Nå som siste dag i Barcelona hadde ankommet hørte jeg fjellet kalle. I forhold til mine tidligere ferieturer hadde vi nå vært på skuffende få fjellturer. Jeg har følt at mye av feriens kjerneverdier står i fare, så i dag måtte vi ta igjen det tapte og komme oss opp i fjellet!
Som du kanskje skjønte underveis er det første avsnittet i feriens siste blogginnlegg bare løgn og fanteri. Det som skjedde i dag var at vi dreit oss ut, rett og slett.
I løpet av turen med turistbussen hørte vi flere ganger om denne Gaudi-karen og hans modernistiske besettelse. Et stykke vekk fra sentrum har han fått seg en park, Park Güell. Det vi ikke visste noe om var hvor mange meter over havet parken lå. Og hvor mange høydemeter T-banen stoppet på. Vi så på Google Maps at det var 10-15 minutter å gå fra T-banen til parken, men jeg er veldig usikker på om de tar høyden i betraktning når de beregner tidene sine. Vi ruslet i 10 minutters tid bortover før vi skulle svinge og gå bort til parken. Eller, stryk det. Opp var det vi skulle gå, og det var ikke litt heller. Og la meg minne deg på at dette var siste dagen i Barcelona så vi hadde altså med oss en trillekoffert (Vingle-Petter) og min trofaste sekk. Jeg tar meg selv i å likne litt på min far med sin Fjällreven-sekk og eventuelt Ludvig. Likere skulle jeg bli etter noen minutter med vertikal trasking. «Du er akkurat som de fjellgeitene du har til foreldre!» hører jeg Charlotte klaget. Ja, kanskje jeg er litt miljøskada, likevel?
Til slutt kom vi frem til et par rulletrapper som tok oss opp siste del av strekningen. De kom godt med. For å være ærlig var det faktisk et stykke å gå etter rulletrappene også, men det ønsker jeg å fortrenge nå som jeg ser tilbake på det. Parken var innredet slik at man kunne gå rundt på området i fjellet og i skogen, men for å komme inn på området med mest av Gaudi’s verk måtte man kjøpe billett. Fra billettluka kunne vi se inn i det avgrensede området med Gaudi’s stolthet. Det var ikke så veldig mye å se på der inne, men fikk vite senere at dette egentlig var en del av en større park som aldri ble noe av. Likevel følte vi at når vi først hadde dratt oss helt opp hit måtte vi nesten få se hva det dreide seg om.
Akkurat da vi hadde stilt oss i kø kom det en smilende dame bort til oss. «Do you know that we do not have any tickets available before 8?» spurte hun, som om det var en god nyhet. Nei, det visste vi for så vidt ikke, men takk for at du sa i fra. Så kom vi på at det er jo guidede turer her. Kanskje det var det hun mente. Vi fikk ganske klart svar at det var snakk om adgang til parken i det hele tatt. Ja, ja, tenkte vi og trasket opp i gratis-området, akkurat som foreldrene mine ville gjort, bare uten å sjekke om det var mulighet for å kjøpe billett først.
Det lå et lite hus oppe på toppen som vi tenkte at dit skulle vi hvert fall ikke gå! Det var altfor høyt! Vi gikk gjennom parken på et platå rett ovenfor det avgrensede området. Langs denne stien satt en hel haug av «Good for you, and good for me»-folk. Hvis denne hørtes intern ut er dette de tvilsomme utenlandske selgerne med diverse varer som de har lagt ut på et teppe. Grunnen til at de legger solbrillene, DVD-ene og veskene sine på tepper er slik at de så enkelt som mulig kan pakke det sammen igjen. Hvorfor? På grunn av politiet så klart! Da vi akkurat hadde nådd enden av «Good for you»-gjengen så vi en politibil komme kjørende i 2 km/t. «Se nå! Nå får de fart på seg!» sa jeg til Charlotte mens vi snudde oss for å se. Samtlige selgere pakket sammen teppet sitt som om de hadde fagbrev på det og gikk 2 meter inn i buskene rett ved siden av. Politiet brydde seg overhode ikke om dem. De var bare på sin daglige forstyrrelse-tur med bilen sin. Rett bak hengerfestet på politibilen la de ut teppene sine igjen, de ventet ikke lengre. Vi var rett og slett imponert.
På bildet til venstre (første) kan dere se en som «gjemmer» seg for politiet. Til høyre (siste) kan dere se hvor kort politibilen kom før de ruslet ned igjen fra «gjemmestedene» sine.
Vi hadde allerede kommet til andre siden av parken og tok en kjapp Solero-is. Solero er fortsatt en helt fantastisk is i varmen. Likevel følte vi ikke at vi hadde fått så mye ut av parken enda. Hvor langt kunne det være opp til det huset på toppen, da? Vi prøvde, og til slutt kom vi oss til topps med både sekk og Vingle-Petter. Nå var vi fornøyde med dagens innsats som ble premiert med fryste vannflasker til 1 euro, en spansk gitarkamerat og en fantastisk utsikt over byen. Svettingen var verdt det!
I bunnen av bakken med rulletrappa vi tidligere hadde slitt oss oppover hadde vi googlet frem at det lå en Subway. Den lå veldig praktisk til, akkurat der vi skulle gå ned igjen. Det var forsåvidt bra at det ikke var så langt å gå til denne Subway-en, for han bak disken er det treigeste menneske jeg har sett på lang tid. Dette dovendyret måtte ha alt inn med teskje. Heldigvis kom vi rett før en hel gjeng med folk som han var like treig med å ekspedere. Vi hadde ikke så god tid til flyet gikk. Ikke visste vi helt hvor lang tid T-banen tok heller. Tross litt stress rakk å komme til flyplassen med god margin (etter min standard) og fikk endelig gått på do. Subway sin var i ustand. Det var sikkert dovendyret sin skyld.
Vel ombord i flyet fikk vi endelig sitte sammen, som første gang på en kjærestetur. Ikke verst! Det var litt deilig å høre andre som sa til hverandre «Så kan du sitte der, vet du. Så sitte jeg her, og broren din der borte.» og tenke at endelig er ikke det oss.
Og med det takker jeg for følget for denne gang! I skrivende stund er Charlotte på tur igjen med en annen Charlotte hun fant en del år tilbake, men det er en blogg de i så fall får ta selv :)