Tittelen lyver litt. Vi var kun i Venezia dag 10, for dag 9 gikk stort sett med til å komme seg etter det harde tivoli-livet. Dag 10 derimot, var vi tidlig oppe og klare for Venezia. Mest ivrig var pappa, for han har analysert i minst et døgn hvordan vi skal få tid til å se den berømte Markuskirken etter en strandtur. Han og mamma har allerede sett den to ganger, men alle gode ting er jo som kjent tre.
Vi klarte faktisk å dra til den avtalte tiden 10:00 (les: 10:15) og kjørte i vei mot en strand i nærheten av Venezia. Vi var såpass lure at vi satte kursen mot en strand som var litt bortenfor Venezia fremfor å ta noe på veien, det ville vært litt for praktisk. Men sant skal sies, stranda var upåklagelig. Få mennesker, varmt vann, morsomme bølger og fin sand.
Men nå var klokka blitt 14:30 og tiden frem til 17:00, Markuskirkens stengetid, var dyrebar! GPS-en viste 1 time og 24 minutter til Venezia. Dette virket usannsynlig, men klarte å skape nok panikk for pappa. Heldigvis viste dette seg å være feil grunnet litt feiltasting på GPS-en og vi ankom Venezia rundt 15:30. Vel fremme fikk vi parkert på toppen av et 10-etasjers parkeringshus og ruslet inn blandt kanalene. (Jeg tror Lise ble litt skuffet over at de ikke hadde TLC-kanalen. «PLING!» som mamma ville sagt etter et dårlig ordspill. Beklager den tørre humoren, det må være varmen.)
Blandt høye, falleferdige, men koselige hus, kanaler og gondoler rotet vi oss bort en god del før vi i det hele tatt fant noe tegn til fremgang.
Omsider stod vi på broa Rialto som var litt kamuflert av mye restaureringsarbeid og kom oss derfra videre via skilt til Markuskirken. 16:55 stod vi på Markusplassen og stilte oss i en relativt liten kø utenfor kirken. Da vi kom fram til inngangen 16:58 spurte pappa når de stengte for besøkende å komme inn. «In 2 minutes.» svarte italieneren. «So how long can we stay inside?» spør pappa og regner med vi får gå litt der inne når vi først har kommet inn. «Well, now it’s about… 1 minute and 56 seconds.» Okei! Her var det bare å bruke øya godt og raskt. Lise slang på seg pappas shorts og vi fikk komme inn. Og du må ikke tro shortsen var for å dekke knærne. Nei, nei. Lise hadde ikke dekket skuldrene! Et bein over hver skulder og Lise var good to go. Heldigvis, for pappa spesielt, overdrev vakta litt og vi var nok ikke ute før rundt 17:10. Sløvt vakthold spør du meg, men da er vel ikke alle italienere like sure.
Noen andre hyggelige italienerne fant vi på en restaurant i en sidegate. Her lekte de tyrefekter med forbipasserende og fjollet med hverandre og kundene sine. Det ble pizza, vårt standardvalg, og det var jeg egentlig ganske fornøyd med. Vi har vært heldige denne turen og sluppet unna forrige feries opplevelse med Dr. Oetker. Som dessert kjøpte vi en deilig kuleis med eplesmak som anbefalt av Charlotte, og det vil jeg anbefale videre samt mango-isen her nede. De er best!
Til slutt måtte pappa selvfølgelig slå an en prat med paret bak oss som vi overhørte sa til kelneren at de var norske, men ikke snakket norsk. Dette måtte han til bunns i. De rundet en vinflaske til 75 euro på et par sekunder og vi skjønte de var i en litt annen prisklasse enn vår Ryanair-preget klasse. Det fikk ikke pappa med seg og da de fortalte at de kjørte fra Oslo til hjemlandet sitt, Romania via Italia spurte pappa premiespørsmålet: «Aaaah, with trailer?» Nei pappa, jeg tror de her har råd til å dra til Italia uten å ta det på trailer-ruta si. Det var kleint.
