Hei på deg!

posted in: Galskap | 0

Jeg tror alle har en viss forestilling om hvordan det er å få barn. Etter hundrevis av ufrivillig jentefilmer og like ufrivillig lytting til fødehistorier fra kjente og ukjente mennesker satt jeg igjen med dette her.

  • Vannet går plutselig en natt og dama skriker høyt og vekker mannen som er helt i koma. (Referanse: Filmer)
  • Du har nå 10 minutter på å få kona til sykehuset. Bruker du for lang tid på å kjøre bilen ut av garasjen blir det fødsel midt i stua mens du er ute. (Referanse: Ufrivillige fødehistorier)
  • Hvis du kommer frem til sykehuset er jordmødrene kun opptatt av dama. (Referanse: Stand-up)
  • Det er stappfullt på fødestua og folk løper inn og ut hele tiden. Til slutt er det ikke plass til mannen som må stå på gangen mens det hele foregår. (Referanse: Filmer)

Det meste av dette stemte heldigvis veldig dårlig i mitt tilfelle. Jeg får vel nesten si i vårt tilfelle. Det meste angår jo Charlotte i relativt høy grad. Og ta det helt med ro, detaljer rundt fødsel er det ingen som har lyst til å lese på en blogg, så det har jeg spart både oss og dere for.

«Bjørnehjørnet» var allerede klart

Det hele startet ikke med skrik og skrål hjemme midt på natta, men heller på en wok-sjappe på Stovner senter. Vi satt og ventet på maten som aldri kom. Plutselig begynte riene å melde sin ankomst. Jeg ruslet bort og spurte om det kom til å komme noe mat til oss og om vi i så fall kunne få ta med maten hjem i stedet. Det var ikke noe problem, fordi maten hadde vært ferdig lenge den. De trodde aldri vi skulle sitte der i utgangspunktet.

Vi hadde god tid til å dra hjem og spise kinamaten. Da riene tok seg opp utover kvelden kjørte vi til sykehuset. Selv om jeg skriver vi hadde god tid føltes det ikke sånn da vi kom til sykehuset og ikke hadde peiling på hvor vi skulle gå. Vi hadde fått full opplæring om hvor man skulle kjøre og parkere bilen når man kom med en fødende kvinne, men hvor man skal gå når man først har kommet inn døra var det ikke noe vits å nevne. Det er viktig informasjon for sånne som meg!!

Vi ble pekt videre av en oppmerksom dame bak damen i skranken. Og nei, damen som faktisk satt i skranken så ikke Charlotte som stod på huk lent med hodet mot en vegg og den forvirrede mannen som stirret spørrende på alle rundt seg. Da vi endelig hadde funnet fram til riktig sted ble vi møtt av en dame som faktisk ventet oss. Det var kanskje det mest beroligende øyeblikket hele kvelden. I all usikkerheten er det veldig deilig å møte noen som vet hva de driver med.

De siste årene har det utviklet seg en konkurranse blant sykehusansatte der den som sender hjem flest pasienter i løpet av et døgn vinner. Hun som møtte oss denne kvelden var heldigvis ikke så veldig opptatt av denne konkurransen og ga seg etter en ganske kort samtale med oss. Første runde i boks – vi fikk lov å bli! Men for å være realistisk hadde vi ikke kommet til heisen engang før vi måtte snu uansett. Det ble en lang natt med lite søvn.

Charlotte passer på å sende en personlig hilsen til venninna si med veneflonskrekk.

Etter en lang dag med sprøytestikk, tårer, masse Ritz-kjeks, Godt og blanda og et tydelig NEI på jordmors spørsmål «Er det greit at Philip går ned og ser?» var babyen vår endelig her. Jeg kan si helt objektivt at hun er den vakreste babyen som finnes. Selvfølgelig :)

I løpet av kvelden ble vi med i en ny runde av «So you think you can stay?». Vi kom videre til barselhotellet. Dette er et sykehusbygg de har kalt «hotell» for at det skal høres koseligere ut, og jeg må si det fungerte godt på meg også, selv om jeg forstod det var et salgstriks. Her var det bedre room service enn på noe annet hotell jeg har vært på med foreldra mine, det skal være sikkert. Det er bare det at menyen består kun av NAN (morsmelkerstatning) som neppe er like populært på Mallorca som det er her.

Her fikk vi bli noen dager, selv om også barselhotellet var med på game-showet nevnt flere ganger tidligere. Vi fikk besøk av de nybakte besteforeldrene fra begge sider og det ble rørende møter mellom besteforeldre og den lille jenta vår.

Til slutt måtte vi som alle andre dra hjem. Det merkeligste var møtet med sollys igjen. Jeg er vant til å være mye inne, men etter 3-4 døgn inne var det utrolig deilig med litt sol. Selv for meg.

Litt skeptisk om skrikende baby blir et bra bilde…