Kategorier
Galskap

Hei på deg!

Jeg tror alle har en viss forestilling om hvordan det er å få barn. Etter hundrevis av ufrivillig jentefilmer og like ufrivillig lytting til fødehistorier fra kjente og ukjente mennesker satt jeg igjen med dette her.

  • Vannet går plutselig en natt og dama skriker høyt og vekker mannen som er helt i koma. (Referanse: Filmer)
  • Du har nå 10 minutter på å få kona til sykehuset. Bruker du for lang tid på å kjøre bilen ut av garasjen blir det fødsel midt i stua mens du er ute. (Referanse: Ufrivillige fødehistorier)
  • Hvis du kommer frem til sykehuset er jordmødrene kun opptatt av dama. (Referanse: Stand-up)
  • Det er stappfullt på fødestua og folk løper inn og ut hele tiden. Til slutt er det ikke plass til mannen som må stå på gangen mens det hele foregår. (Referanse: Filmer)

Det meste av dette stemte heldigvis veldig dårlig i mitt tilfelle. Jeg får vel nesten si i vårt tilfelle. Det meste angår jo Charlotte i relativt høy grad. Og ta det helt med ro, detaljer rundt fødsel er det ingen som har lyst til å lese på en blogg, så det har jeg spart både oss og dere for.

«Bjørnehjørnet» var allerede klart

Det hele startet ikke med skrik og skrål hjemme midt på natta, men heller på en wok-sjappe på Stovner senter. Vi satt og ventet på maten som aldri kom. Plutselig begynte riene å melde sin ankomst. Jeg ruslet bort og spurte om det kom til å komme noe mat til oss og om vi i så fall kunne få ta med maten hjem i stedet. Det var ikke noe problem, fordi maten hadde vært ferdig lenge den. De trodde aldri vi skulle sitte der i utgangspunktet.

Vi hadde god tid til å dra hjem og spise kinamaten. Da riene tok seg opp utover kvelden kjørte vi til sykehuset. Selv om jeg skriver vi hadde god tid føltes det ikke sånn da vi kom til sykehuset og ikke hadde peiling på hvor vi skulle gå. Vi hadde fått full opplæring om hvor man skulle kjøre og parkere bilen når man kom med en fødende kvinne, men hvor man skal gå når man først har kommet inn døra var det ikke noe vits å nevne. Det er viktig informasjon for sånne som meg!!

Vi ble pekt videre av en oppmerksom dame bak damen i skranken. Og nei, damen som faktisk satt i skranken så ikke Charlotte som stod på huk lent med hodet mot en vegg og den forvirrede mannen som stirret spørrende på alle rundt seg. Da vi endelig hadde funnet fram til riktig sted ble vi møtt av en dame som faktisk ventet oss. Det var kanskje det mest beroligende øyeblikket hele kvelden. I all usikkerheten er det veldig deilig å møte noen som vet hva de driver med.

De siste årene har det utviklet seg en konkurranse blant sykehusansatte der den som sender hjem flest pasienter i løpet av et døgn vinner. Hun som møtte oss denne kvelden var heldigvis ikke så veldig opptatt av denne konkurransen og ga seg etter en ganske kort samtale med oss. Første runde i boks – vi fikk lov å bli! Men for å være realistisk hadde vi ikke kommet til heisen engang før vi måtte snu uansett. Det ble en lang natt med lite søvn.

Charlotte passer på å sende en personlig hilsen til venninna si med veneflonskrekk.

Etter en lang dag med sprøytestikk, tårer, masse Ritz-kjeks, Godt og blanda og et tydelig NEI på jordmors spørsmål «Er det greit at Philip går ned og ser?» var babyen vår endelig her. Jeg kan si helt objektivt at hun er den vakreste babyen som finnes. Selvfølgelig :)

I løpet av kvelden ble vi med i en ny runde av «So you think you can stay?». Vi kom videre til barselhotellet. Dette er et sykehusbygg de har kalt «hotell» for at det skal høres koseligere ut, og jeg må si det fungerte godt på meg også, selv om jeg forstod det var et salgstriks. Her var det bedre room service enn på noe annet hotell jeg har vært på med foreldra mine, det skal være sikkert. Det er bare det at menyen består kun av NAN (morsmelkerstatning) som neppe er like populært på Mallorca som det er her.

Her fikk vi bli noen dager, selv om også barselhotellet var med på game-showet nevnt flere ganger tidligere. Vi fikk besøk av de nybakte besteforeldrene fra begge sider og det ble rørende møter mellom besteforeldre og den lille jenta vår.

Til slutt måtte vi som alle andre dra hjem. Det merkeligste var møtet med sollys igjen. Jeg er vant til å være mye inne, men etter 3-4 døgn inne var det utrolig deilig med litt sol. Selv for meg.

Litt skeptisk om skrikende baby blir et bra bilde…
Kategorier
Ferie

Mallorca: Kunsten å betale

Endelig kom finværet vi hadde ventet på. Underveis har vi vært litt usikre på om det kom til å komme noe finvær i det hele tatt, men værmeldingen fikk rett til slutt. Det var tid for å komme seg ned på stranda.

Det er et par tydelige forskjeller på spansk og italiensk oppførsel ved stranda. Jeg må bruke begge hendene for å telle antall ganger vi ble jaget bort fra strender i Italia sist ferie. Det er mulig de har rett til å jage oss, men vi tar selvfølgelig ingen selvkritikk på det. I Italia gjør hotellene krav på strendene og det er kun de 10 siste meterne (i praksis: centimeterne) som er offentlig. Jeg leste et sted at strender er allemannseie i Spania og krysset fingrene.

På stranda var det et skilt hvor det stod priser for solsenger og parasoller. Vi så derimot ingen pengeinnkrever. Jeg tenkte at hvis vi satt oss under en parasoll ville de bli sure slik som i Italia og komme bort. Vi satt i fem minutter uten at noe som helst skjedde. Okei, da må vi «steppe opp gamet» litt. Jeg forsynte meg så tydelig som mulig av to solsenger fra en stabel, satt de under parasollen og vi la oss ned. Ingen dukket opp.

Redd for bakholdsangrep av en gal, kjeftende spanjol gikk jeg bort til nærmeste strandbar og spurte. «There is a guy here sometimes with a blue t-shirt.» fikk jeg beskjed om. «Sometimes» ja. Kanskje han hadde fri idag? Vi ga opp Project Sunbed så lenge. Det var tid for bading. For Charlotte selvfølgelig. Jeg hadde allerede vært nedi vannet med tærne og da holder det for meg. Men det var ingen andre som badet. Ikke i det hele tatt. Det var jo litt kaldt, men det pleier ikke å stoppe samtlige på stranda.

Før Charlotte gikk for å skifte til badetøy og gjøre seg klar hørte vi livvaktene blåse i fløytene sine og vinke på folk. Det var noen som hadde våget seg uti vannet, og av en eller annen grunn var det absolutt ikke greit! Hva skjer nå egentlig? Jeg tittet rundt meg og fikk øye på det røde flagget. Er det ikke lov å bade? Det blåser nesten ingen ting. Dette måtte jeg finne ut av. Jeg gikk bort og spurte livvakten hva som skjedde. Han fortalte at det ikke var lov å bade i dag, men at det kom til å være lov i morgen. Hvorfor hadde han ikke lyst til å fortelle oss. Jeg overhørte senere noen andre spørre om akkurat det samme og da utdypet han mer. «The water is dirty». Selvfølgelig er det det, tenkte jeg, det ligger jo tang og dritt og møkk langs hele stranda her. Men det var vel snakk om noe mer uvanlig. Kanskje olje eller noe.

Da var det ikke annet å gjøre enn å ta med kona på strandbar. Nå husker jeg ikke om det var hun eller jeg som betalte, men det hørtes så fint ut. Baren hadde virkelig gått inn for surfe-stilen og både bord og menyer var formet som surfebrett. Charlotte spiste en club sandwich, mens jeg bestilte en toast. Det var ikke noe tvil om hvem som fikk den beste retten. Det gikk fire av min toast på hennes club sandwich. I tråd med alt det danske her på øya (for eksempel Rottehullet jeg har skrevet om tidligere) var det til og med rød, dansk salami i toasten. Det var litt nedtur.

Vi solte oss og leste bok (i den grad jeg leser) en stund til på de tjuvlånte solsengene våre. Til slutt kom Mannen med den blå t-skjorta. I disse tider høres det ut som navnet til en bestselger. Vi betalte og fikk et lite diplom som bevis på at vi faktisk hadde klart å betale for oss. Kort tid etter gikk vi opp til hotellet igjen. Men ikke før Charlotte hadde vært innom bassenget! Siden hun ikke fikk badet på stranda måtte hun i hvert fall få prøve bassenget. Det så ganske kaldt ut.

Inne på hotellet var det ikke lenge til det var klart for kveldens underholdning. En sanger med kun ett mål: Å ødelegge flest mulig hits i løpet av tiden hun fikk. Alt fra Queen-låter til Michael Jackson fikk gjennomgå, til Charlottes store fortvilelse. Kvelden ble avrundet av noe vi ikke trodde kunne bli verre. Despacito. Men vi tok feil. Det kunne bli verre.

Kategorier
Ferie

Mallorca: Disney og Oh my pizza!

Regnværet vi hadde blitt varslet om på forhånd hadde ankommet og det var tid for å sette pris på de små tingene. Kort vei til supermarked (av typen Bunnpris uten plass eller utvalg), kjøleskap på rommet, TV-serier på PC-en og denne fantastiske døra. Det er godt de har låst den så ikke uvedkommende kommer inn på området.

ACME Glassos Døros

Selv om været var ganske elendig prøvde vi oss på en tur til Palma de Mallorca (takk for sangen, Ruudi…), det eneste som kan kalles en by her på øya. Det er det inntrykket vi har fått i hvert fall. I Palma styrtregnet det i fem minutter før det var opphold i 20 minutter. Slik holdt det på hele dagen. Det var mange steder vi kunne gå under tak, så vi klarte å bevege oss imponerende langt i byen uten å bli våte eller finne en paraply. På forhånd hadde Charlotte satt seg et mål for byturen. De har en Disney-butikk her!

Vi lette høyt og lavt og fant omsider drømmebutikken. Som de andre Disney-butikkene vi har vært i spiller de musikk fra filmene. De er heldigvis på spansk her til lands, noe som er det eneste som stopper Charlotte fra å løfte en Simba-bamse høyt og synge med når Circle of Life spilles på full guffe.

Luksuriøse som vi er tok vi taxi tilbake til hotellet. Bussen vi tok til Palma er noe av det verste vi har kjørt med, så for å unngå den samme bilsyken på tilbakeveien strakk vi oss til det. Han kjørte, i motsetning til bussen, langs vannet og vi fikk med oss litt sightseeing på vei tilbake.

Det eneste vi trenger å anstrenge oss for på en slik tur er å bestemme hva vi vil ha å spise. Siden vi hadde gått rundt i Palma i mange timer syns vi at det burde gå an å få tak i noe i nærheten. Vi hadde tidligere sett skiltet «Oh my pizza!» utenfor hotellet og en hotellgjest som kom bærende på en liten pizzaeske. Vi la sammen to og to og konkluderte at her må de ha takeaway!

Jeg ruslet bort til pizzasjappa Oh my pizza! og kom inn i et veldig mørkt rom. Før jeg rakk å spørre «Hello?» dukket det opp en fyr. «No, it is closed.» sa han. Jeg rakk heller ikke bli skuffet før han dro meg med inn i en fullstendig tom bar ved siden av. «Here. What do you want? Something to drink?» spurte han. Nei, hva tror du? tenkte jeg. Jeg gikk inn i pizzasjappa, tror du jeg ser etter tapas? Jeg forklarte at jeg så etter pizza, gjerne takeaway. «Ok. You want something to drink while you wait for the pizza?». Han hentet pizza-menyen. Jeg bestilte to små pizzaer av damen som nå stod bak baren. «Do you want something to drink?» spurte hun. Jeg merket hvor uvanlig det var for dem å ha en som satt i baren deres uten å bøtte nedpå med øl. «Nei! Jeg er her bare for de to pizzaene, din idiot!» ropte jeg inne i hodet mitt. Jeg tror jeg sa det litt høfligere. Det likner meg mer.

Ikke akkurat bar-sesong…

Kategorier
Ferie

Mallorca: Bråk, regn og Rottehullet

I et forsøk på å unnslippe noe av perioden badet vårt blir oppusset hadde vi bestilt en uke i Mallorca. Vi timet det slik at det ble i starten av oppussingen, da det kom til å være mest bråk. Oppussingen ble selvfølgelig utsatt.

Mamma hadde nylig vært innom en helg og hjulpet oss med å organisere og rydde unna en del ting for å kjøre klart til arbeiderne. Vi skulle ta siste rest og pakke inn de viktigste møblene i plast. Dagene gikk fort, og dagen vi skulle reise hadde plutselig kommet. Flyet gikk ikke før 20:00, men vi våknet 07:45 av et forferdelig bråk. Nå var de igang med oppussing, og dette var ikke i oppgangen vår engang. Vi latet som vi sov i en time eller to til før vi ga opp og ruslet inn i sofaen. Det var egentlig ikke noe vits det heller.

Vi pakket koffertene og skrek til hverandre helt til Charlotte ikke orket mer av bråket (fra boringen!) og dro til Stovner-senteret en times tid. Jeg plugget i noe musikk og prøvde å overleve i leiligheten så lenge. Det hadde ikke gitt seg da Charlotte kom tilbake klokka halv to. Det var fortsatt fire timer til vi skulle dra til flyplassen, og det kom ikke til å funke.Vi rasket sammen det vi kom på og begynte å legge plast over møblene. Jeg stoler ikke på at sofaen i stua er smuss-fri selv om de egentlig skal rive badet i andre enden av leiligheten.

Se så fin leilighet vi har!

Jeg tror klokka var litt over fire da vi huffet oss ut av leiligheten og kom oss vekk fra byggeplassen. Brått hadde vi fire timer på oss til flyet skulle gå. Så tidlig ute har jeg aldri vært med noen ting. Vi satte oss i bilen, nøt stillheten og sa til hverandre «Nå er det ferie». Det vi hadde glemt var at vi trengte middag. En tur på Stovner-senterets asiatiske restaurant (café? bar? sjappe?) fikset opp i det. Neste stopp var flyplassen, og vi hadde fortsatt god tid. Sjokkerende.

Det koster å være TV-slave. Hver gang vi setter oss i et fly hører Charlotte den britiske aksenten til fortelleren i Flyhavarikommisjonen inni hodet sitt. «On October sixteen, two-thousand-and-eighteen…» osv. Tross den demotiverende fortellerstemmen klarte vi å lette denne gangen også. På flyet solgte de som vanlig masse triste matvarer, men midt blandt dette fikk jeg øye på en pizza. Den måtte jeg prøve. Når de er så frekke at de later som de kan selge pizza på et fly kunne jeg ikke motstå å smake. Det endte med at esken var kulere enn innholdet. Hvis Grandiosa smaker papp kom denne pizzaen fra Biltema.

Jeg syns det er festlig at de klarer å få til trådløst nett oppe i flyet selv om de fortsatt tviholder på at mobiler uten flymodus er farlig. Jeg koblet meg på for å sjekke om værmeldingen hadde blitt noe bedre enn det jeg hadde sjekket hjemmefra. Nei, da. Like mye regn. Og rett under satt det noen og skålte for det fine været. Gni det inn, tenkte jeg.

Se på de glisene der…

På Mallorcas flyplass skulle vi finne TUI-skranken for å bli fraktet til hotellet. Jeg tenkte for meg selv at jeg håpet ikke alle som var på flyet hadde bestilt via TUI. Det hadde de tydeligvis ikke gjort. Ved skranken til TUI satt det ni arbedsledige mannfolk og pratet og lo, og ventet på noe å finne på. Vi tok ansvar for en av dem som fikk lov til å frakte oss til hotellet. For en heldiggris.

Været var fantastisk da vi stod opp neste morgen. Det var sol på verandaen og vi kunne stått og nytt havutsikten hvis ikke det hadde vært for frokosten vi måtte rekke. Etter hotell-frokoster har vi et fast regime. Sove litt til. Så det gjorde vi. Været var fortsatt fint da vi stod opp for andre gang. Vi smurte oss inn med solkrem og var klare for å sjekke ut badeforholdene. Først vurderte vi bassenget, men det var havet som var mest interessant for Charlotte. Og det er jo som regel hun som ender opp med å bade. Vi kunne selvfølgelig ikke gå rett til stranda. Vi måtte utforske den umiddelbare nærheten også. Litt opp i gata, der taxien hadde sluppet oss av kvelden før, lå et par butikker og cafeer. Den første butikken hadde litt suvenirer, en del tissefanter med opptrekker og et beskjedent skilt som sa at de også hadde «leketøy». Kanskje ikke her vi skal ta ukeshandelen, tenkte jeg.

Over gata lå det en bar som het «Rottehulet». Assosiasjonene haglet etter den butikken vi akkurat hadde vært i, men jeg lot ikke fordommene ta overhånd helt enda. Ved siden av lå det derimot et koselig, lite «creperi». Altså et sted de selger pannekaker. Vi satt oss og pratet med en den artige eieren, som selvfølgelig lurte på hvor vi var fra. Jeg svarte vi kom fra Norge og sa vi syns naboen hans hadde et artig navn. «Ah, Rottehullet? Yes, they have some technical problems so it is closed.» forklarte han. Det gjorde ikke meg noe, tenkte jeg. Vi skulle jo ikke henge på Rottehullet uansett, vi. Da jeg var ferdigspist stod eieren utenfor og pratet med en fyr. Begge stirret inn på meg og søkte blikkontakt. «Hello! It’s me!» sa fyren. Jeg skjønte fortsatt ikke en dritt. «It’s me, from Rottehullet!» fortsatte han. Det begynte å gå opp for meg. Dette må være eieren til nabo-baren. Han slo over på dansk og spurte hvor lenge vi ble. «En uke» sa jeg. «Det kan bli vanskelig, men jeg skal se hva jeg rekker!» sa han og løp videre. Nå tror han at vi er to desperate nordmenn på jakt etter danske drinker på Rottehullet. Jeg tror nok ikke det.

Tjuvlånt fra Google Maps

Vi snek oss unna videre diskusjon om baren og gikk ned til stranda. Da føttene traff sanden kjente vi noe i nakken. Det var ikke fuglebæsj. Så uheldige er vi ikke, men det var regn! Hadde vi akkurat brukt opp dagens solskinn på å spise crepe? Ja, ja. Vi får gå inn, da. Vi satt oss på verandaen og spiste medbrakte polarbrød med baconost og sjokoladepålegg. En skikkelig «Bergljot-lunsj», i følge svigers. Det gikk vel en time eller to før været lettet. Så da var det bare å ta på seg badebuksa igjen og gå ned til stranda en gang til. Heldigvis holdt været seg såpass lenge at Charlotte fikk dukket kroppen under. Det holdt ikke lenge nok til at hun fikk tørket seg igjen, da. Da hadde sola gått ned.

Liten prikk på havet, slik som alle badebilder er

Kategorier
Ferie

Italia: Mat, mat, middag og en klovn

Natten i Bergamo var overstått og det som egentlig er første reisemål på turen stod for tur. Lucca. Før ferien søkte vi etter byer i nærheten av vestkysten, men fant svært lite i nærheten av både Livorno og Pisa ettersom vi var veldig sent ute med bestillingen. Etter vi bestilte hotell i Lucca har flere sagt at dette er en fin by det er verdt å se. Godt valg!

Fra Bergamo er det ca 3 timer kjøring til Lucca. Jeg vil tippe vi brukte ca 4 inkludert Autogrill-stoppene som allerede da hadde blitt en slager på turen. Hotellet lå 15 minutter unna sentrum til fots. Helt ålreit. Air-condition var forbeholdt de andres rom, mens rommet til meg og Charlotte måtte nøye seg med litt høyere temperatur.

En annen slager på turen er å dra til sentrum for å spise altfor sent. Flere av oss bor i Oslo og er vant til at butikker og restauranter er åpne lenge (i den grad vi er ute og spiser i Oslo, selvsagt). Likevel ble det mat på en liten, koselig bar/café til slutt. David prøvde å være litt på sjekker’n og imponere den søte servitøren, men det virket ikke som hun var med på leken. Hun hadde tydeligvis nok med pizzaen.

Christoffer er i form!

Som dessert skulle alle kjøpe «gelaaaato». Svigers er veldig opptatt av det italienske, og da spesielt isen her nede. Det var mange is-disker her så vi valgte nesten hver vår disk å kjøpe is fra. Alle fikk like liten is. Kulene var like små som svenske kjøttboller. Vi rakk akkurat å spise opp de gode, men altfor små isene før Christoffer og David var klare for neste runde. David hadde fått mannen bak disken til å love at han skulle lage ordentlige kuler, ikke slik som de andre rundt her. De fikk noe jeg velger å kalle medium store kuler. Heller ikke så imponerende.

Neste reisemål var Det skjeve tårn i Pisa. Vi ble vekket av selvutnevnt speiderleder Jan Arthur som slår ned dørene bortover. Jeg lurer på hvor mange andre gjester på hotellene som blir vekket av dette. «Vi går og spiser!!» hører vi fra utsiden og grynter tilbake noen lyder så han skal gå videre. Sånn ca 10 minutter før frokosten stenger dukker vi opp. Vi spiser og går opp igjen for å sove litt videre. Det er en viss fare for at denne prosessen gjennomføres en del ganger i løpet av turen.

Det er mange byer i Italia som ligger innenfor en bymur og har soner med begrenset trafikk, såkalte ZTL («Zona a traffico limitato»). Hvis man kjører feil og havner inne i en ZTL får man tilsendt en god gammeldags bot. Pisa er en slik by. For å komme til Pisa måtte vi derfor parkere et stykke utenfor bymurene og rusle inn til byen (eller «labbe» som en anonym person i reisefølget sier).

Det er noe rart når man ser tårnet i Pisa igjen og det er enda merkeligere enn man husket det. Det står såpass skjevt at jeg ikke skjønner hvordan noen kan ha fortsatt å bygge på det etter bakken ga etter. Vi kjørte på med noen obligatoriske bilder før vi satt kursen mot Subway. Det blir nok av pasta på turen ellers, tenkte vi.

Da lunsjen var unnagjort var det på tide å tenke på middag. Det er sånn det er med svigers på tur! Her går vi fra bord til bord. Jeg må nevne at lunsj ikke nødvendigvis er før i fem-seks-tiden, slik at alt blir forskjøvet med en del timer. Inn gjennom en gammeldags port fant vi et «hamburgeri» etter hva jeg kan huske fra navnet. De hadde ikke så mye burger at det gjorde noe, men de hadde diverse, dyre kjøttretter. De så og smakte til gjengjeld veldig bra.

På vei hjem tråkket Charlotte på et tau. Rett etterpå så vi en kar med rød nese og en bitteliten sykkel på andre siden av gaten. En klovn! Han satt på sirkusmusikk, bandt tauet opp mellom byggene og klatret opp. Han samlet folk raskt og sjonglerte med brennende fakler mens han balanserte på tauet. Hver gang vi skulle gå videre startet han musikken igjen og vi måtte gå tilbake for å se om han skulle sykle på den lille sykkelen. Det gjorde han aldri, men som en avslutning slukte han faklene. Han har garantert tatt masse Listerine.

Kategorier
Galskap

Italia: Ryanair-konspirasjonen

Klokka 4:00 ringte den mest smertefulle alarmen på lenge. Jeg er ikke kjent for å sprette opp om morgenen, men siden det ikke var morgen enda gikk det likevel bra å stå opp. Trøtte i trynet kjørte jeg og svigers mot Gøteborg.

Svigers består av husets og den tørre vitsens herre Jan Arthur, hønemor Brit, sjefsplaprer Chris(-toffer) og DJ David som kun mangler Guetta bak navnet for å bli komplett. Dere legger kanskje merke til at verken jeg eller min kone Charlotte er med på listen, og det er det som er fordelen med å skrive bloggen selv. Her er det jeg som bestemmer, så fest setebeltet. Jeg har som vanlig rollen som observatør og noterer til en senere anledning.

Hvis dere var ekstremt oppmerksomme la dere også merke til at vi hadde vært 6 i bilen om alle var med. Charlotte var allerede i Gøteborg på grunn av en Ed Sheeran-konsert hun hadde slengt seg med på. Ved å stå opp tidlig og dra fra Gøteborg sparte vi en god del tusen i tillegg til tiden Charlotte ville brukt på å komme hjem igjen. Ferien ble derfor litt lenger. Bilturen til flyplassen gikk svært stille i forhold til skrekkbeskrivelsen av reisefølget over. Det var nok en fordel å dra på et tidspunkt alle var trøtte.

Jeg skal snart slutte å sjekke om dere er like oppmerksomme (les: pessimistiske) som meg, men én bil og seks personer hjem fra Gøteborg etter ferien byr på problemer. Vi regner med å sende David avgårde med en klassisk buss-for-tog når den tid kommer. Heldigvis vet han ikke dette enda.

På flyet var det like trangt som jeg husket fra sist jeg fløy Ryanair. Kanskje litt bedre, hvis jeg skal være ærlig. Problemet i år var at alle satt på hver sin rad. Jeg tror vi fikk 1B, 3B, 4B, 6B, 17B og 28C. B er altså i midten av en «treer». Da vi fikk selve boarding-kortene tenkte jeg at det var mistenkelig at så mange hadde valgt vindusplass og ikke plassen i midten. Blir ikke folk satt sammen? Og hvorfor er det i så fall så mange som reiser alene langs vinduene? Jeg satt meg på 17B, mens fire av de andre satt langt fremme. Damen ved siden av meg ringte og forklarte hvor hun satt til sin langbeinte mann for å bytte plass. Det var litt bedre beinplass på rad 17 pga nødutgangene (uten at jeg la spesielt merke til det). Jeg overhørte samtalen som den sniken jeg er og spurte om han ville ha plassen min, jeg satt jo uansett alene der. Damen ble overlykkelig og takket «så hemsk mycket» eller hva de nå sier. Så hvor hadde jeg byttet til? 4C ja, OK. Etter å ha klemt meg forbi en flyvertinne som stod i midtgangen kom jeg frem til rad 4. Jeg hadde glemt hvor de andre satt, men på 4B satt jo Charlotte! «Hei hei!» sa jeg. Så da endte det godt likevel. I alle fall for oss to.

Avsnitt for spesielt interesserte følger:
La meg forklare. Uansett hvem av oss som sjekket inn først ville to seter ved siden av hverandre vært ledig. Hvis de sjekket inn først ville både 4B, 4C, 17B og 17C vært ledig. Hvis vi sjekket inn først kunne vi til og med fått to og to sammen. Det betyr, mine damer og herrer, at Ryanair setter folk alene med vilje! Jeg høres kanskje overrasket ut når dere leser selv, men det er jeg absolutt ikke.

Fremme i Bergamo husket Charlotte og David et kjøpesenter over veien hvor de hadde spist en heftig middag sist gang. På Orio-senteret. Her mener jeg Oreo må inn med noen kroner for å få endret navnet til Oreo-senteret. David og Charlotte husket riktig. David endte opp med spareribbs. Selv om det var lunsj-tider var det en fullverdig middag, og jeg kan informere om at han bestilte en halv porsjon. Resten av dagen gikk til å titte rundt i butikkene på senteret, kjøre seg vill på diverse veier, finne hotellet og en liten tur i byen. Jeg og Jan Arthur som kjører hver vår bil denne turen flyttet strategisk rundt på både bilene og «parkeringshjulet» i ruta ettersom hvor det ble betaling. Litt Wold-stemning må det jo være på turen.

Kategorier
Ferie

Kenya: The Secret Plan

Pappa kan av og til være litt av en sleiping. Vi har merket flere ganger at det faktisk ligger en plan bak hans til tider nokså merkelige oppførsel. I dag var pappa tidlig oppe for å undervise litt tyngre stoff på bibelskolen. Dagen før hadde tydeligvis blitt litt for lett for dem, så i dag skulle pappa slå til med noe virkelig tørt. Jan skulle komme bort klokka 10 for å lette stemninga igjen med litt halleluja.

Klokka ble 10 og mens Jan («den hellige ånd som kommer klokka 10») reddet stakkarne på bibelskolen skulle vi være med Samson til Tanzania-grensa. Pappa tenkte at Jan har han hørt på før, så nå ville han også ha fri. Han kom joggende ut til bilen fra bibelskolen og ba pent om å få være med, om ikke vi hadde planlagt en romantisk tur. Vi ga han tilatelse.

Etter en kort kjøretur var vi ved veis ende. Vi så et avlangt bygg med en smal vei på hver side. Dette var hovedveien inn og ut av Kenya. Det virket ikke som det var så mye kontroll av hvem som var der eller gikk forbi. Dette gikk jo greit, tenkte vi. Bak bygget kom vi til et skilt som sa at vi nå gikk ut av Kenya. Noen meter bortenfor stod det at vi gikk inn i Tanzania. Mellom disse to skiltene er et såkalt «No mans land». Hvis du bosetter deg her med et lite hus slipper du å betale både skatter og avgifter. Problemet er at noen kan stjele huset ditt uten å bli straffet. Det er jo ikke noe politi der heller! Vi skyndet oss inn i en innbilt sikkerhet bak Tanzania-skiltet.

Noen skritt på innsiden av Tanzania stod det en rekke med trailere langs veien vi gikk. Forbi trailerne var det en rekke politimenn og et lite telt ved siden av veien. Samson ruslet eplekjekk bort til politimennene. De snakket sammen og politiet pekte bort på oss og hadde et svært skeptisk blikk. Samson kom tilbake til der vi stod, hakket mindre eplekjekk enn før. Det var greit å slippe gjennom Samson, men det var verre med de tre hvite bak der, mente de. Hvis vi ville inn måtte vi inn i teltet og testes for gulfeber, selv om vi kunne vise til gulfebervaksinen vi hadde alle sammen. Nei, Samson mente at det var ikke mye å få se i Tanzania uansett. Kenya er et mye bedre sted. La oss dra tilbake til det fine landet med Loitokitok, igjen.

Tilbake i Loitokitok gikk vi en liten tur mens Samson ventet på Jan. Turen i Loitokitok ble overraskende kort. Det er ikke en veldig spennende by. Det er et marked med ting man ikke vil ha og et par sjapper med Safaricom malt på veggen for å tiltrekke seg kunder. De har aldri noe som handler om Safaricom. Vi gikk ganske raskt til hotellet og med litt oppmuntring fra pappa hadde vi blitt ganske sultne. Det var lenge til vi skulle til «bushen» og få middag til kvelden. Vi hadde hørt rykter om at det skulle slaktes en geit til ære for oss og Samson virket veldig gira på at dette måtte vi få se. Jeg og Charlotte var særdeles skeptiske.

«Hadde det ikke vært godt med litt lunsj da, dere?» spurte pappa, håpefull i blikket. Det skinte gjennom at det var noe mer i gjære, men vi visste ikke helt hva. Vi bestilte fem «chicken and chips», en klassiker på turen, i håp om at dette skulle være ferdig til Jan og Samson kom. Vi ventet på maten ca et kvarter før de andre dukket opp. Samson tittet oppgitt på pappa. «Have you ordered food? We will eat at the Mashuuda Church!» sa han og gikk bort til rommet sitt og pakket noe mens vi ventet på maten. Samson rakk å komme tilbake, klø seg i hodet tretti-førti ganger og titte oppgitt på pappa enda flere ganger enn det. «Oooh, this old man. How do you manage?»

Vi venter og vi venter…

Første time med venting passerte. Pappa tittet rundt seg og prøvde å vise at han også syns det tok lang tid. Samson holdt på å få sammenbrudd der han satt. Vi hadde aldri sett han stresset før, og fått streng beskjed på forhånd at i Kenya stresser de ikke. Ta det med ro. «Eh Philip… Kan ikke du ta og gå ned og sjekke hva de driver med?». Pappa henviste til kjøkkenet ned trappa. Jeg gikk ned og prøvde å late som jeg skulle ta bilder av resepsjonen som lå ved siden av. På kjøkkenet stod det to svette mannfolk. Den ene stod med noe som kunne minne om kylling, mens han andre ble jeg rett og slett litt fascinert av å stå og se på. Han stod med et lass med poteter og delte dem opp i fine, små strimler. Han hakket pommes frittes! Hjelpe meg, tenkte jeg. Har de ikke kommet lenger? De hadde sikkert vært i sentrum og kjøpt kylling og plukket potetene på åkeren.

Pommes frites-kokkene

Jeg gikk skremt opp trappa igjen og prøvde å svare Samson så vagt som mulig at de ikke hadde kommet så veldig langt. Det skulle vise seg at det tok enda en time før vi fikk maten! De beklaget at det tok så lang tid. Vi hadde ventet oss en kjapp lunsj før vi dro videre, men pappa var likevel storfornøyd. «Sooper!» skryter han. Samson spiste også maten sin, men det virket som det var litt motvillig. Da maten var spist, og Samson i tillegg hadde lidd seg gjennom pappas kaffekopp etter den to timer forsinkede «raske lunsjen», kom vi oss endelig avgårde. Samson kjørte som en villmann og etter et ukjent antall kilometer ankom vi Mashuuda Church. Dette er en menighet som pappa en gang i tiden fikk lov å navngi. Pappa var i storform og holdt preken som inneholdt mye bevegelser. Mest minneverdig var da han mimet en hest. Så for de som ikke er like møtevant som jeg er; i Kenya blir det mye rare taler. Til slutt måtte også vi bidra med noe. Vi slo til med «Min båt er så liten» og brått var det like mange barn som voksne der inne. Hvor alle disse barna kom fra har jeg ingen anelse om.

I Kenya er gjester noe av det flotteste man kan ha. Som gjester til møtet hadde disse ventet i mange timer på at vi skulle komme. De hadde ikke bare ventet, men startet møtet 4-5 timer før vi kom. Uten mat. Etter møtet fikk vi som var gjester mat. De andre fikk ikke noe før vi var ferdige. Da maten kom på bordet begynte det å gå opp for oss hva pappa hadde holdt på med noen timer tidligere. Damene satt frem en gryte med en hel haug av lefser full av fett. Ved siden av dukket det opp en tallerken med geitelever i små kuler og litt frukt på en annen. Her lønnet det seg å ha spist på forhånd! Og hvem var det som foreslo lunsjen tidligere? Pappa. For en snik! Vi spiste litt appelsin og banan og skrøt av maten for å være høflige. Jeg tror vi skrøt hakket for mye av frukten i forhold til geiteleveren som Jan måtte ta ansvar for. Frukten hadde de jo bare delt opp, hva med det andre flotte de hadde laget?

Etter møtet delte vi ut godteri til noen veldig ivrige barn

Det var tydelig at Samson fortsatt ville videre. I kveld skulle vi til «bushen», altså hjemmet hans i Kunchu. Han flyttet fra Loitokitok til Kunchu fordi Loitokitok var for sentralt. Det sier litt om hvor vi var på vei nå. Vi kjørte på en øde landevei et stykke fra Mashuuda Church. Selv kirken lå langt unna noe som helst. Det toppet seg da Samson tok av fra denne veien og kjørte rett ut i ødemarka. Jeg kan jo ikke kalle det skog, men det er det nærmeste en skog man kommer på disse traktene. Det var slik som ellers, men det var noen trær her og der. Det må nevnes at vi så etter giraffer utover her og at pappa fikk Samson til å stoppe gjentatte ganger, til hans store fortvilelse, for at vi skulle ut og rusle etter dem.

Telefonen til Samson ringte. Det var noen fra Kunchu som spurte om vi snart var fremme. De måtte snart begynne med maten om den skulle bli ferdig i løpet av kvelden. Samson snudde seg til baksetet og spurte om det var greit for oss at de slaktet geita nå og begynte på maten. Det var da alt gikk opp for oss. Helt fra lunsjen hadde pappa lagt den perfekte planen. Den to timer forsinkede lunsjen (pluss to-tre giraff-safarier) førte til et kortere måltid etter Mashuuda-møtet og forsinket turen til Kunchu så mye at de måtte slakte geita før vi kom frem. Jeg var målløst imponert, men nikket ivrig til Samson som videreformidlet at de kunne starte på maten.

Sola gikk ned og på denne siden av kloden ble det derfor helt svart med en gang. Samson klarte fortsatt å navigere seg via trærne sine. Jeg tror det tok en time før vi kom frem til et ganske stort murbygg. Bygget var formet som en «L» og ved siden av stod det et lite gjestehus. Midt på plassen tente de et lite bål og sang veldig fine, afrikanske sanger. Jeg får dem fortsatt på hjernen med jevne mellomrom.

Det var ikke stort å se utenom bålet

Som en avslutning på dagen hadde de redd opp til oss på et rom inne i hovedhuset. De ville opprinnelig ha oss inn i en halvannen meter høy masai-hytte laget av kubæsj, men vi fikk lov av Charlotte å skylde på astmaen hennes og at hun hadde dødd om hun sov der. Det er jeg helt overbevist om at stemmer, også. Inne på rommet vi hadde fått var det en dobbeltseng i ett hjørne, et bord med masse kofferter i et annet og en lysbryter som hang ned fra taket midt i rommet. Vi la ut lakenposene våre på senga, fikk hengt myggnettet opp i taket og gjorde oss klare til å sove.

Plutselig hørte vi noen skrapende lyder fra hjørnet med bordet og koffertene. Lydene ble høyere og hørtes mer og mer ut som knurring. I panikk fikk vi hentet inn sønnene til Samson og spurt hva i all verden det var som foregikk her. De tittet under bordet og hentet frem tre-fire kattunger som bodde der. Å nei, bor det katter her også? Hvordan skal vi forklare at vi ikke kan ha disse kattene på rommet!? Vi prøvde så godt vi kunne og de gikk heldigvis med på å ta kattene ut. «Are you afraid of cats?» spurte de. Nei, vi er redde for et bord med kofferter som knurrer mot oss!

Kategorier
Ferie

Kenya: Knekkebrød og søndagsskole

Når man er med predikanter på tur hender det at man får lov til å ta det rolig en morgen her og der. Pappa og Jan skulle undervise på en bibelskole i Loitokitok og det sov vi pent over. Vi skulle senere være med på et møte i Isineti. Ca klokka 10 banket det på døra. «Do you want breakfast? The chef is wondering if he can clean up now.» hørte vi fra utsiden. Hva sa de for noe? Står kokken og venter på oss? «No, the chef can clean up, we will eat some here.» sa Charlotte. Da forstod damen det slik at de skulle ta med frokosten til rommet vårt. Her var det så bra service at vi ikke slapp unna frokost engang. «No, we will get something ourselves. We have some food here already.» forklarte vi, mens knekkebrødet i kofferten ventet på oss. Vi spiste nok ikke før halv 12.

Da pappa og Jan var tilbake satt vi fortsatt og spiste litt, men det måtte vi gi oss med. Nå bar det til møtet i Isineti. I Kenya er det såpass stas med gjester at man alltid får en stor porsjon med en høyst tvilsom gryte først. Det var mest sannsynlig geit. Ved siden av fikk vi ris, som vi selvfølgelig spiste mest av, og chapati, et pannekakeliknende brød dyppet i masse fett.

Hvordan sniker vi oss unna dette her, da?

Etter vi hadde truet i oss litt for mye av denne maten (og sneket halvparten ned på gulvet) gikk vi inn i møtelokalet. Møtelokalene her er som regel et stort blikkskur som kan bli uhyre varmt. Det er dyrt med permanente bygg og siden det er behov for mange kirker er de fleste byggene semi-permanente. Inne i blikk-kirken hadde de vært i gang lenge før vi kom for å spise lunsj. Lyden er alltid satt til 10, med mindre høyttalerne går til 11, og de kjører på fra tidlig om morgenen.

Da vi kom inn fikk vi se hvem som stod og sang. Det var nesten bare barn! Det var onsdag, men det var som å komme inn i en kenyansk søndagsskole. Barna danset og sang og liknet ikke noe på noe man kan finne i Norge. Er det nå jeg skal skylde på «iPad og drit»?

Underveis i møtet spurte Samson oss om vi hadde en sang vi kunne ta. Vi var mentalt forberedt på at hva som helst kunne skje i Kenya, men vi var ikke like forberedt med noe konkret. Det eneste Charlotte kunne komme på var «Min båt er så liten». Den har til og med bevegelser de kan være med på. Og etter en kort introduksjon var vi igang mens pappa spilte på sin lille G#-gitar. Det var stor suksess og i løpet av et par minutter var vi søndagsskolelærerne i Kenya.

Pappa er fin å ha når man plutselig må lede søndagsskolen

Kategorier
Ferie

Kenya: Chicken Inn og giraffjakt

Sjåføren vår hadde prøvd så godt han kunne å anbefale et tidlig nok tidspunkt vi kunne dra. Han prøvde seg med halv 9, men vi klarte å pushe det til å bli halv 10. Det var ikke dårlig. Vi vet jo ikke hva han vil avgårde tidlig for, uansett. Jeg tror vi stod opp rundt 9, spiste frokost i helt vanlig tempo. Jeg gikk ut og så etter sjåføren 09:30 og han var like blid. Jeg prøvde å forklare at han kanskje kunne hjelpe meg med bagasjen hvis det hastet å komme avgårde. Da hastet det brått ikke lenger. Jeg tenkte først at han ikke gadd å ta seg bryet, men det viste seg at hotellet ikke hadde bestilt lunsj til oss. Dermed måtte vi vente på lunsjen til kl 10. Det ga Charlotte mulighet til å sitte med beina i bassenget en halvtime mens jeg og et par nattevakter bar bagasjen til bilen.

Charlotte får endelig slappe av litt ved bassenget

På turen tilbake til de andre så vi enda en gjeng med giraffer rett før tidenes heftigste regn dukket opp. Selv om takluka og vinduer var lukket rant det vann gjennom alle sprekker. Vi kom til hotellet i Kitengela rundt halv 7 og det tok ikke lang tid før det var helt mørkt ute. Vi rakk såvidt å slappe av litt mens Pappa, Jan og Samson var på møte. Pappa ringte da de var ferdig og lurte på om vi skulle ha noe mat. Selvfølgelig vil vi det! Vi var sultne som to shetlandsponnier på slankekur etter den lange reisa med de forferdelige veiene.

Flotte belter i Kenya…

Middagen spiste vi på en fastfood restaurant med både kylling og pizza. Chicken Inn hadde et prisbelønnet slagord. «Luuuv that chicken». Her var det vanskelig å motstå. Vi inviterte også pastoren i menigheten i nærheten og sønnen hans på middag. Alle vi norske spiste pizza og de andre holdt deg til kyllingen. Nå i etterkant har vi funnet ut at det egentlig var blant de beste middagene her nede, så vi gleder oss til et gjensyn.

Regnet hadde ikke gitt seg til neste morgen. Nå skulle vi prøve å få tak i noen SIM-kort fra Safaricom, det lokale mobilselskapet, slik at vi fikk litt kontakt med hjemlandet underveis. Det ligger hundrevis av Safaricom sjapper overalt, men kun noen få kunne gi oss et SIM-kort. Vi fant til slutt en godkjent butikk. Tilfeldigvis lå den i nærheten av Chicken Inn, så det tok ikke lange tiden før Charlotte og pappa havnet der med en kaffe i hver sin hånd. I tillegg fant Charlotte en donut der hun hadde veldig lyst på, men som vanlig bare en halv en. Ved å friste pappa med ganske enkle metoder ble det en halv donut på Charlotte likevel.

På vei til neste reisemål Loitokitok skulle vi opprinnelig åpne en ny menighet på veien. På grunn av alt regnet ble det ikke noe av dette, men vi dro hjem til pastoren i Emali for å spise lunsj som plaster på såret. Vi spiste det lille som virket trygt (ris og spaghetti) og takket for oss. Lite ante vi at hele menigheten satt på utsiden og ventet. Da vi var ferdige inviterte pastoren dem inn og det ble full lovsang og spontan preken fra Jan og pappa. Hvis ikke vi kunne ha møte pga en elv som stod i veien fikk det bli hjemme hos pastoren i stedet. Det gikk tydeligvis helt fint.

Som folk sikkert har skjønt er vi veldig opptatt av giraffene. Samson håpet at vi rakk fram til Loitokitok før det ble mørkt, men det skulle bli vanskelig med meg, Charlotte og pappa i baksetet. Veien fra Emali til Loitokitok er en mindre vei med mye dyreliv rundt. Halvveis fremme så vi noen giraffer bak noen trær. «STOP!! Giraffes!» ropte vi. Samson, som har sett en del giraffer fra før, kjørte til side og stoppet bilen. Vi hoppet ut av bilen og gikk mot giraffene. Det var tydelig at de hadde sett oss allerede. De lange halsene stakk opp bak trærne med et hode i toppen som stirret på oss. Hele tiden. Pappa forklarte at hvis de ikke ser oss får de panikk og løper sin vei. Vi prøvde derfor å unngå å gå bak så mange busker og trær. Da vi kom for nært begynte beina å jobbe, mens halsen og hodet fortsatt pekte mot oss. Det tar lang tid før disse enorme dyra kommer seg opp i fart. Dermed rakk vi å ta noen bilder før de stakk av. Mission accomplished!

Gutta på jakt

Samson hadde rett når det gjaldt timingen vår. Det ble mørkt før vi kom til hotellet. Hotellet virket helt ålreit, men myggnettingen passet ikke til senga. Pappa hadde vært overraskende lur og kjøpt et til oss til vi skal i bushen. Så allerede kom det til nytte. Vi avsluttet dagen med en fantastisk kyllingmiddag og en saus pappa skulle be om å få hver middag de neste dagene.

Kategorier
Ferie

Kenya: Safaridagen

Safaridagen var endelig her. Den begynte selvfølgelig enda tidligere enn dagen før. Vi kom til en flott frokostbuffét med kokker som stod klare for å steke omelett til oss. Dette var helt tydelig luksusdelen av Kenyaturen.

Utenfor ventet vår trofaste guide. Han gliste og lo når han så oss. Det overrasker meg allerede hvor glade alle er for å se oss. Jeg skulle likt å sett en bussjåfør i Norge med det samme gliset. Han hadde havna på lukket avdeling på flekken. Vi spurte forsiktig hva vi kom til å gjøre med lunsj, vi hadde hørt det var planlagt full dag i parken/reservatet. Jo da, han hadde med tre lunsjbokser, en til hver av oss og en til seg selv. Også var det det med do, da. Hva gjør vi med det? «Eeeeeeeh. A nice bush toilet.» sa sjåføren. Jaha. Kanskje vi skulle tatt med noe dopapir da, eller? «Eh, yes. We should take some from the toilet here, then.» fortsatte sjåføren, mens han gikk ned til do for å rappe en rull.

Vår trofaste safaribil

Det hadde regnet i løpet av hele natta og det hadde gjort sitt med veiene. Igjen. Det var mye vann på veiene vi kjørte på, men heldigvis var det kun noen steder hvor vannet laget en dam som vi måtte krysse. Ved inngangen til reservatet måtte sjåføren gå bort til et bevoktet skur og betale for oppholdet i parken. Da så noen masai-damer i nærheten muligheter for å få solgt noe til rike turister. De kom bort med alle mulige armbånd, figurer og pledd og dyttet det inn gjennom vinduene i håp om at vi var interesserte. Det var vi ikke. Etter 30-40 nei til et armbånd tok de bare frem det neste. Til slutt kom endelig guiden vår tilbake igjen, men denne gangen skulle han bare ha passene våre. Så da han fikk dem og gikk tilbake til skuret kom damene tilbake igjen. Vi var glade da guiden satt seg i bilen og vi endelig kunne kjøre inn i parken.

Hittil hadde vi stort sett kommet over aper, geiter og kyr, men nå var det mer eksklusive dyr som stod for tur. Blant annet sebraer. Disse så vi tidlig på safarituren. Guiden fortalte at de kalles «common zebras» siden de er så vanlig å få øye på.

Mellom forsetene i bilen stod verdens eldste radio. Disse brukte guidene for å kommunisere seg i mellom. Det var mye pip og spetakkel på swahili fra radioen og den stod på hele dagen. Forferdelig bråk. Mye av det som ble ropt fra radioen var at noen hadde kjørt seg fast i gjørma. Hver gang lo guiden vår like godt. «Now they have been stuck in the mud for two hours! Ha-ha-ha!» lo han og slo i rattet. Men en av beskjedene, som kom fra et sted i nærheten, responderte han på. Han kjørte ut i den forferdelige gjørma og festet kjettingen fra bilen sin til minibussen i gjørma. Med et kjempesmell dro vi dem opp og jeg tenkte hvor er understellet til bilen vår nå? Jo da, det hang utrolig nok fast under bilen.

Etter redningsaksjonen kjørte guiden bort til en rekke andre biler som stod på rekke og rad på veien. De to spora med jord, altså. Mange stod med kikkert, noen med kamera og noen satt og ventet. Det var løver i området. Et stykke ned i åkeren så vi løvene sitte i noen busker og lusket på en flokk med bøfler rett i nærheten. Bøflene beitet sakte vekk fra løvene som ikke gjorde mer enn vifte med halen og titte opp fra det høye gresset i ny og ne. Av en eller annen grunn var det kun hunnløver vi kunne få sett. Kanskje hannløvene bare lå og flesket seg langt unna turistene mens damene skaffet maten. Men med denne farten så det ikke ut som det kom til å bli noe bøffelmiddag i det hele tatt.

Da vi hadde ventet i godt over en halvtime begynte guiden å snakke med de andre bussene som stod og ventet. Løvene hadde fortsatt ikke foretatt seg noe. Brått hoppet guiden inn i bilen igjen. Deretter vrengte han bilen ut i gresset og stod på gasspedalen mens en latter kun forstått av hyener brølte ut av munnen hans. Dette ble for kjedelig, ja! Nå skal han vise oss løvene på nært hold.

«They say to us, that we are is great danger now.» sa han. Det hørtes ikke bra ut. Vi holder fortsatt full fart ned mot løvene og guiden sier at nå er vi i stor fare? Hva er det han driver med? «If they find us here…» begynte han. Å nei, tenkte vi. Hva skjer med oss hvis løvene finner oss? «…you will have to pay a big fee.» fullførte guiden. Han mente ikke løvene. Han mente vaktene. Hvis de fant oss utenfor veiene i parken måtte vi betale 10 000 shilling (under 1 000kr). Ja, det er jo betryggende at han er mer redd for lommeboka si enn for at vi blir spist, da.

De neste par timene virket det som vi kjørte litt på må-få. Han kjørte forbi noen store sletter med mange antiloper, noen gnuer og sebraer. Et sted på disse slettene så vi enda en buss som stod fast. Guiden snakket som vanlig med alle i området og plutselig hadde vi invitert fire stykk inn i bilen vår. Det er tydelig at vi er redningen i dag. Det viste seg etter hvert at bussen deres ikke satt fast, men at sjåføren ikke tok sjansen på å kjøre det neste stedet uten en høyere bil.

Vi ble kjørt hit og dit uten noe særlig informasjon om hvorfor, men de lette nok etter et eller annet dyr. Til slutt kom vi til en elv. Det var flodhester vi skulle finne. Det var mye strøm i vannet så guiden var ikke veldig optimistisk. Likevel klarte noen av de andre bussene i nærheten å spore opp noen flodhester som så vidt trakk pusten så vi fikk sett dem. Check!

Må-få-kjøringen fortsatte. Det var plutselig ikke så interessant å fortelle oss i baksetet hva som foregikk nå som guiden hadde fått en annen guide å snakke med. Vi skjønte fra noen av haikerne vi hadde tatt med oss at det var en gepard de så etter. De kjørte først opp til et tre oppe på en høyde, men siden ikke geparden var der akkurat da, satt vi oss og spiste under treet i stedet. Det vil si, vi satt i bilene og spiste, og bilene stod under treet.

Etter lunsj fortsatte jakten. Guiden klarte via radioen å spore opp hvor de befant seg og til slutt så vi en «Cheetah forever»-bil. Etter hva jeg forstår står disse bilene ute i parken og følger med på gepardene, spesielt hvis de har unger med seg. Jeg tror guiden spurte pent om vi kunne få kjøre bort, for rett etter han snakket med dem kjørte han sakte bort til en busk. Godt gjemt i busken så vi en gepard og vi kunne så vidt skimte en liten gepardbaby også. Dessverre for oss og heldigvis for alle andre var geparden veldig beskyttende ovenfor babyen sin, så vi har kun bilde av gepardmamma.

På vei tilbake mot hotellet begynte det virkelig å skje ting. Jeg tror guiden skulle ta en snarvei over gresset for å komme til en større vei. (Jeg bruker «større vei» veldig fritt nå.) I gresset var det en kjempedump som sjåføren freste ned i. Jeg så at det smalt godt i setene foran og rakk å tenke «hva skjer med oss bakover her, nå?». Vi ble slengt i lufta alle mann. Jeg tipper det var en halvmeter opp fra setet. Sa jeg at alle beltene i bilen er ødelagt? Sjåføren stoppet bilen og satt helt stille, mens hode sank ned mellom skuldrene hans. Så snudde han seg veldig sakte og turde nesten ikke se hvor alle hadde landet bak i bussen. Jeg var heldig og landet på setet mitt igjen, mens Charlotte, den evige heldiggrisen, landet på et av håndtakene til døra ved siden av seg. I etterkant kan vi bekrefte: Det ble et blåmerke!

Ting skjer veldig plutselig på safari. Det er ikke som i en dyrepark hvor man vet nøyaktig når man kommer til å se de forskjellige dyra. Nå kom vi kjørende mot en hel elefantfamilie. Noen store, noen veldig små og noen mellomstore som sloss. Slosskampen gikk ikke ut på mer enn at de stod med pannene mot hverandre og gnisset. Vi ble mer opptatt av de små, søte elefantene som prøvde å gjemme seg bak foreldrene.

 

Da vi trodde vi hadde sett alt for i dag fikk vi øye på en ny samling av busser. De hadde funnet flere løver. Guiden vår slang seg selvfølgelig på bølgen og svingte bort. Det kan virke som at disse løvene hadde fått spist, for nå satt de bare og slappet av. Ungene lekte, mens mora satt litt lenger bort og fulgte med. Det var i hvert fall slik det så ut som.

Helt til slutt så vi noen giraffer som tok farvel. Gjett hva som er vårt favorittdyr!