Stikkord: barcelona

Nå som siste dag i Barcelona hadde ankommet hørte jeg fjellet kalle. I forhold til mine tidligere ferieturer hadde vi nå vært på skuffende få fjellturer. Jeg har følt at mye av feriens kjerneverdier står i fare, så i dag måtte vi ta igjen det tapte og komme oss opp i fjellet!

Som du kanskje skjønte underveis er det første avsnittet i feriens siste blogginnlegg bare løgn og fanteri. Det som skjedde i dag var at vi dreit oss ut, rett og slett.

I løpet av turen med turistbussen hørte vi flere ganger om denne Gaudi-karen og hans modernistiske besettelse. Et stykke vekk fra sentrum har han fått seg en park, Park Güell. Det vi ikke visste noe om var hvor mange meter over havet parken lå. Og hvor mange høydemeter T-banen stoppet på. Vi så på Google Maps at det var 10-15 minutter å gå fra T-banen til parken, men jeg er veldig usikker på om de tar høyden i betraktning når de beregner tidene sine. Vi ruslet i 10 minutters tid bortover før vi skulle svinge og gå bort til parken. Eller, stryk det. Opp var det vi skulle gå, og det var ikke litt heller. Og la meg minne deg på at dette var siste dagen i Barcelona så vi hadde altså med oss en trillekoffert (Vingle-Petter) og min trofaste sekk. Jeg tar meg selv i å likne litt på min far med sin Fjällreven-sekk og eventuelt Ludvig. Likere skulle jeg bli etter noen minutter med vertikal trasking. «Du er akkurat som de fjellgeitene du har til foreldre!» hører jeg Charlotte klaget. Ja, kanskje jeg er litt miljøskada, likevel?

Til slutt kom vi frem til et par rulletrapper som tok oss opp siste del av strekningen. De kom godt med. For å være ærlig var det faktisk et stykke å gå etter rulletrappene også, men det ønsker jeg å fortrenge nå som jeg ser tilbake på det. Parken var innredet slik at man kunne gå rundt på området i fjellet og i skogen, men for å komme inn på området med mest av Gaudi’s verk måtte man kjøpe billett. Fra billettluka kunne vi se inn i det avgrensede området med Gaudi’s stolthet. Det var ikke så veldig mye å se på der inne, men fikk vite senere at dette egentlig var en del av en større park som aldri ble noe av. Likevel følte vi at når vi først hadde dratt oss helt opp hit måtte vi nesten få se hva det dreide seg om.

Akkurat da vi hadde stilt oss i kø kom det en smilende dame bort til oss. «Do you know that we do not have any tickets available before 8?» spurte hun, som om det var en god nyhet. Nei, det visste vi for så vidt ikke, men takk for at du sa i fra. Så kom vi på at det er jo guidede turer her. Kanskje det var det hun mente. Vi fikk ganske klart svar at det var snakk om adgang til parken i det hele tatt. Ja, ja, tenkte vi og trasket opp i gratis-området, akkurat som foreldrene mine ville gjort, bare uten å sjekke om det var mulighet for å kjøpe billett først.

Det lå et lite hus oppe på toppen som vi tenkte at dit skulle vi hvert fall ikke gå! Det var altfor høyt! Vi gikk gjennom parken på et platå rett ovenfor det avgrensede området. Langs denne stien satt en hel haug av «Good for you, and good for me»-folk. Hvis denne hørtes intern ut er dette de tvilsomme utenlandske selgerne med diverse varer som de har lagt ut på et teppe. Grunnen til at de legger solbrillene, DVD-ene og veskene sine på tepper er slik at de så enkelt som mulig kan pakke det sammen igjen. Hvorfor? På grunn av politiet så klart! Da vi akkurat hadde nådd enden av «Good for you»-gjengen så vi en politibil komme kjørende i 2 km/t. «Se nå! Nå får de fart på seg!» sa jeg til Charlotte mens vi snudde oss for å se. Samtlige selgere pakket sammen teppet sitt som om de hadde fagbrev på det og gikk 2 meter inn i buskene rett ved siden av. Politiet brydde seg overhode ikke om dem. De var bare på sin daglige forstyrrelse-tur med bilen sin. Rett bak hengerfestet på politibilen la de ut teppene sine igjen, de ventet ikke lengre. Vi var rett og slett imponert.

På bildet til venstre (første) kan dere se en som «gjemmer» seg for politiet. Til høyre (siste) kan dere se hvor kort politibilen kom før de ruslet ned igjen fra «gjemmestedene» sine.

Vi hadde allerede kommet til andre siden av parken og tok en kjapp Solero-is. Solero er fortsatt en helt fantastisk is i varmen. Likevel følte vi ikke at vi hadde fått så mye ut av parken enda. Hvor langt kunne det være opp til det huset på toppen, da? Vi prøvde, og til slutt kom vi oss til topps med både sekk og Vingle-Petter. Nå var vi fornøyde med dagens innsats som ble premiert med fryste vannflasker til 1 euro, en spansk gitarkamerat og en fantastisk utsikt over byen. Svettingen var verdt det!

I bunnen av bakken med rulletrappa vi tidligere hadde slitt oss oppover hadde vi googlet frem at det lå en Subway. Den lå veldig praktisk til, akkurat der vi skulle gå ned igjen. Det var forsåvidt bra at det ikke var så langt å gå til denne Subway-en, for han bak disken er det treigeste menneske jeg har sett på lang tid. Dette dovendyret måtte ha alt inn med teskje. Heldigvis kom vi rett før en hel gjeng med folk som han var like treig med å ekspedere. Vi hadde ikke så god tid til flyet gikk. Ikke visste vi helt hvor lang tid T-banen tok heller. Tross litt stress rakk å komme til flyplassen med god margin (etter min standard) og fikk endelig gått på do. Subway sin var i ustand. Det var sikkert dovendyret sin skyld.

Vel ombord i flyet fikk vi endelig sitte sammen, som første gang på en kjærestetur. Ikke verst! Det var litt deilig å høre andre som sa til hverandre «Så kan du sitte der, vet du. Så sitte jeg her, og broren din der borte.» og tenke at endelig er ikke det oss.

Og med det takker jeg for følget for denne gang! I skrivende stund er Charlotte på tur igjen med en annen Charlotte hun fant en del år tilbake, men det er en blogg de i så fall får ta selv :)

Dette var dagen jeg hadde ventet mye på. Unnskyldningen for meg å dra på ferie. Tivoli!

Det kunne dessverre begynt bedre enn at Charlotte lå på magen på senga og prøvde å få løsnet opp ryggen, igjen. Charlottes rygg, som på påsketur tidligere også fikk seg et skikkelig hekseskudd, hadde på et eller annet vis klart å slå seg vrang i løpet av natten. Det var ikke noen ekstreme smerter, men det var nok til at vi forstod at vi kanskje måtte gå litt roligere.

Vi stod opp litt før halv 8 og ruslet ned til frokosten som startet 07:30. Ingen tid å miste. Vi fikk eggerøre, bacon og et par forskjellig type melonbiter. En respektabel frokost til 10-15 euro. I tillegg til å stå opp tidlig hadde jeg også før avreise sjekket ut mulighet for hotell i Salou, en liten by i nærheten av tivoliet Port Aventura. Grunnen til dette er at transport tilbake til Barcelona fra Port Aventura viste seg å ikke være tilrettelagt. I hvert fall ikke om man ønsker å være i parken til stengetid å få med seg et flott fyrverkeri til slutt. Og det var jo akkurat det vi ville! Jeg kommer tross alt fra en familie der vi har stått på høyre side ved inngangen, fordi det er den siden de klipper båndet på om morgenen. Høyre side faller altså først på bakken og man er tidligst mulig inne, klare til å løpe. Jeg har innsett at Charlotte ikke er like ivrig og det tror jeg er best for både kropp og sinn.

Charlotte hadde hørt av meg at toget gikk 08:23, mens det faktisk gikk 08:33. 10 minutter har mye å si på hvor mye man skal stresse. Da vi kom inn på togstasjonen Barcelona Sants 08:15 var Charlotte noe vill i blikket på jakt etter en billettautomat. Vi fant det raskt, fikk hjelp av en dame til å bestille riktig billett og kom oss ned til sporet rundt 08:20. Da Charlotte fikk øye på 08:33 på skiltet ble hun ganske irritert, men forhåpentligvis også litt lettet. Nå kunne vi jo puste ut igjen. Eller Charlotte kunne det. Jeg stod og tittet fjernt rundt meg mens magen prøvde å forstå seg på hvorfor jeg hadde spist frokost denne dagen. Det er ingen ekle detaljer her, men jeg har ikke en kropp som er bygd for frokost. Eller mat, som Charlotte sikkert ville sagt. Siden vi hadde såpass god tid fant vi en brusautomat før toget ankom sporet sitt.

Denne gangen var vi heldige og fikk sitte ved siden av hverandre. Dessverre skjønte vi etter vi satt oss at vi hadde en hyperaktiv pasient(?) som satt sammen med oss. Vi satt der 2 og 2 seter står mot hverandre. Han sprellet rundt og prøvde å blant annet å skygge for sola han fikk i ansiktet fra vinduet. Etter noen stressende minutter til med hopp og sprell gikk han ut i midtgangen. Derfra tok han tak i et håndtak på siden av stolryggen og dro det mot oss. Stolryggen flyttet seg over på andre siden av setet og han satt seg ned igjen, men både stolryggen og ryggen mot oss. Nå satt vi 2 og 2 i stedet. Hva!? Noe så genialt! NSB: Her er det mye å lære! (Senere i innlegget skal vi høre at det stort sett er dette å lære av togene i Barcelona. Ikke så mye annet ;) )

Fremme på Port Aventura togstasjon ble vi møtt av et gigantisk tårn med en Ferrari-logo. Tårnet var en Berg- og dalbane! Den tilhørte heldigvis/dessverre Ferrari Land som åpner sommeren 2017. Berg- og dalbanen er for tivoli-kjennere av samme type som Kingda Ka som inntil nylig var verdens raskeste Berg- og dalbaner. Jeg er klar når som helst!

Vi nærmet oss etter hvert haugen med mennesker som står og skal kjøpe billett. Disse køene slapp vi å stå i ettersom vi allerede hadde fått med billett fra automaten vi kjøpte togbilletten på. Dette gjorde også forresten at togturen ble gratis. Dette var kjempepraktisk helt til vi kom frem til inngangen og damen sa at «No, no, you have to change for tickets». Da kjente jeg at jeg både ble oppgitt, skuffet og irritert. Hva er poenget med å selge billetter på togstasjonen når man likevel må stå i den samme køen som de som ikke har kjøpt billett i det hele tatt? Ikke var det noen luke dedikert til forhåndskjøpe billetter heller. Idiotisk.

Så da gikk vi da, som om vi var noen lusende amatører for første gang på tivoli. Vi snek oss bort til en luke som nettopp hadde åpnet og fikk sneket oss foran en del kø likevel. Trodde vi. Det ene mennesket som stod foran oss i den nyåpnede luken hadde spart opp rundt 50 tomme smågodtposer med en eller annen rabatt. Og her var det bare å ta seg goooood tid til å slå dem inn, tenkte tydeligvis hun i skranken. Oh lord. Hun fikk til slutt brettet stiftemaskinen sin rundt de 50 posene og en kvittering og det var endelig vår tur.

Du husker kanskje vi måtte gå rolig ryggen til Charlotte og magen min? Det var nå Charlotte sin rygg virkelig fikk fart på kinken sin. Vi gikk saktere og saktere i den stekende varmen som ikke ga tegn til å gi seg på en god stund, enda. Vi kom ikke lenger enn litt inn i Afrika-området i parken før Charlotte lå på en benk og prøvde på nytt å vri ryggen sin tilbake i posisjon. Dette kom til å gå dårlig. Vi bestemte at vi heller tok det rolig i starten og fant noe småtteri å finne på mens vi så an ryggen. Vi fikk ikke så veldig mye ut av ruslingen annet enn varme og hovne fingre. Nå slapp vi å være bekymret for ringene våre. De satt fast. Hodet kokte i de 30-35 gradene det var med stekende sol. Jeg ble etter hvert med på Paracet-bølgen og vi lurte på hva vi skulle gjøre med dagen som allerede så mørk ut.

I Kina-området tok vi oss en Solero-is hver (må være beste pinneisen i verden) og la oss på gresset under Dragon Khan ved den kinesiske mur. Ryggen til Charlotte var fortsatt ute av drift etter is og sløving på gresset. Vi bestemte oss for at jeg, som fortsatt var fysisk oppegående, fikk heller ta et par turer i den omtalte Berg- og dalbanen Shambhala slik at ikke alt ble helt bortkastet. Den er helt rå, men den er aller best med selskap. En av turene havnet jeg bakerst sammen med en liten gutt som var 110% gira. Som utvikler faller det meg veldig unaturlig å sprenge grenser som 110%, men dette var det kuleste denne spanske, lille tassen hadde opplevd på lenge.

Selv om Charlotte slet med ryggen er Port Aventura en stor park. Hun mener det er mer en tema-park enn klassisk tivoli (les: Liseberg) og jeg kan si meg enig. Det er ganske langt mellom attraksjonene her, og det blir mye trasking frem og tilbake. For å holde ut lengst mulig i sola kjøpte vi en liten fruktboks med frukt og flak av kokos. Jeg liker ikke kokos (som mye annet), men smakte likevel. Det er blant det mest smakløse jeg har spist noen gang. Og da mener jeg ikke vondt, jeg mener helt uten smak. Veldig rar greie. Noe som passet meg bedre var noen bøtter med hull i (se referansebilde under). Her var det mange som holdt hodet under og kjølte seg ned. Dette reddet også mye av dagen vår.

Ved siden av bøttene ble stuntshowet «Bang bang west» holdt. Ettersom jeg har sett et par stuntshow var forventningene høye. Biler på to hjul, flammer, folk som kaster seg ned fra høye bygninger, biler som blir delt i to. Slike ting. Dette var nivået under. 30 minutter med et sammensurium av karakterer fra både Star Wars, Super Mario og innslag av Careless Whisper med jevne mellom var mer enn nok. Vi gikk ut og tittet rart på hverandre og lurte begge på hva vi akkurat hadde sittet og sett på. Ingen hadde svaret. Vi gikk tilbake til bøttene og kjølte oss ned på nytt.

Klokka var rundt 17 og vi hadde nå vært der i 7 timer allerede. Vi hadde diskutert i løpet av dagen om vi skulle droppe fyrverkeriet og hotellet i Salou og heller dra tilbake til Barcelona. Med tanke på hvordan det fortsatt var 7 timer til fyrverkeriet begynte bestemte vi at det beste var å komme seg til Barcelona igjen. På vei ut tenkte vi at vi kunne jo få med oss et såpeboble-show. Det gikk like dårlig som resten av dagen hadde gått. Vi kom frem til en liten kø på utsiden og tenkte at dette gikk jo fint. Problemet var bare at disse menneskene var de som ikke hadde fått plass. Det var allerede fullt. Da holdt det for oss. Spise middag, en tur med vikingskipet, deretter tog til Barcelona.

Vi lover at vi snart er ferdig med denne endeløse dagen, men som nevnt tidligere må vi snakke litt mer om tog og hva NSB bør la være å lære av togene i Barcelona-området. NSB sine tog (les: busser) går som regel til tiden de har satt. Det gjør de ikke her nede. Toget skulle gå 20:22. Vi var på stasjonen ca 20:10 og hadde god tid. Det stod noen folk her og der, men det var ikke noen store mengder. Enda. Klokka ble 20:25 og til slutt kom det tog. Men det var jo ikke dette som gikk til Barcelona! Eller, det gikk den retningen, men likevel skulle vi ikke på. For det stoppet aldri. Hva slags tog bremser ned til 2 km/t for så å kjøre videre? Spør ikke meg. 3 tog til kjørte forbi i feil retning før klokka ble 20:41 når neste tog skulle gå. Kom det? Nei, da. «Skal det aldri ta slutt!?» stod i panna til både meg og Charlotte. Jeg fikk fatt i noen hollendere eller liknende og de var like usikre som oss. «There is one at 20:41. We think!» sa de. Lite hjelp å få der.

Kl 20:49 dukka det endelig opp et tog i riktig retning igjen som viste seg å være vårt. Vi satt oss ned sammen med et surt gammelt ektepar som ikke ville sitte 2 og 2 som den hyperaktive fyren tidligere. I løpet av turen virket det som mannen prøvde seg på en liten artig vits nå og da, men det slo aldri an. Damen var fortsatt like sur og hatet akkurat like mye av verdens befolkning. Charlotte tittet på meg og blikket hennes sa det samme som mitt: Sånn skal ikke vi bli.

Søndag kveld mens vi pakker viser Charlotte meg mobilen sin. Hun har en artikkel på TV2 oppe. «NÅ ER FELLESFERIEN OVER – NÅ TAR TOGENE FERIE I STEDET». Jaha? NSB er ikke kjent for å være de mest pålitelige når det gjelder tog-delen av selskapet. Fra mandag var det tydeligvis buss som gjaldt. «Ok, da tar vi flytoget da!» tenkte jeg, som endelig har skjønt at NSB ikke er samme selskap som Flytoget. Det hjalp lite, det er nemlig enda fler som kan tulle til togene. Jernbaneverket. Og dagen vi skal reise har de bestemt seg for å renovere hele Oslo-området. Dårlig timing for oss. Vi reddet oss pent ut av situasjonen ved å velge flybussekspressen i stedet. En fordel med denne er at den går 10 minutter unna leiligheten. I tillegg gikk det an å sitte ved siden av hverandre der i motsetning til Timekspressen. Deilig. 

Etter nyheten om togene som ikke går tenkte jeg det kunne være greit å dobbeltsjekke et par andre ting også. Bl.a. bagasjereglene. Dere som har vært innom før husker kanskje 5kg grensen mamma og pappa var flinke å skaffe oss for noen måneder siden. Har jeg dummet meg ut på samme måte? Jeg ringte SAS for å sjekke. Dessverre var de mer opptatt av mitt EuroBonus nummer og å takke meg for at jeg ventet enn å faktisk ta telefonen. 

Etter 15 minutter med «Vi er takknemlige for at du venter. Du er numme-TOOO!……. I køen.» orket jeg ikke mer og satset på at Expedia også visste dette. De tok telefonen ganske raskt så her fortjener de litt skryt. Men bare litt. Meny-stemmen fra Google Translate var like dårlig hos dem. Uansett fikk jeg bekreftet at vi faktisk hadde 8kg håndbagasje som jeg hadde trodd. Det var ikke nok til å imponere Charlotte, men hun kom seg overraskende bra gjennom pakkeprosessen. Vi hadde først planer om å pakke hennes i en koffert, men denne veide 3,5kg i deg selv. Jeg hører hun refererer til en lettere koffert som Vingle-Petter, så her er det bare å glede seg. Vi pakket nemlig i den. 

Fremme på flyplassen hentet vi ut boardingkortene. Her skulle vi tydeligvis velge seter. Jaha? På innsjekk-automaten? Dette hadde jeg ikke sett før. Ikke skjønte jeg så mye heller når jeg fikk opp 4-5 plasser spredt godt rundt i flyet. Var det alt som var igjen til oss? Har resten betalt hundrevis av kroner for å sikre seg seter? Så rare folk som reiser med SAS er…

Gjennom sikkerhetskontrollen etter x antall runder lurte vi på å ta litt lunsj på UpperCrust. Hadde vi tid til det, da? Klokka nærmet seg 1320 og flyet skulle gå 1400. Vi sjekket tavla og vi hadde fått gate 16, men det stod ingenting om verken «Go to gate» eller «Boarding. Da ble det lunsj! 

Klokka ble 1340 og vi tenkte at dette flyet kan umulig gå til tiden. Sant nok det. I Gate 16 vi skulle på stod det en haug med briter som skulle til London. Jeg spurte noen ansatte som stod til pynt der om Barcelona kom til å gå fra denne gaten også. Det trodde han ikke, vi kom nok til å få en annen gate snart. Ikke lenge etter oppdaterte tavla seg til Gate 17 for Barcelona. Jeg pekte på alle som stod i kø utenfor Gate 16 og mumlet til Charlotte «Se nå, nå skjønner alle at de står i feil kø også bryter anarkiet løs!». De reisende var overraskende kjedelige og det ble dårlig med kaos.

Vi ventet helt til 1400 (tiden for avgang) før det skjedde noe. Jeg syns jeg hørte noen hviske at noen hadde sneket seg inn i gaten. Det er jo alltid betryggende å høre før avreise. Da får vi heller tåle å vente litt, tenker jeg. Når vi først slapp inn gikk det veldig fort å boarde og jeg var glad det ikke var Ryanair som håndterte dette. Vi fant plassene våre, og siden vi hadde fått plass ved midtgangen på rad 7 og 8 satt vi likevel i nærheten av hverandre. Mente i hvert fall jeg. Det kan jo tyde på at ikke jeg tok det like tungt.

Vel fremme hadde jeg og mamma på forhånd funnet ut at metroen/T-banen nå gikk helt fra flyplassen og inn til byen. Problemet var bare hva slags billett skulle vi kjøpe? Billettmaskinene hadde en knapp med engelsk flagg, men det hjalp ikke stort når det ikke stod noen beskrivelse av billettene uansett språk. Vi gikk litt frem og tilbake og tittet på de forskjellige plakatene og ble lagt merke til av en dame som satt i en informasjonsluke rundt svingen. «Huff, syntes det så godt?» tenkte jeg. Hun var heldigvis veldig behjelpelig og vi kom oss inn for 4,5€ hver.

Hotellet var stort sett fint, selv om det alltid er litt mindre enn på bildene. Det er ikke så mye mer å si enn at heisen kunne fått seg en liten fartsøkning og de kunne heller lufte i gangene enn å bruke pengene på neonlys med romnummere. Charlotte mener forøvrig at sabattsheis i Israel er mye treigere enn denne igjen, for den skal stoppe i hver etasje og ha kaffepause. 

Dagens første reisemål var som vanlig for alle på tur med sykepleiere: Apoteket! Her drasset hun med seg gubben og ordbok og skulle ha diverse kremer som er veldig kjekt når man er på tur. Ikke spør meg hva vi kjøpte, jeg kan verken latin eller spansk. 

Vi fant til slutt La Rambla og havna. Her var det bare å være nyforlovet og ha det koselig. Restauranten vi satt oss ned på var en klassisk turistfelle midt i gågata. Der fikk vi stort sett saus med litt spaghetti under, og Charlotte fikk en halvliter Sangria. Mulig de ikke har vanlig størrelse på glass her, eller at de så vi var skandinaviske. 

Som alle andre ferier avsluttes gjerne dagen med noe som går galt. I dag var det det varme vannet på hotellet. Det var tomt. Da ble det selvfølgelig til at Charlotte tok seg en kjapp dusj, mens jeg var sleip og ventet til morgenen etter.