I et forsøk på å unnslippe noe av perioden badet vårt blir oppusset hadde vi bestilt en uke i Mallorca. Vi timet det slik at det ble i starten av oppussingen, da det kom til å være mest bråk. Oppussingen ble selvfølgelig utsatt.
Mamma hadde nylig vært innom en helg og hjulpet oss med å organisere og rydde unna en del ting for å kjøre klart til arbeiderne. Vi skulle ta siste rest og pakke inn de viktigste møblene i plast. Dagene gikk fort, og dagen vi skulle reise hadde plutselig kommet. Flyet gikk ikke før 20:00, men vi våknet 07:45 av et forferdelig bråk. Nå var de igang med oppussing, og dette var ikke i oppgangen vår engang. Vi latet som vi sov i en time eller to til før vi ga opp og ruslet inn i sofaen. Det var egentlig ikke noe vits det heller.
Vi pakket koffertene og skrek til hverandre helt til Charlotte ikke orket mer av bråket (fra boringen!) og dro til Stovner-senteret en times tid. Jeg plugget i noe musikk og prøvde å overleve i leiligheten så lenge. Det hadde ikke gitt seg da Charlotte kom tilbake klokka halv to. Det var fortsatt fire timer til vi skulle dra til flyplassen, og det kom ikke til å funke.Vi rasket sammen det vi kom på og begynte å legge plast over møblene. Jeg stoler ikke på at sofaen i stua er smuss-fri selv om de egentlig skal rive badet i andre enden av leiligheten.
Jeg tror klokka var litt over fire da vi huffet oss ut av leiligheten og kom oss vekk fra byggeplassen. Brått hadde vi fire timer på oss til flyet skulle gå. Så tidlig ute har jeg aldri vært med noen ting. Vi satte oss i bilen, nøt stillheten og sa til hverandre «Nå er det ferie». Det vi hadde glemt var at vi trengte middag. En tur på Stovner-senterets asiatiske restaurant (café? bar? sjappe?) fikset opp i det. Neste stopp var flyplassen, og vi hadde fortsatt god tid. Sjokkerende.
Det koster å være TV-slave. Hver gang vi setter oss i et fly hører Charlotte den britiske aksenten til fortelleren i Flyhavarikommisjonen inni hodet sitt. «On October sixteen, two-thousand-and-eighteen…» osv. Tross den demotiverende fortellerstemmen klarte vi å lette denne gangen også. På flyet solgte de som vanlig masse triste matvarer, men midt blandt dette fikk jeg øye på en pizza. Den måtte jeg prøve. Når de er så frekke at de later som de kan selge pizza på et fly kunne jeg ikke motstå å smake. Det endte med at esken var kulere enn innholdet. Hvis Grandiosa smaker papp kom denne pizzaen fra Biltema.
Jeg syns det er festlig at de klarer å få til trådløst nett oppe i flyet selv om de fortsatt tviholder på at mobiler uten flymodus er farlig. Jeg koblet meg på for å sjekke om værmeldingen hadde blitt noe bedre enn det jeg hadde sjekket hjemmefra. Nei, da. Like mye regn. Og rett under satt det noen og skålte for det fine været. Gni det inn, tenkte jeg.
På Mallorcas flyplass skulle vi finne TUI-skranken for å bli fraktet til hotellet. Jeg tenkte for meg selv at jeg håpet ikke alle som var på flyet hadde bestilt via TUI. Det hadde de tydeligvis ikke gjort. Ved skranken til TUI satt det ni arbedsledige mannfolk og pratet og lo, og ventet på noe å finne på. Vi tok ansvar for en av dem som fikk lov til å frakte oss til hotellet. For en heldiggris.
Været var fantastisk da vi stod opp neste morgen. Det var sol på verandaen og vi kunne stått og nytt havutsikten hvis ikke det hadde vært for frokosten vi måtte rekke. Etter hotell-frokoster har vi et fast regime. Sove litt til. Så det gjorde vi. Været var fortsatt fint da vi stod opp for andre gang. Vi smurte oss inn med solkrem og var klare for å sjekke ut badeforholdene. Først vurderte vi bassenget, men det var havet som var mest interessant for Charlotte. Og det er jo som regel hun som ender opp med å bade. Vi kunne selvfølgelig ikke gå rett til stranda. Vi måtte utforske den umiddelbare nærheten også. Litt opp i gata, der taxien hadde sluppet oss av kvelden før, lå et par butikker og cafeer. Den første butikken hadde litt suvenirer, en del tissefanter med opptrekker og et beskjedent skilt som sa at de også hadde «leketøy». Kanskje ikke her vi skal ta ukeshandelen, tenkte jeg.
Over gata lå det en bar som het «Rottehulet». Assosiasjonene haglet etter den butikken vi akkurat hadde vært i, men jeg lot ikke fordommene ta overhånd helt enda. Ved siden av lå det derimot et koselig, lite «creperi». Altså et sted de selger pannekaker. Vi satt oss og pratet med en den artige eieren, som selvfølgelig lurte på hvor vi var fra. Jeg svarte vi kom fra Norge og sa vi syns naboen hans hadde et artig navn. «Ah, Rottehullet? Yes, they have some technical problems so it is closed.» forklarte han. Det gjorde ikke meg noe, tenkte jeg. Vi skulle jo ikke henge på Rottehullet uansett, vi. Da jeg var ferdigspist stod eieren utenfor og pratet med en fyr. Begge stirret inn på meg og søkte blikkontakt. «Hello! It’s me!» sa fyren. Jeg skjønte fortsatt ikke en dritt. «It’s me, from Rottehullet!» fortsatte han. Det begynte å gå opp for meg. Dette må være eieren til nabo-baren. Han slo over på dansk og spurte hvor lenge vi ble. «En uke» sa jeg. «Det kan bli vanskelig, men jeg skal se hva jeg rekker!» sa han og løp videre. Nå tror han at vi er to desperate nordmenn på jakt etter danske drinker på Rottehullet. Jeg tror nok ikke det.
Vi snek oss unna videre diskusjon om baren og gikk ned til stranda. Da føttene traff sanden kjente vi noe i nakken. Det var ikke fuglebæsj. Så uheldige er vi ikke, men det var regn! Hadde vi akkurat brukt opp dagens solskinn på å spise crepe? Ja, ja. Vi får gå inn, da. Vi satt oss på verandaen og spiste medbrakte polarbrød med baconost og sjokoladepålegg. En skikkelig «Bergljot-lunsj», i følge svigers. Det gikk vel en time eller to før været lettet. Så da var det bare å ta på seg badebuksa igjen og gå ned til stranda en gang til. Heldigvis holdt været seg såpass lenge at Charlotte fikk dukket kroppen under. Det holdt ikke lenge nok til at hun fikk tørket seg igjen, da. Da hadde sola gått ned.
