Nå har det seg slik at dag 6 var mer eller mindre lik dag 7 (Dominion + restaurant). På en ferie med mine foreldre har dette aldri skjedd før. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere en slik situasjon på bloggen min, men for å opprettholde den hittil skyhøye intensiteten, tror jeg rett og slett jeg samler de til én dag.
I dag hadde vi faktisk sjekket værmeldingen på forhånd. Det hender vi lærer av våre feil. Det var meldt store mengder regn om natta og på morgenen så vi bestemte at i dag ble det en rolig start med god frokost. Pappa synes tydeligvis ikke noe om rolige dager så han tok seg en tur opp i fjellet i håp om at han kom over skyene og regnet. Det virket faktisk som om planen virket etter de snappene vi fikk mens han kjørte rundt. Men det er ikke været jeg reagerer på når jeg ser disse bildene.
Mens pappa var borte la vi klar en runde Dominion som ble til 3-4 stykk når pappa til slutt kom hjem. Vi har underveis skrevet opp hvem som vinner hver runde og når siste runde var spilt var det tett mellom poengene i toppen. Stakkars mamma lå på bunnen med 19, Lise og meg fikk en delt 2. plass med 27 poeng og pappas 29 poeng sikret han seieren. Jeg er ikke sint. Jeg er bare veldig, veldig skuffet.
Denne ferien har vi for første gang dratt på samme sted og spist to ganger, og det kan virke som om det har gått litt til hodet på oss. For tredje gang dro vi til Rethymnos «Pimp my gatekjøkken» med pizza-kasteren og billig, variert mat. Tre ganger høres kanskje ikke så mye ut for lesere som er vant til charterturer og all-inclusive, men på et sted som dette fikk vi faktisk spørsmålet «Do you want the menu?» allerede etter våre to besøk. Først skjønte ikke mamma hvorfor han spurte om det: «Hvorfor ellers er man på restaurant?», men jeg minnet henne på at de har nok sett oss her før. Jeg mumlet stille for meg selv at de sikkert husker oss pga mengde driks. Stakkars folk.
For andre gang fikk Lise også spørsmålet «Why don’t you eat?». Denne gangen var hun heldig og kunne peke på pappas tallerken som også hadde mye mat liggende igjen. «We can’t win every time.» ler pappa, Lises reddende engel.
Vi avsluttet dagen med en ny jakt på crepes. Denne gangen forsikret vi oss om at de hadde det før vi satt oss. Jeg og Lise skulle dele en crepe med is og sjokolade som jeg skulle bestille. Ikke vår smarteste beslutning. Når jeg skulle bestille kom jeg brått på hvor dynket vaflene til Lise var her om dagen. «We don’t want too much chocolate. We had a waffle the other day that were just…» sa jeg mens jeg smilte og viste med hendene at jeg smørte på en hel Nutella-boks på liksom-vaflene. Han smilte ikke. Han var helt alvorlig og spurte «ice cream and chocolate, yes?» og gikk.
Plutselig forstod jeg hva jeg hadde sagt. Jeg hadde nettopp klaget på vaflene DERES. Jeg hadde sagt at vaflene deres var dynka med sjokolade og var helt uspiselige. Stakkars kelner. Ikke kunne jeg trekke det tilbake og få sagt at det var jo en annen restaurant vi var på sist og at vaflene de hadde sikkert var så fine som bare det. Hadde han bare vært norsk kunne jeg forklart. Ikke at det hadde noe å si, for det endte med at crepen (og shots, som vi får hver eneste gang) ble servert av en annen kelner. Den opprinnelige kelneren ville vel ikke tilbake til jeg som bare klaget på maten de hadde.
Nå tar vi kvelden, mens pappa ligger på senga og leser VG. Vi sovner håpefulle til høytlesning av VGs artikkel «Mekling om fredagens Gardermoen-streik på overtid».
I dag skulle vi ta det rolig. Mamma og pappa hadde nylig vært i Bali og kjøpt fersk brød. Der så de noen fine strender vi kunne prøve ut. Vi pakket med oss strand-ping-pong og våre trofaste bademadrasser. Stranda var flott med tanke på både sand og antall mennesker. Temperaturen var selvfølgelig høy og det var deilig å være der. Nå snakker jeg altså om på land. I vannet er det jo kaldt! Har du ikke fulgt med? Vi torturerte oss gjennom litt soling («tææning» eller «skilling» i følge Lise) før underholdningen for dagen dukket opp.
Der var han. Langt, blodrødt og pistrete hår som stod rett ut, et hårfeste som startet der månen sluttet, briller stjålet fra Ozzy Osbourne og en brun, spinkel og rynkete kropp iført en foran tettsittende speedo med hengerumpe bak. Ja, dette var mannen som skulle gjøre torturen lettere. Han stilte seg opp med bred beinstilling ved strandkanten hvor han begynte å svinge med armene. Dette må ha vært noen øvelser han hadde fått fra legen sin. Vi la merke til at skuldrene hans ikke tålte mer enn 90 graders vinkel, men han lot seg ikke stoppe. Hva er dette for en fyr? Vi kikket bort på de som lå ved siden av oss og de prøvde å holde maska uten hell.
Med god innlevelse ble hoftene med på svingene. Da knakk de sammen. Speedoen slang i alle retninger. Strandens vakt kom bortover for å sjekke stemningen. Han fikk øye på pasienten og prøvde å spøre han om han trente til noe. Han ga uttrykk for at armene ikke var helt gode. Hoftene fortsatte å gynge mens han hostet og snakket med vakten. Vakten skjønte at her var det bare å spille med. «You aar the superstaar!» ropte han med tommelen opp. Selvtilliten økte og svingene ble tydeligere. Vakten ga opp og gikk videre bortover stranden mens han mumlet alle de kristne navnene han hadde hørt om. «Mamma mia, Jesus Christ, Maria Magdalena….»
Når mannen omsider var ferdig med sitt daglige show/rituale var kysten klar for litt ping-pong. Jeg og Lise slo ballen frem og tilbake 3-4 ganger før håndtaket på rekkerten jeg hadde knakk. Ja, det varte jo lenge. Optimist som jeg er spilte vi en god stund til selv om det jeg slo med føltes mer ut som en tallerken. Ja, ja. Da får vi slappe litt av på bademadrassene våre. Da vi hadde lagt oss ned merket vi at magen var godt under vann. Det var da ikke slik tidligere? Midtpartiet sank mer og mer og vi skjønte at noe var galt. Begge madrassene hadde nå kun puta som holdt den oppe. Vi hadde det artig med Titanic-madrassene en liten stund til før de var helt flate og vi ble skyldt i land. Her var vi heldigere enn DiCaprio. I dag skulle visst alt bli ødelagt. Mamma smilte lurt og tenkte på vekten i håndbagasjen vi akkurat sparte inn. En god fortjeneste i dag.
Dagens strand
Litt dårlig med luft?
Og det blir mindre…
We are sinking!
Titanic-effekten
Lise og jeg har lenge hatt lyst på crepes, en pannekake-liknende sak, gjerne med sjokolade og is. Mamma og pappa hadde lyst på kuleis. Da var oppdraget å finne en restaurant med begge deler. Alternativene vi fant var crepes og sorbet eller kun kule-is. Etter en gåtur til fant vi omsider en meny utenfor en restaurant med både crepes og kule-is. Perfekt! Menyen vi fikk da vi hadde satt oss derimot, hadde ikke crepes. Hva nå? Ok, Philip tar kule-is, Lise tar en belgisk vaffel hun fant bilde av med en stripe sjokolade over. Det var dumt. Det hun fikk var to bestemor-vafler med en halv Nutella-boks under og over hver vaffel. Jeg kaller ikke det vafler med sjokolade. Dette er sjokolade med en smak av vafler. Isen var, heldigvis for meg, veldig god.
Digg is med banan og sjokolade!
Stakkars vafler…
Mens vi satt der kom restaurantens stamgjest. En gammel mann som så like skrøpelig ut som bilen han kjørte. En av servitørene gikk ut til han og tittet ned i panseret. Et eller annet var sikkert galt. Personlig hadde jeg blitt overrasket om det var en motor der i det hele tatt.
Ja, hva kan vel være galt med denne?
Dagen avsluttet med en hjemmelaget miks av kjøtt og spaghetti. Mens vi satt og spiste kom det en far og sønn inn på tomta. De skulle rense bassenget. Klokka 10 på kvelden! Vi burde vært overrasket, men det skulle bare mangle når vi betaler såpass for en villa i en skråning ved siden av motorveien. Vi er jo en eksklusiv familie.
Nå ser bassenget nytt og rent ut og det kan hende jeg våger meg uti en tur til før vi skal hjemover om et par dager, men bare kanskje.
I dag skulle jeg straffes for mitt dumme utspill i går kveld. Kl 05:30 ringte klokka og mamma dro meg ut av senga. Vi skulle kjøre pappa til Rethymno for å bli kvitt han for dagen. Når vi kom hjem igjen var det fortsatt tid til å sove en times tid. Så tidlig var det.
Neste gang klokka ringte var det 10 ganger verre enn før, men jeg kom meg opp til slutt og våknet først ordentlig etter frokost. Det var tid for vannland! Ettersom jeg syns mamma kjørte litt vel gresk i svingene tenkte jeg det var best at jeg tok rattet på vei til Water City. Jeg vet ikke hva som er verst. Sitte på en greker eller ha ansvar for de som sitter på. Her kjører de som de vil.
En ting å merke seg er at i Norge følger alle trafikkreglene. Når noen ikke følger dem blir det krasj. Her følger ingen trafikkreglene. Så når noen følger dem blir det gjerne krasj her. Du kan ikke ligge midt i kjørefeltet ditt. Da kommer jo ikke bilen bak forbi! Hvis du ser noen i bakspeilet må du kjøre på veiskulderen slik at han bare må legge seg ut littegran når han skal forbi. For det samme gjør jo de som kommer i mot! Man risikerer at det kjører 4 i bredden på en vei med ett kjørefelt i hver retning. Gjerne i en sving. Så her er det bare å holde på hatten og ligge på veiskuldra så godt det lar seg gjøre, hvis ikke kjører de forbi likevel. Legg merke til dobbel sperrelinje :)
Trygg forbikjøring
Vi kom oss helskinnet frem til byen med vannlandet. Problemet var bare at det ikke var å se noe sted. Hvordan gjemmer man et vannland midt i en by? Jo, man legger det på toppen av et fjell som alt annet her i landet! Vi så noen svært hjemmesnekra Water City-skilt som guidet oss oppover fjellet. Dette var det vi kom frem til:
Vannlandet i det fjerne
«Ja, ja, det er i hvert fall et bygg her.» tenkte vi. Og det skulle vise seg å være vannlandet. Ikke selve bygget selvfølgelig, men det var faktisk inngangen. Håpet vi. Det var ikke et basseng å se, men like håpefulle som i går kjøpte vi oss billetter og kom gjennom bygget. Tada! Der var det. Water City in all its glory!
Vi fant det!
Ved inngangen var det noen låsbare skap vi kunne legge bagen i. Det kostet €3 for en hengelås vi kunne bruke hele dagen. Hah! Det er de eneste euroene dere får fra oss i dag! De hadde et såkalt pengeløst system hvor man fikk et armbånd, liknende det man får på Liseberg for de som har vært der, men denne hadde en strekkode på seg. Tanken er at for alt man skal ha av mat, drikke, ting og tang skal man scanne strekkoden og betale når man skal gå for dagen. De kunne nesten bare latt være å sette på oss de armbåndene. Det er ikke mye å hente her, nei. Her går det i brødskiver og «pisselunka» brus hjemmefra. Der fikk de den.
De fleste av skliene skal kjøres med tuber, også kjent som «store smultringer» på fagspråket. Disse lå nede ved bassengene som skliene endte i. Tubene var i forskjellige størrelser og siden vi nå var tre pinnedyr fra det kalde nord plukket vi med oss de minste. På toppen av bakken opp mot skliene ble vi stoppet av en vakt. «You have to change.» sa han og pekte på mamma. Jeg og Lise kikket bort på henne men skjønte ikke hvordan bikinien hennes kunne være så støtende. «It’s for children.» utdypte han. Åååååååja. Tubene! Spinkle som vi er hadde vi selvfølgelig tatt med oss barnetubene.
Det nye leverpostei-designet ;)
Som på tivoli var det bare å kaste seg ut i det. Jeg pleier å være rimelig tøff i trynet når vi er på tivoli, men her var jeg ute av mitt element. Vann er ikke min greie. Det har dere vel lest. Jeg rakk heldigvis ikke å grue meg så lenge for parken var mer eller mindre tom for folk. Vi kastet oss ut i noe vi døpte om til «the battle». Tre sklier ved siden av hverandre hvor alle tre fikk kjørt samtidig. Jeg vet ikke hvem som vant. Jeg var mest fokusert på om jeg ble kastet ut med rumpa først i det iskalde vannet eller om jeg klarte å holde meg oppå tuben når den traff vannet. Tuben stod igjen. Det gjorde ikke jeg.
«The battle»
La du merke til at jeg nevnte hvor tom parken var? De som ikke var her hadde nok sjekket værmeldingen for dagen. Himmelen ble gråere og gråere og vi frøs mer og mer av det kalde vannet. Vi gikk flere ganger bort til håndklærne og tørket oss. Det er et dårlig tegn når man er på vannland. Og til slutt kom regnet. Ikke mye, men det regnet bort en del av motivasjonen. Hva nå? Vi tok på oss klærne for å holde varmen og beveget oss ned til «The main pool». Her sovnet vi alle tre i en time. Sola skinte da vi våknet og i ekte Wold-stil var det bare å gå all in de siste timene. Flaksen vår var tilbake!
Trodde vi. Klokka 17:50 skulle vi bytte til en dobbel tube for å kjøre en sklie med trommel igjen, men der stod vakta og pekte på klokka si. «We’re closing in 10.» sier han. «What?? Is it seven o’ clock?» sier mamma, sikker på at de stenger kl 19. «No, we’re closing at six». SVINDEL!! Dette skal de få kjenne på tripadvisor-siden sin! Mamma hadde nettopp skrytt av at vi slapp å stresse rundt fordi det var så lite folk her, men det skulle vi altså ha gjort. Likevel fikk vi kjørt alle skliene flere ganger og kost oss med den tiden vi fikk mens sola tittet fram. Vi kan vel ikke klage med tanke på hvordan det så ut når regnet kom.
I dag var vi dumme nok til å la pappa bestemme hva vi skulle gjøre. Han hadde lest i sin 10 år gamle «Turen går til Kreta»-bok om «øyas smukkeste strand». Det hørtes jo flott ut, tenkte vi naivt.
Før jeg og søsteren min Lise stod opp var mamma og pappa snille og dro inn til Bali og kjøpte turens første ferske brød. Til og med grovbrød. Det er det absolutt mangel på i syden. I tillegg til osten vi så vidt fikk kjøpt i går, hadde vi kokt egg og salami. Ganske nært en god, norsk frokost. Det må man jo ha på Kreta, syns jeg.
Pappas smukke strand var på sørsiden av øya og det var 1-1,5 time å kjøre dit. Veien var såklart dekket av dype kløfter og høye fjell som pappa strategisk hadde tatt med i planen. Omsider kjørte vi litt ned igjen, i og med at vi skulle på stranda, men ikke nok til å få meg og Lise i festhumør. Pappa parkerte bilen 150 meter over havet og smilte lurt. Sånn! Da rusler vi!
Hva?? Er det en strand her? Det nektet jeg å tro. Motvillig fulgte jeg etter pappa som stolt pekte ned mot noen små, små parasoller og turister i det fjerne. Dette burde jeg ha skjønt. Det var ikke annet å gjøre enn å ta med seg bademadrassene og gå nedover.
Veien til den smukke strand
De håpefulle
Pappa i sitt rette element
15-20 minutter senere stod vi på en sandstrand med store steiner uti vannet. Her var det mer eller mindre umulig å bade uten sko og jeg tror ikke noen av oss har badesko i det hele tatt. Her måtte man improvisere. Jeg tok på meg de brune turist-sandalene mine og klarte å balansere meg utover på de store steinene. Prossessen tok fortsatt 15-20 minutter. Det var ikke noe varmere i vannet selv om stranda var «smukk». Nei, ikke prøv deg. De andre badet mest via bademadrassene vi hadde drasset med ned og vi gjorde det beste ut av situasjonen. Turens baktanke var definitivt kløfter og fjell. Ikke noen smukk strand.
Tilbake på land stod 3 ganger Guffen. Vi kalte de Ole, Dole og Doffen. De hadde ikke på seg capsene sine, men de var akkurat like rampete. En av de gikk opp på ryggen til en solende turist og prøvde å nappe han litt i skinka. Turisten skvatt opp og fikk dyttet Doffen vekk. Han gikk tilbake til Ole og Dole for så å sakte tusle bortover stranda. Dette var deres område!
Ole, Dole og Doffen :)
Dette er vår plass!
Da var det vel på tide å gå opp til bilen, igjen? Du må nok ha misforstått. Dette var pappas dag. Det var jo en flott liten jungel her! Den må vi ta en nærmere titt på (tenkte pappa, ikke jeg!). Som min søster og mor trøstet jeg meg også med en kjekspakke på vei inn i skog og mark. 300 meter inn i skogen ble dette også en kløft. Bra, fatter’n. Dette får’u til. Vi snudde til slutt og pappa fikk smake sin egen medisin når vi nå skulle gå opp til bilen. Endelig! I protest gikk jeg og Lise litt foran for å vise at vi hadde «Eyes on the price». Air-condition!!
Vi tenkte dagens høydeforskjeller slukket fjelltørsten til far, men den gang ei. Dette var tydeligvis kun oppvarmingen. En av pappas drømmer er å beseire Samariakløfta, kjent som Europas lengste eller dypeste kløft. Samma for meg. I dag har jeg vært på fjellvandring, da får jeg en fridag i morgen. Når turistbyrået spurte hvor mange billetter vi skulle ha pekte vi alle på pappa og sa «One! We are going to Water City on our day off!».
Vannland. Noe så perfekt å bruke en feriedag på. Bussen skulle plukke opp pappa utenfor villaen vår ved hovedveien kl 05:30. Men etter 2-3 telefoner til busselskapet meddelte damen bak skranken at de ikke var villige til å kjøre den veien bare for Erik. Dette kunne bare bety en ting: Mamma må kjøre han til Rethymno kl 05:45. Ca 35 minutter hver vei. Dumsnill og trøtt som jeg er tilbyr jeg meg å sitte på for å holde henne med selskap. Hvor dum går det an å bli? Tydeligvis enda dummere. De brune turist-sandalene mine smitter av og beina mine er helt svarte. Nå skal jeg spille Dominion med føttene i en balje med såpevann. God natt.
Dagen begynte brått med at mamma fant en fjærløs skapning liggende under solsenga mi. «Hva er det her for noe!? Er det en frosk??» Det var nok en bitteliten, nyklekket fugl. Men hvor kom den fra? Det var ikke noe eggeskall å se, så vi begynte å lete etter et reir. Vi fant det til slutt på takrenna til huset, og det har vært en del små fugler ved bassenget.
Pappa gjorde det eneste rette i 2016 og søkte det opp på kvinneguiden. De har snart spurt hverandre om alt det går an å spørre om, så der er sannsynligheten for treff bedre enn Google. Fuglungen klarer ikke seg selv utenfor redet når de ikke har fått fjær enda. Da var det avgjort. Vi må få den opp i redet igjen!
Vi fant frem den 5 meter lange hoven til bassenget og festet på noe som ser ut som en tennisrekkert. Mamma tok ansvar og fikk dyttet den opp på hoven med litt vått papir. Den virket fornøyd med litt kaldt papir på kroppen også. Jeg løftet hoven opp mot redet og vi fikk plassert den rett ved. Når vi snudde hoven for å slippe den ned klamret han seg fast i hoven. Vi fikk heldigvis ristet den løs og oppdraget var utført! Stolte løp vi inn og gjemte oss og det virker nå som det er aktivitet i reiret igjen.
Mamma kjøler han ned
Opp i hoven med seg!
Ikke mist han, nå!
Oppdrag utført!
Denne dagen skulle vi til Rethymno, kanskje mest for å finne et supermarked siden det vi hadde av mat var spist opp. Stranda langs denne byen var såpass lekker at selv jeg endte opp med å bade. Jeg tror faktisk ikke det tok mer enn 15 minutter fra tottene var nedi til resten av kroppen var i havet. Det kan være ny pers ved vanntemperatur under 30. Etterpå la jeg meg i langbuksene mine og tørket. Deilig.
Etter bading blir man jo som regel sulten, men siden vi skulle på supermarked og kjøpe kjøtt osv, tenkte vi at en is i mellomtiden må være perfekt. En kule-is! På vei bortover gatene hadde den første boden pinne-is. Ja, ja, det funker! De hadde ganske bra utvalg så vi koste oss med Mars og Ben & Jerry’s. Når isen var spist opp og vi gikk 5 meter til fant vi en isbar som solgte kule-is. Jeg skulle ønske jeg tok bilde av skuffelsen i fjeset til pappa. Det var nesten så han kosta på seg 10kr til en is til. Men bare nesten.
Under turen rundt i Rethymno ble vi så sulte at vi utsatte supermarkedet selv om det var hele poenget med turen. Ikke overraskende endte vi opp på noe som liknet en kebabsjappe som hadde vært med på Sigurd Sollien’s TV-program «Oppgrader». Heldigvis hadde de vunnet. Jeg skulle først ha meg en spaghetti bolognese, men etter Lise fikk øye på steinovnen ble det raskt en pizza i stedet. Og det var positivt for mer enn smaksløkene. Pizzabakeren lekte med deigen som pusen hjemme leker med byttet sitt. Eller som mamma hopper med kupongen sin når hun vinner 20kr på Extra-trekningen.
[huge_it_video_player id=»2″]
Før vi fikk maten synes mamma som vanlig at det var kaldt og ba betjeningen slå av vifta som stod og blåste på oss. «Vi er ikke i syden for å fryse!» Jeg holder med henne i det. Lise er alltid mett halvveis under middagen og gikk denne gang for katte-takktikken på matskålen for at det skal se mindre ut. For de som ikke har en nabo med katt betyr dette å grave et hull i midten av skålen, for da er det «tomt». «Why you don’t eat?» spør kelneren. «I have!!» svarer Lise, svett i pannen. Planen feilet. Etter veldig god og variert mat, gratis dessert med to typer meloner og en urørt, mystisk flaske med noe som luktet white spirit, tømte mamma det som var igjen i lommeboka. Hun snudde bokstavelig talt lommeboka og ristet ut den siste centen. Jeg tror det var en hel euro til sammen.
SUPERMARKED! Klokken viste 20:49. Ai, ai, ai. Håpefulle som vi er rushet vi til et supermarked mellom alle «Rent a car!»-bedriftene. Det er flere enn du skulle tro. Selv om klokken viste 20:54 ruslet vi pent rundt og vurderte hvilke produkter vi trengte til dagen etter. I det mamma strekker ut armen for å ta ned en pakke ost fra hyllen kommer det en mann og ruller ned gardina foran henne. Dette er ikke tull. Det virket ikke som han enset at det var noen som stod der og han var VELDIG klar for å dra hjem. Vi rullet pent opp gardina igjen og rappet med oss osten likevel. #YOLO
Deretter bar det naturligvis til kassen som var snille nok til å la oss betale og komme ut av butikken. Da vi hadde lempet inn varene i bilen skulle jeg gå opp med vogna igjen for å få igjen de 50 cent vi hadde lagt på vogna. Vi må jo ha noe til driksen i morgen. I morgen blir det tydeligvis dårlig med driks for nå var det stengt. Jeg klødde meg litt i hodet og slo armene ut til en tilfeldig forbipasserende og lot vogna stå igjen på utsiden av døra.
Litt situasjonskomikk: Det kom noen og skulle parkere ved siden av oss mens vi satt i bilen. De prøvde både med nesa inn først, rygge inn og med en av de som guidet bak bilen. Fem minutter senere rusler de sammen opp, glade og fornøyde med parkeringen, men dette var like forgjeves som å følge en snarvei utpekt av pappa. Burde vi sagt i fra? Nei, vi klapper heller oss selv på skulderen for at vi fikk rappet med oss en ost i siste liten.
Før vi kryper under dyna avsluttes gjerne kvelden med en runde Dominion. Et nerdete kortspill som familien har fått dilla på. Sorry Charlotte. Kortene veier til sammen 1,5kg og er selvfølgelig prioritert foran solkrem, aftersun, 10 ekstra t-skjorter, 15 underbukser og et ekstra par sko. På toppen av dette fikk vi den så vidt gjennom sikkerhetskontrollen også. For å spare plass og kilo hadde vi pakket den inn i en eske tilhørende pappas insulin-sprøyter. En sikker vinner om man ønsker å bli stoppet i kontroll. Lise måtte da narko- og bombesjekkes før vår kjære Dominion fikk lov til å bli med oss på ferie.
Klokka halv 5 i dag tidlig, eller i natt som jeg liker å kalle det, krøp jeg ut fra dyna og sa ha det til en nyforlovet Charlotte. Mamma, pappa og Lise stod på utsiden og skulle plukke opp meg før vi dro til Gardermoen. Fremme på parkeringsplassen måtte vi pakke om litt. Som du kanskje husker var den nye kvoten 5 kg i håndbagasje. Min bag måtte byttes ut med noe som ser ut som et trekk til en sovepose. Pappa ble litt flau av synet, men jeg minnet han på at han er medskyldig.
Mamma er skeptisk til bagen
Endte opp med denne
Vakkert, ikke sant?
Flyet i seg selv var overraskende lite gult i forhold til Ryanair og det gjorde egentlig ikke så mye. I tillegg snakket både kapteinen og betjeningen norsk! Det har jeg aldri hørt før og det var ganske deilig. Ikke fordi vi skulle ha noe, vi hadde selvfølgelig med oss brødskiver og brus i 5-kilos-bagene, men fordi det føltes litt mer ålreit.
Siden vi skal bo midt mellom to byer langs en motorvei må vi leie bil. Kjenner jeg pappa rett skal vi nok bruke denne til å komme til noen fjell og kløfter vi kan gå i. Han spurte før ferien om jeg kunne ta med joggesko. Jeg har ikke tatt de med. På flyplassen i Kreta skulle noen fra utleieselskapet møte oss med lapp og hele pakka. Der var det ingen å se. Ja, ja, tenkte vi og rusla ned i gata hvor de holdt til. Vi var litt usikre på om selskapet eksisterte, men vi så omsider et skilt og kunne puste lettet ut. Her var det et flott venterom med ødelagte stoler, et bord det ikke var tatt av bruksanvisningen på og det var tydelig at de hadde brukt mye penger på boden de tilbragte hele arbeidsdagen sin i. Bilen vi fikk var ikke så liten som jeg fryktet, men motoren er antageligvis den billigste man kan installere. Den skal leveres igjen med like mye i tanken som når vi fikk den. Tom.
Villaen ved motorveien var dagens høydepunkt. I korte trekk har den privat basseng, terrasse med tak, TV fra 1800-tallet, aircondition, spiraltrapp, søppelkasse rappet fra den lokale is-kiosken, hems og kjeller med soverom og litt kaldere temperatur. Her har vi overgått oss selv. Vaskedama var akkurat ferdig da vi kom og sa at hun kom til å vaske en gang til mens vi var her. «Vil dere at jeg skal ta det på mandag, eller i dag?» spurte hun. Vi tittet på hverandre og forsikret oss om at hun nettopp sa hun var ferdig med å vaske da vi kom. «Eh.. Mandag er fint» sa vi. Det bør også nevnes at vi betalte for villaen til henne (i cash) fordi hun sa at det hadde huseieren hadde bedt henne om. Personlig tror jeg hun tjente godt på dagens vask.
Privat basseng :)
Terrasse
Hvor er Pusheen?
Kveldens utflukt/matjakt gikk til Bali (kyllinggryte!!) og det er en veldig forvirrende by. Det var stort sett en trang, snirklete vei med en del hus rundt. Nå var ikke ideen med bil like god, men vi fikk snudd på en strand til slutt og parkert litt opp i gata. Vi måtte finne en restaurant som tok Visa, siden vi allerede hadde gitt bort alle kontakter til vaskedama. Vi endte opp på en terrasse som var ganske ålreit (i pris). De hadde en katt (som gikk rundt der, ikke på menyen), så da var jeg fornøyd og dagens var noe de kalte «Piglet on the spit». Som vanlig synes pappa det hørtes spennende ut og gikk for den mens jeg gikk for det vanlige (spaghetti bolognese for evt nye lesere). Piglet burde jeg også gått for. Det smakte ribbe, og det var en hel haug med mat! Siden det var dagens tror jeg dessverre ikke jeg kan få det senere om vi skulle ende opp der igjen. Det skal for så vidt godt la seg gjøre ettersom familiens regler lyder
Vi skal ikke dra til samme land to ganger innen 15 år, med unntak av London, India og Svinesund.
Etter spaghetti og ribbe ba pappa om regningen. Da kom han med kake. «Ja, vel?» tenkte vi og gomlet det i oss. Lise fikk på følelsen at dette var noe bestemoren i familien hadde bakt og sendt med sønnen og sagt «Se her har dere noe dere kan gi til gjestene deres, vettu!». Det smakte litt sånn også. For å toppe kvelden fikk vi regningen og jeg måtte minne pappa på at «Vi håper fortsatt de tar kort her, eller?». Heldigvis er det ikke enda et avsnitt på dagens innlegg og vi fikk betalt.
«Vi skal jo tross alt være borte i 8 dager..» ~ Philip dagen før avreise
Det er dagen før avreise og pakkingen har akkurat begynt. Det vil si, jeg er allerede ferdig. For etter et par t-skjorter og en shorts har jeg allerede nådd maks håndbagasje på 5 kg. Og hvis du tror dette er ved siden av hovedbagasjen vil jeg ønske deg velkommen til bloggen. Du må være ny her.
Etter mange års erfaring med Rygge-flyktende Ryanair har mine foreldre satt standarden for bagasje. Kun håndbagasje. Ingen unntak! Dessverre har vi i år bestilt via Star Tour, som har litt andre vektkrav. Halvparten! Dette var selvfølgelig ikke noe vits å sjekke ut før i dag.
For å sette stemningen; Her er meg som balanserer «kofferten» oppå en liten kjøkkenvekt. Jeg vet fortsatt ikke hva bagasjen min veier.
Dag 11 startet også rundt klokka 10:00. I dag bar det på ny strand-og-deretter-by-tur. Eller skal vi si strand-og-deretter-land-tur? Reisemålet i dag var nemlig San Marino, et bitte lite sted som har klart å slippe unna med å være et eget land selv om det ligger omringet av en stor mengde Italia. Byen og landet består stort sett av et fjell med en borg på toppen og det pirrer historikersansen til pappa. På grunn av kø rakk vi dessverre kun San Marino. Kirken i går ble litt for stressende og vi har lært av egne feil. I alle fall for nå.
Etter mye sikk-sakk kjøring oppover fjellet, som mamma påstår heter «hårnålsvinger» for de mer erfarne, kom vi opp til en snodig rundkjøring. Rundkjøringer er ikke det mest spennende i San Marino, men her var svingene såpass krappe at de som skal ned ikke klarer svingen uten å kjøre en runde i rundkjøringen. Det så ganske pussig ut :)
Vi gikk oppover de bratte gatene i byen med samme stigning som opp til Reodor i Flåklypa og tittet i butikker som solgte smykker, lys, vesker og maskingevær. Utover dagen så vi noen som gikk i gamle klær og trallet og sang nedover gata. «Det var da litt pussig..» tenkte vi før vi hørte et kjempesmell som kom nedenfra. Der stod det noen med løskrutt og store gevær. «Her skjer det mye rart..» rakk vi igjen å tenke før trommeslagene startet enda lenger ned i gata. Og trompeter. Vi gikk nedover og fikk se en rekke med folk kledd som i Titanic og Pirates of the Caribbean. Dette må være presidenten og familien hans! Og det kunne det faktisk vært så mye merkelig vi så resten av dagen.
Med alle disse rare menneskene tenkte vi at her må det vel være en forestilling som skal være på kvelden. Vi hadde tidligere gått forbi et litt større område med en gressplen hvor det virket som det skulle skje noe. Rundt klokka 18 så vi en gjeng stå der og late som de skjøt med pil og bue. Dette kan umulig være forestillingen vi så for oss? Mamma fikk øye på en plakat der det stod at forestillingen ikke var før 3. september, og det er egentlig bra. De trengte faktisk å øve et par måneder til slik som de surret.
Grunnen til oldtidstemaet viste seg at stort sett hele sommeren leker San Marino «Farmen» som går på TV 2. Alle går kledd i gamle klær, lager gamle ting og har det festlig. Det var veldig koselig når vi først fant vår plass på Farmen-torget. Vi fant en som laget keramikkvaser, noen som friterte epleskiver, en som laget mynter og noen som utfordret oss til puslespill. Vi likte stedet best på grunn av at de ikke var ute etter penger, men heller gjorde det for moro skyld (les: helt sikkert ansatt av staten).
Klesbutikk i ekte Farmen-stil ;)
Enda en trommegarde
En keramikkmann
Denne karen lager mynter med slegge!
Før reisen gikk til det siste hotellet vi skal bo på satt vi oss ned på en koselig russisk restaurant. Vi skjønte ikke en dritt av menyen, men heldigvis var den oversatt via Google Translate til både fransk, finsk, svensk og engelsk. Det var ikke stort å trekke denne restauranten for annet enn de tørre skalkene som gikk fra bord til bord. Her var det store mengder god mat til Wold-priser og veldig fint lokale.
«3 stjerner»
En drøy times tid utenfor San Marino lå hotellet vi skulle bo på siste natta. Dere forstår selvfølgelig av overskriften at hotellet har 3 stjerner, men at disse mest sannsynlig er anskaffet via Ebay eller AliBaba.com. Mamma og pappa hadde truffet blink med et firemanns-rom til den uslålige prisen 568kr inkludert frokost, så her var det bare å spenne på seg setebeltet.
GPS er stort sett veldig praktisk, men noen ganger kan den lede deg litt ut på jordet for å spare 10 sekunder. De 10 sekundene og vel så det bruker du på å kjøre sakte og spørre deg selv «Kan dette være riktig vei, da?». Men joda, vi kom inn i en by til slutt etter mye kjøring gjennom åkere og vel så det. «Her var det jo skikkelig koselig!» sier pappa når vi kommer inn til byen. «Hehe, byen ja..» tenkte jeg, optimistisk som alltid. (Byen var faktisk veldig koselig, men det var ganske sent da vi kom og vi fikk dessverre ikke gått og tittet rundt her.) En runde rundt et par kvartaler på grunn av enveiskjørte gater og vi stod på parkeringsplassen til hotellet. Det føles litt generøst å kalle det parkeringsplassen til hotellet grunnet mangel på både asfalt og oppmerking, men det stod nå biler der. Vi tar med oss kofferter og rusler inn til resepsjonen.
Bak oss kommer det fykende inn en fyr. Dette er hotelleieren. Eller er egentlig det? Han hadde halvlangt, bølgete, svart hår, noen tatoveringer her og der og et skikkelig musikerutseende generelt. Han pratet like fort som en fremførende ungdomsskoleelev og virket ca like stresset. Vanligvis er det de bak disken som jatter med (dette kan jeg av min lange erfaring med tomprat og kunder), men denne gangen snakket han såpass kontinuerlig og stresset at vi ble den jattende part. «Ah, Erik, yes!» sa han etterhvert som om han hadde flere gjester i den boka han bladde i. Han skrev ned WiFi-koden på en Post-it og forklarte nøye hva hver bokstav var, mens kose- eller tompraten fortsatte mellom bokstavene. «If there’s anything else you just ask me. So! Is there anything else you need?» avsluttet han med. Enn så glad jeg er i WiFi etter all nettjakten denne turen følte jeg likevel behovet for å spørre «Um.. The key?». Heldigvis forstod han behovet mitt. «OH THE KEY!!» Han trengte åpenbart å få seg litt søvn etter hva nå enn han drev med om dagen. Om ikke annet var han utrolig hyggelig og behjelpelig med alt.
Vi presset oss inn i heisen som tok maks 4 personer, og det passet fint. Altså det passet fint med antall, ikke med plass. Her snakker vi like mye plass per person som de oppgir på telt. For dere som ikke har en barndom i telt på ryggen kan jeg opplyse om at det er ganske lite. Så kom det store øyeblikket vi tidligere har festet setebeltet for. Pappa åpner døra til rommet.
Vi blir lamslått av den fantastiske køyesengen som resepsjonisten garantert hadde fått for en spillejobb eller hatt i turnébussen sin med sykehustema. Sengerammen var en knall oransjefarge. Mamma påstod det hadde stått «4 enkeltsenger» og jeg er usikker på om jeg går med på at en køyeseng teller som «2 enkeltsenger». Utenom dette kan vi vel ikke skrive sarkastisk og mobbete om noe mer før vi beveger oss til badet.
2-i-1 toalett og dusj
Her var søskenflisene til leiligheten vi hadde bodd i tidligere. Å gå på do ble en følelse av å sitte inne i et kaleidoskop («stjernekikkert» man snurrer på). Og det beste av alt: To-i-en løsning med do og dusj! Det var såpass genialt innredet at dusjen og doen stod på samme side i badet, mens rumpevaskeren hadde fått sin egen halvdel. Doen var til og med på innersiden av dusjforhenget! Nei, huff, dette ble til og med for upraktisk for meg og familien min. Men tross alt dette vil jeg bare si:
«Det er aircondition her!!» ~ Philip 2015
Tårn
Dagen etter (vi har nå beveget oss over til siste dag: nr 12) var resepsjonistmusikeren like stressa og hyggelig. «You’ve had breakfast, yes? Yes? That’s good, very good!» Vi kjørte avgårde relativt tidlig denne dagen også. Jeg vil tippe vi var i bilen rundt 11:00 og flyet gikk 18:00. Som vanlig måtte vi oppleve noe på de litt for få (i noens øyne) timene før flyet gikk. Nå var det Bologna som var det kjappe reisemålet.
Bologna inneholder stort sett trange gater og grunnen til vi dro: De to skjeve tårna! Historien er, etter hva jeg har fått med meg, at to familier konkurrerte om å bygge det høyeste tårnet. Vinneren raste sammen fordi det var altfor skjevt og det ble «kåret» er nå en ny, skjev vinner. Dette tårnet går det an å gå opp i og det skulle vi! 500 trappetrinn. 500! Eller er det egentlig det? Nerder som vi er tok jeg og mamma på oss oppdraget å dobbeltsjekke det for dem. 495, 496, 497, 498……. 498!?!? Dårlig reklame! Jeg syns vi skulle ha fått igjen 0.4% av penga. Det var 500 vi kom for. På toppen kunne man det som var igjen av tårnet ved siden av og en hel haug av oransje tak. Ganske morsomt syn tross de 500, jeg mener 498 trappetrinnene vi gikk opp.
Ikke helt rette..?
Orange, orange everywhere!
Tårnet som tidligere var høyest
498 trappetrinn :(
Men så tittet pappa på klokka. *dun-dun-dunnnnnnn* Jeg husker faktisk ikke hva klokka var, men vi regnet ut at vi var ved flyplassen 16:30 (repetisjon: 1,5 time før flyet gikk) dersom det ikke var noe kø. Vi telefon-GPSet oss tilbake til bilen, fikk rutet bil-GPSen til flyplassen og pappa kjørte sånn ca lovlig til vi stod på flyplassen. 16:30. Perfekt! Mamma og pappas diskusjon om hvilken vei vi burde ta for å unngå kø var ikke forgjeves. Det var heldigvis sjekking av hotell i nærheten og en annen flybillett til pappa dersom han måtte parkere bilen mens vi tok flyet hjem. Vi klarte det! Tid for McDonalds! For andre gang. Du må ikke tro den i Bologna holdt for oss. Når Wold rekker et fly skal det feires skikkelig!
Så sånn er det her i familien! Avslutter denne gangens ferieblogg med vår egen variant av «Hvor er Willy?»: «Hvor er Philip?»
Tittelen lyver litt. Vi var kun i Venezia dag 10, for dag 9 gikk stort sett med til å komme seg etter det harde tivoli-livet. Dag 10 derimot, var vi tidlig oppe og klare for Venezia. Mest ivrig var pappa, for han har analysert i minst et døgn hvordan vi skal få tid til å se den berømte Markuskirken etter en strandtur. Han og mamma har allerede sett den to ganger, men alle gode ting er jo som kjent tre.
Vi klarte faktisk å dra til den avtalte tiden 10:00 (les: 10:15) og kjørte i vei mot en strand i nærheten av Venezia. Vi var såpass lure at vi satte kursen mot en strand som var litt bortenfor Venezia fremfor å ta noe på veien, det ville vært litt for praktisk. Men sant skal sies, stranda var upåklagelig. Få mennesker, varmt vann, morsomme bølger og fin sand.
Fin sand og varmt vann :)
Men nå var klokka blitt 14:30 og tiden frem til 17:00, Markuskirkens stengetid, var dyrebar! GPS-en viste 1 time og 24 minutter til Venezia. Dette virket usannsynlig, men klarte å skape nok panikk for pappa. Heldigvis viste dette seg å være feil grunnet litt feiltasting på GPS-en og vi ankom Venezia rundt 15:30. Vel fremme fikk vi parkert på toppen av et 10-etasjers parkeringshus og ruslet inn blandt kanalene. (Jeg tror Lise ble litt skuffet over at de ikke hadde TLC-kanalen. «PLING!» som mamma ville sagt etter et dårlig ordspill. Beklager den tørre humoren, det må være varmen.)
Utsikt fra P-hus-taket
Blandt høye, falleferdige, men koselige hus, kanaler og gondoler rotet vi oss bort en god del før vi i det hele tatt fant noe tegn til fremgang.
Ingen leser kart som disse to!
Omsider stod vi på broa Rialto som var litt kamuflert av mye restaureringsarbeid og kom oss derfra videre via skilt til Markuskirken. 16:55 stod vi på Markusplassen og stilte oss i en relativt liten kø utenfor kirken. Da vi kom fram til inngangen 16:58 spurte pappa når de stengte for besøkende å komme inn. «In 2 minutes.» svarte italieneren. «So how long can we stay inside?» spør pappa og regner med vi får gå litt der inne når vi først har kommet inn. «Well, now it’s about… 1 minute and 56 seconds.» Okei! Her var det bare å bruke øya godt og raskt. Lise slang på seg pappas shorts og vi fikk komme inn. Og du må ikke tro shortsen var for å dekke knærne. Nei, nei. Lise hadde ikke dekket skuldrene! Et bein over hver skulder og Lise var good to go. Heldigvis, for pappa spesielt, overdrev vakta litt og vi var nok ikke ute før rundt 17:10. Sløvt vakthold spør du meg, men da er vel ikke alle italienere like sure.
Litt av Markuskirken (med diverse restaurering som vanlig)
Noen andre hyggelige italienerne fant vi på en restaurant i en sidegate. Her lekte de tyrefekter med forbipasserende og fjollet med hverandre og kundene sine. Det ble pizza, vårt standardvalg, og det var jeg egentlig ganske fornøyd med. Vi har vært heldige denne turen og sluppet unna forrige feries opplevelse med Dr. Oetker. Som dessert kjøpte vi en deilig kuleis med eplesmak som anbefalt av Charlotte, og det vil jeg anbefale videre samt mango-isen her nede. De er best!
Gondoler med trekkspill og sang av full hals
Til slutt måtte pappa selvfølgelig slå an en prat med paret bak oss som vi overhørte sa til kelneren at de var norske, men ikke snakket norsk. Dette måtte han til bunns i. De rundet en vinflaske til 75 euro på et par sekunder og vi skjønte de var i en litt annen prisklasse enn vår Ryanair-preget klasse. Det fikk ikke pappa med seg og da de fortalte at de kjørte fra Oslo til hjemlandet sitt, Romania via Italia spurte pappa premiespørsmålet: «Aaaah, with trailer?» Nei pappa, jeg tror de her har råd til å dra til Italia uten å ta det på trailer-ruta si. Det var kleint.
Litt sånn jeg følte meg under trailer-kommentaren. (Dessverre så vi mange bilder ble tatt med stakkarer oppstilt som dette..)
Før vi starter på Gardaland må jeg nesten skrive et par ord om Santana-konserten vi var på kvelden dag 6. Pappa hadde fått øynene opp for denne konserten noen dager i forveien og forberedt både seg selv og meg på noen sløve bluesrytmer med en latino-vri. Nei da, denne karen hadde ikke gått over til noen sløve rytmer i sine eldre dager. Her var det samba og latino så vi følte vi stod midt i en festival i Rio med tusenvis av dansende fans. Jeg er ingen ekspert på samba, men det var proffe saker og det var ikke preg av gamlehjem fra scenen på noen måte. Utenom den grå barten hans. Det er vel ikke mer å si enn «Arrrrrrrrrrrrrrr-ippaaaa» eller hva de nå pleier å rope ;)
Santana i gang med «Tequila!!»
Ca 14.000 tilskuere
Dag 7 og 8 er de dagene i ferien jeg har ventet på. Tivoli! Gardaland! Det er lov å være litt barnslig når det gjelder tivoli og det er jeg. Men nå som jeg snart har passert 23 har hva som prioriteres blitt litt annerledes. Også for familien min. Nå vet vi for eksempel at porten på venstre siden åpner 2 sekunder før den høyre og at de fleste står på høyresiden fordi der er det et tre som gir skygge. Dette gir oss store fordeler, i våre øyne, slik at vi kan løpe til den mest attraktive berg og dalbanen før de store mengdene ankommer den.
I år er dette Oblivion: The Black Hole. En såkalt «dive-coaster» som ikke kjører ned det 90-graders stupet før den har stoppet på kanten og lar deg se ned i The Black Hole. Rundt hullet kunne man se diverse byggverk som ble dratt ned, samt en veldig stilig bil som akkurat ikke slipper unna.
Video av droppet!
Etter Oblivion bar det til Raptor som åpner klokka 11. Da står det en gjeng der hvor parken er avgrenset og venter. Når klokka slår 11 fjerner de blokkaden og gjengen løper mot inngangen. Jeg skal la dere gjette om vi løp også. Jeg kan gi dere et hint: Vi var svette på toppen.
Dette hintet er faktisk et helt elendig hint, tro det eller ei, for i Gardaland i 40+ grader er man svett uansett! Jeg ble minnet på en episode av noe med Hellstrøm hvor han sier, monotont som alltid, «Du kan ikke grille burger på rist, det skal steke i sitt eget fett.». Det var akkurat slik jeg følte meg mens sola var oppe. Solkremen føltes som marinade og jeg er burgeren. Heldigvis solgte de drikkevarer i noen av køene. I tillegg hadde de M&M hengende på disken. Ja, M&M som i sjokolade! Vi kalte det kakao med peanøtter for det kan umulig ha hatt noen konsistens igjen i det hele tatt.
Vi lærte av egne feil den første dagen og tok med oss frossent vann på flasker slik at vi hadde kaldt vann utover. Dette hjalp mer enn forventet. Vi så også noen av de ansatte som hadde slike flasker og noen det var litt mer synd på. De typiske «jeg har fått meg sommerjobb her, jeg»-ansatte. Disse er å finne ved kø-inngangen ute i den stekende sola fullt påkledd i diverse antrekk. Alt fra pirater til kosedyr. De smiler (nesten) naturlig og sier «Hello!» til alle som kommer inn i køen. Noe så dødelig. Jeg håper de får kjøre noen vannattraksjoner selv i pausene.
Fuga da Atlantide
Litt mer enn forventet?
Merkelig nok var det lenger kø på Oblivion enn på vannattraksjonene. Det la vi selvfølgelig raskt merke til og gikk mot tømmerrenna. Noen liker det heftige, i denne varmen liker vi det kalde. Vi så noen som ble bløte og noen som var relativt tørre når de kom ut. I denne varmen håpet vi på å ha hellet med oss og bli litt våte slik at vi slapp lidelsen for en liten stund. Og det ordna seg. Etter den siste bakken tenkte vi automatisk «Ja, dette gikk jo greit?» slik man vanligvis gjør når man ikke blir så våt. Men så kom det. En kjempesøyle med vann som blåste i perfekt retning – på oss! Det var som å få et basseng i hodet i 2 sekunder. Det hjalp hvert fall på varmen!
Nevnte jeg at det er lov å være barnslig på tivoli? Det har mamma fått med seg også. Den siste timen kjørte vi en berg og dalbane kalt Mammut. Den passer for middels store barn, eller som vi sier på fagspråket, over 1,30 eller 1,10 med voksen. Denne timen var da det var mest stemning, i alle fall for oss. Vi hoiet og klappet mens mamma skrek «Tuuut-tuuuuut!!» i hver bakke. De ble vel drit lei oss hele gjengen, men vi hadde det gøy!
Noen bilder for stemningens skyld:
Klassisk «Klar for tivoli»-bilde ;)
Oblivion med 90 graders stup! :D
Oblivion’s Point of no return
Magic House, den store skrekken for mammas hode.
Ramses: Skyt på lys med en laserpistol! Pappa vant hver gang…… :(
Istid 4D – Kortfilm med Scrat
(Trykk på bilder for å se dem større)
Til slutt vil jeg legge til et tips som ikke kom med på dag 6:
Legg deg med vått hår
Terningkast: 3
Fungerer utmerket på kvelden, ikke like godt morgenen etter.
