Lille Philip har blitt voksen og drar nå på nye eventyr uten mamma og pappa. Denne gangen til Krakow! Det er slett ikke så verst, selv om jeg til tider savner grus og fjell under føttene mine. Neida, jeg skal slutte å tulle nå ;)
Denne turen er viet til mitt og min kompis Espens nye firma Blue Couch og behovet for noen dyktige app-utviklere. Siden Espen hadde en god feeling på Polen ble reisemålet Krakow hvor han hadde booket møter med tre håpefulle bedrifter. Samme for meg, egentlig. Dette er på firmaet!
Det hele startet etter skolen på torsdag 15. januar. Rettere sagt midt i skolen. Jeg rakk akkurat de to obligatoriske timene vi hadde om bacheloroppgaven og måtte nemlig gå før en forelesning på to timer som læreren beskrev som «Jeg vet mange ikke er på alle forelesninger på grunn av forskjellig kompetanse, men om det er en forelesning dere bør komme på så er det den til torsdag.» Så der fikk jeg den. Takk Espen – bra timing! Jeg kom meg så raskt jeg kunne til Espens residens i verdens navle (Skjeberg) hvor hans snille foreldre tok oss til Rygge i all hast. Grunnet en mengde snø var stresset dessverre forgjeves.
14:00, da gaten skulle stenge, var ikke flyet å se noe sted. Det eneste som underholdt oss var vitser om den sløve jobben til han som satt inne i plævven (brøytebilen?) og kjørte i sirkler rundt ute på plassen. Dette er ikke et sjokk for dere som har reist med Ryanair før, men da flyet skulle lette 14:20, var flyet fortsatt ikke å se noe sted! Jeg vet ikke hva klokka var da plævven fikk kompani, men etter en god stund var det 5-6 stykk som måket snø som om det gjaldt livet. Vi så et fly som kom ned fra skyene og akkurat da hjula berørte bakken hørte vi «Passengers for flight 1HE9198J1928EJ to Krakow, we are now boarding». Okei, tenkte jeg. Her skal vi på i fart! Heldigvis stoppet flyet så vi fikk komme på, men da jeg trodde vi endelig skulle opp i lufta stod det i ytterlige 20-30 minutter for å spraye ivei med en rød guffe som skulle fjerne all isen og snøen. Jeg tror vi dro rundt 15:40, men jeg liker å se det positive ved flyturen. Vi slapp Ryanair-fanfaren etter landing :)
Nå skal vi litt tilbake til forskjellen på business og pleasure. Vi tok taxi til hotellet. Ja, du leste riktig. Taxi! Vi hadde forøvrig aldri funnet hotellet uten en, men dette var allerede luksus i mine øyne. Jeg tror ikke Espen følte at vi satt i en limo, men da han beskrev togstasjonen ved flyplassen som «en forhøyning i asfalten» følte i hvert fall jeg det. Taxien stoppa rett foran hotellet der en kar i dress stod klar for å ta koffertene våre. Jeg tror han ble litt skuffet over min – ryggsekken jeg bruker på skolen. Her var det ingen mulighet for å vise muskler, nei.
Idyllen fortsatte når vi gikk inn i resepsjonen der vi ble møtt av ikke bare en ny garde i dress, men et Holiday Inn-skilt med fem stjerner bak. FEM! Så mange stjerner får jeg bare hvis jeg legger sammen alle stjernene fra de hotellene jeg har bodd på med familien min. Selv om jeg teller med campingplassene! Nei, her følte jeg meg hjemme blant dress og slips, og det kunne alle se når jeg kom inn med skolesekk og topplue med dusk.
Men hva er vel en ferie uten sightseeing? Rettere sagt litt mat til de sultne stakkarne. Det er ca 500 meter til gamlebyen der det meste skjer, men i full forvirring tar vi av i fullstendig feil retning, ganske nøyaktig 180 grader feil. En 5-minutters gåtur ble dermed til en forvirret 40-minutters i stedet! I etterkant har vi gjettet så godt vi kan på hvor vi har gått og vi skjønte vi var på villspor når vi fant elva rundt byen. Vi kom omsider til gamlebyen og fant en western-restaurant med en skikkelig bra burger (og fotballkamp til Espen) så kvelden endte bra tross alt.
Neste morgen klokka 7:00, kanskje 7:15, var vi oppe og fartet igjen. Espen sov rundt 7 timer mindre enn meg, men jeg skal la være å prøve og forstå hvordan den kroppen fungerer. Vårt første møte startet klokken 8:00 og naturlig nok var taxi det eneste alternativet etter gårsdagens ekspedisjon. Vi tok en runde rundt lokalet ettersom firma-navnet ikke stod på noen av skiltene og prøvde oss til slutt på en av dørene på bygget. På innsiden rakk vi bare å titte oss om i et halvt minutt før en fyr kom inn døra bak oss og spurte «Espen…? I saw two guys walking around looking for something». Stemmer det kamerat! Det virket som hellet var med oss denne dagen. Tross flotte tilbud om te og kaffe endte vi med litt høflig vann til møtet. 2 minutter etter vi hadde satt oss kom CEO av selskapet inn slepende på diverse kjeks og mer vann. Artig gjeng, de hadde til og med nesten samme humor som oss. Etterhvert.
Før de andre møtene tok vi en tur i noe som så ut til å være en britisk bolig. Det satt to mennesker der, en gammel mann og en dame som satt til pynt i vinduet med tekoppen sin. Vi konkluderte med at det sikkert var en café og heldigvis stemte det. Det andre møtet er ikke så mye å si om annet enn at de var mer klare for business og enn å forstå seg på humoren vår.
Det siste derimot må jeg nesten nevne før jeg avslutter romanen min. Vi gikk inn i noe som så ut som en gang med en rekke hybler, evt. leiligheter, av den enkle grunn at dette var det vi antok var adressen til bedriften. Espen var selvsikker nok til å ringe på i 1. etasje siden det stod 7/1 på adressen og forstod 1-tallet som etasjen. Ut kom en spinkel jente på rundt 20 med et spørrende og forvirret ansikt. Jeg tenkte «Å shit, nå tror hun vi er drapsmenn». Etter et kleint øyeblikk sier hun til all forvirring «Espen, yes? Hello! And welcome!». Jeg stod, sikker som jeg var på at vi hadde kommet feil, langt unna døra og måpte. Hva skulle jeg gjort uten denne selvsikre karen? Vi fulgte jenta inn. Hun sendte oss inn på et rom med et biljardbord og tre stoler i et hjørne. Der skulle møtet være. Skepsisen meldte sin ankomst.
Etter et overraskende positivt møte var en av sjefene veldig gira på å være tour-guide rundt i huset. Siden ikke vi hadde noe mer å gjøre i dag tok vi imot tilbudet. Det er jeg glad for. Lokalet deres så ut som et college-house fullt av 25-år gamle programmerere som hadde funnet ut at de kan tjene penger på å sitte på PC-en hele dagen. Dette trigget selvfølgelig de fleste nerdesensorene mine, men før jeg fikk spurt hvor jeg kunne sette PC-en min og bli med på LAN-partyet hadde Espen dyttet meg ut døra igjen. «Vi har tross alt et fly vi skal rekke i år.»
Så nå, fra ca 18:00, har vi campet på hotellet med hver vår laptop og skal ikke ut for mer enn litt kvelds-spaghetti-bolognese over veien. Heldigvis kan man se cafeen fra utgangen til hotellet, så jeg håper vi slipper å gå oss vill igjen :)