Det er ikke ofte det er overskyet, blåser eller er dårlig vær generelt her nede, men når det først blåser og er kaldt (les: kaldere enn dritvarmt) planla vi strandtur. Så lure og heldige er vi.
Når jeg har sagt til mine kolleger at jeg skal til Barcelona i sommer sier de fleste «Åja, hold på lommeboka…» Ikke det mest betryggende jeg har hørt. I tillegg har vi lest en del på nettet om tyveri på både T-banen og andre offentlige områder så vi fant ut at det var best å droppe både telefoner, ringer og alle verdisaker vi hadde. Det eneste som kunne vært kjipt var om de rappet håndklærne og T-bane-kortene og vi måtte rusle tilbake til hotellet våte og kalde (det var jo ikke sol denne dagen) uten å kunne ta T-banen. Men det er en sjanse vi må ta!
Da vi ankom stranda var det tydelig at her hadde folk et litt annet syn på kropp og nakenhet enn vi har i Norge. Her var det mager, lår og pupper i alle fasonger som pekte i alle tenkelige retninger. Ikke så lett å feste blikket på klesplagg et sånt sted. Vi hadde hørt at det var en nudiststrand her også, men dessverre hadde vi ikke gått feil. Dette var den vanlige stranda. Jeg tør ikke tenke på hvordan nudistene så ut. De har vel knapt nok på seg huden sin.
Det kom noen veltrente mannekropper bort til oss (med badebukse på) som spurte om vi kunne passe på bagen deres mens de badet i 2 minutter. Eller, de ba oss egentlig ikke om å passe på. De sa bare at «If someone comes and take our stuff. Could you tell them… uuuh… NO!!». Artig måte å si det på. Vi svarte så klart ja, i håp om at de gadd å ta en titt på våre dyrebare T-bane-kort mens vi badet litt etterpå. Det virket som de gjorde det, så vi sjanset på å bade litt samtidig.
Stranda i Barcelona er forøvrig ekstremt bratt og sanden fungerer nærmest som kvikksand. Med en gang du stilte deg opp ved vannkanten var du allerede under med halve badebuksa. Det var ganske kaldt i forhold til temperaturen i lufta, så det var egentlig en ganske god løsning for vi som ikke pleier å være så raske ut i vannet. Med «vi» tenker jeg spesielt på meg selv.
En slager når det gjelder lunsj i utlandet er Subway. Det er litt vanskelig å google de fram, ettersom subway betyr t-bane på alle andre språk enn norsk, men vi har nese for slikt. Vi skulle og se Sagrada Familia, fra utsiden, i løpet av ferien, så i dag passet det bra at det lå en Subway rett utenfor. Siden jeg er kartleser gikk vi selvfølgelig rundt et par kvartaler ekstra før jeg dro opp GPS-en på telefonen som pekte rett bakover, igjen. Heldigvis kan den peke i riktig retning uten mobilnettet. Vi tok med oss suben (baguette fra subway) og spiste den på en krakk i en veldig ålreit park utenfor Sagrada Familia. Vi satt og diskuterte hva som var frem- og bakside på kunstverket med alle heisekranene på og kom frem til at det mest logiske må være at den peker mot parken og ikke ut i en vei. Men hva vet vel vi. Vi er her mer for stemningen (og for å kunne si at vi var der, men det er hemmelig).
Det hadde rukket å bli ganske mørkt før vi kom oss tilbake til i nærheten av La Rambla hvor det gotiske kvarteret skulle befinne seg. Her skulle det være mye koselige sidegater, men vi var nok ikke så heldige med letingen. Vi fant for det meste klesvask som hang utover vinduene som i Lady og landstrykeren og havnet omsider i toppen av La Rambla på Plaça de Catalunya. Klokka var straks 12 og da slutter T-banene å gå. Vi (Charlotte spesielt) var ikke helt klare for å si «Takk for nå» til siste kvelden i Barcelona, så Charlotte var flink og fant en liten Tapas-bule som hadde åpent en times tid til.
På denne restauranten bestilte man små, små brødskiver med diverse pålegg på. Pålegget var mye rart. Chorizo-pølse dynket i cider, krabbesalat, grillspyd og andre ting som folk heller ikke har i påleggskuffen sin. Til maten bestilte Charlotte en ny Sangria og jeg en Sidra i håp om at dette var cider. Det var det nok, og det litt vel ekte cider også. Som fan av svenskecider som har kullsyre og smaker godt var dette ganske annerledes. Glad vi bestile Cola og Fanta ved siden av. For eventuelle tapas-entusiaster var Charlottes favoritt krabbesalaten. Jeg holdt meg mer safe, men grillspydet var veldig bra det også.
Ettersom alle T-baner hadde gått for kvelden sjekket vi kartet som overrasket oss med at vi kun var 2 km hjemmefra. Dermed gikk vi hjem på en halvtimes tid uten behovet for taxi. Skrittelleren rundet 10.000 og det har jeg hørt er bra. Vi har jo litt å gå på når det gjelder gårsdagens 23.000 til tross for dårlig rygg.