nok av sprell for i dag og jeg var faktisk ganske sliten jeg også. Det blir jo mye gåing. De to attraksjonene vi ikke hadde tatt var Raptor og Oblivion. Begge er berg og dalbaner. Raptor har hakket flere looper og Oblivion har et 90-graders stup hvor den stopper på toppen før den slipper deg videre. Jeg tenkte at hvis jeg skal få med Charlotte på en av disse må det være Raptor. Oblivion blir rett og slett litt for høy og fæl. Hun sa hun hadde fått nok for i dag og sa jeg kunne ta Raptor hvis jeg ville det før vi dro. «Men… Da tar jeg jo heller Oblivion!» sa jeg før vi gikk til den i stedet for.

Parken var tom og Oblivion hadde fem minutter kø. Etter en ellevill tur møtte jeg Charlotte utenfor. «Det var jo veldig lite kø da…» begynte hun. «Okei!? Skal du være med!?!?» tenkte jeg og prøvde å skjule håpet så godt jeg kunne. «Det kan jo gå hvis ikke vi sitter foran…» fortsatte det fra Charlotte. Nå kriblet hele kroppen min som helt av seg selv hadde begynt å gå mot inngangen med Charlotte på slep. Køen var heldigvis og dessverre for Charlotte veldig kort og vi slapp raskt inn i rommet der man setter seg. Vi stod som nummer 5 og 6 i køen inn til en vogn. Charlotte tenkte at da kunne hun se et par vogner kjøre forbi og at vi da skulle sette oss i tredje vogn som kom. Det stemte altså ikke. Disse vognene tar seks og seks personer, så her var det rett inn. Denne gangen smittet Charlotte meg såpass mye at jeg var like nervøs som henne. Sikkert ikke for attraksjonen, men på hennes vegne. Hun klarte seg bra, selv om skriket fortsatte lenge etter at lyden sluttet å komme ut av munnen hennes.

Vi belønnet oss selv med å avslutte kvelden der vi startet. Med Merlins kaffe og muffins.