Kategorier
Oppussing

Hvitevarer og snekker med kjøkkenkniv

Tiden var inne for å gjenoppbygge kjøkkenet. Vi hadde på ganske kort tid blitt rivningseksperter, men det er dessverre for oss kun halve jobben. Kanskje et stykke under halve, også.

Selv om både mine og Charlottes foreldre er handlekraftige folk ville vi ha inn en snekker til å montere kjøkkenet på veggen. Vi kjente allerede en snekker som bor i Fredrikstad, men var litt usikker på om han hadde tid og om det ikke kom til å lønne seg med tanke på avstanden. Via jobb fikk jeg kontakt med en snekker som ville titte på jobben. I og med at han bare skulle titte hadde han ikke tatt med seg utstyret sitt. Dessverre var han veldig nysgjerrig på gipsveggen vår. Veggene kjøkkenet skal festes i består av en betong og en gips. Betongen skulle nok gå fint, men bak den gipsveggen kunne hva som helst befinne seg. Med en gammel kjøkkenkniv, hammer og skrujern fikk han skjært ut et hull så vi kunne se hva som befant seg der. Eller som ikke befant seg der.

Her var det et horisontalt spikerslag som ingen ting var festet i, og det var det. De forrige skapene var festet direkte i gipsen og det hadde tydeligvis holdt. Vi tenkte å være litt mer fremtidsrettet med kjøkkenet og kom nok til å feste det i spikerslag i stedet for. Vi snakket med snekkeren om priser og når han hadde tid til å utføre jobben før han ruslet avgårde igjen med blodige fingre etter vårt fantastiske verktøy.

Men hva er dette? Oppvaskmaskin på tilbud pga Black Friday!? Dette måtte vi få med oss!!

Black Friday er ikke lenger kun et fredags-arrangement, nå gjelder det hele uka. I hvert fall i følge elgigantene. Slitne på kvelden klokka 23:40 sier mamma: «Skulle vi tenke på den oppvaskmaskina…?». Jeg huffet noe forferdelig inne i hodet mitt, mens munnen sa «Ja, vi får vel det». Klokka i hjørnet på PC-en stod til 23:55 da vi trykket «Gå til kassen» på Lefdal’s nettsider. Ok, vi rekker det før midnatt når salget er over. For vår familie er nemlig 5 minutter før stengetid bedre tid enn vi vanligvis har, så vi var overraskende lettet på dette tidspunktet. Men så dukker det opp en kjepp i hjulet. Når vil vi ha det levert?

Vi skal ikke ha det levert vi! Vi skal hente det selv! Dette var ikke et alternativ på nett. Ok, hva gjør vi da? Det må bli på kveldstid. Etter klokka 5 en gang. Nettsiden viste oss diverse summer for levering på kveldstid som ville jevnet ut rabatten vi hadde fått pga Black Friday. Ja, så får vi ta det på dagtid da! 23.58 kom vi til kassa, men på kvitteringen står det 00.01. Heldigvis stod det fortsatt rabattert pris der, også. Vi sank sammen igjen og sovna i hver vår sofakrok. Eller kanskje det var på gulvet. Jeg var for trøtt til å huske det.

For å gjøre neste delen av oppvaskmaskin-historien litt kortere fikk vi chattet med en svært begavet Lefdal-ansatt som etter 20 minutter klarte å forstå at vi ville endre leveringsdato til en annen dag det passet oss bedre. Vi hadde ikke akkurat valgt et passende tidspunkt da vi satt der trøtte og stresset ved midnatt. Jeg skyndte meg hjem for å møte oppvaskmaskinen. Inn foran døra kom en stor trailer og ut av den kom et kjøttstykke av en mann. Kan ba meg skrive under på mottatt vare, løftet oppvaskmaskinen ned fra traileren med lillefingeren sin og dro avgårde. Og der stod jeg. Verdens sterkeste IT-konsulent. Ja, ja, tenkte jeg. Den kan da ikke være så tung? Han løftet såvidt en finger når han løftet den og hvor mye sterkere enn meg kan den biffen egentlig være? Tydeligvis en del.

Jeg fikk skjøvet den inn i gangen, et litt varmere sted, og ventet på hjelp fra Charlotte som skulle komme om et kvarters tid. Så der satt jeg, da. Jeg og oppvaskmaskinen. Folk kom og gikk og jeg hilste pent med «Morn, du!» i ekte håpløs stil. Til slutt kom Charlotte og vi rev og slet i den kjempe-esken til den var i 3. etasje. Merk at det er en trapp opp til 1. etasje også, så det er 5 trapper opp til 3. etasje, ikke 4. Men jeg skal ikke klage, jeg. Nå har vi jo oppvaskmaskin.

Selv om jeg nå kun har skrevet om oppvaskmaskin betyr ikke det at vi ikke har tenkt på andre hvitevarer. De ble bestilt i løpet av Black Friday de også. Dog ikke på nett etter vi oppdaget de måtte leveres på dagtid. En helg mamma var inne, som vanlig, satt vi av en dag til å få hentet hvitevarene. Vi hadde selvsagt kjøpt noe hos Lefdal og noe hos Expert. Alt etter hvor det var tilbud. Vi fikk låne henger hos Expert til kjøleskapet og kjørte pent bort til Lefdal etterpå for å hente det vi hadde kjøpt der. Litt snik-reklame må være lov.

Mamma, som vi har funnet ut har tilgang på alle slags ting og tang, hadde heldigvis tatt med seg en trappetralle. Det hadde jeg aldri sett før, men jeg tror jeg er glad hun skaffet det. Koordinert ropte vi «1.. 2.. TREEEE!!» før vi tok fart og dro den opp ett og ett trinn. Det tok en god stund, men vi fikk også dette beistet opp de 5 trappene. Jeg er overrasket over hvor få som tittet ut av dørene for å se hva all denne tellingen skulle være godt for. Kanskje de hørte dukkene for hvert trinn og skjønte tegninga. Ryktene sier at vi ikke er første som har bråket i gangene i borettslaget.

Leiligheten hadde nå vært vår i en måned. Mye hadde blitt gjort, men mye gjenstod også. Som sagt tror jeg det å rive ting er raskere enn å gjenoppbygge noe. Det var nå på tide å begynne det virkelige prosjektet. Gjenoppbygge kjøkkenet. Snekre, legge gulv, male, prøve og feile. Og ikke minst…

Det var på tide å få inn elektrikerne.

Kategorier
Oppussing

Knus, hærverk og gulfarger

Nå som vi hadde revet et kjøkken, lagt vegg-til-vegg-papp og det stod søppel over hele leiligheten merket vi det var på tide med en tur på søppelfyllinga. Vi bar den flate stabelen med skap ut i bilen og fikk med både den stakkars kjøkkenvifta og flis-limet vi hadde skrapet av.

Fortsatt god plass
Ettersom vi nå hadde bestemt oss for HTH passet det fint å sjekke ut Epoq også. Lurt, ikke sant? Jeg tror (vet) Charlotte var passe lei av kjøkkentegninger til slutt, men vi fikk henne med en tur på Lefdal også. 10 minutter inn i samtalen med Epoq-dama nevnte hun diskret at første levering var i januar. Hva? Januar!? «Hva gjør vi her da?» signaliserte vi med himlende øyne. Hun prøvde å smiske med at ikke nødvendigvis alt måtte bestilles fra utlandet. Det spørs hva vi skulle ha. Ok, så tegner vi uansett, da. Nå hadde vi jo tross alt dratt dit, og her kunne vi også få tilbudet i løpet av en times tid i motsetning til HTH som gjerne trengte et par dager.

Med noe av samme pris hos Epoq, etter fjerning av overflødig ting og tang, endte de opp på noe av det samme prisnivået de også. Da bestemte vi oss enda en gang for å velge HTH som faktisk hadde varene. Eller hadde de egentlig det? En HTH-medarbeider sa noe annet. Det var én vare som måtte bestilles. Og bestilling betyr fire uker. Når skulle ting gå vår vei, egentlig!? Det viste seg heldigvis at det kun var en type plate hun hadde lagt til for å unngå lyslist under skapene, men med tanke på den 4 uker lange ventetiden valgte vi den bort sammen med mye annet HTH prøvde å prakke på oss. Og forresten så var rommet 20cm kortere på den ene veggen, no big deal. Vi bestilte til slutt kjøkkenet og planla henting en annen gang, ettersom det var mye som gjenstod på kjøkkenet og ellers i leiligheten.

Kjøkkentegning fra HTH
Når det gjelder badet, som vi i starten planla å pusse opp i tillegg, skal dette pusses opp i regi av borettslaget. Når dette skjer er vanskelig å si, men det skal taes opp til generalforsamling tidlig 2017. Så hva gjør vi med et trist, gammelt bad som i beste fall ikke blir pusset opp før om et års tid? Da fresher man det opp med en heftig farge! Hva med marineblå? Eller helt knall gul?? Vi syntes det hørtes ut som en kjempe-idé. Vi satte Charlotte på saken som malte ivei med en gulfarge mamma hadde kjøpt. Underveis følte vi oss gærne som gikk for en så heftig farge som dette. Også knall gul, da!

Etter det første strøket med gulfargen fant vi ut at det ikke var like knall gul som vi trodde det var. Kanskje det var den gamle tapeten som syntes gjennom? Vi ventet litt til med å avskrive fargen og ventet med å dømme fargen til andre strøket var ferdig.

Mens Charlotte malte andre strøk satt vi Jan Arthur på en annen sak, nemlig døråpningene. Det viste seg fort at de skrå kantene var festet litt bedre enn det som var sannsynlig. Jeg tror vi telte 5-6 skruer og spikere per kant i tillegg til en kjempekloss som igjen var festet inn i betongen. Hadde det enda vært en bærebjelke som var festet. På en annen side kunne det vært verre. Vi var rimelig glade for at kantene ikke var av betong. Etter mange vakre ord, riving og slit var det endelig et firkantet hull i veggen vår. Til og med svigermor var fornøyd med sin handyman.

Tilbake til det kule, gule prosjektet på badet måtte vi dessverre si at fargen ikke ble som den skulle. Den var fortsatt litt kjip og for lite knæsj for oss. 

Noen som har sett gangen til mamma og pappa?

Det hadde fortsatt kun gått én uke siden overtakelsen og måtte si vi hadde fått til mye allerede. Vi fortsatte med tak hele neste uke, mens vi pønsket ut en ny farge til badet vårt. Og denne gangen skulle vi ikke spare på kruttet! Vi googlet oss frem til en del farger og forklarte stakkars mamma som igjen måtte ut på egenhånd og kjøpe en gulfarge i Fredrikstad. 

Noen dager senere, da vi igjen var klare for flere dager med montering og maling var armert med den nye fargen. Spenningen var til å ta og føle på da vi gikk den overraskende lange veien opp fra bilen til leiligheten. Vi satt spannet ned, tittet nervøst og spent på mamma som var minst like nervøs. Så løftet Charlotte lokket. Fargen var helt fantastisk. Den lyste mot oss som et fat klementiner på julaften. Dette var noe annet! Det gikk ikke mange sekundene før Charlotte hadde låst seg inne og malt halve veggen igjen. Nå blir det lekkert! 

Og det ble det til slutt, selv om noen kanskje gleder seg mer til det skal pusses opp en gang i fremtiden:

Kategorier
Oppussing

Utemøbler, maling og lekkasjer

Boligkjøpet var gjennomført og overtakelsen var neste på lista. Eller, det vil si, vi fikk smisket oss til å komme en tur før overtakelsen for å måle opp alle rom. Med målene kunne vi begynne å se på kjøkken mens vi ventet på overtakelsen. Og her skulle alle kriker og kroker måles! Det skal nevnes at vi egentlig ikke tittet så mye på selve leiligheten. Da vi gikk etter en drøy times tid, til selgers store glede, husket vi like lite av hvordan leiligheten så ut som før vi kom.

Vi, inkludert min mor i aller høyeste grad, startet på IKEA for priser og inspirasjon. De lå overraskende nok ganske nært HTH sine priser. Vi så nemlig at HTH har en gjør-det-selv utgave som er vesentlig billigere enn deres vanlige sortement. Luksuriøse som vi er stemte jeg og Charlotte for at kjøkken fra HTH virket mer stødig og mer eksklusivt. Dette var før avisene meldte om at HTH tilbakekalte overskap som datt ned fra veggen. Så vi får se hvordan det går om et par år. Kanskje vi ikke er like fornøyde.

Etter et par papirer, underskrifter og noen tusenlapper var leiligheten offisielt vår!

Leilighet nøkler
Leiligheten er vår!

Under overtakelsen var det som vanlig mye fokus på detaljene. Denne gangen for å se om de hadde vasket ordentlig. Det var først nå som leiligheten var vår at vi løftet blikket og tenkte «Oi, er det sånn det ser ut, ja!». Spesielt for Charlotte som hadde en heftig forkjølelse da visningen foregikk. Vi tittet bekreftende på hverandre . Kallenavnet vi hadde gitt leiligheten stemte fortsatt. Gamlissen trengte et par malingstrøk, for å si det sånn. Jeg skulle i løpet av den kommende måneden få oppleve at min gode tastaturfysikk ikke hjalp like mye som jeg håpet. Før vi dro hjem var Charlotte allerede i gang med å rive flisene. Jeg og mamma skulle begynne oppussingen dagen etter, men hun gjorde krav på flisene! Vi fikk stoppet henne etter 3-4 fliser og beroliget henne med at vi skulle spare dem til henne.

Dagen etter hadde Charlotte senvakt og var som sagt ikke med på første oppgave; rive overskapene. Mamma kom inn til Oslo fredag ettermiddag armert med sparkel, diverse malingspann og koster, fugemasse, maskeringsteip og lista. Dette er ikke en slik list som snekkeren legger rundt hjørnet som du kanskje tenkte, men en liste over hva som skulle gjøres. Her stod det oppført grunning av tak, første og andre strøk og en god del annet. Du skal senere få høre at det kom en liste til av samme sort.

Lista

Vel overstått med å skru ned samtlige skapdører skulle skrogene ned fra veggen. Jeg begynte ytterst, men det var malt godt inntil slik at man måtte være veldig forsiktig for å ikke rive tapeten bortover veggen. Helt smertefritt kunne det jo ikke gå. Jeg hørte et brak til høyre. Hele kjøkkenvifta hadde løsnet og skjøt fart mot gulvet. Den klarte å henge rett over gulvet en stakkars ledning og ikke i trekkspill-røret som det ser ut som på bildet. Dermed fikk vi heldigvis løftet den ned uten at den ble til et puslespill vi måtte feie opp igjen.

I tillegg til kjøkkenet var planen å male samtlige tak. Vi måtte først grunne takene for å unngå at den en-gang-hvite gulfargen i taket ikke skulle komme gjennom vårt nye faktisk-hvite tak. Selv om grunningen ikke er 100% hvit og ikke dekker like godt som malingen vil gjøre synes jeg fortsatt at man kan se en forskjell:

Jeg må si vi ble inspirert av å se hvor rent det kom til å se ut med noen malestrøk her og der. Dessverre betyr her og der alle tak, og halvparten av veggene i leiligheten samt lister. Så her var det mye å ta i. Da hadde det vært fint med en god sofa å sitte i. Men noe slikt hadde vi jo ikke fått inn. Det hadde vi ikke kjøpt engang!

Heldigvis hadde Charlotte og hennes mor Brit vært på ferde tidligere i høst. «Hva er viktig når man straks skal kjøpe leilighet?» hører jeg du spør. Jo det kan jeg fortelle deg. Hagemøbler! Yes! Charlotte og Brit hadde klart å kjøpe hagemøbler før vi i det heletatt eide leiligheten. Jeg må si meg imponert. Min mor ble også imponert når de fortalte henne at de hadde fått prutet ned møblene fra -30% til -50% . Da var det plutselig greit. Jan Arthur, Charlottes far og for tiden kjent som «Janærn», hadde vært lur og tatt med toseteren og bordet. Dermed innredet vi stua med hagemøbler, og jeg må si det ble hjemmekoselig med en gang. (Her illustrert med toseteren.)

Hjemmekoselig :)

Den første uka med oppussing har lunsjen bestått av brødskiver, salami, te, brus og hvis vi skal slå til; egg. Vi fant ut at egg kan lages med eggkoker og ikke trenger komfyr. Luksus så det holder. Snart kommer nok Hallgeir.

Hallgeir som pepperkake

Da Charlotte var ferdig med sin betalte jobb fikk hun endelig revet flisene. Jeg tror vi alle er enige om at det er morsommere å rive ned fliser enn å hakke av flislimet som hang igjen på veggen. Her stod hun stakkarslig med et skrujern og hammer en god time eller to før mamma sa vi kunne få tak i noe bredere enn et skrujern og heller fortsette da. Jeg kan avsløre at det var Jan Arthur som endte opp grå og støvete av alt flislimet uka etter.

img_1701

Det var nå på tide å få revet underskapene. Vi hadde som sagt tatt overskapene, men spart underskapene til Charlotte var der. De fleste av disse gikk bra, men utfordringen kom når skapet med vasken skulle ned. Hva gjør vi med vannet? Jo, selvfølgelig slår man bare av vannet inn til kjøkkenet. Dette forslaget var ikke 70-talls leiligheten helt enig i. Her var det to stoppekraner som Google har forsikret meg at det heter. Varmt vann og kaldt vann. Ingen dedikerte til kjøkkenet, eller noe annet for den saks skyld. Derfor bestemte vi oss for å rive skapet, fjerne vasken og sette på krana igjen, slik at vannet ikke rant utover kjøkkenet. Det gikk greit nok og så slik ut, støttet opp av en skapvegg:

Trust me, I’m an engineer

Vi er geniale, tenkte vi. En genistrek uten sidestykke! Helt til vi så de to små hullene i røret til kaldtvannet. Au da. Vi glemte visst hvor gammel og råtten leilighet vi har kjøpt. Vi ringte nervøse til Charlottes onkel som beleilig nok er rørlegger. Mindre beleilig er det at han bor på Gol. Ikke akkurat en nabo. Han humret da han hørte vårt stakkarslige problem og foreslo en reparasjonsteip. Selvfølgelig var det akkurat for sent på kvelden til at vi fikk kjøpt det. Vi takket for oss med nærmest sprengte blærer og lot det stå over helgen med stoppekranene dratt godt til. Som nevnt tidligere hadde vi jo stoppet alt vannet i leiligheten og var ganske klare for en tur på det lille rommet. I løpet av helgen tok jeg turen opp og forsikret meg om at vi ikke hadde laget basseng i etasjen under oss. Alt var fortsatt tørt. Heldigvis.

Tilbake på jobb, i leiligheten altså, prøvde vi ut reparasjonsteipen. Vi strammet til så godt vi kunne og løsnet forsiktig på stoppekranene. Vannet rant smått ut fra teipen fortsatt. Ti forsøk senere med varierende styrke og mengde teip var utfallet det samme. Vannet rant ut. Frustrasjonen og panikken kom smygende. Hva gjør vi egentlig nå? Mamma blandet inn pappa som allerede hadde vært på telefonen med hele staben på jobben sin og menigheten. I en menighet trenger man ikke ofte lete så lenge før man finner en luring som har litt relevant erfaring. Pappa fant for sikkerhets skyld en rørlegger som hadde vært over 40 år i faget. Og hva passet vel bedre for han den kvelden enn å ta seg en tur med faren min tur-retur Fredrikstad-Oslo for å hjelpe til?

Vi sa ikke noe om dette til Charlotte helt enda. Hun var en tur ute mens vi snakket i telefonen. Halvannen time etter tuslet faren min og rørleggeren inn døra. Charlotte tittet spørrende på meg som stod og gliste fra øre til øre. Den nye rørlegger-kompisen vår ordnet opp i rotet vi hadde stilt i stand og det var trygt å montere av krana. Og ikke minst: GÅ PÅ DO IGJEN!

 

Kategorier
Oppussing

Jakten på leiligheten

Den store dagen nærmer seg. Det er rundt et halvt år til bryllupet vårt. Hva passer vel bedre enn å kjøpe seg en leilighet med bad og kjøkken fra 70-tallet?

captain-picard-facepalm

For et par måneder siden snakket jeg og min kommende kone Charlotte med foreldrene mine om bosituasjonen vår. Så langt hadde vi planer om å leie et nytt sted, men tanken om å kunne kjøpe seg noe utviklet seg videre. Vi begynte å titte litt på leiligheter og etter relativt kort tid hadde vi fått finansieringsbevis av banken og booket visninger annenhver dag.

På visning i Oslo ser man mye rart. Spesielt i de områdene bankens finansieringsbevis sa vi hadde råd til. En søndag tok vi med oss mamma og Charlottes bror Christoffer og dro på fire visninger. Vi startet på Kalbakken, en visning med kanelbolle og kaffe. Chris hadde ikke spist frokost og slo til. Det ble heller enn hyggelig kaffepause enn en visning. Vi tittet litt rundt også, da.

Turen bar videre til Stovner og Vestli hvor vi skulle på de tre andre visningene. I Stovners uendelige og eneste gate, Tante Ulrikkes vei, møtte vi noen barn som var ute og lekte. Så fikk vi premie-spørsmålet:

«Hvilket land kommer dere fra?»

Noen etasjer opp fant vi dagens andre leilighet. Denne var stor og flislagt stort sett over det hele med unntak av stua. Flisene var selvsagt av det indiske slaget med bling og perler og passet krydderduften ypperlig. Det toppet seg da vi fikk se terrassen. Her kunne det vært plass til utemøbler slik at man kunne nyte solnedgangen og la livet leke. Dette lot seg naturligvis ikke gjøre. Terrassen her var okkupert av en 2-meter bred parabol som stod mer eller mindre på midten. Sånn er det når man skal ha inn Suezkanalen, tenkte vi. Bortsett fra dette var det en pen leilighet.

Neste på lista var gamlissen. Vi hadde bestemt oss på forhånd at det vi så etter var en leilighet der «i hvert fall kjøkken og bad ser bra ut». Gamlissen hadde ingen av delene. Et slitt kjøkken og et bad som liknet den «lille doen» hjemme hos mamma og pappa. (Hint: Blått voksduk-liknende belegg som gulv og blomstrete tapet.) I tillegg hadde noen tidligere eiere satt inn buer/hjørner på døråpningene. Dette skulle vise seg å være et større problem enn jeg tenkte. Mer om det senere. Tross alt dette var mamma overraskende positiv, men ettersom dette var en vesentlig billigere leilighet er det tydelig at den økonomiske sansen styrte. Hun beroliget oss med at hvis vi ville gå for denne klarte vi å få pusset den opp sammen. «Ja, ja.» tenkte jeg og skulle sørge for at hun fikk angre på kommentaren sin.

De fryktede buene

Usikre på mammas positivitet dro vi til dagens siste visning. Denne var på Vestli. Dette virket på oss som den fineste av leilighetene. Charlotte hadde i løpet av dagen ladet opp en skikkelig forkjølelse og hadde vært klar for dyna siden vi dro. Resultatet var en Charlotte som ruslet rundt og var mer interessert i Twist-skåla på Stovner enn det fancy kjøkkenet på Vestli. Her var det meste bra. De hadde blant annet brukt terrassen sin til utemøbler fremfor parabol. Dette var også en favoritt ettersom denne var blant de billigere leilighetene.

Ved nærmere inspeksjon av badet syntes vi det så litt smalt og trangt ut. Jeg følte meg frimodig som vanlig og satt meg ned på doen for å se om jeg fikk plass. Uten å gå for nøye i detalj på dette problemet ville doskålas høyre halvdel slites først. Megleren så ikke problemet der han stod med sin himmelblå dress og sine knæsje, turkise sokker.

«Dere får ikke sitte så lenge av gangen da, vet du.»

Med alle disse inntrykkene skulle vi mandag, tirsdag og onsdag by på leilighetene. Spetakkelet startet ca kl 9 hver dag og det rant inn meldinger. Det var en god del kroner fra melding til melding. Vi hadde allerede fulgt et par budrunder uten å selv være med, men tenkte at tirsdagen måtte prøve oss. Selv om vi følte oss helt crazy bananas da vi la inn et bud som ville gjøre oss gjeldsslaver for 30 år, varte det kun i 5-6 minutter før neste budgiver slo til med 100.000kr over oss. De kriget med hverandre en stund og de fleste leilighetene gikk 500.000kr over taksten. Enten er folk gale, eller så er takstmennene i Oslo forferdelig dårlige.

Leilighet fasade
Gamlissen fra utsiden

Uansett var det nødvendig å bli mindre kresen på pengebruken vår. Nå fikk det koste det det koster å kjøpe leilighet i Oslo. Onsdag var det kun en budrunde. Gamlissen. Budrunden startet på takst. Veldig standard. Prisen ruslet sakte oppover til vi la inn vårt første bud på 200.000 kr over takst. Vi tok det så rolig for å se hvor det bar hen. Til slutt kranglet vi med noe som virket som én budgiver. 2 minutter før budet vårt gikk ut kom deres på 550.000 kr over takst. Da holdt det på å klikke for meg. For en drittsekk. Vi la på 25.000 kr som vi hadde gjort en stund og vant til slutt budet 575.000 kr over takst. Vi hadde nettopp kjøpt en leilighet i Oslo med bad og kjøkken fra 70-tallet.

«Whops?» ~ Alle involverte