Dag 11-12: Farmen, «3 stjerner» og tårn

posted in: Ferie | 0

Farmen

Dag 11 startet også rundt klokka 10:00. I dag bar det på ny strand-og-deretter-by-tur. Eller skal vi si strand-og-deretter-land-tur? Reisemålet i dag var nemlig San Marino, et bitte lite sted som har klart å slippe unna med å være et eget land selv om det ligger omringet av en stor mengde Italia. Byen og landet består stort sett av et fjell med en borg på toppen og det pirrer historikersansen til pappa. På grunn av kø rakk vi dessverre kun San Marino. Kirken i går ble litt for stressende og vi har lært av egne feil. I alle fall for nå.

Etter mye sikk-sakk kjøring oppover fjellet, som mamma påstår heter «hårnålsvinger» for de mer erfarne, kom vi opp til en snodig rundkjøring. Rundkjøringer er ikke det mest spennende i San Marino, men her var svingene såpass krappe at de som skal ned ikke klarer svingen uten å kjøre en runde i rundkjøringen. Det så ganske pussig ut :)

Rundkjøring

Vi gikk oppover de bratte gatene i byen med samme stigning som opp til Reodor i Flåklypa og tittet i butikker som solgte smykker, lys, vesker og maskingevær. Utover dagen så vi noen som gikk i gamle klær og trallet og sang nedover gata. «Det var da litt pussig..» tenkte vi før vi hørte et kjempesmell som kom nedenfra. Der stod det noen med løskrutt og store gevær. «Her skjer det mye rart..» rakk vi igjen å tenke før trommeslagene startet enda lenger ned i gata. Og trompeter. Vi gikk nedover og fikk se en rekke med folk kledd som i Titanic og Pirates of the Caribbean. Dette må være presidenten og familien hans! Og det kunne det faktisk vært så mye merkelig vi så resten av dagen.

San Marino Presidenten

Med alle disse rare menneskene tenkte vi at her må det vel være en forestilling som skal være på kvelden. Vi hadde tidligere gått forbi et litt større område med en gressplen hvor det virket som det skulle skje noe. Rundt klokka 18 så vi en gjeng stå der og late som de skjøt med pil og bue. Dette kan umulig være forestillingen vi så for oss? Mamma fikk øye på en plakat der det stod at forestillingen ikke var før 3. september, og det er egentlig bra. De trengte faktisk å øve et par måneder til slik som de surret.

Forestilling øving

Grunnen til oldtidstemaet viste seg at stort sett hele sommeren leker San Marino «Farmen» som går på TV 2. Alle går kledd i gamle klær, lager gamle ting og har det festlig. Det var veldig koselig når vi først fant vår plass på Farmen-torget. Vi fant en som laget keramikkvaser, noen som friterte epleskiver, en som laget mynter og noen som utfordret oss til puslespill. Vi likte stedet best på grunn av at de ikke var ute etter penger, men heller gjorde det for moro skyld (les: helt sikkert ansatt av staten).

Før reisen gikk til det siste hotellet vi skal bo på satt vi oss ned på en koselig russisk restaurant. Vi skjønte ikke en dritt av menyen, men heldigvis var den oversatt via Google Translate til både fransk, finsk, svensk og engelsk. Det var ikke stort å trekke denne restauranten for annet enn de tørre skalkene som gikk fra bord til bord. Her var det store mengder god mat til Wold-priser og veldig fint lokale.

«3 stjerner»

En drøy times tid utenfor San Marino lå hotellet vi skulle bo på siste natta. Dere forstår selvfølgelig av overskriften at hotellet har 3 stjerner, men at disse mest sannsynlig er anskaffet via Ebay eller AliBaba.com. Mamma og pappa hadde truffet blink med et firemanns-rom til den uslålige prisen 568kr inkludert frokost, så her var det bare å spenne på seg setebeltet.

GPS er stort sett veldig praktisk, men noen ganger kan den lede deg litt ut på jordet for å spare 10 sekunder. De 10 sekundene og vel så det bruker du på å kjøre sakte og spørre deg selv «Kan dette være riktig vei, da?». Men joda, vi kom inn i en by til slutt etter mye kjøring gjennom åkere og vel så det. «Her var det jo skikkelig koselig!» sier pappa når vi kommer inn til byen. «Hehe, byen ja..» tenkte jeg, optimistisk som alltid. (Byen var faktisk veldig koselig, men det var ganske sent da vi kom og vi fikk dessverre ikke gått og tittet rundt her.) En runde rundt et par kvartaler på grunn av enveiskjørte gater og vi stod på parkeringsplassen til hotellet. Det føles litt generøst å kalle det parkeringsplassen til hotellet grunnet mangel på både asfalt og oppmerking, men det stod nå biler der. Vi tar med oss kofferter og rusler inn til resepsjonen.

Bak oss kommer det fykende inn en fyr. Dette er hotelleieren. Eller er egentlig det? Han hadde halvlangt, bølgete, svart hår, noen tatoveringer her og der og et skikkelig musikerutseende generelt. Han pratet like fort som en fremførende ungdomsskoleelev og virket ca like stresset. Vanligvis er det de bak disken som jatter med (dette kan jeg av min lange erfaring med tomprat og kunder), men denne gangen snakket han såpass kontinuerlig og stresset at vi ble den jattende part. «Ah, Erik, yes!» sa han etterhvert som om han hadde flere gjester i den boka han bladde i. Han skrev ned WiFi-koden på en Post-it og forklarte nøye hva hver bokstav var, mens kose- eller tompraten fortsatte mellom bokstavene. «If there’s anything else you just ask me. So! Is there anything else you need?» avsluttet han med. Enn så glad jeg er i WiFi etter all nettjakten denne turen følte jeg likevel behovet for å spørre «Um.. The key?». Heldigvis forstod han behovet mitt. «OH THE KEY!!» Han trengte åpenbart å få seg litt søvn etter hva nå enn han drev med om dagen. Om ikke annet var han utrolig hyggelig og behjelpelig med alt.

Vi presset oss inn i heisen som tok maks 4 personer, og det passet fint. Altså det passet fint med antall, ikke med plass. Her snakker vi like mye plass per person som de oppgir på telt. For dere som ikke har en barndom i telt på ryggen kan jeg opplyse om at det er ganske lite. Så kom det store øyeblikket vi tidligere har festet setebeltet for. Pappa åpner døra til rommet.

Vi blir lamslått av den fantastiske køyesengen som resepsjonisten garantert hadde fått for en spillejobb eller hatt i turnébussen sin med sykehustema. Sengerammen var en knall oransjefarge. Mamma påstod det hadde stått «4 enkeltsenger» og jeg er usikker på om jeg går med på at en køyeseng teller som «2 enkeltsenger». Utenom dette kan vi vel ikke skrive sarkastisk og mobbete om noe mer før vi beveger oss til badet.

2-i-1 toalett og dusj
2-i-1 toalett og dusj

Her var søskenflisene til leiligheten vi hadde bodd i tidligere. Å gå på do ble en følelse av å sitte inne i et kaleidoskop («stjernekikkert» man snurrer på). Og det beste av alt: To-i-en løsning med do og dusj! Det var såpass genialt innredet at dusjen og doen stod på samme side i badet, mens rumpevaskeren hadde fått sin egen halvdel. Doen var til og med på innersiden av dusjforhenget! Nei, huff, dette ble til og med for upraktisk for meg og familien min. Men tross alt dette vil jeg bare si:

Aircondition!!

 

«Det er aircondition her!!» ~ Philip 2015

Tårn

Dagen etter (vi har nå beveget oss over til siste dag: nr 12) var resepsjonistmusikeren like stressa og hyggelig. «You’ve had breakfast, yes? Yes? That’s good, very good!» Vi kjørte avgårde relativt tidlig denne dagen også. Jeg vil tippe vi var i bilen rundt 11:00 og flyet gikk 18:00. Som vanlig måtte vi oppleve noe på de litt for få (i noens øyne) timene før flyet gikk. Nå var det Bologna som var det kjappe reisemålet.

Bologna inneholder stort sett trange gater og grunnen til vi dro: De to skjeve tårna! Historien er, etter hva jeg har fått med meg, at to familier konkurrerte om å bygge det høyeste tårnet. Vinneren raste sammen fordi det var altfor skjevt og det ble «kåret» er nå en ny, skjev vinner. Dette tårnet går det an å gå opp i og det skulle vi! 500 trappetrinn. 500! Eller er det egentlig det? Nerder som vi er tok jeg og mamma på oss oppdraget å dobbeltsjekke det for dem. 495, 496, 497, 498……. 498!?!? Dårlig reklame! Jeg syns vi skulle ha fått igjen 0.4% av penga. Det var 500 vi kom for. På toppen kunne man det som var igjen av tårnet ved siden av og en hel haug av oransje tak. Ganske morsomt syn tross de 500, jeg mener 498 trappetrinnene vi gikk opp.

Men så tittet pappa på klokka. *dun-dun-dunnnnnnn* Jeg husker faktisk ikke hva klokka var, men vi regnet ut at vi var ved flyplassen 16:30 (repetisjon: 1,5 time før flyet gikk) dersom det ikke var noe kø. Vi telefon-GPSet oss tilbake til bilen, fikk rutet bil-GPSen til flyplassen og pappa kjørte sånn ca lovlig til vi stod på flyplassen. 16:30. Perfekt! Mamma og pappas diskusjon om hvilken vei vi burde ta for å unngå kø var ikke forgjeves. Det var heldigvis sjekking av hotell i nærheten og en annen flybillett til pappa dersom han måtte parkere bilen mens vi tok flyet hjem. Vi klarte det! Tid for McDonalds! For andre gang. Du må ikke tro den i Bologna holdt for oss. Når Wold rekker et fly skal det feires skikkelig!

Så sånn er det her i familien! Avslutter denne gangens ferieblogg med vår egen variant av «Hvor er Willy?»: «Hvor er Philip?»

hvor_er_philip