Dag nummer to i Kenya startet litt for tidlig for min smak, men i dag skulle vi til Masai Mara så vi hadde ikke noe valg. Det burde egentlig ikke være så vanskelig å stå opp med tanke på hvor hard madrassen var, men så var det antall timer søvn, da. Vi kom ned til frokostbordet hvor pappa, Jan og Samson satt og spiste. Broren til Samson kom samtidig som oss og vi spiste sammen på hotellet. Det ble servert egg og Chai-te. Chai-te her nede smaker vann og melk med et snev av krydder. Ordentlig fæle greier.
Vi spurte om når sjåføren/guiden vår kom. «Sjåføren? Han har vært her en halvtime alt, han.» fikk vi høre av de andre. Oi, da får vi kanskje kjappe oss litt, da? «Nei da, han er på jobb han nå. Hvis dere hadde tatt en halvtimes lur hadde han ventet, han. Dere må lære dere til at her nede venter folk på dere.» forklarte pappa. Det føltes fortsatt litt frekt, så vi prøvde å være raske likevel. Vi hadde en lang tur på ukjente veier foran oss.
Vi hadde sjekket Google Maps på forhånd som mente at det tok rundt fem timer. Det syntes både vi og pappa hørtes optimistisk ut og han advarte oss om veiene etter byen Narok. Etter en times kjøring så vi noen bavianer som satt langs veien. Jeg vet ikke hva slags bøll de pønsket på, men det må da være en grunn til at de satt ved en hovedvei og slappet av.
Bavianene ønsket oss velkommen til Svindlertoppen. Her var det en fantastisk utsikt og et perfekt sted for en turistfelle. Vi nøt utsikten i ca 60 sekunder før en selger kom bort til oss. Det var første sjappa vi hadde kommet til og for å gjøre en lang og litt pinlig historie kort endte vi opp med å kjøpe to figurer av han. Med den prisen skal vi lett beholde de der selv.
Litt flaue ble vi kjørt et par timer til og fortsatt var det asfalt vi kjørte på. Nedover fjellet hørte vi noen hyeners hyl i det fjerne. Vi fant frem kameraet og gjorde oss klare for eventuelle bilder. Så skjønte vi at det var bare latter vi hørte fra Svindlertoppen.
Før vi skulle ut på de verste og mest øde veiene måtte vi skaffe oss lunsj. Guiden kjørte innom et supermarked med en enkel varmrett-disk, liknende Meny. Vi kjøpte oss biff stroganof (tror vi) med ris. Det ble en interessant opplevelse å spise gryte og ris i bilen mens guiden kjørte på de stadig mer ødelagte veiene.
Veiene de siste 2-2,5 timene er kun laget av jord. Tenk traktorvei. I tillegg til at veiene allerede er av svært lav kvalitet har regnet ødelagt veldig mye. Det var store spor og sprekker i veien og det merket vi godt i rumper og knær. Vi hadde fått tak i en svær Land Rover med solide dekk og ti seter. Det viste seg å være en solid bil med tanke på føret, med good beinplass og få sikkerhetsbelter.
Plutselig, ca en halvtime før vi nådde hotellet, fikk vi øye på en høy drøvtygger som stod og stirret på oss. «Jambo!!» lød det fra guiden. EN GIRAFF!! Vi tok det som en velkomsthilsen. Allerede var vi helt i hundre.
Under oppholdet i Masai Mara skulle vi bo på en av mange «lodger». Vår het Sopa Lodge. Jeg tror kanskje at veldig mange heter Sopa Lodge, men det var det jeg fant ut av. Fremme ved lodgen ble vi møtt av en hel gjeng som nærmest kranglet om å få bære bagasjen vår. «But be carefoll. The monkeys will take your stof». Vi ble fulgt til rommet (eller hytta) via en idyllisk, afrikansk sti. Charlotte var helt på topp. Det var dette hun trengte etter en altfor lang vinter i slaps og el-biler uten sjans mot isen.
Det var ingen tvil om hva vi hadde lyst til. Sove! Vi spurte når det var middag. «Anytime. You can come at 6:30, 8, or 9. All is good!». Okei, da er det ingen tvil. Det blir en lur nå, også tar vi bufféten etter det.