Det er viktig for mine svigerforeldre å overgå min families ferier. Ikke nødvendigvis på reisemålene, men de har hørt mye om hvordan det spinkes og spares der det er mulig. Derfor er det rett og rimelig at dette skal bli en Norgesferie der det virkelig slås på stortromma. Vi får se.
Det starter i Moss kl 11.00. Det er da vi skal møtes, beleilig nok hjemme hos oss, så det er egentlig bare svigers som skal komme for at vi skal kjøre sammen. Klokka gikk og nærmere 12 kommer det to svigerforeldre ruslende i gården. Så det er ikke så viktig å komme avgårde, nei, tenker jeg i mitt stille sinn og fortsetter å skynde meg like lite. Jeg og Charlotte hadde skrevet hver vår pakkeliste så det er jo naturlig at det tar litt ekstra tid. Men det er viktigere å være nøye! Hennes liste er fra TGR og har både dressjakke og dusjhette mens min er i Excel slik jeg har lært av min mor, dog med noen mangler.
Vi kjører sammen til ferga og håper det ikke er 2000 biler i kø. Overrasket blir vi vinket rett inn i første linje og det er veldig få biler. Jan Teigens «Optimist» ljomer av bilen mens vi sakte kjører fremover mot båten. Men så stoppet det. Båten var full og vi stod som nummer 5 eller 6 i køen. Da slo jeg av radioen.
Første stopp på Norgesferien er Stavern. Her har Charlotte gått på folkehøgskole, så her står nostalgien sterkt. Siden Rebecca bestemte seg for å ta dagens lur 5 minutter før vi var fremme ble det en halvtimes kjøretur på må-få først.
Det som er ekstra artig med årets reisefølge er hvor variert forventningene er. Svigerfar er i overkant ivrig på Stolpejakt en. Svigermor «ska’kke løpe etter en enaste stolpe» og skal kun sitte på kafé-hjørner i ferien sin. Vi som har med oss 2-åringen synes begge deler høres like usannsynlig ut og håper vi rekker å få følelsen av å slappe av i løpet av turen. En av gangen, om ikke annet.
Stavern viste seg i det minste å kunne innfri både avslapping og stolper. Vi startet oppholdet med en piknik i parken. Og her må jeg bryte inn i historien. Forskjellen på «rundstykke og banan» i parken og «kjøpe noe godt på meny også sitter vi og koser oss i parken og nyter livet» har jeg funnet ut at ligger mest i navnet. Dere kan jo gjette hvilken jeg er mest vant til. Bortsett fra at menyen bestod av karbonader og kyllingvinger fra Meny (ho ho!) så vi nok på utsiden til forveksling ut som en «rundstykke og banan»-familie. Det er selvfølgelig strengt forbudt å si, derfor skriver jeg det heller her. Men godt var det! Det skal de ha.
Nå som vi har fått klarhet i det kan vi bevege oss videre i historien. Jeg hadde nemlig fått en glimrende idé. Svigerfar hintet smått om at det var en svart stolpe i nærheten av parken vi spiste lunsj i. (De svarte er de vanskeligste og gjerne på fjelltopper, godt inni en skog osv.) Hvis jeg bare får trigget et lite migreneanfall hos svigerfar ville vi andre sluppet unna samtlige stolper resten av ferien! Jeg la merke til at denne stolpen lå på toppen av et fjell, så i luftlinje var det kort, men det var altså en god del høydemeter. Perfekt for å slite han ut, tenkte jeg og fyret oppunder idéen hans. Charlotte og svigermor med på forslaget mitt og de gikk mot stranda mens jeg forsøkte å slite ut svigerfar.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å gå akkurat litt raskere enn han for å få han til å henge på, men han var rett og slett for bevisst på å ta ting i sitt tempo. Dermed stod en svett og andpusten Philip på fjelltoppen og skannet den svarte stolpen med en fornøyd og normalt pustende Jan Arthur.
Svigerfar i sitt eget tempo
Damene hadde gått mot stranda med Rebecca og siden vi hang litt etter pga fjelltoppen ble det selvfølgelig noen stolper på veien til stranda også. I mellomtiden hadde svigermor rukket å få øye på en aldri så liten kjendis på stranda. Per Ivar virket mindre påvirket av fleinsopp i virkeligheten enn i Neste Sommer. Charlotte var veldig glad for at Brit ikke ropte på han og pekte, men jeg forstod det ikke var mye om å gjøre.
Svette og fæle ble det endelig en dukkert på nesten alle, selv om undertegnede imponerte med vann til knærne denne unødvendig varme sommerdager. Det tok litt tid og krefter, men Rebecca ble omsider også venn med vannet. Hun løp ut og tilbake mange ganger og plasket ivei. Da vi skulle gå videre var det like trist som da vi kom. Jeg tolker det som at hun hadde det veldig gøy.
Før vi dro til Porsgrunn for natten spiste vi tradisjon tro på Egin’s Pizza (som ikke lenger heter Egin’s?) og spiste Larsen nr 18. Svigermor og svigerfar hadde et skeptisk førsteinntrykk etter jeg og Charlotte hadde skrytt veldig av stedet, men det ordnet seg raskt da maten kom på bordet. Det er jo litt koselig å være på kjæreste-steder igjen også. Selv om svigers er med…