Kenya: The Secret Plan

posted in: Ferie | 0

Pappa kan av og til være litt av en sleiping. Vi har merket flere ganger at det faktisk ligger en plan bak hans til tider nokså merkelige oppførsel. I dag var pappa tidlig oppe for å undervise litt tyngre stoff på bibelskolen. Dagen før hadde tydeligvis blitt litt for lett for dem, så i dag skulle pappa slå til med noe virkelig tørt. Jan skulle komme bort klokka 10 for å lette stemninga igjen med litt halleluja.

Klokka ble 10 og mens Jan («den hellige ånd som kommer klokka 10») reddet stakkarne på bibelskolen skulle vi være med Samson til Tanzania-grensa. Pappa tenkte at Jan har han hørt på før, så nå ville han også ha fri. Han kom joggende ut til bilen fra bibelskolen og ba pent om å få være med, om ikke vi hadde planlagt en romantisk tur. Vi ga han tilatelse.

Etter en kort kjøretur var vi ved veis ende. Vi så et avlangt bygg med en smal vei på hver side. Dette var hovedveien inn og ut av Kenya. Det virket ikke som det var så mye kontroll av hvem som var der eller gikk forbi. Dette gikk jo greit, tenkte vi. Bak bygget kom vi til et skilt som sa at vi nå gikk ut av Kenya. Noen meter bortenfor stod det at vi gikk inn i Tanzania. Mellom disse to skiltene er et såkalt «No mans land». Hvis du bosetter deg her med et lite hus slipper du å betale både skatter og avgifter. Problemet er at noen kan stjele huset ditt uten å bli straffet. Det er jo ikke noe politi der heller! Vi skyndet oss inn i en innbilt sikkerhet bak Tanzania-skiltet.

Noen skritt på innsiden av Tanzania stod det en rekke med trailere langs veien vi gikk. Forbi trailerne var det en rekke politimenn og et lite telt ved siden av veien. Samson ruslet eplekjekk bort til politimennene. De snakket sammen og politiet pekte bort på oss og hadde et svært skeptisk blikk. Samson kom tilbake til der vi stod, hakket mindre eplekjekk enn før. Det var greit å slippe gjennom Samson, men det var verre med de tre hvite bak der, mente de. Hvis vi ville inn måtte vi inn i teltet og testes for gulfeber, selv om vi kunne vise til gulfebervaksinen vi hadde alle sammen. Nei, Samson mente at det var ikke mye å få se i Tanzania uansett. Kenya er et mye bedre sted. La oss dra tilbake til det fine landet med Loitokitok, igjen.

Tilbake i Loitokitok gikk vi en liten tur mens Samson ventet på Jan. Turen i Loitokitok ble overraskende kort. Det er ikke en veldig spennende by. Det er et marked med ting man ikke vil ha og et par sjapper med Safaricom malt på veggen for å tiltrekke seg kunder. De har aldri noe som handler om Safaricom. Vi gikk ganske raskt til hotellet og med litt oppmuntring fra pappa hadde vi blitt ganske sultne. Det var lenge til vi skulle til «bushen» og få middag til kvelden. Vi hadde hørt rykter om at det skulle slaktes en geit til ære for oss og Samson virket veldig gira på at dette måtte vi få se. Jeg og Charlotte var særdeles skeptiske.

«Hadde det ikke vært godt med litt lunsj da, dere?» spurte pappa, håpefull i blikket. Det skinte gjennom at det var noe mer i gjære, men vi visste ikke helt hva. Vi bestilte fem «chicken and chips», en klassiker på turen, i håp om at dette skulle være ferdig til Jan og Samson kom. Vi ventet på maten ca et kvarter før de andre dukket opp. Samson tittet oppgitt på pappa. «Have you ordered food? We will eat at the Mashuuda Church!» sa han og gikk bort til rommet sitt og pakket noe mens vi ventet på maten. Samson rakk å komme tilbake, klø seg i hodet tretti-førti ganger og titte oppgitt på pappa enda flere ganger enn det. «Oooh, this old man. How do you manage?»

Vi venter og vi venter…

Første time med venting passerte. Pappa tittet rundt seg og prøvde å vise at han også syns det tok lang tid. Samson holdt på å få sammenbrudd der han satt. Vi hadde aldri sett han stresset før, og fått streng beskjed på forhånd at i Kenya stresser de ikke. Ta det med ro. «Eh Philip… Kan ikke du ta og gå ned og sjekke hva de driver med?». Pappa henviste til kjøkkenet ned trappa. Jeg gikk ned og prøvde å late som jeg skulle ta bilder av resepsjonen som lå ved siden av. På kjøkkenet stod det to svette mannfolk. Den ene stod med noe som kunne minne om kylling, mens han andre ble jeg rett og slett litt fascinert av å stå og se på. Han stod med et lass med poteter og delte dem opp i fine, små strimler. Han hakket pommes frittes! Hjelpe meg, tenkte jeg. Har de ikke kommet lenger? De hadde sikkert vært i sentrum og kjøpt kylling og plukket potetene på åkeren.

Pommes frites-kokkene

Jeg gikk skremt opp trappa igjen og prøvde å svare Samson så vagt som mulig at de ikke hadde kommet så veldig langt. Det skulle vise seg at det tok enda en time før vi fikk maten! De beklaget at det tok så lang tid. Vi hadde ventet oss en kjapp lunsj før vi dro videre, men pappa var likevel storfornøyd. «Sooper!» skryter han. Samson spiste også maten sin, men det virket som det var litt motvillig. Da maten var spist, og Samson i tillegg hadde lidd seg gjennom pappas kaffekopp etter den to timer forsinkede «raske lunsjen», kom vi oss endelig avgårde. Samson kjørte som en villmann og etter et ukjent antall kilometer ankom vi Mashuuda Church. Dette er en menighet som pappa en gang i tiden fikk lov å navngi. Pappa var i storform og holdt preken som inneholdt mye bevegelser. Mest minneverdig var da han mimet en hest. Så for de som ikke er like møtevant som jeg er; i Kenya blir det mye rare taler. Til slutt måtte også vi bidra med noe. Vi slo til med «Min båt er så liten» og brått var det like mange barn som voksne der inne. Hvor alle disse barna kom fra har jeg ingen anelse om.

I Kenya er gjester noe av det flotteste man kan ha. Som gjester til møtet hadde disse ventet i mange timer på at vi skulle komme. De hadde ikke bare ventet, men startet møtet 4-5 timer før vi kom. Uten mat. Etter møtet fikk vi som var gjester mat. De andre fikk ikke noe før vi var ferdige. Da maten kom på bordet begynte det å gå opp for oss hva pappa hadde holdt på med noen timer tidligere. Damene satt frem en gryte med en hel haug av lefser full av fett. Ved siden av dukket det opp en tallerken med geitelever i små kuler og litt frukt på en annen. Her lønnet det seg å ha spist på forhånd! Og hvem var det som foreslo lunsjen tidligere? Pappa. For en snik! Vi spiste litt appelsin og banan og skrøt av maten for å være høflige. Jeg tror vi skrøt hakket for mye av frukten i forhold til geiteleveren som Jan måtte ta ansvar for. Frukten hadde de jo bare delt opp, hva med det andre flotte de hadde laget?

Etter møtet delte vi ut godteri til noen veldig ivrige barn

Det var tydelig at Samson fortsatt ville videre. I kveld skulle vi til «bushen», altså hjemmet hans i Kunchu. Han flyttet fra Loitokitok til Kunchu fordi Loitokitok var for sentralt. Det sier litt om hvor vi var på vei nå. Vi kjørte på en øde landevei et stykke fra Mashuuda Church. Selv kirken lå langt unna noe som helst. Det toppet seg da Samson tok av fra denne veien og kjørte rett ut i ødemarka. Jeg kan jo ikke kalle det skog, men det er det nærmeste en skog man kommer på disse traktene. Det var slik som ellers, men det var noen trær her og der. Det må nevnes at vi så etter giraffer utover her og at pappa fikk Samson til å stoppe gjentatte ganger, til hans store fortvilelse, for at vi skulle ut og rusle etter dem.

Telefonen til Samson ringte. Det var noen fra Kunchu som spurte om vi snart var fremme. De måtte snart begynne med maten om den skulle bli ferdig i løpet av kvelden. Samson snudde seg til baksetet og spurte om det var greit for oss at de slaktet geita nå og begynte på maten. Det var da alt gikk opp for oss. Helt fra lunsjen hadde pappa lagt den perfekte planen. Den to timer forsinkede lunsjen (pluss to-tre giraff-safarier) førte til et kortere måltid etter Mashuuda-møtet og forsinket turen til Kunchu så mye at de måtte slakte geita før vi kom frem. Jeg var målløst imponert, men nikket ivrig til Samson som videreformidlet at de kunne starte på maten.

Sola gikk ned og på denne siden av kloden ble det derfor helt svart med en gang. Samson klarte fortsatt å navigere seg via trærne sine. Jeg tror det tok en time før vi kom frem til et ganske stort murbygg. Bygget var formet som en «L» og ved siden av stod det et lite gjestehus. Midt på plassen tente de et lite bål og sang veldig fine, afrikanske sanger. Jeg får dem fortsatt på hjernen med jevne mellomrom.

Det var ikke stort å se utenom bålet

Som en avslutning på dagen hadde de redd opp til oss på et rom inne i hovedhuset. De ville opprinnelig ha oss inn i en halvannen meter høy masai-hytte laget av kubæsj, men vi fikk lov av Charlotte å skylde på astmaen hennes og at hun hadde dødd om hun sov der. Det er jeg helt overbevist om at stemmer, også. Inne på rommet vi hadde fått var det en dobbeltseng i ett hjørne, et bord med masse kofferter i et annet og en lysbryter som hang ned fra taket midt i rommet. Vi la ut lakenposene våre på senga, fikk hengt myggnettet opp i taket og gjorde oss klare til å sove.

Plutselig hørte vi noen skrapende lyder fra hjørnet med bordet og koffertene. Lydene ble høyere og hørtes mer og mer ut som knurring. I panikk fikk vi hentet inn sønnene til Samson og spurt hva i all verden det var som foregikk her. De tittet under bordet og hentet frem tre-fire kattunger som bodde der. Å nei, bor det katter her også? Hvordan skal vi forklare at vi ikke kan ha disse kattene på rommet!? Vi prøvde så godt vi kunne og de gikk heldigvis med på å ta kattene ut. «Are you afraid of cats?» spurte de. Nei, vi er redde for et bord med kofferter som knurrer mot oss!