fjell – PhiWo

Er det noe vi i Norge er stolt over så er det skogens konge. Elgen. Det majestetiske dyret som tar livet av en haug bilister hvert år. Det er i alle fall slik jeg ser det for meg. I Sverige har jeg nå fått erfare at det er noe av det samme, men ikke angående elgen. Her i Sälen er det et annet dyr som ruler dem alle. Dalahesten.

I påsken er vi som vanlig på tur på fjellet. Vanligvis drar vi til Idre Fjäll, men siden vi ikke fikk ut fingeren tidlig nok måtte vi utvide hytte-søket i år. Hver gang vi har snakket med bekjente om at vi pleier å dra til Idre i påska er det ingen som har hørt om det. Aldri. Men alle har hørt om Sälen! Okei, da får det kanskje bli Sälen i år da. Der var det i alle fall noen hytter å få tak i. Charlotte, som forøvrig ikke kunne være med, var strålende fornøyd med forslaget om Sälen. Det betyr at hun fortsatt kun har gått glipp av én Idre-tur!

Jeg startet dagen halv 12 og krøp ut i dusjen etter jeg så en time gammel snap fra mamma og Lise som var på vei. Jeg rakk såvidt å få på en t-skjorte før de gjorde inntog i stua, men vi dro like etterpå. Det vil si, etter all godisen var bært ned i bilen. I og med jeg bor i Oslo, og at vi i år skulle til Sälen ble bilturen bare litt over tre timer lang for min del. Det var en gladnyhet.

Et stykke før Sälen sentrum, i den grad ting kalles sentrum på denne breddegraden, kom vi til de fire skianleggene på rekke og rad. Vi kjørte bort til hver og en for å gjøre oss klare for morgendagen. Lindvallen er i følge venner og bekjente det største anlegget her, så vi bestemte oss for å starte der første dagen og ta resten som det kommer. 15 minutter forbi anleggene fant vi hytta inni skogen. Mamma gikk rett bort til nabohytta for å titte inn i vinduet. «Det er jo ingen der, må jo titte litt. Man kunne visst leie den også hvis man er mange.» sa hun og lusket rundt i buskene rundt nabohytta. En times tid senere dukket det selvfølgelig opp en bil og hentet noen folk som bodde i hytta likevel.

Inn i vår egen hytte fikk vi først en stemning av klassisk trehytte. Hytta likna litt på «Hytta», som da er hytta. Altså hytta vår. På Torsnes. Innen vi var ferdig med rundturen hørte vi gjentatte ganger en høyfrekvent, fæl lyd som kom fra den ene kroken. I kroken hang det en «Ultrasonic pestrepeller», altså en pestfrastøtende enhet. Kanskje det var mot mus? En ting er sikkert. Det var i hvert fall ikke mot dalahester.

I hver eneste vinduskarm stod det minst én dalahest. I en av karmene stod det ti. TI! Og ikke nok med alle de fysiske hestene, men de var på alt interiøret også. Blomsterpotter, bilder, broderier, grytekluter, kjøleskapsmagneter, putetrekk, med mer. I tillegg har stua 14 potteplanter i plast som passer godt til dalahest-stilen.

På den lyse siden var det bra med fasiliteter på hytta. Både peis, komfyr og badstu. Badstua var plassert bak dusjen og hadde plass til maks 2 personer i bredden, på en god dag. Jeg er usikker på hvor mange det går i høyden. Rett på utsiden var dusjen med det som toppet alle de andre fasilitetene på hytta. Håndkle-gardiner.

Litt diverse stemningsbilder fra hytta :)

I dag var vi dumme nok til å la pappa bestemme hva vi skulle gjøre. Han hadde lest i sin 10 år gamle «Turen går til Kreta»-bok om «øyas smukkeste strand». Det hørtes jo flott ut, tenkte vi naivt.

Før jeg og søsteren min Lise stod opp var mamma og pappa snille og dro inn til Bali og kjøpte turens første ferske brød. Til og med grovbrød. Det er det absolutt mangel på i syden. I tillegg til osten vi så vidt fikk kjøpt i går, hadde vi kokt egg og salami. Ganske nært en god, norsk frokost. Det må man jo ha på Kreta, syns jeg.

Pappas smukke strand var på sørsiden av øya og det var 1-1,5 time å kjøre dit. Veien var såklart dekket av dype kløfter og høye fjell som pappa strategisk hadde tatt med i planen. Omsider kjørte vi litt ned igjen, i og med at vi skulle på stranda, men ikke nok til å få meg og Lise i festhumør. Pappa parkerte bilen 150 meter over havet og smilte lurt. Sånn! Da rusler vi!

Hva?? Er det en strand her? Det nektet jeg å tro. Motvillig fulgte jeg etter pappa som stolt pekte ned mot noen små, små parasoller og turister i det fjerne. Dette burde jeg ha skjønt. Det var ikke annet å gjøre enn å ta med seg bademadrassene og gå nedover.

15-20 minutter senere stod vi på en sandstrand med store steiner uti vannet. Her var det mer eller mindre umulig å bade uten sko og jeg tror ikke noen av oss har badesko i det hele tatt. Her måtte man improvisere. Jeg tok på meg de brune turist-sandalene mine og klarte å balansere meg utover på de store steinene. Prossessen tok fortsatt 15-20 minutter. Det var ikke noe varmere i vannet selv om stranda var «smukk». Nei, ikke prøv deg. De andre badet mest via bademadrassene vi hadde drasset med ned og vi gjorde det beste ut av situasjonen. Turens baktanke var definitivt kløfter og fjell. Ikke noen smukk strand.

Tilbake på land stod 3 ganger Guffen. Vi kalte de Ole, Dole og Doffen. De hadde ikke på seg capsene sine, men de var akkurat like rampete. En av de gikk opp på ryggen til en solende turist og prøvde å nappe han litt i skinka. Turisten skvatt opp og fikk dyttet Doffen vekk. Han gikk tilbake til Ole og Dole for så å sakte tusle bortover stranda. Dette var deres område!

Da var det vel på tide å gå opp til bilen, igjen? Du må nok ha misforstått. Dette var pappas dag. Det var jo en flott liten jungel her! Den må vi ta en nærmere titt på (tenkte pappa, ikke jeg!). Som min søster og mor trøstet jeg meg også med en kjekspakke på vei inn i skog og mark. 300 meter inn i skogen ble dette også en kløft. Bra, fatter’n. Dette får’u til. Vi snudde til slutt og pappa fikk smake sin egen medisin når vi nå skulle gå opp til bilen. Endelig! I protest gikk jeg og Lise litt foran for å vise at vi hadde «Eyes on the price». Air-condition!!

Vi tenkte dagens høydeforskjeller slukket fjelltørsten til far, men den gang ei. Dette var tydeligvis kun oppvarmingen. En av pappas drømmer er å beseire Samariakløfta, kjent som Europas lengste eller dypeste kløft. Samma for meg. I dag har jeg vært på fjellvandring, da får jeg en fridag i morgen. Når turistbyrået spurte hvor mange billetter vi skulle ha pekte vi alle på pappa og sa «One! We are going to Water City on our day off!».

Vannland. Noe så perfekt å bruke en feriedag på. Bussen skulle plukke opp pappa utenfor villaen vår ved hovedveien kl 05:30. Men etter 2-3 telefoner til busselskapet meddelte damen bak skranken at de ikke var villige til å kjøre den veien bare for Erik. Dette kunne bare bety en ting: Mamma må kjøre han til Rethymno kl 05:45. Ca 35 minutter hver vei. Dumsnill og trøtt som jeg er tilbyr jeg meg å sitte på for å holde henne med selskap. Hvor dum går det an å bli? Tydeligvis enda dummere. De brune turist-sandalene mine smitter av og beina mine er helt svarte. Nå skal jeg spille Dominion med føttene i en balje med såpevann. God natt.