Vi dro nå fra vårt flotte luksushotell med små shampo-flasker avgårde til tivoli! Warner Parque! Snurre Sprett og hele gjengen. Til og med Superman og Batman, så det ble en del diskusjon om hva Warner faktisk eier og ikke. Når vi ikke diskuterte dette satt vi i berg- og dalbaner og skrek som gale, eller ute i bilen på parkeringsplassen og spiste (det var nemlig ikke lov å ta med seg mat inn). Dagens mest overraskende attraksjon var en Super splash-aktig bane, som brått snudde seg feil vei og kjørte bakover! Her hjalp det ikke å sitte verken foran eller bak, her ble man dynka i vann uansett hvor i den lille båten man satt. Det tørker fort her, da, så vi var raskt tørre nok i baken til å se 3D-film med «Meep meep» og Per Ulv. Flott laget, synd de ikke laget hundrevis og viste de på tv, men det er nå så. Morsom park for de fleste, med både heftige attraksjoner og parade på kvelden.
Neste dag skulle bestå av både kjøring, en treningsøkt og hotelljakt. Mamma og pappa hadde heldigvis kvelden før bestilt et hotell vi skulle bo på. Etter 5 timer kjøring gjennom route 66 (nesten), en times gange i trapper opp til Bom Jesus (med forbehold om skrivefeil) som en liten avstikker, kom vi til hotellet Monte Carlo i byen Porto.
Paps i stolt positur
Meg i lidende positur
Det lå rett ved hovedgaten i byen og her skulle det parkeres. Halvveis oppå fortauet med noe mindre pene dekk (fortauskant) satt pappa stolt bilen før vi tok turen inn i hotellet med alle koffertene vi hadde. Strøket så ut som det var her The Walking Dead fikk inspirasjonen sin fra, men det var heldigvis litt finere på innsiden. Litt. Resepsjonen var midt i trappa med bilder av Jesus bak. Vi syns dog det var litt kulturkrasj med en Buddha-statue i neste trappesving, men her var vel alle velkomne. Omsider kom resepsjonisten inn fra Walking Dead-gata og tittet i papirene sine. Hun så nervøs og småsvett ut når hun forklarte oss «Ze problem: Monte Carlo, one room.» Nå har vi nådd bunnen, tenkte jeg. I natt blir det teppe med sovepose over. Etter et par meldinger på resepsjonistens telefon kom en som var veldig lik i utseendet. Moren! Og så kom faren! Vi forstod etterhvert at denne familien hadde flere hotell å by på. «My father will drive in front» sa hun, og takk gud for det! Her var det inn i flere gågater med bil før vi til slutt fant enda et Walking Dead-hotell. Dette var bestefaren sitt (virka det som, hvertfall). Og han var superkoselig! OG KUNNE ENGELSK! Rommene var finere enn strøket og Jesus-Buddha-trappa, så nå jeg er storfornøyd. Til slutt.
Nå ligger jeg i senga og skal sove. Bilen vår er parkert i gågata utenfor og vi må flytte den før klokka 10 i morra, for da kommer politiet. Det sa hvertfall han bestefaren.