Klokka 4:00 ringte den mest smertefulle alarmen på lenge. Jeg er ikke kjent for å sprette opp om morgenen, men siden det ikke var morgen enda gikk det likevel bra å stå opp. Trøtte i trynet kjørte jeg og svigers mot Gøteborg.
Svigers består av husets og den tørre vitsens herre Jan Arthur, hønemor Brit, sjefsplaprer Chris(-toffer) og DJ David som kun mangler Guetta bak navnet for å bli komplett. Dere legger kanskje merke til at verken jeg eller min kone Charlotte er med på listen, og det er det som er fordelen med å skrive bloggen selv. Her er det jeg som bestemmer, så fest setebeltet. Jeg har som vanlig rollen som observatør og noterer til en senere anledning.
Hvis dere var ekstremt oppmerksomme la dere også merke til at vi hadde vært 6 i bilen om alle var med. Charlotte var allerede i Gøteborg på grunn av en Ed Sheeran-konsert hun hadde slengt seg med på. Ved å stå opp tidlig og dra fra Gøteborg sparte vi en god del tusen i tillegg til tiden Charlotte ville brukt på å komme hjem igjen. Ferien ble derfor litt lenger. Bilturen til flyplassen gikk svært stille i forhold til skrekkbeskrivelsen av reisefølget over. Det var nok en fordel å dra på et tidspunkt alle var trøtte.
Jeg skal snart slutte å sjekke om dere er like oppmerksomme (les: pessimistiske) som meg, men én bil og seks personer hjem fra Gøteborg etter ferien byr på problemer. Vi regner med å sende David avgårde med en klassisk buss-for-tog når den tid kommer. Heldigvis vet han ikke dette enda.
På flyet var det like trangt som jeg husket fra sist jeg fløy Ryanair. Kanskje litt bedre, hvis jeg skal være ærlig. Problemet i år var at alle satt på hver sin rad. Jeg tror vi fikk 1B, 3B, 4B, 6B, 17B og 28C. B er altså i midten av en «treer». Da vi fikk selve boarding-kortene tenkte jeg at det var mistenkelig at så mange hadde valgt vindusplass og ikke plassen i midten. Blir ikke folk satt sammen? Og hvorfor er det i så fall så mange som reiser alene langs vinduene? Jeg satt meg på 17B, mens fire av de andre satt langt fremme. Damen ved siden av meg ringte og forklarte hvor hun satt til sin langbeinte mann for å bytte plass. Det var litt bedre beinplass på rad 17 pga nødutgangene (uten at jeg la spesielt merke til det). Jeg overhørte samtalen som den sniken jeg er og spurte om han ville ha plassen min, jeg satt jo uansett alene der. Damen ble overlykkelig og takket «så hemsk mycket» eller hva de nå sier. Så hvor hadde jeg byttet til? 4C ja, OK. Etter å ha klemt meg forbi en flyvertinne som stod i midtgangen kom jeg frem til rad 4. Jeg hadde glemt hvor de andre satt, men på 4B satt jo Charlotte! «Hei hei!» sa jeg. Så da endte det godt likevel. I alle fall for oss to.
Avsnitt for spesielt interesserte følger:
La meg forklare. Uansett hvem av oss som sjekket inn først ville to seter ved siden av hverandre vært ledig. Hvis de sjekket inn først ville både 4B, 4C, 17B og 17C vært ledig. Hvis vi sjekket inn først kunne vi til og med fått to og to sammen. Det betyr, mine damer og herrer, at Ryanair setter folk alene med vilje! Jeg høres kanskje overrasket ut når dere leser selv, men det er jeg absolutt ikke.
Fremme i Bergamo husket Charlotte og David et kjøpesenter over veien hvor de hadde spist en heftig middag sist gang. På Orio-senteret. Her mener jeg Oreo må inn med noen kroner for å få endret navnet til Oreo-senteret. David og Charlotte husket riktig. David endte opp med spareribbs. Selv om det var lunsj-tider var det en fullverdig middag, og jeg kan informere om at han bestilte en halv porsjon. Resten av dagen gikk til å titte rundt i butikkene på senteret, kjøre seg vill på diverse veier, finne hotellet og en liten tur i byen. Jeg og Jan Arthur som kjører hver vår bil denne turen flyttet strategisk rundt på både bilene og «parkeringshjulet» i ruta ettersom hvor det ble betaling. Litt Wold-stemning må det jo være på turen.
