Det var pent vær og vi benyttet anledningen denne dagen til å bade i havet. Vi hadde tidligere prøvd ut bassenget på hotellet som alltid er varmet opp til 32 grader. Med andre ord, helt perfekt for meg. Men denne dagen leide vi to solsenger under en parasoll og tok en dag på stranda. Vi badet ivei, etter noen pinlige hyl fra meg da vannet gikk over kanten på shortsen. På land leste Charlotte bok og jeg slo til med Tom og Jerry-kryss for å holde meg skjerpa. Som nerd kan jeg jo ikke la hjernen ta helt ferie!
Da vi var blitt ganske tørre gikk Charlotte til en av bodene på stranda for å skifte tilbake til vanlige klær. Mens hun skiftet bestemte været seg plutselig for å bli helt fullstendig grått. Skyene dekket hele den blå himmelen fra tidligere og det kom flere og flere kraftige vindkast. Hvor i all verden kom dette fra? Det pussige var at da første vindkast kom reiste samtlige folk på stranda seg. Så lukket de parasollen sin, tok med seg veska og gikk. Dette hadde de tydeligvis sett på værmeldinga. Nå begynte det, liksom. Men det stemte egentlig ikke. Værmeldinga viste ikke noe annet en sol og fint hele dagen.
Problemet var bare at da jeg fikk se værmeldinga skjønte jeg hvor dårlig det lå an til tivoli-turen vi tenkte å ha i løpet av turen. Onsdag var det meldt 78mm nedbør. Ok… Vi får se hva det blir da, tenkte jeg.
Vi pakket sammen som alle de andre og gikk til hotellet igjen. Der ble det Mot i Brøstet som trøst for det håpløse været og det været vi kom til å få ved Gardasjøen. Som vanlig tok vi en tur gatelangs ved Riminis kyst. Vi hadde allerede blitt godt kjent i gata, men nå fikk jeg endelig kjøpt meg en shorts! Etter en ukes tid i langbukser, som forøvrig ikke har vært noe problem, fikk jeg meg en shorts lik den jeg ikke fant før avreise. I tillegg fant jeg flippflopper(?) som erstattet mine nåværende strandsko: Joggesko.
Middager er det generelt lite å skrive om, spesielt fordi jeg eter bolognese hver dag, men jeg fant et artig bilde med kveldens forrett. Dere har sikkert sett caprese før med mozzarella og tomater lagt i skiver. Denne restauranten hadde sin egen lille vri.
Siste dagen langs kysten tok vi en tur til San Marino. Rimini ligger ganske nært, så det var naturlig å dra en av dagene og se San Marino. Jeg forhørte meg med faren min og fikk tipset «kjør så langt opp du kan». Det tok jeg til meg og godt var det. Vi kjørte i det uendelige i bratte bakker og krappe svinger. Jeg har vært i San Marino tidligere og sjekket bloggens forrige innlegg om dette.
Vi kjørte forbi den rare rundkjøringen og det var tegnet på at vi var i nærheten av der vi parkerte sist. Den gangen var det både trommeoppvisninger og marked ala Farmen, men det skulle vise seg å være en sesongavhengig opplevelse. Likevel er det et veldig koselig sted med trange gater av brostein og flott utsikt. Før vi stod på toppen bar det gjennom en del oppoverbakker og trapper. Det er et ganske nytt fenomen for Charlotte som jeg, miljøskadet som jeg er, ikke lenger legger merke til. Hva gjør vel noen hundre trappetrinn fra eller til?
Toppen premierte oss med utsikt, tunge skyer og en veldig liten og dyr porsjon lunsj med brus og tagliatelle al ragù.
