I dag skulle vi ta det rolig. Mamma og pappa hadde nylig vært i Bali og kjøpt fersk brød. Der så de noen fine strender vi kunne prøve ut. Vi pakket med oss strand-ping-pong og våre trofaste bademadrasser. Stranda var flott med tanke på både sand og antall mennesker. Temperaturen var selvfølgelig høy og det var deilig å være der. Nå snakker jeg altså om på land. I vannet er det jo kaldt! Har du ikke fulgt med? Vi torturerte oss gjennom litt soling («tææning» eller «skilling» i følge Lise) før underholdningen for dagen dukket opp.
Der var han. Langt, blodrødt og pistrete hår som stod rett ut, et hårfeste som startet der månen sluttet, briller stjålet fra Ozzy Osbourne og en brun, spinkel og rynkete kropp iført en foran tettsittende speedo med hengerumpe bak. Ja, dette var mannen som skulle gjøre torturen lettere. Han stilte seg opp med bred beinstilling ved strandkanten hvor han begynte å svinge med armene. Dette må ha vært noen øvelser han hadde fått fra legen sin. Vi la merke til at skuldrene hans ikke tålte mer enn 90 graders vinkel, men han lot seg ikke stoppe. Hva er dette for en fyr? Vi kikket bort på de som lå ved siden av oss og de prøvde å holde maska uten hell.
Med god innlevelse ble hoftene med på svingene. Da knakk de sammen. Speedoen slang i alle retninger. Strandens vakt kom bortover for å sjekke stemningen. Han fikk øye på pasienten og prøvde å spøre han om han trente til noe. Han ga uttrykk for at armene ikke var helt gode. Hoftene fortsatte å gynge mens han hostet og snakket med vakten. Vakten skjønte at her var det bare å spille med. «You aar the superstaar!» ropte han med tommelen opp. Selvtilliten økte og svingene ble tydeligere. Vakten ga opp og gikk videre bortover stranden mens han mumlet alle de kristne navnene han hadde hørt om. «Mamma mia, Jesus Christ, Maria Magdalena….»
Når mannen omsider var ferdig med sitt daglige show/rituale var kysten klar for litt ping-pong. Jeg og Lise slo ballen frem og tilbake 3-4 ganger før håndtaket på rekkerten jeg hadde knakk. Ja, det varte jo lenge. Optimist som jeg er spilte vi en god stund til selv om det jeg slo med føltes mer ut som en tallerken. Ja, ja. Da får vi slappe litt av på bademadrassene våre. Da vi hadde lagt oss ned merket vi at magen var godt under vann. Det var da ikke slik tidligere? Midtpartiet sank mer og mer og vi skjønte at noe var galt. Begge madrassene hadde nå kun puta som holdt den oppe. Vi hadde det artig med Titanic-madrassene en liten stund til før de var helt flate og vi ble skyldt i land. Her var vi heldigere enn DiCaprio. I dag skulle visst alt bli ødelagt. Mamma smilte lurt og tenkte på vekten i håndbagasjen vi akkurat sparte inn. En god fortjeneste i dag.
Lise og jeg har lenge hatt lyst på crepes, en pannekake-liknende sak, gjerne med sjokolade og is. Mamma og pappa hadde lyst på kuleis. Da var oppdraget å finne en restaurant med begge deler. Alternativene vi fant var crepes og sorbet eller kun kule-is. Etter en gåtur til fant vi omsider en meny utenfor en restaurant med både crepes og kule-is. Perfekt! Menyen vi fikk da vi hadde satt oss derimot, hadde ikke crepes. Hva nå? Ok, Philip tar kule-is, Lise tar en belgisk vaffel hun fant bilde av med en stripe sjokolade over. Det var dumt. Det hun fikk var to bestemor-vafler med en halv Nutella-boks under og over hver vaffel. Jeg kaller ikke det vafler med sjokolade. Dette er sjokolade med en smak av vafler. Isen var, heldigvis for meg, veldig god.
Mens vi satt der kom restaurantens stamgjest. En gammel mann som så like skrøpelig ut som bilen han kjørte. En av servitørene gikk ut til han og tittet ned i panseret. Et eller annet var sikkert galt. Personlig hadde jeg blitt overrasket om det var en motor der i det hele tatt.
Dagen avsluttet med en hjemmelaget miks av kjøtt og spaghetti. Mens vi satt og spiste kom det en far og sønn inn på tomta. De skulle rense bassenget. Klokka 10 på kvelden! Vi burde vært overrasket, men det skulle bare mangle når vi betaler såpass for en villa i en skråning ved siden av motorveien. Vi er jo en eksklusiv familie.
Nå ser bassenget nytt og rent ut og det kan hende jeg våger meg uti en tur til før vi skal hjemover om et par dager, men bare kanskje.
