Sjåføren vår hadde prøvd så godt han kunne å anbefale et tidlig nok tidspunkt vi kunne dra. Han prøvde seg med halv 9, men vi klarte å pushe det til å bli halv 10. Det var ikke dårlig. Vi vet jo ikke hva han vil avgårde tidlig for, uansett. Jeg tror vi stod opp rundt 9, spiste frokost i helt vanlig tempo. Jeg gikk ut og så etter sjåføren 09:30 og han var like blid. Jeg prøvde å forklare at han kanskje kunne hjelpe meg med bagasjen hvis det hastet å komme avgårde. Da hastet det brått ikke lenger. Jeg tenkte først at han ikke gadd å ta seg bryet, men det viste seg at hotellet ikke hadde bestilt lunsj til oss. Dermed måtte vi vente på lunsjen til kl 10. Det ga Charlotte mulighet til å sitte med beina i bassenget en halvtime mens jeg og et par nattevakter bar bagasjen til bilen.
På turen tilbake til de andre så vi enda en gjeng med giraffer rett før tidenes heftigste regn dukket opp. Selv om takluka og vinduer var lukket rant det vann gjennom alle sprekker. Vi kom til hotellet i Kitengela rundt halv 7 og det tok ikke lang tid før det var helt mørkt ute. Vi rakk såvidt å slappe av litt mens Pappa, Jan og Samson var på møte. Pappa ringte da de var ferdig og lurte på om vi skulle ha noe mat. Selvfølgelig vil vi det! Vi var sultne som to shetlandsponnier på slankekur etter den lange reisa med de forferdelige veiene.
Middagen spiste vi på en fastfood restaurant med både kylling og pizza. Chicken Inn hadde et prisbelønnet slagord. «Luuuv that chicken». Her var det vanskelig å motstå. Vi inviterte også pastoren i menigheten i nærheten og sønnen hans på middag. Alle vi norske spiste pizza og de andre holdt deg til kyllingen. Nå i etterkant har vi funnet ut at det egentlig var blant de beste middagene her nede, så vi gleder oss til et gjensyn.
Regnet hadde ikke gitt seg til neste morgen. Nå skulle vi prøve å få tak i noen SIM-kort fra Safaricom, det lokale mobilselskapet, slik at vi fikk litt kontakt med hjemlandet underveis. Det ligger hundrevis av Safaricom sjapper overalt, men kun noen få kunne gi oss et SIM-kort. Vi fant til slutt en godkjent butikk. Tilfeldigvis lå den i nærheten av Chicken Inn, så det tok ikke lange tiden før Charlotte og pappa havnet der med en kaffe i hver sin hånd. I tillegg fant Charlotte en donut der hun hadde veldig lyst på, men som vanlig bare en halv en. Ved å friste pappa med ganske enkle metoder ble det en halv donut på Charlotte likevel.
På vei til neste reisemål Loitokitok skulle vi opprinnelig åpne en ny menighet på veien. På grunn av alt regnet ble det ikke noe av dette, men vi dro hjem til pastoren i Emali for å spise lunsj som plaster på såret. Vi spiste det lille som virket trygt (ris og spaghetti) og takket for oss. Lite ante vi at hele menigheten satt på utsiden og ventet. Da vi var ferdige inviterte pastoren dem inn og det ble full lovsang og spontan preken fra Jan og pappa. Hvis ikke vi kunne ha møte pga en elv som stod i veien fikk det bli hjemme hos pastoren i stedet. Det gikk tydeligvis helt fint.
Som folk sikkert har skjønt er vi veldig opptatt av giraffene. Samson håpet at vi rakk fram til Loitokitok før det ble mørkt, men det skulle bli vanskelig med meg, Charlotte og pappa i baksetet. Veien fra Emali til Loitokitok er en mindre vei med mye dyreliv rundt. Halvveis fremme så vi noen giraffer bak noen trær. «STOP!! Giraffes!» ropte vi. Samson, som har sett en del giraffer fra før, kjørte til side og stoppet bilen. Vi hoppet ut av bilen og gikk mot giraffene. Det var tydelig at de hadde sett oss allerede. De lange halsene stakk opp bak trærne med et hode i toppen som stirret på oss. Hele tiden. Pappa forklarte at hvis de ikke ser oss får de panikk og løper sin vei. Vi prøvde derfor å unngå å gå bak så mange busker og trær. Da vi kom for nært begynte beina å jobbe, mens halsen og hodet fortsatt pekte mot oss. Det tar lang tid før disse enorme dyra kommer seg opp i fart. Dermed rakk vi å ta noen bilder før de stakk av. Mission accomplished!
Samson hadde rett når det gjaldt timingen vår. Det ble mørkt før vi kom til hotellet. Hotellet virket helt ålreit, men myggnettingen passet ikke til senga. Pappa hadde vært overraskende lur og kjøpt et til oss til vi skal i bushen. Så allerede kom det til nytte. Vi avsluttet dagen med en fantastisk kyllingmiddag og en saus pappa skulle be om å få hver middag de neste dagene.