Kenya: Knekkebrød og søndagsskole

posted in: Ferie | 0

Når man er med predikanter på tur hender det at man får lov til å ta det rolig en morgen her og der. Pappa og Jan skulle undervise på en bibelskole i Loitokitok og det sov vi pent over. Vi skulle senere være med på et møte i Isineti. Ca klokka 10 banket det på døra. «Do you want breakfast? The chef is wondering if he can clean up now.» hørte vi fra utsiden. Hva sa de for noe? Står kokken og venter på oss? «No, the chef can clean up, we will eat some here.» sa Charlotte. Da forstod damen det slik at de skulle ta med frokosten til rommet vårt. Her var det så bra service at vi ikke slapp unna frokost engang. «No, we will get something ourselves. We have some food here already.» forklarte vi, mens knekkebrødet i kofferten ventet på oss. Vi spiste nok ikke før halv 12.

Da pappa og Jan var tilbake satt vi fortsatt og spiste litt, men det måtte vi gi oss med. Nå bar det til møtet i Isineti. I Kenya er det såpass stas med gjester at man alltid får en stor porsjon med en høyst tvilsom gryte først. Det var mest sannsynlig geit. Ved siden av fikk vi ris, som vi selvfølgelig spiste mest av, og chapati, et pannekakeliknende brød dyppet i masse fett.

Hvordan sniker vi oss unna dette her, da?

Etter vi hadde truet i oss litt for mye av denne maten (og sneket halvparten ned på gulvet) gikk vi inn i møtelokalet. Møtelokalene her er som regel et stort blikkskur som kan bli uhyre varmt. Det er dyrt med permanente bygg og siden det er behov for mange kirker er de fleste byggene semi-permanente. Inne i blikk-kirken hadde de vært i gang lenge før vi kom for å spise lunsj. Lyden er alltid satt til 10, med mindre høyttalerne går til 11, og de kjører på fra tidlig om morgenen.

Da vi kom inn fikk vi se hvem som stod og sang. Det var nesten bare barn! Det var onsdag, men det var som å komme inn i en kenyansk søndagsskole. Barna danset og sang og liknet ikke noe på noe man kan finne i Norge. Er det nå jeg skal skylde på «iPad og drit»?

Underveis i møtet spurte Samson oss om vi hadde en sang vi kunne ta. Vi var mentalt forberedt på at hva som helst kunne skje i Kenya, men vi var ikke like forberedt med noe konkret. Det eneste Charlotte kunne komme på var «Min båt er så liten». Den har til og med bevegelser de kan være med på. Og etter en kort introduksjon var vi igang mens pappa spilte på sin lille G#-gitar. Det var stor suksess og i løpet av et par minutter var vi søndagsskolelærerne i Kenya.

Pappa er fin å ha når man plutselig må lede søndagsskolen