Kategorier
Ferie

Dag 1: Ikke rart det er billig

Vi har fått jevnlige snaps fra mamma og pappa med fra 2000 til 3000+ meter over havet. Nå håper vi at de har brukt opp behovet for å leke fjellgeiter og at vi kan få en deilig, avslappet ferietur. En ny ferie skal ferieres. Nye katastrofer skal katastroferes. Vi er tilbake til det glade utland!

Funfact: Pappas skritteller på telefonen hans teller mange fler enn mammas ikke-telefon-skritteller. Men det er ikke fordi den er på telefonen hans, men fordi han har så korte bein! (Moahaha!)

På vei ned mot Gøteborg (ja, for vi flyr selvsagt heller fra Gøteborg enn Rygge og bruker det vi sparte på billettene i bensin) måtte vi innom Subway for å spise. Problemet var at det het Stigs Center, og vi var selvfølgelig mest opptatt av å ta bilde av skiltet enn å faktisk spise. Så Stig: Du er ikke glemt helt ennå.

Flyplassen i Gøteborg skal forresten ha skryt for sine designer-toaletter. I alle fall utenfor hver bås. Hvordan båsene ser ut inni regner jeg med varierer i stor grad. Min hadde både automatisk kran og dospyling. Heldigvis har de ikke kommet til tørke-stadiet enda og det er jeg svært glad for.

Vel fremme i Italia henter mamma og pappa oss. Vi trodde de stod på en parkeringsplass, men det var faktisk bare kø. Det stod helt komplett stille. På veien tilbake leiligheten vi skal bo i så jeg mitt første «All directions»-skilt og tenkte «Aha! Det er her køen kommer fra!». Dette er visstnok en genial oppfinnelse som gjør at de trenger kun å lage 1 bomstasjon som leder inn til samtlige motorveier. Da asfalterer de heller hele sentrum og samler alle veier ut gjennom samme bomstasjon. Dette fungerer fantastisk i rushen rundt midnatt.

Da vi omsider kommer til leiligheten får vi feriens største knekk (hittil?). Det er ikke air-condition i den og det finnes ingen vifter her! Leies denne leiligheten kun av onkel Skrue!? Det er rundt 35-40 grader ute og noen grader lavere inne og det gjør meg ytterst skeptisk med tanke på at de UV-strålene kroppen min er vandt til å utsettes for er de som eventuelt kommer fra PC-skjermen. Det er heldigvis flisbelagt gulv, selv om designet er like anonymt som det sixtinske kapell. Jeg blir svimmel.

Som om ikke dette var nok avslutter mamma dagen med noen betryggende ord: «Vi er så slitne om dagen, asså! Vi legger oss slitne halv 11 og sover i ett helt til klokka ringer 8!!». «Klokka ringer 8…» Ikke akkurat den setningen jeg ville høre første kvelden. Dette går aldri bra.

Kategorier
Ferie

Til Krakow på firma

Lille Philip har blitt voksen og drar nå på nye eventyr uten mamma og pappa. Denne gangen til Krakow! Det er slett ikke så verst, selv om jeg til tider savner grus og fjell under føttene mine. Neida, jeg skal slutte å tulle nå ;)

Denne turen er viet til mitt og min kompis Espens nye firma Blue Couch og behovet for noen dyktige app-utviklere. Siden Espen hadde en god feeling på Polen ble reisemålet Krakow hvor han hadde booket møter med tre håpefulle bedrifter. Samme for meg, egentlig. Dette er på firmaet!

Det hele startet etter skolen på torsdag 15. januar. Rettere sagt midt i skolen. Jeg rakk akkurat de to obligatoriske timene vi hadde om bacheloroppgaven og måtte nemlig gå før en forelesning på to timer som læreren beskrev som «Jeg vet mange ikke er på alle forelesninger på grunn av forskjellig kompetanse, men om det er en forelesning dere bør komme på så er det den til torsdag.» Så der fikk jeg den. Takk Espen – bra timing! Jeg kom meg så raskt jeg kunne til Espens residens i verdens navle (Skjeberg) hvor hans snille foreldre tok oss til Rygge i all hast. Grunnet en mengde snø var stresset dessverre forgjeves.

14:00, da gaten skulle stenge, var ikke flyet å se noe sted. Det eneste som underholdt oss var vitser om den sløve jobben til han som satt inne i plævven (brøytebilen?) og kjørte i sirkler rundt ute på plassen. Dette er ikke et sjokk for dere som har reist med Ryanair før, men da flyet skulle lette 14:20, var flyet fortsatt ikke å se noe sted! Jeg vet ikke hva klokka var da plævven fikk kompani, men etter en god stund var det 5-6 stykk som måket snø som om det gjaldt livet. Vi så et fly som kom ned fra skyene og akkurat da hjula berørte bakken hørte vi «Passengers for flight 1HE9198J1928EJ to Krakow, we are now boarding». Okei, tenkte jeg. Her skal vi på i fart! Heldigvis stoppet flyet så vi fikk komme på, men da jeg trodde vi endelig skulle opp i lufta stod det i ytterlige 20-30 minutter for å spraye ivei med en rød guffe som skulle fjerne all isen og snøen. Jeg tror vi dro rundt 15:40, men jeg liker å se det positive ved flyturen. Vi slapp Ryanair-fanfaren etter landing :)

 

Nå skal vi litt tilbake til forskjellen på business og pleasure. Vi tok taxi til hotellet. Ja, du leste riktig. Taxi! Vi hadde forøvrig aldri funnet hotellet uten en, men dette var allerede luksus i mine øyne. Jeg tror ikke Espen følte at vi satt i en limo, men da han beskrev togstasjonen ved flyplassen som «en forhøyning i asfalten» følte i hvert fall jeg det. Taxien stoppa rett foran hotellet der en kar i dress stod klar for å ta koffertene våre. Jeg tror han ble litt skuffet over min – ryggsekken jeg bruker på skolen. Her var det ingen mulighet for å vise muskler, nei.

Idyllen fortsatte når vi gikk inn i resepsjonen der vi ble møtt av ikke bare en ny garde i dress, men et Holiday Inn-skilt med fem stjerner bak. FEM! Så mange stjerner får jeg bare hvis jeg legger sammen alle stjernene fra de hotellene jeg har bodd på med familien min. Selv om jeg teller med campingplassene! Nei, her følte jeg meg hjemme blant dress og slips, og det kunne alle se når jeg kom inn med skolesekk og topplue med dusk.

Men hva er vel en ferie uten sightseeing? Rettere sagt litt mat til de sultne stakkarne. Det er ca 500 meter til gamlebyen der det meste skjer, men i full forvirring tar vi av i fullstendig feil retning, ganske nøyaktig 180 grader feil. En 5-minutters gåtur ble dermed til en forvirret 40-minutters i stedet! I etterkant har vi gjettet så godt vi kan på hvor vi har gått og vi skjønte vi var på villspor når vi fant elva rundt byen. Vi kom omsider til gamlebyen og fant en western-restaurant med en skikkelig bra burger (og fotballkamp til Espen) så kvelden endte bra tross alt.

Gåkart til sentrum

Neste morgen klokka 7:00, kanskje 7:15, var vi oppe og fartet igjen. Espen sov rundt 7 timer mindre enn meg, men jeg skal la være å prøve og forstå hvordan den kroppen fungerer. Vårt første møte startet klokken 8:00 og naturlig nok var taxi det eneste alternativet etter gårsdagens ekspedisjon. Vi tok en runde rundt lokalet ettersom firma-navnet ikke stod på noen av skiltene og prøvde oss til slutt på en av dørene på bygget. På innsiden rakk vi bare å titte oss om i et halvt minutt før en fyr kom inn døra bak oss og spurte «Espen…? I saw two guys walking around looking for something». Stemmer det kamerat! Det virket som hellet var med oss denne dagen. Tross flotte tilbud om te og kaffe endte vi med litt høflig vann til møtet. 2 minutter etter vi hadde satt oss kom CEO av selskapet inn slepende på diverse kjeks og mer vann. Artig gjeng, de hadde til og med nesten samme humor som oss. Etterhvert.

Før de andre møtene tok vi en tur i noe som så ut til å være en britisk bolig. Det satt to mennesker der, en gammel mann og en dame som satt til pynt i vinduet med tekoppen sin. Vi konkluderte med at det sikkert var en café og heldigvis stemte det. Det andre møtet er ikke så mye å si om annet enn at de var mer klare for business og enn å forstå seg på humoren vår.

 

Det siste derimot må jeg nesten nevne før jeg avslutter romanen min. Vi gikk inn i noe som så ut som en gang med en rekke hybler, evt. leiligheter, av den enkle grunn at dette var det vi antok var adressen til bedriften. Espen var selvsikker nok til å ringe på i 1. etasje siden det stod 7/1 på adressen og forstod 1-tallet som etasjen. Ut kom en spinkel jente på rundt 20 med et spørrende og forvirret ansikt. Jeg tenkte «Å shit, nå tror hun vi er drapsmenn». Etter et kleint øyeblikk sier hun til all forvirring «Espen, yes? Hello! And welcome!». Jeg stod, sikker som jeg var på at vi hadde kommet feil, langt unna døra og måpte. Hva skulle jeg gjort uten denne selvsikre karen? Vi fulgte jenta inn. Hun sendte oss inn på et rom med et biljardbord og tre stoler i et hjørne. Der skulle møtet være. Skepsisen meldte sin ankomst.

Etter et overraskende positivt møte var en av sjefene veldig gira på å være tour-guide rundt i huset. Siden ikke vi hadde noe mer å gjøre i dag tok vi imot tilbudet. Det er jeg glad for. Lokalet deres så ut som et college-house fullt av 25-år gamle programmerere som hadde funnet ut at de kan tjene penger på å sitte på PC-en hele dagen. Dette trigget selvfølgelig de fleste nerdesensorene mine, men før jeg fikk spurt hvor jeg kunne sette PC-en min og bli med på LAN-partyet hadde Espen dyttet meg ut døra igjen. «Vi har tross alt et fly vi skal rekke i år.»

Så nå, fra ca 18:00, har vi campet på hotellet med hver vår laptop og skal ikke ut for mer enn litt kvelds-spaghetti-bolognese over veien. Heldigvis kan man se cafeen fra utgangen til hotellet, så jeg håper vi slipper å gå oss vill igjen :)

Kategorier
Ferie

Siste dag: Sand World og 04:30

Vi har nå kommet til siste dag og jeg er klar for hjemturen. Det vil si, mest å komme hjem til kjæreste, dyne (ikke laken som de har her), hus, sivilisasjon, nett og mindre mygg. Det jeg ikke er like klar for er å stå opp halv 5 i morgen for å dra til flyplassen. Jeg får se på det som et offer. Det blir godt å komme hjem til litt ferie etter denne oppdagelsesferden med mamma og pappa.

Dagen i dag har blitt brukt til å sove lenge og slappe av. Det var nesten litt merkelig. Vi har til og med rukket og se en film!

DSC06620

På kvelden ble det en liten utflukt til Sand World. Her har diverse sand-kunstnere, hvis de kan kalles det, laget skulpturer av diverse kjendiser. Årets tema var musikk og det gikk mye i musikere, men også ting som Charlie og sjokoladefabrikken var med av en eller annen grunn. Uansett imponerende utstilling, men jeg er fortsatt veldig nysgjerrig på hva de gjør når det regner.

DSC06651 DSC06643

Nå må jeg legge meg – Opp om ca 4 timer. Tut og kjør!

Kategorier
Ferie

Dag 11: Skivebom

I dag var det også tidlig opp – denne gangen for å dra på sigøynermarked. Vi dro avsted og fant etter en halvtimes kjøretur et sted hvor en hel haug med biler hadde parkert foran et par souvenirbutikker. Her er det, tenkte vi. Det var det ikke. Etter mer leting spurte mamma en fyr i en bod hvor dette markedet fantes. «Yes, it’s today, yes!» Det tok litt tid med han der. Heldigvis var datteren hans der (eller dama, man vet jo aldri) og hun var litt mer oppegående. «Up the road and then go right 2 kilometers.» Okei, hørtes bra ut! Etter 2km fant vi markedet. Pappa tok en spansk en (parkere oppå fortauet nede i et smug) og vi var endelig på vei til markedet. (Har dessverre ikke bilde av parkeringen. Jeg kan love at den var grasiøs.)

Markedet var der som dama sa, men neida, her var det bare fisk og grønnsaker! Og høns og kaniner (levende, fisken var dau)! Markedet var bestående av maks 20 boder, og skuffelsen kom raskt etter vi forstod at dette var alt. Ikke noen boder i sidegatene heller. Her var det kun fisk og kaniner! På vei tilbake mens vi bearbeidet skuffelsen stakk vi innom et supermarked og handla litt til middagen. Det klarte vi i hvert fall uten noe surr!

Nå som nest siste kveld for meg og Lise hadde kommet foreslo mamma at vi skulle teste minigolfen her på området. Slapp av, det var gratis. Og jeg skjønner hvorfor! Noe. Så. Elendig! Jeg er usikker på hva jeg skal si om de 6 banene vi brukte 20 minutter på, men vi hadde det mer moro med å mobbe det elendige opplegget enn å faktisk spille. Utenom det at jeg vant og at ja, banen er av betong, lar jeg lar bildene tale for seg selv.

DSC06604 DSC06606 DSC06607

 

Til slutt et lite bilde som både viser hva kvelden går til og hvem som er mest interessert i fotball-VM. Hvis du klarer å skjønne hvem det er såklart ;)

DSC06617

Kategorier
Ferie

Dag 9-10: At World’s End

Lise med teppet sitt :)Vi er solbrente og fryser! Dag 9 ble stort sett tilbrakt i leiligheten og ved bassenget slik vi (jeg og Lise som vanlig) liker det. Siden hovedkontoret her endelig åpnet fikk vi vite at det er nett nede ved bassenget, og det rekker akkurat opp på verandaen vår. Veldig bra til en forandring! Vi har også badet og solet oss («tææna’n») ved bassengkanten. Om kvelden er det verre å sole seg siden det blåser noe sinnsykt her. Men vi pakker oss inn i tepper og sitter på verandaen likevel. Livet er herlig når ferien er som den skal.

 

 

Nå er vi dessverre kommet til dag 10, og gleden må ikke taes på forskudd. Turen går til «Verdens ende». Jeg er litt usikker på om det faktisk kalles «Verdens ende» eller om det bare er noe mamma har funnet på. Poenget er at her er Europa-kontinentet slutt, i hvert fall i sørvestlig rettning, og det var bra utsikt der! Vi holdt oss stort sett på land og ikke noe særlig ut på kanten, slik at vi overlevde. Det blåste nemlig noe helt vannvittig. Jeg følte jeg var med i 71 grader nord, men det var en luftig og artig vri på fjellvandring. Og det trengs!

(La med en stor versjon av bildet også, siden det ble så fancy. Altså, hvis du trykker på det ;) )

Vi rakk såvidt en tur innom et par strender og det er tydelig at det er stor forskjell på hva slags strand man ser på som idyllisk.

Meg og Lise:

Meg og Lise's strand

Mamma og pappa:

Mamma og pappa's strand

PS: Vi badet ikke på noen av stedene slik at det ble rettferdig.

Nå sitter vi og ser på at Tyskland driter ut Brasil i fotball-VM. «Han står og skinner for seg selv, og de som er tilstede.» ~Lise 2014 om keeperen til Brasil

(Disclaimer: Jeg satt ikke på kampen og er kun en tilfeldig forbipasserende.)

Kategorier
Ferie

Dag 8: Leiligheten

Det er ikke nett der, det er ikke oppvaskmaskin der, og sengene er harde som murstein. Vi la et par tepper under lakenet for å myke opp senga litt, med varierende effekt. Dopapiret skal ikke kastes i do, men samles i en søppelkasse ved siden av.. Vi gir oss der.

Det ser ut som vi får leid et mobilt bredbånd for 10 euro her så vi kan være heldige og få litt kontakt med omverdenen. Det håper jeg forsåvidt, hvis ikke blir det dårlig med blogginnlegg fremover. Eller så vet jeg McDonald’s har nett borti her..

Nå skal vi på kjøpesenteret i nærheten her og tilbringe mest mulig tid der. I nærheten er å ta i, men i forhold til alt annet er det rett bort i gata. Området ser ut som en blanding av Hvaler og Afrika. Hvorfor drar noen hit? Og hvorfor er de noen oss?

Til slutt et illustrasjonsfoto til følelsen av å bo her:

header2

(Nå er dette publisert morgen etter, så dette føles litt rart. Skal catche opp senere idag!)

Kategorier
Ferie

Dag 6-7: Treningsleiren tar slutt

Hehe, neida, vi har bare endelig kommet til den leiligheten vi skal bo på resten av uka, mer om dette senere. Likevel er det farlig å håpe på at dette er slutten på treningsleiren/oppdagelsesferden til mamma og pappa.

«Når du har vært på leir skal du være hes, når du er med oss på ferie skal du være støl.» ~Mor 2014

Som vanlig dras vi opp i gamle byer, og dag 6 skulle ikke være noe unntak! Vi tok trikk langt opp på fjellet i Lisboa hvor vi ikke fant noe særlig utenom et smørbrød. Trikken var gammel og skranglete, men klarte å komme seg opp likevel.

image

image

Ellers er heldigvis ikke Lisboa så veldig rønne, så her overlevde vi med et par musikkforetninger og en svært så fancy heis. Ja, de har en 32 meter høy heis midt i Lisboa’s hovedgate (Karl Johan-ish)! Dessverre for oss stod vi i kø til heisen vi trodde var et utkikkstårn i et kvarter for så å finne ut at vi hadde tatt heisen opp til der vi startet dagen i Lisboa en halvtime før. Dermed ble det å traske ned til kysten igjen. Vi fikk sett oss rundt og kom oss omsider til hotellet igjen.

Kvelden skulle nå toppes med et tårn vi hadde glemt å besøke. Dårlig trekk. Fra bilen så vi hundrevis av portugisere som var samlet foran en storskjerm. Med flagg, pils og malte ansikter. På skjermen stod det «Next match 21:00». Drit i tårnet! Pappa lyste opp med tanke på de neste 90+ minuttene vi skulle stå og lide foran skjermen med menn på grønn gressplen. Jeg døde.

image

Neste morgen måtte vi tidlig opp (sjokk) for å se på et slott oppe i fjellet før vi skulle til leiligheten. Ingen vet hva slottet er til og hvorfor vi dro dit, men det ble banan i brød til frokost oppi skauen. Det kostet 14 euro per pers å komme opp til slottet, og jeg tror dere gjetter om vi dro opp eller ikke. Derfor ble det langdistanse-fotografier fra der vi stod og resultatet kan sees under. Nå har vi kommet frem til leiligheten, og førsteinntrykket trenger et eget innlegg.

IMG_20140705_160044Som sagt kan man skimte et lite slott på toppen her.

Kategorier
Ferie

Dag 5: Dr. Oetker

Bestefaren var fortsatt våken etter å ha pilset hele natten, og bilen stod der ennå. Kanskje han hadde passet på den? Hva vet vel jeg. Vi spiste frokost ved siden av bilen, på en cafe riktignok, og fikk både toast, eggerøre og bacon. Strøket imponerte!

IMG_20140703_100654

Vi fikk flyttet bilen før politiet kom og parkerte på toppen av en kjempehøy by. Alle husene er bygget i høyden slik at det ikke tar så stor plass. Med andre ord; mye trapper her. Pappa fikk kjøpt seg en hvit hatt, som var like høy som byen, langs et gatemarked ved en elv, men ellers var det ikke så mye denne byen hadde å by på for oss (les: meg og Lise).

Neste stopp var Obidos – gammel steinby. Vi fant en liten lekeplass, men gatene var tomme, så igjen: fullstendig bomtur etter mine standarder. Særlig siden de hadde en kopi av den kinesiske muren som vi selvfølgelig måtte gå på. Der får jeg for å bli med fjellgeitene på ferie!

IMG_3498Lekeplassen min!

PANO_20140703_184551Kinesiske muren

Heldigvis hadde byen et par spisesteder! Det er her det tar av. Restaurantene hadde enten pasta, kjøtt og fisk, eller pizza, kjøtt og fisk. Vi hadde lyst på pizza siden vi ikke hadde spist det enda, så da ble det «pizza, kjøtt og fisk»-restauranten. De hadde en egen pizzameny og jeg synes bildene i denne virket utrolig kjent, særlig mozarella-ringene på den ene pizzaen. Det er forsåvidt ikke første gang vi ser Google-bilder i en meny i utlandet, men likevel. Til slutt kom siste biten i puslespillet. Pappas pizza med spinat, mais og kylling. Denne kombinasjonen hadde jeg sett før – og designet på pizzaen (ja, vi later som at en pizza har et design) var ikke til å ta feil av. Tilbake på hotellet med internett søkte vi opp bilder av Dr. Oetker-pizzaer mens vi rullet på gulvet og lo av den tragiske restauranten. Pappa ga ikke noe driks pga kelnernes attitude, men det er visst ikke den eneste grunnen til at man ikke bør legge igjen en krone der igjen.

Som bevismateriell har jeg lagt ved en liten sammenlikning mellom google og restauranten:

pollo (Pappa spiste såpass fort at jeg rakk bare det siste stykket, sorry..)

pepperoni

hawaii

Kategorier
Ferie

Dag 3-4: Hotelljakten

Vi dro nå fra vårt flotte luksushotell med små shampo-flasker avgårde til tivoli! Warner Parque! Snurre Sprett og hele gjengen. Til og med Superman og Batman, så det ble en del diskusjon om hva Warner faktisk eier og ikke. Når vi ikke diskuterte dette satt vi i berg- og dalbaner og skrek som gale, eller ute i bilen på parkeringsplassen og spiste (det var nemlig ikke lov å ta med seg mat inn). Dagens mest overraskende attraksjon var en Super splash-aktig bane, som brått snudde seg feil vei og kjørte bakover! Her hjalp det ikke å sitte verken foran eller bak, her ble man dynka i vann uansett hvor i den lille båten man satt. Det tørker fort her, da, så vi var raskt tørre nok i baken til å se 3D-film med «Meep meep» og Per Ulv. Flott laget, synd de ikke laget hundrevis og viste de på tv, men det er nå så. Morsom park for de fleste, med både heftige attraksjoner og parade på kvelden.

DSC06274
Neste dag skulle bestå av både kjøring, en treningsøkt og hotelljakt. Mamma og pappa hadde heldigvis kvelden før bestilt et hotell vi skulle bo på. Etter 5 timer kjøring gjennom route 66 (nesten), en times gange i trapper opp til Bom Jesus (med forbehold om skrivefeil) som en liten avstikker, kom vi til hotellet Monte Carlo i byen Porto.

PANO_20140702_145616Paps i stolt positur

IMG_20140702_211931Meg i lidende positur

Det lå rett ved hovedgaten i byen og her skulle det parkeres. Halvveis oppå fortauet med noe mindre pene dekk (fortauskant) satt pappa stolt bilen før vi tok turen inn i hotellet med alle koffertene vi hadde. Strøket så ut som det var her The Walking Dead fikk inspirasjonen sin fra, men det var heldigvis litt finere på innsiden. Litt. Resepsjonen var midt i trappa med bilder av Jesus bak. Vi syns dog det var litt kulturkrasj med en Buddha-statue i neste trappesving, men her var vel alle velkomne. Omsider kom resepsjonisten inn fra Walking Dead-gata og tittet i papirene sine. Hun så nervøs og småsvett ut når hun forklarte oss «Ze problem: Monte Carlo, one room.» Nå har vi nådd bunnen, tenkte jeg. I natt blir det teppe med sovepose over. Etter et par meldinger på resepsjonistens telefon kom en som var veldig lik i utseendet. Moren! Og så kom faren! Vi forstod etterhvert at denne familien hadde flere hotell å by på. «My father will drive in front» sa hun, og takk gud for det! Her var det inn i flere gågater med bil før vi til slutt fant enda et Walking Dead-hotell. Dette var bestefaren sitt (virka det som, hvertfall). Og han var superkoselig! OG KUNNE ENGELSK! Rommene var finere enn strøket og Jesus-Buddha-trappa, så nå jeg er storfornøyd. Til slutt.

DSC06362

Nå ligger jeg i senga og skal sove. Bilen vår er parkert i gågata utenfor og vi må flytte den før klokka 10 i morra, for da kommer politiet. Det sa hvertfall han bestefaren.

Kategorier
Ferie

Dag 1: Kjælegris

Vi er på tur og har kommet oss til et lekkert hotell i utkanten av Madrid. Her er det glass-heis, små sjampoflasker, barberhøvel og champagne-glass på rommet (som vi drikker varm Fanta av..). Jeg merker jeg er nervøs for hva slags smiskeri dette kan være for resten av ferien. Ja, klart vi ikke kan bli på et sted som dette en hel ferie (les: oppdagelsesferd)! Her skal vi ut og farte! Vi merket allerede på frokosten at ferien ikke fulgte hotellets standard:

_20140630_222705

Dag 1’s kveld ble tilbrakt i Madrid sentrum. Vi gikk en liten stund før Lise fikk øye på Mikke og Minni Mus og løper bort! Dårlig trekk. Etter et bilde eller to skal de, som de fleste som henger rundt i gatene med kostymer, ha penger. Og ettersom pappa leter i lommene etter penger han vet han ikke har og ler i panikk skjønner Lise at hun må ta saken i egne hender, og sier til Mikke: «We’re broke.»… Vel, noe usikker på om de trodde noe særlig på det..

Mikke

Et annet lyspunkt er kjæledyrene her. Ca 50% har vel hund, så jeg og Lise er storfornøyde. Noe ikke så mange har sett er kjælegriser! Artig lite dyr som mange flokket seg rundt for å klappe og lukte på. Det er visst ikke så normalt med kjælegris i bånd her likevel.

Gris

 

Jeg ønsker meg selv lykke til videre!