Boligkjøpet var gjennomført og overtakelsen var neste på lista. Eller, det vil si, vi fikk smisket oss til å komme en tur før overtakelsen for å måle opp alle rom. Med målene kunne vi begynne å se på kjøkken mens vi ventet på overtakelsen. Og her skulle alle kriker og kroker måles! Det skal nevnes at vi egentlig ikke tittet så mye på selve leiligheten. Da vi gikk etter en drøy times tid, til selgers store glede, husket vi like lite av hvordan leiligheten så ut som før vi kom.
Vi, inkludert min mor i aller høyeste grad, startet på IKEA for priser og inspirasjon. De lå overraskende nok ganske nært HTH sine priser. Vi så nemlig at HTH har en gjør-det-selv utgave som er vesentlig billigere enn deres vanlige sortement. Luksuriøse som vi er stemte jeg og Charlotte for at kjøkken fra HTH virket mer stødig og mer eksklusivt. Dette var før avisene meldte om at HTH tilbakekalte overskap som datt ned fra veggen. Så vi får se hvordan det går om et par år. Kanskje vi ikke er like fornøyde.
Etter et par papirer, underskrifter og noen tusenlapper var leiligheten offisielt vår!
Under overtakelsen var det som vanlig mye fokus på detaljene. Denne gangen for å se om de hadde vasket ordentlig. Det var først nå som leiligheten var vår at vi løftet blikket og tenkte «Oi, er det sånn det ser ut, ja!». Spesielt for Charlotte som hadde en heftig forkjølelse da visningen foregikk. Vi tittet bekreftende på hverandre . Kallenavnet vi hadde gitt leiligheten stemte fortsatt. Gamlissen trengte et par malingstrøk, for å si det sånn. Jeg skulle i løpet av den kommende måneden få oppleve at min gode tastaturfysikk ikke hjalp like mye som jeg håpet. Før vi dro hjem var Charlotte allerede i gang med å rive flisene. Jeg og mamma skulle begynne oppussingen dagen etter, men hun gjorde krav på flisene! Vi fikk stoppet henne etter 3-4 fliser og beroliget henne med at vi skulle spare dem til henne.
Dagen etter hadde Charlotte senvakt og var som sagt ikke med på første oppgave; rive overskapene. Mamma kom inn til Oslo fredag ettermiddag armert med sparkel, diverse malingspann og koster, fugemasse, maskeringsteip og lista. Dette er ikke en slik list som snekkeren legger rundt hjørnet som du kanskje tenkte, men en liste over hva som skulle gjøres. Her stod det oppført grunning av tak, første og andre strøk og en god del annet. Du skal senere få høre at det kom en liste til av samme sort.
Vel overstått med å skru ned samtlige skapdører skulle skrogene ned fra veggen. Jeg begynte ytterst, men det var malt godt inntil slik at man måtte være veldig forsiktig for å ikke rive tapeten bortover veggen. Helt smertefritt kunne det jo ikke gå. Jeg hørte et brak til høyre. Hele kjøkkenvifta hadde løsnet og skjøt fart mot gulvet. Den klarte å henge rett over gulvet en stakkars ledning og ikke i trekkspill-røret som det ser ut som på bildet. Dermed fikk vi heldigvis løftet den ned uten at den ble til et puslespill vi måtte feie opp igjen.
I tillegg til kjøkkenet var planen å male samtlige tak. Vi måtte først grunne takene for å unngå at den en-gang-hvite gulfargen i taket ikke skulle komme gjennom vårt nye faktisk-hvite tak. Selv om grunningen ikke er 100% hvit og ikke dekker like godt som malingen vil gjøre synes jeg fortsatt at man kan se en forskjell:
Jeg må si vi ble inspirert av å se hvor rent det kom til å se ut med noen malestrøk her og der. Dessverre betyr her og der alle tak, og halvparten av veggene i leiligheten samt lister. Så her var det mye å ta i. Da hadde det vært fint med en god sofa å sitte i. Men noe slikt hadde vi jo ikke fått inn. Det hadde vi ikke kjøpt engang!
Heldigvis hadde Charlotte og hennes mor Brit vært på ferde tidligere i høst. «Hva er viktig når man straks skal kjøpe leilighet?» hører jeg du spør. Jo det kan jeg fortelle deg. Hagemøbler! Yes! Charlotte og Brit hadde klart å kjøpe hagemøbler før vi i det heletatt eide leiligheten. Jeg må si meg imponert. Min mor ble også imponert når de fortalte henne at de hadde fått prutet ned møblene fra -30% til -50% . Da var det plutselig greit. Jan Arthur, Charlottes far og for tiden kjent som «Janærn», hadde vært lur og tatt med toseteren og bordet. Dermed innredet vi stua med hagemøbler, og jeg må si det ble hjemmekoselig med en gang. (Her illustrert med toseteren.)
Den første uka med oppussing har lunsjen bestått av brødskiver, salami, te, brus og hvis vi skal slå til; egg. Vi fant ut at egg kan lages med eggkoker og ikke trenger komfyr. Luksus så det holder. Snart kommer nok Hallgeir.
Da Charlotte var ferdig med sin betalte jobb fikk hun endelig revet flisene. Jeg tror vi alle er enige om at det er morsommere å rive ned fliser enn å hakke av flislimet som hang igjen på veggen. Her stod hun stakkarslig med et skrujern og hammer en god time eller to før mamma sa vi kunne få tak i noe bredere enn et skrujern og heller fortsette da. Jeg kan avsløre at det var Jan Arthur som endte opp grå og støvete av alt flislimet uka etter.
Det var nå på tide å få revet underskapene. Vi hadde som sagt tatt overskapene, men spart underskapene til Charlotte var der. De fleste av disse gikk bra, men utfordringen kom når skapet med vasken skulle ned. Hva gjør vi med vannet? Jo, selvfølgelig slår man bare av vannet inn til kjøkkenet. Dette forslaget var ikke 70-talls leiligheten helt enig i. Her var det to stoppekraner som Google har forsikret meg at det heter. Varmt vann og kaldt vann. Ingen dedikerte til kjøkkenet, eller noe annet for den saks skyld. Derfor bestemte vi oss for å rive skapet, fjerne vasken og sette på krana igjen, slik at vannet ikke rant utover kjøkkenet. Det gikk greit nok og så slik ut, støttet opp av en skapvegg:
Vi er geniale, tenkte vi. En genistrek uten sidestykke! Helt til vi så de to små hullene i røret til kaldtvannet. Au da. Vi glemte visst hvor gammel og råtten leilighet vi har kjøpt. Vi ringte nervøse til Charlottes onkel som beleilig nok er rørlegger. Mindre beleilig er det at han bor på Gol. Ikke akkurat en nabo. Han humret da han hørte vårt stakkarslige problem og foreslo en reparasjonsteip. Selvfølgelig var det akkurat for sent på kvelden til at vi fikk kjøpt det. Vi takket for oss med nærmest sprengte blærer og lot det stå over helgen med stoppekranene dratt godt til. Som nevnt tidligere hadde vi jo stoppet alt vannet i leiligheten og var ganske klare for en tur på det lille rommet. I løpet av helgen tok jeg turen opp og forsikret meg om at vi ikke hadde laget basseng i etasjen under oss. Alt var fortsatt tørt. Heldigvis.
Tilbake på jobb, i leiligheten altså, prøvde vi ut reparasjonsteipen. Vi strammet til så godt vi kunne og løsnet forsiktig på stoppekranene. Vannet rant smått ut fra teipen fortsatt. Ti forsøk senere med varierende styrke og mengde teip var utfallet det samme. Vannet rant ut. Frustrasjonen og panikken kom smygende. Hva gjør vi egentlig nå? Mamma blandet inn pappa som allerede hadde vært på telefonen med hele staben på jobben sin og menigheten. I en menighet trenger man ikke ofte lete så lenge før man finner en luring som har litt relevant erfaring. Pappa fant for sikkerhets skyld en rørlegger som hadde vært over 40 år i faget. Og hva passet vel bedre for han den kvelden enn å ta seg en tur med faren min tur-retur Fredrikstad-Oslo for å hjelpe til?
Vi sa ikke noe om dette til Charlotte helt enda. Hun var en tur ute mens vi snakket i telefonen. Halvannen time etter tuslet faren min og rørleggeren inn døra. Charlotte tittet spørrende på meg som stod og gliste fra øre til øre. Den nye rørlegger-kompisen vår ordnet opp i rotet vi hadde stilt i stand og det var trygt å montere av krana. Og ikke minst: GÅ PÅ DO IGJEN!