Charlotte har alltid vært en fan av Afrika og har forgjeves mast om at vi en gang må dra dit. Det var inntil i fjor. Nå har jeg både sagt ja til denne dama og Afrikatur i ekte «happy wife, happy life»-ånd.
Når man først skal til Afrika er det greit å dra med noen som har greie på det. Jeg har en bestefar som har mange prosjekter gående i Kenya og vi (les: Charlotte) har flere ganger snakket om at vi må bli med en gang. Etter vi begynte å snakke mer seriøst om dette kom det frem at bestefar er typen som heller «stikker innom» Kenya i tre-fire dager for å fylle ut litt papirer. Når vi først skal til Afrika var det litt færre dager enn vi så for oss. Ettersom ryktene spredde seg om at jeg endelig var litt på gli tipset mamma oss om at Bless arrangerer turer til Kenya relativt ofte, og at de skulle dit til våren. Det er jo perfekt! Da blir vi jo en liten gjeng som drar. Og liten ble den.
Jan, som vi så langt ser på som turlederen, mente at «Nå er det på tide han Erik får seg en tur til Kenya, igjen». Han skal etter ganske lite overtalelse ha sagt ja til å være med. Det betyr at vår lille gjeng ikke består av flere enn fire stykk! Jeg betrygger meg selv med at vi har en bekjent der nede som heter Samson. Han er riktig nok fra Kenya, og der bryr de seg ikke like mye om klokka som vi gjør her i Norge. Hvis noe er planlagt til klokka fem kan klokka fint bli seks, halv sju uten at noen begynner å lure. Dette tror jeg blir veldig lett å venne seg til, men ganske vanskelig å venne seg av igjen. Det har jeg jo prøvd på hele livet. Problemet med dette er at vi har fortsatt ikke fått vite så mye av det vi skal være med på. Når skal vi hvor? Hva skal vi når?
Det kan virke som det virkelig har gått opp for Charlotte at vi faktisk skal til Afrika. Panikken har for alvor begynt hos henne også. For å være litt mer planlagte enn kenyanerne har vi rotet til hele leiligheten og pakket saker og ting. Vi har med en god del knekkebrød, smøreost og små Nugatti-tuber i tilfelle noen av måltidene der skulle være hakket mer shabby en vi tør å ta sjansen på. Vi har kjøpt fotballer og frisbeer og samlet klær som vi kan gi bort der nede. I tillegg har Charlotte kjøpt med seg et både et norsk og svensk apotek i tillegg til alle vaksinene vi har fått. Hvis vi blir syke nå så skal det i hvert fall ikke være hennes skyld!
De siste to dagene tenkte jeg vi trengte til å pakke og slappe av litt, men det var ikke panikken til Charlotte helt enig i. Nå må det inviteres til fest! I går, onsdag, ba vi Christoffer på middag og endte opp med taco-fest med syv stykker. Det kan virke som hun prøver å arrangere noen siste måltider. Jeg for min del satser på at vi kommer hjem i god behold og at vi får smake norsk mat (lasagne og taco) noen flere ganger i løpet av livet.
Jeg tror likevel at frykten kommer fra min svigermor. Charlotte prøvde å berolige henne med at pappa har vært der før. «Slapp av da, mamma. Vi har jo med svigerfar. Han har jo vært der flere ganger før. Er ikke det litt betryggende, da?». Og til det svarte hun bare «Nei, jeg syns ikke akkurat det.»