Innleggene så langt har blitt publisert ved hjelp av nabocampingens WiFi. Og det er jeg skrekkelig redd for at de kommer til å fortsette med. Heldigvis rekker signalene fra campingen over på vår leilighets side av hekken, som består av et gjerde og noen stakkarslige bambustrær. Dersom vi sitter helt langs denne hekken, ringer inn til et mystisk telefonnummer 4-5 ganger («No one will reply, but your phone will be confirmed») får vi 3 timer med nett. Eller.. Nettet holder ikke lenger enn rundt 15 min av gangen, så kanskje vi heller skal si 12x 15min? Slik sitter vi halve dagen, og bader en gang nå og da når vi mister nettet. Jeg lurer på om det syns?
Siden pappa er våken før meg og Lise kaprer han alltid den beste plassen ved WiFi-hekken vår. Det vil si, der han setter seg er den beste WiFi-plassen. Pappa har en egen WiFi-flaks av Anton-dimensjoner. For å sammenlikne innen Andeby er resten av oss Donald og Klodrik. Vi må belage oss på å bruke de signalrestene pappa ikke bruker opp.
Ikke nok med det, men pappa har verken blogg eller kjæreste som venter på litt menneskelig kontakt fra utlandet. Han har jo dama si her. Snakk litt med hun da, vel! I stedet sitter han og sjekker aksjene sine. Jeg tror han har satset så mye som en hundrelapp. Han er faktisk såpass ivrig at han bruker 3G-nettet innimellom også. Det forundrer meg ikke om denne 3G-bruken koster rundt den hundrelappen han har satset på børsen. Han skryter også av at han fikk litt nett oppe på verandaen vår. Jeg tror han brukte 3G. Beklager at flere innlegg går utover deg pappa, men WiFi-mangel får fram det verste i meg. Ta oss med på Mc-ern!
Ellers har Lise utnevnt Verona til den fineste byen hittil. Liten koselig by med den evig romantiske historien om Romeo og Juliet og hvordan de ofrer seg for kjærligheten. Å se ballkongen til Juliet og de betydningsfulle veggene med «Jeg elsker deg» på alle verdens språk. Det oser kjærlighet og romantikk av denne byen. Men det er ikke derfor Lise liker Verona. Det er WiFi der.
