Nå som jeg slutter i min jobb på den lokale bensinstasjonen må jeg sørge for å ta med meg alle de flotte tingene ved denne jobben videre i livet. Er det vemodig, eller bare deilig? Hva kommer til å savnes og hva er jeg glad jeg slipper?
Taxi-sjåførene
..og eventuelle andre som har god tid. Taxi-sjåfører må være noe av de mest avslappede skapningene på jorda utenom katter. Dette folket kjører rundt på bensinstasjoner, leser aviser, drikker kaffe og prater med både oss ansatte og hverandre. Perfekte for å holde selskap med deg på dager det er lite folk ute, da har jo ikke de noe å gjøre heller.
Skravledamen
Man skulle tro at med denne tittelen at denne personen definitivt ikke vil bli savnet. Til alles (inkludert min egen) overraskelse er det helt omvendt. Vi har vært gjennom så mye sammen. Jeg har lært henne matte slik at hun kan lære det videre til en utenlands jente som gikk på videregående. Hun kjenner nemlig alle innvandrere i hele distriktet og kan snakke samtlige språk. Det toppet seg når hun snakket urdu, jeg gjentar: URDU! med noen ute ved vaskehallen. Jeg må bare si meg imponert, og vil takke henne for alle de syke og artige samtalene vi har hatt ved kaffemaskinene.
Vonde hæler og pølselukt
Fremover håper jeg at jeg slipper å ha vonde hæler og lukte som en wienerpølse når jeg kommer til kjæresten min etter jobb. Det har gått med en del såpe etter jobb for å prøve å dempe wiener-auraen litt. Fortsatt er det slik jeg føler meg:
Ingen flere klager
Er det noe man lærer i servicebransjen er det at kunden er alltid tett har alltid rett. Dette er noe jeg bare kan gi blaffen i fremover. Neste gang en fyr i min omkrets ikke har fått vasket bilen som han forestilte seg med 3 bikini-modeller er det faktisk ikke mitt problem lenger! Når man er ansatt må man gi etter for kunden, gi han en ny vask og si «Det dukker helt sikkert opp noen bikini-modeller på neste vask, skal du se!». Nå er det endelig min tur til å kreve ny vask grunnet mankerende bikinier. Noe som forutsetter at jeg starter å vaske bilen, så klart… Der har jeg et stykke igjen.
Hår-fansen
Jeg kommer til å savne en fyr som alltid kom innom for å skryte av mitt fantastisk vakre hår. «Dy må ikke klyppe daj. Dy så fyn på håret! Åh, det er veeldig fynt!» Ah, små gleder som lyser opp mellom de litt verre kundene.
Når vi først snakker om håret mitt er det ikke alltid det går like greit. En gang jeg og en kvinnelig kollega stod med ryggen til og en kunde gjerne ville betale fordi det hastet, sier han «Øy, jenter, kan ikke jeg få betale først…». Det var veldig morsomt å snu seg og hilse pent på han. Jeg håper det var flauere for han enn for meg. Jeg er fortsatt litt usikker.
VG-gamlingene
..som kommer 1-1,5 time før VG dukker opp og sitter og venter i spenning. De har en helt egen fred over seg og tar livet med ro som ingen andre her i verden. Jeg håper jeg blir som dem når jeg blir gammel en gang. Bare håper jeg ikke bruker 1,5 time hver morgen for å vente på VG.
Kolleger
Selv om jeg kun ser de fleste av dere ved vaktskifte vil jeg takke dere for å ha vært en kul gjeng. Lykke til videre på ferden :)
Sjefene
Til slutt vil jeg selvfølgelig takke mine flotte, gale sjefer som alltid har sans for et godt veddemål. Ingen har hatt så mange forskjellige hårfarger i løpet av et år som disse to. De har jobbet hardt for å piffe opp stemninga og motivasjonen. Dere er konge!
Mvh Philip,
ex-stasjonsmedarbeider