Til tross for å ha bestilt overnatting i Porsgrunn vet vi ikke så mye mer om stedet enn at det finnes porselen her. Vi kviet oss litt for å ta med Rebecca inn på en porselensfabrikk, men landet på at vi måtte jo innom nå som vi først var her. Og hva annet skulle vi egentlig finne på her?
Med solide 31 grader på gradestokken hadde vi ikke noe særlig valg. Dagen måtte rett og slett bare startes med å finne en is. Nevnte jeg forresten at rommet ikke har air-condition? Minnene fra Italia i 2015 melder sin ankomst. En svett gjeng møtes i resepsjonen etter frokost, og alle er enige om at is er første målet for dagen.
I Porsgrunn fortsatte vi gårsdagens suksess «lunsj i parken». Svigermor synes Meny har utrolig god lunsjmat og storkoser seg med denne unike tradisjonen hun nå har satt igang. Helt uvitende om at det er et velkjent fenomen for Wold-ere. Utenfor hotellet lå en liten park der vi kunne sitte, mens Rebecca var mest interessert i de overdimensjonerte huskene som var der. Huskene stod dessverre i sola for øyeblikket og ingen av oss andre hadde veldig lyst til å stå og dytte i solsteiken. Vi byttet litt på for å overleve varmen.
Når man først er i Porsgrunn kommer man ikke unna porselensfabrikken. Et risikabelt mål med en 2-åring, men det jeg ikke visste var at Brit og Jan Arthur manglet noe til serviset sitt. Så ikke bare skulle vi titte, men vi skulle også handle en god del.
Dette blir dyrt… 
Likevel var det ikke Rebecca som skulle være den største faren for porselenet denne gangen. Det var svigerfar. Ut fra Porsgrund Porselænsfabrik kommer han nemlig bærende på to poser. En av de har intet mindre enn ti tallerkener i seg. «Det er dyre plastposer hvis de der ryker nå» sier jeg spøkefullt til svigermor mens vi ser han labbe avsted. Da våknet hun. Hun skrek etter han at han fikk stoppe med en eneste gang, men selvsikker gikk han videre likevel. Etter flere protester gikk han til slutt med på å flytte over halvparten av tallerkenene til den andre posen for å fordele vekten bedre. Deretter gikk han videre.
Men vi skjønner vel alle hvor denne historien er på vei. Han gikk nemlig bare 30-40 meter videre. Der røyk håndtaket på posen. Heldigvis for han og spesielt lommeboka hans røyk kun ett av håndtakene. De skjøre tallerkenene klamret seg fast i hverandre der de lå innpakket i papir og hang etter det som var igjen av håndtak på en litt smeltet pose. Ingen knuste av uhellet og svigerfar slapp unna situasjonen med kun litt dårligere selvtillit og kjeft fra kona.
Her kunne selvfølgelig blogginnlegget stoppet, men dagen var ikke helt over enda. Til tross for en stekende sol rett i nakken hele dagen var Jan Arthur likevel ute på stolpejakt mens resten av oss lå på hotellrommet. Rebecca synes ikke det å slappe av på hotellrommet er noen morsom aktivitet, derfor var jeg tvunget til å bli med på jakten jeg også. Jeg trøstet meg med at vi snart skulle spise middag. I løpet av gåturen sovnet utrolig nok Rebecca i vogna. Innen vi var tilbake til hotellet med henne var Charlotte mer enn glad for at hun heller kunne passe Rebecca på rommet enn å se etter middag. Sist jeg, Charlotte og Rebecca var i Porsgrunn spiste vi på en asiatisk restaurant på kjøpesenteret Downtown. Jeg husket ikke hva jeg spiste, men jeg husker at til og med Rebecca spiste maten der, så den kunne jo ikke være annet enn fantastisk.
Da vi ankom kjøpesenteret kl 19:47 så Jan Arthur at det var mulig å raske med seg et par t-skjorter på salg. Han forsvant inn på Boys of Europe mens jeg fulgte Rebecca opp og ned rulletrappa noen runder. Plutselig hører vi over høyttalerne en høy og myndig stemme. «EN AUTOMATISK UTLØST ALARM ER UNDER INSPEKSJON. VENT PÅ NÆRMERE BESKJED.» Jaja, da venter vi da? Men så startet den virkelige alarmen. «SENTERET EVAKUERES. DE ANSATTE UTFØRER SINE OPPGAVER.» roper stemmen og vi er nødt til å følge ut. Alle ferievikarene på senteret stod utenfor å klødde seg i hodet og håpet at noen visste hva de drev med. Svigerfar prøvde å hjelpe stemningen med vitsen «så det er sånn dere stenger senteret her i Porsgrunn, altså», men det falt ikke i så god jord. Omsider ruslet det en slapp Securitas-vakt ut og sa at de ansatte fikk komme inn igjen. «Men hva med t-skjortene mine?» spør han vakten og ser på han med et jeg-er-også-Securitas-blikk. Vakten sa at nå var senteret egentlig stengt så han hintet kraftig til at han ikke ville slippe oss inn. Vi fortalte at vi bare var tre desperate mennesker på jakt etter middag og slapp inn med noen strenge øyne i nakken. Og tro det eller ei så rakk vi både å kjøpe med oss mat og Jan Arthurs t-skjorter før vi ble kastet ut også.