Endelig kom finværet vi hadde ventet på. Underveis har vi vært litt usikre på om det kom til å komme noe finvær i det hele tatt, men værmeldingen fikk rett til slutt. Det var tid for å komme seg ned på stranda.
Det er et par tydelige forskjeller på spansk og italiensk oppførsel ved stranda. Jeg må bruke begge hendene for å telle antall ganger vi ble jaget bort fra strender i Italia sist ferie. Det er mulig de har rett til å jage oss, men vi tar selvfølgelig ingen selvkritikk på det. I Italia gjør hotellene krav på strendene og det er kun de 10 siste meterne (i praksis: centimeterne) som er offentlig. Jeg leste et sted at strender er allemannseie i Spania og krysset fingrene.
På stranda var det et skilt hvor det stod priser for solsenger og parasoller. Vi så derimot ingen pengeinnkrever. Jeg tenkte at hvis vi satt oss under en parasoll ville de bli sure slik som i Italia og komme bort. Vi satt i fem minutter uten at noe som helst skjedde. Okei, da må vi «steppe opp gamet» litt. Jeg forsynte meg så tydelig som mulig av to solsenger fra en stabel, satt de under parasollen og vi la oss ned. Ingen dukket opp.
Redd for bakholdsangrep av en gal, kjeftende spanjol gikk jeg bort til nærmeste strandbar og spurte. «There is a guy here sometimes with a blue t-shirt.» fikk jeg beskjed om. «Sometimes» ja. Kanskje han hadde fri idag? Vi ga opp Project Sunbed så lenge. Det var tid for bading. For Charlotte selvfølgelig. Jeg hadde allerede vært nedi vannet med tærne og da holder det for meg. Men det var ingen andre som badet. Ikke i det hele tatt. Det var jo litt kaldt, men det pleier ikke å stoppe samtlige på stranda.
Før Charlotte gikk for å skifte til badetøy og gjøre seg klar hørte vi livvaktene blåse i fløytene sine og vinke på folk. Det var noen som hadde våget seg uti vannet, og av en eller annen grunn var det absolutt ikke greit! Hva skjer nå egentlig? Jeg tittet rundt meg og fikk øye på det røde flagget. Er det ikke lov å bade? Det blåser nesten ingen ting. Dette måtte jeg finne ut av. Jeg gikk bort og spurte livvakten hva som skjedde. Han fortalte at det ikke var lov å bade i dag, men at det kom til å være lov i morgen. Hvorfor hadde han ikke lyst til å fortelle oss. Jeg overhørte senere noen andre spørre om akkurat det samme og da utdypet han mer. «The water is dirty». Selvfølgelig er det det, tenkte jeg, det ligger jo tang og dritt og møkk langs hele stranda her. Men det var vel snakk om noe mer uvanlig. Kanskje olje eller noe.
Da var det ikke annet å gjøre enn å ta med kona på strandbar. Nå husker jeg ikke om det var hun eller jeg som betalte, men det hørtes så fint ut. Baren hadde virkelig gått inn for surfe-stilen og både bord og menyer var formet som surfebrett. Charlotte spiste en club sandwich, mens jeg bestilte en toast. Det var ikke noe tvil om hvem som fikk den beste retten. Det gikk fire av min toast på hennes club sandwich. I tråd med alt det danske her på øya (for eksempel Rottehullet jeg har skrevet om tidligere) var det til og med rød, dansk salami i toasten. Det var litt nedtur.
Vi solte oss og leste bok (i den grad jeg leser) en stund til på de tjuvlånte solsengene våre. Til slutt kom Mannen med den blå t-skjorta. I disse tider høres det ut som navnet til en bestselger. Vi betalte og fikk et lite diplom som bevis på at vi faktisk hadde klart å betale for oss. Kort tid etter gikk vi opp til hotellet igjen. Men ikke før Charlotte hadde vært innom bassenget! Siden hun ikke fikk badet på stranda måtte hun i hvert fall få prøve bassenget. Det så ganske kaldt ut.
Inne på hotellet var det ikke lenge til det var klart for kveldens underholdning. En sanger med kun ett mål: Å ødelegge flest mulig hits i løpet av tiden hun fikk. Alt fra Queen-låter til Michael Jackson fikk gjennomgå, til Charlottes store fortvilelse. Kvelden ble avrundet av noe vi ikke trodde kunne bli verre. Despacito. Men vi tok feil. Det kunne bli verre.