Safaridagen var endelig her. Den begynte selvfølgelig enda tidligere enn dagen før. Vi kom til en flott frokostbuffét med kokker som stod klare for å steke omelett til oss. Dette var helt tydelig luksusdelen av Kenyaturen.
Utenfor ventet vår trofaste guide. Han gliste og lo når han så oss. Det overrasker meg allerede hvor glade alle er for å se oss. Jeg skulle likt å sett en bussjåfør i Norge med det samme gliset. Han hadde havna på lukket avdeling på flekken. Vi spurte forsiktig hva vi kom til å gjøre med lunsj, vi hadde hørt det var planlagt full dag i parken/reservatet. Jo da, han hadde med tre lunsjbokser, en til hver av oss og en til seg selv. Også var det det med do, da. Hva gjør vi med det? «Eeeeeeeh. A nice bush toilet.» sa sjåføren. Jaha. Kanskje vi skulle tatt med noe dopapir da, eller? «Eh, yes. We should take some from the toilet here, then.» fortsatte sjåføren, mens han gikk ned til do for å rappe en rull.
Det hadde regnet i løpet av hele natta og det hadde gjort sitt med veiene. Igjen. Det var mye vann på veiene vi kjørte på, men heldigvis var det kun noen steder hvor vannet laget en dam som vi måtte krysse. Ved inngangen til reservatet måtte sjåføren gå bort til et bevoktet skur og betale for oppholdet i parken. Da så noen masai-damer i nærheten muligheter for å få solgt noe til rike turister. De kom bort med alle mulige armbånd, figurer og pledd og dyttet det inn gjennom vinduene i håp om at vi var interesserte. Det var vi ikke. Etter 30-40 nei til et armbånd tok de bare frem det neste. Til slutt kom endelig guiden vår tilbake igjen, men denne gangen skulle han bare ha passene våre. Så da han fikk dem og gikk tilbake til skuret kom damene tilbake igjen. Vi var glade da guiden satt seg i bilen og vi endelig kunne kjøre inn i parken.
Hittil hadde vi stort sett kommet over aper, geiter og kyr, men nå var det mer eksklusive dyr som stod for tur. Blant annet sebraer. Disse så vi tidlig på safarituren. Guiden fortalte at de kalles «common zebras» siden de er så vanlig å få øye på.
Mellom forsetene i bilen stod verdens eldste radio. Disse brukte guidene for å kommunisere seg i mellom. Det var mye pip og spetakkel på swahili fra radioen og den stod på hele dagen. Forferdelig bråk. Mye av det som ble ropt fra radioen var at noen hadde kjørt seg fast i gjørma. Hver gang lo guiden vår like godt. «Now they have been stuck in the mud for two hours! Ha-ha-ha!» lo han og slo i rattet. Men en av beskjedene, som kom fra et sted i nærheten, responderte han på. Han kjørte ut i den forferdelige gjørma og festet kjettingen fra bilen sin til minibussen i gjørma. Med et kjempesmell dro vi dem opp og jeg tenkte hvor er understellet til bilen vår nå? Jo da, det hang utrolig nok fast under bilen.
Etter redningsaksjonen kjørte guiden bort til en rekke andre biler som stod på rekke og rad på veien. De to spora med jord, altså. Mange stod med kikkert, noen med kamera og noen satt og ventet. Det var løver i området. Et stykke ned i åkeren så vi løvene sitte i noen busker og lusket på en flokk med bøfler rett i nærheten. Bøflene beitet sakte vekk fra løvene som ikke gjorde mer enn vifte med halen og titte opp fra det høye gresset i ny og ne. Av en eller annen grunn var det kun hunnløver vi kunne få sett. Kanskje hannløvene bare lå og flesket seg langt unna turistene mens damene skaffet maten. Men med denne farten så det ikke ut som det kom til å bli noe bøffelmiddag i det hele tatt.
Da vi hadde ventet i godt over en halvtime begynte guiden å snakke med de andre bussene som stod og ventet. Løvene hadde fortsatt ikke foretatt seg noe. Brått hoppet guiden inn i bilen igjen. Deretter vrengte han bilen ut i gresset og stod på gasspedalen mens en latter kun forstått av hyener brølte ut av munnen hans. Dette ble for kjedelig, ja! Nå skal han vise oss løvene på nært hold.
«They say to us, that we are is great danger now.» sa han. Det hørtes ikke bra ut. Vi holder fortsatt full fart ned mot løvene og guiden sier at nå er vi i stor fare? Hva er det han driver med? «If they find us here…» begynte han. Å nei, tenkte vi. Hva skjer med oss hvis løvene finner oss? «…you will have to pay a big fee.» fullførte guiden. Han mente ikke løvene. Han mente vaktene. Hvis de fant oss utenfor veiene i parken måtte vi betale 10 000 shilling (under 1 000kr). Ja, det er jo betryggende at han er mer redd for lommeboka si enn for at vi blir spist, da.
De neste par timene virket det som vi kjørte litt på må-få. Han kjørte forbi noen store sletter med mange antiloper, noen gnuer og sebraer. Et sted på disse slettene så vi enda en buss som stod fast. Guiden snakket som vanlig med alle i området og plutselig hadde vi invitert fire stykk inn i bilen vår. Det er tydelig at vi er redningen i dag. Det viste seg etter hvert at bussen deres ikke satt fast, men at sjåføren ikke tok sjansen på å kjøre det neste stedet uten en høyere bil.
Vi ble kjørt hit og dit uten noe særlig informasjon om hvorfor, men de lette nok etter et eller annet dyr. Til slutt kom vi til en elv. Det var flodhester vi skulle finne. Det var mye strøm i vannet så guiden var ikke veldig optimistisk. Likevel klarte noen av de andre bussene i nærheten å spore opp noen flodhester som så vidt trakk pusten så vi fikk sett dem. Check!
Må-få-kjøringen fortsatte. Det var plutselig ikke så interessant å fortelle oss i baksetet hva som foregikk nå som guiden hadde fått en annen guide å snakke med. Vi skjønte fra noen av haikerne vi hadde tatt med oss at det var en gepard de så etter. De kjørte først opp til et tre oppe på en høyde, men siden ikke geparden var der akkurat da, satt vi oss og spiste under treet i stedet. Det vil si, vi satt i bilene og spiste, og bilene stod under treet.
Etter lunsj fortsatte jakten. Guiden klarte via radioen å spore opp hvor de befant seg og til slutt så vi en «Cheetah forever»-bil. Etter hva jeg forstår står disse bilene ute i parken og følger med på gepardene, spesielt hvis de har unger med seg. Jeg tror guiden spurte pent om vi kunne få kjøre bort, for rett etter han snakket med dem kjørte han sakte bort til en busk. Godt gjemt i busken så vi en gepard og vi kunne så vidt skimte en liten gepardbaby også. Dessverre for oss og heldigvis for alle andre var geparden veldig beskyttende ovenfor babyen sin, så vi har kun bilde av gepardmamma.
På vei tilbake mot hotellet begynte det virkelig å skje ting. Jeg tror guiden skulle ta en snarvei over gresset for å komme til en større vei. (Jeg bruker «større vei» veldig fritt nå.) I gresset var det en kjempedump som sjåføren freste ned i. Jeg så at det smalt godt i setene foran og rakk å tenke «hva skjer med oss bakover her, nå?». Vi ble slengt i lufta alle mann. Jeg tipper det var en halvmeter opp fra setet. Sa jeg at alle beltene i bilen er ødelagt? Sjåføren stoppet bilen og satt helt stille, mens hode sank ned mellom skuldrene hans. Så snudde han seg veldig sakte og turde nesten ikke se hvor alle hadde landet bak i bussen. Jeg var heldig og landet på setet mitt igjen, mens Charlotte, den evige heldiggrisen, landet på et av håndtakene til døra ved siden av seg. I etterkant kan vi bekrefte: Det ble et blåmerke!
Ting skjer veldig plutselig på safari. Det er ikke som i en dyrepark hvor man vet nøyaktig når man kommer til å se de forskjellige dyra. Nå kom vi kjørende mot en hel elefantfamilie. Noen store, noen veldig små og noen mellomstore som sloss. Slosskampen gikk ikke ut på mer enn at de stod med pannene mot hverandre og gnisset. Vi ble mer opptatt av de små, søte elefantene som prøvde å gjemme seg bak foreldrene.
Da vi trodde vi hadde sett alt for i dag fikk vi øye på en ny samling av busser. De hadde funnet flere løver. Guiden vår slang seg selvfølgelig på bølgen og svingte bort. Det kan virke som at disse løvene hadde fått spist, for nå satt de bare og slappet av. Ungene lekte, mens mora satt litt lenger bort og fulgte med. Det var i hvert fall slik det så ut som.
Helt til slutt så vi noen giraffer som tok farvel. Gjett hva som er vårt favorittdyr!
