Kenya: Insulinsprøyter og beinplass

posted in: Ferie | 0

«Du må ikke ta i mot noe fra fremmede og putte det i bagen din!» lyder rådet fra svigermor. Det gikk ikke mer enn to minutter på Gardermoen før pappa hadde gitt oss 15 insulinsprøyter hver og stappet dem i kofferten. Det går fint, mente han. Han hadde jo flere i sin. Det var viktig at det var innsjekk bagasjen slik at vi slapp å skanne det gjennom, da.

I sjekk-inn skranken fant vi dagens lykkeligste person. Hun var så trøtt ut at et fly kunne tatt av inne i hallen uten at hun hadde reagert. Jan og Erik tok ansvar og kommuniserte med denne gledens disippel. Hun ba om koffertene og Jan løftet sin opp på båndet. Da brøt hele systemet til dama sammen. Det var bare å få vekk kofferten igjen, for håndbagasjen måtte først veies. Ok, da gjør vi det. Hver sekk fikk et «approved as hand luggage» bånd på seg, bortsett fra pappas lille gitarbag med skjerf. Den gikk tydeligvis bra uten. Etter håndbagasjen var håndtert skulle hovedbagasjen på igjen. Og for at vi skulle få sjekke inn disse måtte vi veie hver og en først. Opp med en koffert, okei, ned med den, og opp ned neste. Slik holdt vi på til alt var kontrollert, og ENDELIG kunne vi få legge på bagasjen og få lapper.

Sikkerhetskontrollen gikk som vanlig fint. Fint betyr at en liten tube med solkrem ble glemt i bagasjen og måtte skannes igjen. Det vanlige. Apropos det vanlige skulle pappa «bare titte litt» i en bokhandel før gaten. Vi gikk videre og tenkte at han kan umulig være så vanskelig å finne igjen med gitaren med skjerf på ryggen. I mellomtiden rakk vi å kjøpe flere brus og et par boller så vi hadde til begge flyturene. Fremme ved gaten tror jeg bare vi ventet i 10 minutter før gitaren, skjerfet og pappa kom gående. Det overrasket med at han kom før gaten åpnet. Og heldige som vi er var det den samme energibunten av en dame som åpnet gaten også. Stakkar.

Av praktiske årsaker hadde Jan bestilt samme seter på begge flyene. Det var en svært god ide helt til pappa skjønte at setene vi hadde var siste og nest siste rad. «Alle vet jo at det er dårligere plass bakerst! Flyet blir ikke bredere bakover, Jan. Det blir tynnere! Er’e muuuulig, og her sitter vi i stanken av folk som går på dass, og står i kø til dass!» Og sånn gikk flyturen. Jeg satt på en film, for å si det sånn. Det ble for mye for pappa når vi kom frem til Istanbul (hvor vi mellomlandet) og det kun var utgang foran.

«Er det muuuuulig?» ~ Pappa 2018

Akkurat da jeg og Charlotte var ferdig med å snakke om hvor glade vi var for å slippe å fly så langt som til Thailand hørte Charlotte noen som snakket til henne. Det var Harriet, en nabo fra Saltnes! Hva i alle dager gjør de her? Jo da, de var på vei til Thailand, de. De hadde vel en 12-13-timers flytur i vente. Og vi som syntes vår på 6 timer virket lang.

Inn til transittområdet var det en ny sikkerhetskontroll. Så flaks at vi kjøpte nok drikke til neste fly også, da! Jan og Erik tok dette som største selvfølge, men det var ikke akkurat noen som nevnte det da vi kjøpte All brusen heller. Så da stod vi der med hver vår halvliter vi ville bli fratatt. Men denne brusen var fra Gardermoen og der er det dyrt, så denne skulle ikke gå til spille, nei! Charlotte, sta og stolt som hun er, tok en eneste stor slurk og brått var soloen borte. Dette skulle ikke kontrollørene få noe glede av i hvert fall!

Transittområdet så ut som en veldig sliten avdeling på Nordby og kunne tilby Burger King, slitne pizzastykker, asiatisk og «der øst møter vest». Pappa kjørte på med en østvest middag, Jan gikk for Burger King og vi prøvde å gjøre oss forstått ved den slitne pizzaen. Vi fikk cirka det vi skulle ha og det smakte helt greit. Mens vi satt der fikk vi også gitt beskjed hjemover at vi hadde kommet til Istanbul og at vi nå skulle seks timer videre. På flyet fikk vi også et godkjent måltid. Charlotte var storfornøyd med å ha fått to desserter helt til hun smakte på den ene. Det var hummus, ikke karamellpudding. Det var nok bare sjokoladepudding til dessert.

Pappa og Jan klarte å sove en del på flyet, men jeg og Charlotte var fortsatt på underskudd. Slitne etter lang reise med lite søvn landet vi i Nairobi midt på natta. Det eneste som stod mellom oss og en seng nå var tollen og visum. Vi hadde med oss søknadspapirer og 50 dollar, og det er helt tydelig at 50 dollar var det viktigste for å komme inn. Det var helt umulig å høre hva de som satt i skranken sa, så da jeg gjettet på hvilke fingre jeg skulle skanne var det feil hver gang og han ble stadig mer sur. Det gikk ikke stort bedre med Charlotte da de spurte hvor hun skulle bo. «Uuuh. Ask him!» var det eneste hun kom på og pekte på Jan som akkurat var ferdig og ruslet videre. Charlotte kom også gjennom til slutt.

Da gjenstod bare tollen og som vanlig hadde pappa gått fra oss og stod allerede klar med sine kofferter. Vi var heldige denne gangen og rakk bort slik at vi fikk gå gjennom som en gruppe. Vi var jo litt usikre på hva vi skulle svare hvis vi stod der alene med 30 penner insulin uten at noen av oss var diabetikere. Det som derimot er uhyre praktisk med å gå sammen og gjerne etter pappa gjennom tollen er at han alltid har med seg noe rart. Denne gangen var det en grå pappeske med et håndtak. Forsterkeren hans. De spurte fælt og pappa smilte lurt og sa det var «personal use», uten at jeg tror det hjalp saken hans noe særlig. Likevel slapp vi gjennom, med både pappa, forsterkeren og alle insulinsprøytene.

På utsiden stod vår kenyanske bekjent Samson. Jeg har aldri sett noen bli så glad for å se noen som han ble. Ansiktet hans lyste opp og han klemte oss og ønsket oss velkommen til Kenya. «And the littel frend! At last you are here! You are most welcome!»

Før vi kunne sove måtte Charlotte selvfølgelig ta en titt etter veggdyr