Nå som vi hadde revet et kjøkken, lagt vegg-til-vegg-papp og det stod søppel over hele leiligheten merket vi det var på tide med en tur på søppelfyllinga. Vi bar den flate stabelen med skap ut i bilen og fikk med både den stakkars kjøkkenvifta og flis-limet vi hadde skrapet av.
Med noe av samme pris hos Epoq, etter fjerning av overflødig ting og tang, endte de opp på noe av det samme prisnivået de også. Da bestemte vi oss enda en gang for å velge HTH som faktisk hadde varene. Eller hadde de egentlig det? En HTH-medarbeider sa noe annet. Det var én vare som måtte bestilles. Og bestilling betyr fire uker. Når skulle ting gå vår vei, egentlig!? Det viste seg heldigvis at det kun var en type plate hun hadde lagt til for å unngå lyslist under skapene, men med tanke på den 4 uker lange ventetiden valgte vi den bort sammen med mye annet HTH prøvde å prakke på oss. Og forresten så var rommet 20cm kortere på den ene veggen, no big deal. Vi bestilte til slutt kjøkkenet og planla henting en annen gang, ettersom det var mye som gjenstod på kjøkkenet og ellers i leiligheten.
Etter det første strøket med gulfargen fant vi ut at det ikke var like knall gul som vi trodde det var. Kanskje det var den gamle tapeten som syntes gjennom? Vi ventet litt til med å avskrive fargen og ventet med å dømme fargen til andre strøket var ferdig.
Mens Charlotte malte andre strøk satt vi Jan Arthur på en annen sak, nemlig døråpningene. Det viste seg fort at de skrå kantene var festet litt bedre enn det som var sannsynlig. Jeg tror vi telte 5-6 skruer og spikere per kant i tillegg til en kjempekloss som igjen var festet inn i betongen. Hadde det enda vært en bærebjelke som var festet. På en annen side kunne det vært verre. Vi var rimelig glade for at kantene ikke var av betong. Etter mange vakre ord, riving og slit var det endelig et firkantet hull i veggen vår. Til og med svigermor var fornøyd med sin handyman.
Tilbake til det kule, gule prosjektet på badet måtte vi dessverre si at fargen ikke ble som den skulle. Den var fortsatt litt kjip og for lite knæsj for oss.
Det hadde fortsatt kun gått én uke siden overtakelsen og måtte si vi hadde fått til mye allerede. Vi fortsatte med tak hele neste uke, mens vi pønsket ut en ny farge til badet vårt. Og denne gangen skulle vi ikke spare på kruttet! Vi googlet oss frem til en del farger og forklarte stakkars mamma som igjen måtte ut på egenhånd og kjøpe en gulfarge i Fredrikstad.
Noen dager senere, da vi igjen var klare for flere dager med montering og maling var armert med den nye fargen. Spenningen var til å ta og føle på da vi gikk den overraskende lange veien opp fra bilen til leiligheten. Vi satt spannet ned, tittet nervøst og spent på mamma som var minst like nervøs. Så løftet Charlotte lokket. Fargen var helt fantastisk. Den lyste mot oss som et fat klementiner på julaften. Dette var noe annet! Det gikk ikke mange sekundene før Charlotte hadde låst seg inne og malt halve veggen igjen. Nå blir det lekkert!
Og det ble det til slutt, selv om noen kanskje gleder seg mer til det skal pusses opp en gang i fremtiden:
