Stratos-kuer og Pinocchio-pizza

Stratos-kuer og Pinocchio-pizza

posted in: Ferie | 0

Den splitter nye, røde kofferten er pakket med 9,3kg, pass og billetter er sjekket og Google Home er satt til å vekke oss 03:40 som en backup til telefonen. Klokka klarte også denne gangen å runde midnatt før vi lå i seng. Jeg er ikke så overrasket. Klokka 03:30 ringte første alarm fra telefonen. Det er ikke noe jeg skriver fordi jeg husker den ringte, men fordi jeg vet at jeg satt på første alarm da. Jeg tenkte som vanlig at det ordner seg med 10 minutter til og at jeg kunne stå opp når Google Home ringte i stua. Da måtte jeg uansett opp. Klokka 03:43 ringte femte slumrede alarm og det var plutselig på tide å stå opp. Ingen lyd fra den fancy klossen i stua. Ja, ja. Det får vi finne ut av en annen gang.

Siden vi nå har bil tar det kun 25 minutter å dra til flyplassen hjemmefra. Det var bra, for det blir jo noen små forsinkelser når man surrer rundt klokka fire om morgenen. Vi satt fra oss bilen på trofaste Dalen parkering og ble busset bort til flyplassen. Så var det bare å plotte inn referansenummeret og sende avgårde Charlottes koffert. Før sikkerhetskontrollen er det viktig å få lagt flytende stoffer i de små, teite plastposene. I følge Charlotte er det kun Norge som gidder slikt opplegg. Hun la et par ting i plastposen, men siden toalettmappa mi for tiden er en plastpose fra før tenkte jeg det gikk greit å la det ligge i den posen.

Charlotte kom seg gjennom, jeg kom meg gjennom, Charlottes koffert kom seg gjennom, … «Hvem er dette her sin koffert?» hørte vi. «Eh, ja det er min, ja.» svarte jeg. «Har du en PC oppi her?» Jepp. «Og en pose med det flytende?» Jepp. Jeg merker jeg begynner å minne om faren min som bare kjører all bagasje gjennom og lar dem ordne selv. Til mitt forsvar var klokka fortsatt før 7 og vi hadde allerede vært oppe i tre timer.

Under flyturen sov vi. Tungt.

Da vi hadde landet og funnet bagasjen vår mellom 300 nordmenn klistret til bagasjebåndet måtte vi finne bussen Expedia hadde anbefalt oss. Det skulle i følge dem ligge gjennom tollen og ved en taxfree, men tollen var ikke å finne. Der var utgangen, og det var det. Vi sjekket papirene hva busselskapet het for noe og fant en skranke med et liknende navn. Jeg prøvde å vise billetten, men den ville de ikke ha. Vi skulle ned i underetasjen og til noe som het platform 23. Utenfor var det en rulletrapp og ganske sant stod det en rekke med busser bortover som ventet på reisende som oss. På platform 23 gikk vi bort og spurte om han ville se billett, men heller ikke han ville se den. Her var det bare å si hvilket hotell man skulle til. Ja, ja. Enkelt og greit det, da.

Bussturen tok en skikkelig melkerute i 10 km/t, men den kjørte langs kysten hele veien, så utsikten var veldig fin fra bussens vindu. Det slo meg hvor likt alt var bortover. Da vi hadde kjørt i 20 minutter hadde jeg fortsatt ikke sett noe annet enn stranda, solbrille- og veske-selgere, strandbarer, og 4-stjerners hoteller på andre siden av veien. Noe sier meg at det er sånn det ser ut der vi skal bo også. Det jeg ikke hadde forventet var de to digre Stratos-kuene som ønsket oss velkommen.

Velkommen til Nidar!

Vi fikk lov å sjekke inn en time før og gikk rett opp og la oss. Klokka var ett og vi hadde allerede vært oppe en halv dag og reist. Klokka ble vel fire før vi dro oss opp fra senga, igjen. Nå var det tid for lunsj! Vi fant senere ut at det skulle bli slik hver dag, med lunsj klokka fire og middag i 8-9-tiden. Restaurantene som selger middag åpner ikke før 7, halv 8 her nede uansett.

Vi sjekket gata over hotellet for å se om vi fant noen aktuelle lunsjer. Indisk, grill, supermarked med bananer og rundstykker (hei, Wold), all-you-can-eat-sushi og en rekke med irske puber. Det var for så vidt der alle satt på denne tiden av døgnet. Vi landet til slutt på en kinesisk restaurant som serverte både vårruller og andre små gryter med forskjellig typer kjøtt. Først kom min biffgryte. Den ble servert i en fortsatt stekende form, formet som en okse. Så kom Charlotte sin. En helt rosa, liten fest i samme stekende okseform. Vi kom frem til at denne retten må være perfekt for de som har en trassig jenteunge som «VIL HA ROSA MAT!!». Jeg tror Charlotte syntes det smakte bedre enn det så ut, men jeg turte ikke spørre for mye.

Etter lunsj var det på én måte tid for å bade, men på en annen måte gikk sola også ned. Innen vi hadde slappet av på rommet litt til og kommet oss ned til bassenget hadde flesteparten gått derfra for å spise middag. Og den middagen ble servert på hotellet rett ved bassengene. Det ville blitt litt kleint om vi skulle hyle og skrike over det kalde vannet rett ved hele hotellets middag. Derfor bestemte vi oss for å titte på stranda og kjenne på vannet der. Det var ikke nødvendig å dyppe mer enn en halv tott for å kjenne at dette vannet var iskaldt. Og til en forandring syntes Charlotte det også. Endelig var jeg ikke alene om det lenger. Vi ruslet bortover stranda i stedet for og ble middels våte i skoa. Heldigvis hadde jeg på meg joggesko.

Siden det allerede var middagstid satt vi oss på restauranten Pinocchio (eller Pinocho som de skriver her). Her hadde de helt standard italiensk mat. Vi må begynne forsiktig. Det ble pizza på begge to og Charlotte valgte husets spesial, naturligvis kalt Pinocho. Mens vi ventet på maten gikk hun på do og i mellomtiden rakk pizzaen å komme. Charlotte hadde valgt ut pizzaen basert på toppingen, men jeg ville nok også blitt skuffet om pizzaen hadde all toppingen på midten. Så gikk det opp for meg hvorfor. De prøver å lage et Pinocchio-fjes på pizzaen! Og for et forferdelig dårlig forsøk det var! Da Charlotte dukket opp igjen og fikk se pizzaen stoppet hun litt opp før hun satt seg. «Hva er det der for noe!?». Blikket mitt falt på Pinocchios mektige speke-bart. «Det er Pinocchio!»