Er det noe vi i Norge er stolt over så er det skogens konge. Elgen. Det majestetiske dyret som tar livet av en haug bilister hvert år. Det er i alle fall slik jeg ser det for meg. I Sverige har jeg nå fått erfare at det er noe av det samme, men ikke angående elgen. Her i Sälen er det et annet dyr som ruler dem alle. Dalahesten.
I påsken er vi som vanlig på tur på fjellet. Vanligvis drar vi til Idre Fjäll, men siden vi ikke fikk ut fingeren tidlig nok måtte vi utvide hytte-søket i år. Hver gang vi har snakket med bekjente om at vi pleier å dra til Idre i påska er det ingen som har hørt om det. Aldri. Men alle har hørt om Sälen! Okei, da får det kanskje bli Sälen i år da. Der var det i alle fall noen hytter å få tak i. Charlotte, som forøvrig ikke kunne være med, var strålende fornøyd med forslaget om Sälen. Det betyr at hun fortsatt kun har gått glipp av én Idre-tur!
Jeg startet dagen halv 12 og krøp ut i dusjen etter jeg så en time gammel snap fra mamma og Lise som var på vei. Jeg rakk såvidt å få på en t-skjorte før de gjorde inntog i stua, men vi dro like etterpå. Det vil si, etter all godisen var bært ned i bilen. I og med jeg bor i Oslo, og at vi i år skulle til Sälen ble bilturen bare litt over tre timer lang for min del. Det var en gladnyhet.
Et stykke før Sälen sentrum, i den grad ting kalles sentrum på denne breddegraden, kom vi til de fire skianleggene på rekke og rad. Vi kjørte bort til hver og en for å gjøre oss klare for morgendagen. Lindvallen er i følge venner og bekjente det største anlegget her, så vi bestemte oss for å starte der første dagen og ta resten som det kommer. 15 minutter forbi anleggene fant vi hytta inni skogen. Mamma gikk rett bort til nabohytta for å titte inn i vinduet. «Det er jo ingen der, må jo titte litt. Man kunne visst leie den også hvis man er mange.» sa hun og lusket rundt i buskene rundt nabohytta. En times tid senere dukket det selvfølgelig opp en bil og hentet noen folk som bodde i hytta likevel.
Inn i vår egen hytte fikk vi først en stemning av klassisk trehytte. Hytta likna litt på «Hytta», som da er hytta. Altså hytta vår. På Torsnes. Innen vi var ferdig med rundturen hørte vi gjentatte ganger en høyfrekvent, fæl lyd som kom fra den ene kroken. I kroken hang det en «Ultrasonic pestrepeller», altså en pestfrastøtende enhet. Kanskje det var mot mus? En ting er sikkert. Det var i hvert fall ikke mot dalahester.
I hver eneste vinduskarm stod det minst én dalahest. I en av karmene stod det ti. TI! Og ikke nok med alle de fysiske hestene, men de var på alt interiøret også. Blomsterpotter, bilder, broderier, grytekluter, kjøleskapsmagneter, putetrekk, med mer. I tillegg har stua 14 potteplanter i plast som passer godt til dalahest-stilen.
På den lyse siden var det bra med fasiliteter på hytta. Både peis, komfyr og badstu. Badstua var plassert bak dusjen og hadde plass til maks 2 personer i bredden, på en god dag. Jeg er usikker på hvor mange det går i høyden. Rett på utsiden var dusjen med det som toppet alle de andre fasilitetene på hytta. Håndkle-gardiner.
Litt diverse stemningsbilder fra hytta :)
