Pappa er til tider en utålmodig kar. Dette kommer gjerne til syne når vi står i køer rundt om i verden. Denne gangen skulle vi få se det i innsjekkingen på Kretas flyplass. Taktikken er som oftest å rolig spasere forbi intetanende folk som står foran i køen. Køen bestod av én rad som delte seg i to lenger frem mot skrankene. Her tok pappa innersvingen på en mann som var på tur med kona si.
Da mannen fant ut at pappa brått stod foran han i raden ved siden av gikk han bestemt over i rad nummer 3 som han nå bestemte at fantes. Pappa, som allerede hadde sneket foran han en gang, sier til han «Ja, du får gå du, da. Siden du har så dårlig tid!» før han selv går til skranken med oss på slep. Hva skjedde egentlig nå? Pappa sniker foran en fyr og klager på at mannen han sniker seg foran har dårlig tid?
Etter mange kleine blikk måtte pappa forsvare seg. «Det er jo du som sniker!» blir han beskyldt for av mamma. Men da fikk vi høre det. Det var ikke pappa som snek, det var vi som ikke fulgte med! Mannen med kona (jeg burde satt et navn på han merker jeg) hadde gått inn i køen rett ved skrankene. Han hadde ikke stått i køen i det hele tatt. Vi måtte gi oss selv om vi er vant til å beskylde pappa når slike ting skjer. Vi ville også gjort som pappa, hadde noen gått inn i køen foran oss. Det er jo sniking.
Framme ved skranken steg spenningen. Jeg satser på at ikke Star Tour leser denne bloggen og må innrømme at ingen av håndbagasjene veide under 5kg. Pappa vinner også her med sine 8,2kg. Vi hadde planlagt hvilke sandaler, håndklær og t-skjorter som røyk først, dersom vi måtte kvitte oss med 5-6kg. Mannen bak skranken hevet øyenbrynene og tittet på håndbagasjen som så ut som soveposene våre. «Only hand luggage? Haven’t you bought anything?» spør han imponert. «No, but we spent a lot of money!» svarer pappa. Yeah, right. Mannen smilte og ga oss boardingkortene. Score! Vi slapp unna denne gangen også.
Før vi skulle ombord i flyet skulle vi kjøpe noe å drikke. Drikka vi hadde med oss fra villaen måtte vi selvfølgelig kaste på utsiden av sikkerhetskontrollen. Kjempeidé. «Men vi har vel ikke noen euro igjen, nå?» lyder en velkjent kommentar fra mamma. Jo da. Pappa rotet tilfeldig rundt i bagen sin og drar frem 60 euro. «Jeg har noe her da..» sier han avslappet. Akkurat dette scenarioet skjer utallige ganger i løpet av en ferie. Det kommer gjerne også opp et par 200-lapper i norske kroner også. De euroene her skulle vi kanskje hatt i går når vi skulle gi driks, eller hva?
Vi fikk tildelt setene 21 A, B, C og D. Som vanlig er det pappa som må ofre seg og sitte alene på andre siden av midtgangen. I dag var han så heldig at han ble satt ved siden av et ungt par med en baby. Jackpot. Pappa spurte en av flyvertinnene om han kunne flytte seg over til andre siden, ettersom det var to tomme rader der. Da fikk han bedre plass og paret fikk et sete til babyen også. Gleden var dessverre kortvarig for boardingen var ikke like «completed» som kapteinen hadde sagt, og nå kom det 10-15 mennesker til inn på flyet. Da var det bare for pappa å flytte seg tilbake til baby-paret.
Når de omsider fikk satt seg prøvde pappa seg igjen. Det var fortsatt en ledig rad på venstre side. Akkurat da rumpa til pappa traff setet kom flyvertinnen tilbake. «Vi må ha en tom rad her» sa hun. Jeg hørte ikke om det var noen grunn til det, men det er kanskje ikke det mest betryggende jeg har hørt. Paret med babyen, som igjen hadde prøvd å brette seg utover de tre setene, fikk øye på pappa som var på vei tilbake for andre gang. Jeg er sikker på de tenkte «Skal vi aldri bli kvitt han!?». Flyvertinnen forstod heldigvis situasjonen og fant en plass til pappa litt lenger frem i flyet. Turen var reddet. I hvert fall for baby-paret og pappa. Vi andre tre sitter jo fortsatt ved siden av den tikkende skrikebomben.