Er det noe vi i Norge er stolt over så er det skogens konge. Elgen. Det majestetiske dyret som tar livet av en haug bilister hvert år. Det er i alle fall slik jeg ser det for meg. I Sverige har jeg nå fått erfare at det er noe av det samme, men ikke angående elgen. Her i Sälen er det et annet dyr som ruler dem alle. Dalahesten.
I påsken er vi som vanlig på tur på fjellet. Vanligvis drar vi til Idre Fjäll, men siden vi ikke fikk ut fingeren tidlig nok måtte vi utvide hytte-søket i år. Hver gang vi har snakket med bekjente om at vi pleier å dra til Idre i påska er det ingen som har hørt om det. Aldri. Men alle har hørt om Sälen! Okei, da får det kanskje bli Sälen i år da. Der var det i alle fall noen hytter å få tak i. Charlotte, som forøvrig ikke kunne være med, var strålende fornøyd med forslaget om Sälen. Det betyr at hun fortsatt kun har gått glipp av én Idre-tur!
Jeg startet dagen halv 12 og krøp ut i dusjen etter jeg så en time gammel snap fra mamma og Lise som var på vei. Jeg rakk såvidt å få på en t-skjorte før de gjorde inntog i stua, men vi dro like etterpå. Det vil si, etter all godisen var bært ned i bilen. I og med jeg bor i Oslo, og at vi i år skulle til Sälen ble bilturen bare litt over tre timer lang for min del. Det var en gladnyhet.
Et stykke før Sälen sentrum, i den grad ting kalles sentrum på denne breddegraden, kom vi til de fire skianleggene på rekke og rad. Vi kjørte bort til hver og en for å gjøre oss klare for morgendagen. Lindvallen er i følge venner og bekjente det største anlegget her, så vi bestemte oss for å starte der første dagen og ta resten som det kommer. 15 minutter forbi anleggene fant vi hytta inni skogen. Mamma gikk rett bort til nabohytta for å titte inn i vinduet. «Det er jo ingen der, må jo titte litt. Man kunne visst leie den også hvis man er mange.» sa hun og lusket rundt i buskene rundt nabohytta. En times tid senere dukket det selvfølgelig opp en bil og hentet noen folk som bodde i hytta likevel.
Inn i vår egen hytte fikk vi først en stemning av klassisk trehytte. Hytta likna litt på «Hytta», som da er hytta. Altså hytta vår. På Torsnes. Innen vi var ferdig med rundturen hørte vi gjentatte ganger en høyfrekvent, fæl lyd som kom fra den ene kroken. I kroken hang det en «Ultrasonic pestrepeller», altså en pestfrastøtende enhet. Kanskje det var mot mus? En ting er sikkert. Det var i hvert fall ikke mot dalahester.
I hver eneste vinduskarm stod det minst én dalahest. I en av karmene stod det ti. TI! Og ikke nok med alle de fysiske hestene, men de var på alt interiøret også. Blomsterpotter, bilder, broderier, grytekluter, kjøleskapsmagneter, putetrekk, med mer. I tillegg har stua 14 potteplanter i plast som passer godt til dalahest-stilen.
På den lyse siden var det bra med fasiliteter på hytta. Både peis, komfyr og badstu. Badstua var plassert bak dusjen og hadde plass til maks 2 personer i bredden, på en god dag. Jeg er usikker på hvor mange det går i høyden. Rett på utsiden var dusjen med det som toppet alle de andre fasilitetene på hytta. Håndkle-gardiner.
I dag var det tid for ordentlig bading. Gårsdagens bading gikk stort sett til litt vassing, så vi tenkte at i dag gjør vi et ordentlig forsøk. Vi spiste frokost, gikk opp og sov en time igjen, som vanlig, og kom oss ned til stranda. I og med at det er litt utenfor sesongen var det ikke noe problem å finne solsenger. Det var kanskje 5-6 stykk som var opptatt av alle solsengene hotellet hadde. Vi betalte 5 euro per pers (mot 15 i Rimini, mener jeg å huske?) og satt oss godt til rette.
Etter ca 5 sekunder hørte vi en thai-dame komme traskende. «Massasjii? Footi massasjii?» vi ristet på hodet mens Charlotte tenkte at det kunne vært noe til senere. «Pliis? Footemassaaaasj? Very goooood?». Hun ga seg ikke. Hun gikk til slutt til nabo-senga der en eldre dame lå. Hun hadde allerede fått fotmassasje, men det holdt tydeligvis ikke. Thai-dama satt igang på nytt. Innen vi hadde tatt motet til oss og gikk mot vannet hadde massøren allerede vært på rundtur og fått nei av samtlige på stranda og var i gang med å massere nabo-dama for tredje gang. Her er det noen som må lære seg å si nei. Det holdt ikke med «Du har allerede massert meg!».
Ikke at det blåste så veldig, men det var overraskende mange bølger i vannet. Jeg tenkte det bare var gøy og tok det som et kompromiss fra vannets side siden det var så forbaska kaldt i vannet. Vi kjørte på med ordentlig pyse-stil og gikk ut til vannet akkurat dekket knærne og hoppet hver gang det kom en bølge, for å ikke fryse ihjel. Sånn holdt vi på til vannet dekket magen. Da var vi såpass langt ute at det var der bølgene var størst. Og det måtte jo skje. Charlotte og hennes flotte, 30-kroners solbriller var ute og badet, og er det noe havet elsker så er det 30-kroners solbriller. Det skulle ikke mer enn en kjempebølge til for å både dytte oss over ende og rappe solbrillene i et eneste stort jafs. Jeg fikk tak i Charlotte og holdt fast i henne mens de neste 2-3 bølgene også dyttet oss rundt på stranda. Vi kom oss på beina og Charlotte forsikret seg om at gifteringen fortsatt satt på, men solbrillene hadde vi sett for siste gang. Det var godt jeg hadde et par inne på land hun kunne låne.
Jeg satt meg på solsenga med Donald-pocket mens Charlotte skulle lese noe litt mer sofistikert. «Du, kan jeg låne de solbrillene?» spurte hun. Før jeg fikk svart så hun at jeg hadde de i håret. Med et bysk hadde hun rappet dem. «Uuuh.» hørte jeg fra siden. Så snudde jeg hodet. Der satt Charlotte med en del i den ene hånda, et brilleglass på solsenga og resten i den andre hånda. Det var da veldig til solbriller i dag, da!
Vi kjapper oss videre i historien. Neste dag startet på samme vis med frokost 20 minutter før den stenger og en god middagslur i etterkant. Denne dagen skulle gå til Sea Life. Sea Life har plutselig blitt en fast attraksjon på turene våre. Charlotte er en stor fan av «Shark Week» på Discovery Channel og jeg har med tiden funnet ut at fisker for så vidt er litt artige også. Her kommer en del fiskebilder (innlegget fortsetter under).
I tillegg til masse fisk, skilpadder, sjøhester og haier har denne Sea Life også otere! Vi kom bort til oterne ca 14:45 og det stod i programmet at de skulle mates klokka 15:00. Det passet perfekt. Vi stod og tittet på oterne mens vi ventet på at de skulle få mat. Vi leste også at hun-oteren var under behandling siden hun innimellom fikk anfall. Hun pep en del i starten da vi kom, men det ga seg fort da de skjønte at det var mat på vei. Det kom en fyr inn til dem og ga dem noe merkelig knasende saker. Jeg vil helst ikke vite hva det var. På veggen stod det at otere spiste blant annet frosker og fugler, og det så ikke akkurat ut som hundekjeks det de fikk. Likevel var det morsomt å se på at de ble matet, de hadde nemlig lært seg triks også! De tok en liten piruett og fikk en ny porsjon med mat.
Oterne var siste attraksjon på Sea Life. Underveis på rundturen ble vi fotografert foran en green screen. Utenfor oterne var det mulig å få sett og kjøpt disse. Vi tok med oss tre stykk i og med at de bærer preg av at Charlotte hadde på seg en topp med akkurat nok grønnskjær i.
Da vi kom opp var det full barnebursdag og hva enn de lekte for noe var det høylytt. Ved siden av lå en liten bar og en fryser med pinne-is. Hele bryllupsreisen hadde Charlotte lett etter «Solero» med mango uten å finne den. Endelig fant hun den! Jeg mistenker det er litt derfor vi er på ferie også. Hun ble ikke ferdig med forrige ferie.
Nå trodde du nok at innlegget var ferdig (igjen), men det er den altså ikke. På taket til Sea Life hadde de også mini-golf for en billig penge! Jeg hadde snust meg frem til (både fysisk og metaforisk) at Charlotte aldri har spilt mini-golf. Her må det være muligheter for å gruse noen, jeg mener, gjøre noe morsomt sammen! Vi fikk hver vår ball, golfkølle og et skjema for poeng. Det var ni hull og første var par 3 («antatt antall slag»). Charlotte startet sin mini-golf karriere med utrolige 2 slag på dette hullet. Imponerende! Jeg tenkte at her må jeg ikke bli skremt. Jeg skal ikke la dette knekke meg! Jeg stilte meg opp. Selvsikker og ovenpå som aldri før. Jeg slo avgårde ballen, og det er helt sant, dagens eneste hole-in-one var satt! Rett i kassa!
Vi golfet i vei og lot ikke det faktum at alle hullene hadde en høy kant rundt seg ødelegge moroa. Jeg lå jevnt over et slag eller to under Charlotte hele veien. Det er jo ikke så lett å være nybegynner heller. Vi stilte oss opp ved hull åtte og Charlotte fikk en solid 5-er her. Det skal jeg nok klare å slå, på et par 3-hull. Men så spratt den vekk fra hullet. Og igjen. Og enda en gang! Den gikk i hullet på mitt åttende slag. Heldigvis for meg hadde jeg opparbeidet meg en fin buffer, så seieren var uansett min da vi gikk mot niende og siste hull.
Siden Charlotte hadde funnet en flekk med skygge ba hun meg slå først her. Greit nok det, her var det bare rett inn kjeften på hodeskallen. Men så lett var det ikke. Ballen spratt avgårde både hit og dit. Slag 4, slag 5, alle gikk til høyre og venstre for den smale stien. Det gikk til slutt på niende slaget. Det ser kanskje lett ut på bildet, men det var rett og slett helt håpløst å få til. Charlotte kom ut fra skyggekroken sin og jeg tenkte bare «Lykke til… Dette kan ta en stund.» Hun stilte seg klar for en nier hun også. Første slag. Hun traff utrolig nok stien opp mot hodeskallen, men det gikk veeeldig tregt oppover. Nå ruller den tilbake og havner langt avgårde, tenkte vi begge. Men nei, da! Den gikk utrolig nok inn på første! Glem alt om vinneren og dagens eneste hole-in-one. En hole-in-one mot ni på siste hull. Charlotte tok innersvingen og tok gull likevel, med tre poeng mellom. Fantastisk!
Den splitter nye, røde kofferten er pakket med 9,3kg, pass og billetter er sjekket og Google Home er satt til å vekke oss 03:40 som en backup til telefonen. Klokka klarte også denne gangen å runde midnatt før vi lå i seng. Jeg er ikke så overrasket. Klokka 03:30 ringte første alarm fra telefonen. Det er ikke noe jeg skriver fordi jeg husker den ringte, men fordi jeg vet at jeg satt på første alarm da. Jeg tenkte som vanlig at det ordner seg med 10 minutter til og at jeg kunne stå opp når Google Home ringte i stua. Da måtte jeg uansett opp. Klokka 03:43 ringte femte slumrede alarm og det var plutselig på tide å stå opp. Ingen lyd fra den fancy klossen i stua. Ja, ja. Det får vi finne ut av en annen gang.
Siden vi nå har bil tar det kun 25 minutter å dra til flyplassen hjemmefra. Det var bra, for det blir jo noen små forsinkelser når man surrer rundt klokka fire om morgenen. Vi satt fra oss bilen på trofaste Dalen parkering og ble busset bort til flyplassen. Så var det bare å plotte inn referansenummeret og sende avgårde Charlottes koffert. Før sikkerhetskontrollen er det viktig å få lagt flytende stoffer i de små, teite plastposene. I følge Charlotte er det kun Norge som gidder slikt opplegg. Hun la et par ting i plastposen, men siden toalettmappa mi for tiden er en plastpose fra før tenkte jeg det gikk greit å la det ligge i den posen.
Charlotte kom seg gjennom, jeg kom meg gjennom, Charlottes koffert kom seg gjennom, … «Hvem er dette her sin koffert?» hørte vi. «Eh, ja det er min, ja.» svarte jeg. «Har du en PC oppi her?» Jepp. «Og en pose med det flytende?» Jepp. Jeg merker jeg begynner å minne om faren min som bare kjører all bagasje gjennom og lar dem ordne selv. Til mitt forsvar var klokka fortsatt før 7 og vi hadde allerede vært oppe i tre timer.
Under flyturen sov vi. Tungt.
Da vi hadde landet og funnet bagasjen vår mellom 300 nordmenn klistret til bagasjebåndet måtte vi finne bussen Expedia hadde anbefalt oss. Det skulle i følge dem ligge gjennom tollen og ved en taxfree, men tollen var ikke å finne. Der var utgangen, og det var det. Vi sjekket papirene hva busselskapet het for noe og fant en skranke med et liknende navn. Jeg prøvde å vise billetten, men den ville de ikke ha. Vi skulle ned i underetasjen og til noe som het platform 23. Utenfor var det en rulletrapp og ganske sant stod det en rekke med busser bortover som ventet på reisende som oss. På platform 23 gikk vi bort og spurte om han ville se billett, men heller ikke han ville se den. Her var det bare å si hvilket hotell man skulle til. Ja, ja. Enkelt og greit det, da.
Bussturen tok en skikkelig melkerute i 10 km/t, men den kjørte langs kysten hele veien, så utsikten var veldig fin fra bussens vindu. Det slo meg hvor likt alt var bortover. Da vi hadde kjørt i 20 minutter hadde jeg fortsatt ikke sett noe annet enn stranda, solbrille- og veske-selgere, strandbarer, og 4-stjerners hoteller på andre siden av veien. Noe sier meg at det er sånn det ser ut der vi skal bo også. Det jeg ikke hadde forventet var de to digre Stratos-kuene som ønsket oss velkommen.
Vi fikk lov å sjekke inn en time før og gikk rett opp og la oss. Klokka var ett og vi hadde allerede vært oppe en halv dag og reist. Klokka ble vel fire før vi dro oss opp fra senga, igjen. Nå var det tid for lunsj! Vi fant senere ut at det skulle bli slik hver dag, med lunsj klokka fire og middag i 8-9-tiden. Restaurantene som selger middag åpner ikke før 7, halv 8 her nede uansett.
Vi sjekket gata over hotellet for å se om vi fant noen aktuelle lunsjer. Indisk, grill, supermarked med bananer og rundstykker (hei, Wold), all-you-can-eat-sushi og en rekke med irske puber. Det var for så vidt der alle satt på denne tiden av døgnet. Vi landet til slutt på en kinesisk restaurant som serverte både vårruller og andre små gryter med forskjellig typer kjøtt. Først kom min biffgryte. Den ble servert i en fortsatt stekende form, formet som en okse. Så kom Charlotte sin. En helt rosa, liten fest i samme stekende okseform. Vi kom frem til at denne retten må være perfekt for de som har en trassig jenteunge som «VIL HA ROSA MAT!!». Jeg tror Charlotte syntes det smakte bedre enn det så ut, men jeg turte ikke spørre for mye.
Etter lunsj var det på én måte tid for å bade, men på en annen måte gikk sola også ned. Innen vi hadde slappet av på rommet litt til og kommet oss ned til bassenget hadde flesteparten gått derfra for å spise middag. Og den middagen ble servert på hotellet rett ved bassengene. Det ville blitt litt kleint om vi skulle hyle og skrike over det kalde vannet rett ved hele hotellets middag. Derfor bestemte vi oss for å titte på stranda og kjenne på vannet der. Det var ikke nødvendig å dyppe mer enn en halv tott for å kjenne at dette vannet var iskaldt. Og til en forandring syntes Charlotte det også. Endelig var jeg ikke alene om det lenger. Vi ruslet bortover stranda i stedet for og ble middels våte i skoa. Heldigvis hadde jeg på meg joggesko.
Siden det allerede var middagstid satt vi oss på restauranten Pinocchio (eller Pinocho som de skriver her). Her hadde de helt standard italiensk mat. Vi må begynne forsiktig. Det ble pizza på begge to og Charlotte valgte husets spesial, naturligvis kalt Pinocho. Mens vi ventet på maten gikk hun på do og i mellomtiden rakk pizzaen å komme. Charlotte hadde valgt ut pizzaen basert på toppingen, men jeg ville nok også blitt skuffet om pizzaen hadde all toppingen på midten. Så gikk det opp for meg hvorfor. De prøver å lage et Pinocchio-fjes på pizzaen! Og for et forferdelig dårlig forsøk det var! Da Charlotte dukket opp igjen og fikk se pizzaen stoppet hun litt opp før hun satt seg. «Hva er det der for noe!?». Blikket mitt falt på Pinocchios mektige speke-bart. «Det er Pinocchio!»
Det var pent vær og vi benyttet anledningen denne dagen til å bade i havet. Vi hadde tidligere prøvd ut bassenget på hotellet som alltid er varmet opp til 32 grader. Med andre ord, helt perfekt for meg. Men denne dagen leide vi to solsenger under en parasoll og tok en dag på stranda. Vi badet ivei, etter noen pinlige hyl fra meg da vannet gikk over kanten på shortsen. På land leste Charlotte bok og jeg slo til med Tom og Jerry-kryss for å holde meg skjerpa. Som nerd kan jeg jo ikke la hjernen ta helt ferie!
Da vi var blitt ganske tørre gikk Charlotte til en av bodene på stranda for å skifte tilbake til vanlige klær. Mens hun skiftet bestemte været seg plutselig for å bli helt fullstendig grått. Skyene dekket hele den blå himmelen fra tidligere og det kom flere og flere kraftige vindkast. Hvor i all verden kom dette fra? Det pussige var at da første vindkast kom reiste samtlige folk på stranda seg. Så lukket de parasollen sin, tok med seg veska og gikk. Dette hadde de tydeligvis sett på værmeldinga. Nå begynte det, liksom. Men det stemte egentlig ikke. Værmeldinga viste ikke noe annet en sol og fint hele dagen.
Problemet var bare at da jeg fikk se værmeldinga skjønte jeg hvor dårlig det lå an til tivoli-turen vi tenkte å ha i løpet av turen. Onsdag var det meldt 78mm nedbør. Ok… Vi får se hva det blir da, tenkte jeg.
Vi pakket sammen som alle de andre og gikk til hotellet igjen. Der ble det Mot i Brøstet som trøst for det håpløse været og det været vi kom til å få ved Gardasjøen. Som vanlig tok vi en tur gatelangs ved Riminis kyst. Vi hadde allerede blitt godt kjent i gata, men nå fikk jeg endelig kjøpt meg en shorts! Etter en ukes tid i langbukser, som forøvrig ikke har vært noe problem, fikk jeg meg en shorts lik den jeg ikke fant før avreise. I tillegg fant jeg flippflopper(?) som erstattet mine nåværende strandsko: Joggesko.
Middager er det generelt lite å skrive om, spesielt fordi jeg eter bolognese hver dag, men jeg fant et artig bilde med kveldens forrett. Dere har sikkert sett caprese før med mozzarella og tomater lagt i skiver. Denne restauranten hadde sin egen lille vri.
Siste dagen langs kysten tok vi en tur til San Marino. Rimini ligger ganske nært, så det var naturlig å dra en av dagene og se San Marino. Jeg forhørte meg med faren min og fikk tipset «kjør så langt opp du kan». Det tok jeg til meg og godt var det. Vi kjørte i det uendelige i bratte bakker og krappe svinger. Jeg har vært i San Marino tidligere og sjekket bloggens forrige innlegg om dette.
Vi kjørte forbi den rare rundkjøringen og det var tegnet på at vi var i nærheten av der vi parkerte sist. Den gangen var det både trommeoppvisninger og marked ala Farmen, men det skulle vise seg å være en sesongavhengig opplevelse. Likevel er det et veldig koselig sted med trange gater av brostein og flott utsikt. Før vi stod på toppen bar det gjennom en del oppoverbakker og trapper. Det er et ganske nytt fenomen for Charlotte som jeg, miljøskadet som jeg er, ikke lenger legger merke til. Hva gjør vel noen hundre trappetrinn fra eller til?
Toppen premierte oss med utsikt, tunge skyer og en veldig liten og dyr porsjon lunsj med brus og tagliatelle al ragù.
Nå som siste dag i Barcelona hadde ankommet hørte jeg fjellet kalle. I forhold til mine tidligere ferieturer hadde vi nå vært på skuffende få fjellturer. Jeg har følt at mye av feriens kjerneverdier står i fare, så i dag måtte vi ta igjen det tapte og komme oss opp i fjellet!
Som du kanskje skjønte underveis er det første avsnittet i feriens siste blogginnlegg bare løgn og fanteri. Det som skjedde i dag var at vi dreit oss ut, rett og slett.
I løpet av turen med turistbussen hørte vi flere ganger om denne Gaudi-karen og hans modernistiske besettelse. Et stykke vekk fra sentrum har han fått seg en park, Park Güell. Det vi ikke visste noe om var hvor mange meter over havet parken lå. Og hvor mange høydemeter T-banen stoppet på. Vi så på Google Maps at det var 10-15 minutter å gå fra T-banen til parken, men jeg er veldig usikker på om de tar høyden i betraktning når de beregner tidene sine. Vi ruslet i 10 minutters tid bortover før vi skulle svinge og gå bort til parken. Eller, stryk det. Opp var det vi skulle gå, og det var ikke litt heller. Og la meg minne deg på at dette var siste dagen i Barcelona så vi hadde altså med oss en trillekoffert (Vingle-Petter) og min trofaste sekk. Jeg tar meg selv i å likne litt på min far med sin Fjällreven-sekk og eventuelt Ludvig. Likere skulle jeg bli etter noen minutter med vertikal trasking. «Du er akkurat som de fjellgeitene du har til foreldre!» hører jeg Charlotte klaget. Ja, kanskje jeg er litt miljøskada, likevel?
Til slutt kom vi frem til et par rulletrapper som tok oss opp siste del av strekningen. De kom godt med. For å være ærlig var det faktisk et stykke å gå etter rulletrappene også, men det ønsker jeg å fortrenge nå som jeg ser tilbake på det. Parken var innredet slik at man kunne gå rundt på området i fjellet og i skogen, men for å komme inn på området med mest av Gaudi’s verk måtte man kjøpe billett. Fra billettluka kunne vi se inn i det avgrensede området med Gaudi’s stolthet. Det var ikke så veldig mye å se på der inne, men fikk vite senere at dette egentlig var en del av en større park som aldri ble noe av. Likevel følte vi at når vi først hadde dratt oss helt opp hit måtte vi nesten få se hva det dreide seg om.
Akkurat da vi hadde stilt oss i kø kom det en smilende dame bort til oss. «Do you know that we do not have any tickets available before 8?» spurte hun, som om det var en god nyhet. Nei, det visste vi for så vidt ikke, men takk for at du sa i fra. Så kom vi på at det er jo guidede turer her. Kanskje det var det hun mente. Vi fikk ganske klart svar at det var snakk om adgang til parken i det hele tatt. Ja, ja, tenkte vi og trasket opp i gratis-området, akkurat som foreldrene mine ville gjort, bare uten å sjekke om det var mulighet for å kjøpe billett først.
Det lå et lite hus oppe på toppen som vi tenkte at dit skulle vi hvert fall ikke gå! Det var altfor høyt! Vi gikk gjennom parken på et platå rett ovenfor det avgrensede området. Langs denne stien satt en hel haug av «Good for you, and good for me»-folk. Hvis denne hørtes intern ut er dette de tvilsomme utenlandske selgerne med diverse varer som de har lagt ut på et teppe. Grunnen til at de legger solbrillene, DVD-ene og veskene sine på tepper er slik at de så enkelt som mulig kan pakke det sammen igjen. Hvorfor? På grunn av politiet så klart! Da vi akkurat hadde nådd enden av «Good for you»-gjengen så vi en politibil komme kjørende i 2 km/t. «Se nå! Nå får de fart på seg!» sa jeg til Charlotte mens vi snudde oss for å se. Samtlige selgere pakket sammen teppet sitt som om de hadde fagbrev på det og gikk 2 meter inn i buskene rett ved siden av. Politiet brydde seg overhode ikke om dem. De var bare på sin daglige forstyrrelse-tur med bilen sin. Rett bak hengerfestet på politibilen la de ut teppene sine igjen, de ventet ikke lengre. Vi var rett og slett imponert.
På bildet til venstre (første) kan dere se en som «gjemmer» seg for politiet. Til høyre (siste) kan dere se hvor kort politibilen kom før de ruslet ned igjen fra «gjemmestedene» sine.
Vi hadde allerede kommet til andre siden av parken og tok en kjapp Solero-is. Solero er fortsatt en helt fantastisk is i varmen. Likevel følte vi ikke at vi hadde fått så mye ut av parken enda. Hvor langt kunne det være opp til det huset på toppen, da? Vi prøvde, og til slutt kom vi oss til topps med både sekk og Vingle-Petter. Nå var vi fornøyde med dagens innsats som ble premiert med fryste vannflasker til 1 euro, en spansk gitarkamerat og en fantastisk utsikt over byen. Svettingen var verdt det!
I bunnen av bakken med rulletrappa vi tidligere hadde slitt oss oppover hadde vi googlet frem at det lå en Subway. Den lå veldig praktisk til, akkurat der vi skulle gå ned igjen. Det var forsåvidt bra at det ikke var så langt å gå til denne Subway-en, for han bak disken er det treigeste menneske jeg har sett på lang tid. Dette dovendyret måtte ha alt inn med teskje. Heldigvis kom vi rett før en hel gjeng med folk som han var like treig med å ekspedere. Vi hadde ikke så god tid til flyet gikk. Ikke visste vi helt hvor lang tid T-banen tok heller. Tross litt stress rakk å komme til flyplassen med god margin (etter min standard) og fikk endelig gått på do. Subway sin var i ustand. Det var sikkert dovendyret sin skyld.
Vel ombord i flyet fikk vi endelig sitte sammen, som første gang på en kjærestetur. Ikke verst! Det var litt deilig å høre andre som sa til hverandre «Så kan du sitte der, vet du. Så sitte jeg her, og broren din der borte.» og tenke at endelig er ikke det oss.
Og med det takker jeg for følget for denne gang! I skrivende stund er Charlotte på tur igjen med en annen Charlotte hun fant en del år tilbake, men det er en blogg de i så fall får ta selv :)
Det er ikke ofte det er overskyet, blåser eller er dårlig vær generelt her nede, men når det først blåser og er kaldt (les: kaldere enn dritvarmt) planla vi strandtur. Så lure og heldige er vi.
Når jeg har sagt til mine kolleger at jeg skal til Barcelona i sommer sier de fleste «Åja, hold på lommeboka…» Ikke det mest betryggende jeg har hørt. I tillegg har vi lest en del på nettet om tyveri på både T-banen og andre offentlige områder så vi fant ut at det var best å droppe både telefoner, ringer og alle verdisaker vi hadde. Det eneste som kunne vært kjipt var om de rappet håndklærne og T-bane-kortene og vi måtte rusle tilbake til hotellet våte og kalde (det var jo ikke sol denne dagen) uten å kunne ta T-banen. Men det er en sjanse vi må ta!
Da vi ankom stranda var det tydelig at her hadde folk et litt annet syn på kropp og nakenhet enn vi har i Norge. Her var det mager, lår og pupper i alle fasonger som pekte i alle tenkelige retninger. Ikke så lett å feste blikket på klesplagg et sånt sted. Vi hadde hørt at det var en nudiststrand her også, men dessverre hadde vi ikke gått feil. Dette var den vanlige stranda. Jeg tør ikke tenke på hvordan nudistene så ut. De har vel knapt nok på seg huden sin.
Det kom noen veltrente mannekropper bort til oss (med badebukse på) som spurte om vi kunne passe på bagen deres mens de badet i 2 minutter. Eller, de ba oss egentlig ikke om å passe på. De sa bare at «If someone comes and take our stuff. Could you tell them… uuuh… NO!!». Artig måte å si det på. Vi svarte så klart ja, i håp om at de gadd å ta en titt på våre dyrebare T-bane-kort mens vi badet litt etterpå. Det virket som de gjorde det, så vi sjanset på å bade litt samtidig.
Stranda i Barcelona er forøvrig ekstremt bratt og sanden fungerer nærmest som kvikksand. Med en gang du stilte deg opp ved vannkanten var du allerede under med halve badebuksa. Det var ganske kaldt i forhold til temperaturen i lufta, så det var egentlig en ganske god løsning for vi som ikke pleier å være så raske ut i vannet. Med «vi» tenker jeg spesielt på meg selv.
En slager når det gjelder lunsj i utlandet er Subway. Det er litt vanskelig å google de fram, ettersom subway betyr t-bane på alle andre språk enn norsk, men vi har nese for slikt. Vi skulle og se Sagrada Familia, fra utsiden, i løpet av ferien, så i dag passet det bra at det lå en Subway rett utenfor. Siden jeg er kartleser gikk vi selvfølgelig rundt et par kvartaler ekstra før jeg dro opp GPS-en på telefonen som pekte rett bakover, igjen. Heldigvis kan den peke i riktig retning uten mobilnettet. Vi tok med oss suben (baguette fra subway) og spiste den på en krakk i en veldig ålreit park utenfor Sagrada Familia. Vi satt og diskuterte hva som var frem- og bakside på kunstverket med alle heisekranene på og kom frem til at det mest logiske må være at den peker mot parken og ikke ut i en vei. Men hva vet vel vi. Vi er her mer for stemningen (og for å kunne si at vi var der, men det er hemmelig).
Det hadde rukket å bli ganske mørkt før vi kom oss tilbake til i nærheten av La Rambla hvor det gotiske kvarteret skulle befinne seg. Her skulle det være mye koselige sidegater, men vi var nok ikke så heldige med letingen. Vi fant for det meste klesvask som hang utover vinduene som i Lady og landstrykeren og havnet omsider i toppen av La Rambla på Plaça de Catalunya. Klokka var straks 12 og da slutter T-banene å gå. Vi (Charlotte spesielt) var ikke helt klare for å si «Takk for nå» til siste kvelden i Barcelona, så Charlotte var flink og fant en liten Tapas-bule som hadde åpent en times tid til.
På denne restauranten bestilte man små, små brødskiver med diverse pålegg på. Pålegget var mye rart. Chorizo-pølse dynket i cider, krabbesalat, grillspyd og andre ting som folk heller ikke har i påleggskuffen sin. Til maten bestilte Charlotte en ny Sangria og jeg en Sidra i håp om at dette var cider. Det var det nok, og det litt vel ekte cider også. Som fan av svenskecider som har kullsyre og smaker godt var dette ganske annerledes. Glad vi bestile Cola og Fanta ved siden av. For eventuelle tapas-entusiaster var Charlottes favoritt krabbesalaten. Jeg holdt meg mer safe, men grillspydet var veldig bra det også.
Ettersom alle T-baner hadde gått for kvelden sjekket vi kartet som overrasket oss med at vi kun var 2 km hjemmefra. Dermed gikk vi hjem på en halvtimes tid uten behovet for taxi. Skrittelleren rundet 10.000 og det har jeg hørt er bra. Vi har jo litt å gå på når det gjelder gårsdagens 23.000 til tross for dårlig rygg.
Dette var dagen jeg hadde ventet mye på. Unnskyldningen for meg å dra på ferie. Tivoli!
Det kunne dessverre begynt bedre enn at Charlotte lå på magen på senga og prøvde å få løsnet opp ryggen, igjen. Charlottes rygg, som på påsketur tidligere også fikk seg et skikkelig hekseskudd, hadde på et eller annet vis klart å slå seg vrang i løpet av natten. Det var ikke noen ekstreme smerter, men det var nok til at vi forstod at vi kanskje måtte gå litt roligere.
Vi stod opp litt før halv 8 og ruslet ned til frokosten som startet 07:30. Ingen tid å miste. Vi fikk eggerøre, bacon og et par forskjellig type melonbiter. En respektabel frokost til 10-15 euro. I tillegg til å stå opp tidlig hadde jeg også før avreise sjekket ut mulighet for hotell i Salou, en liten by i nærheten av tivoliet Port Aventura. Grunnen til dette er at transport tilbake til Barcelona fra Port Aventura viste seg å ikke være tilrettelagt. I hvert fall ikke om man ønsker å være i parken til stengetid å få med seg et flott fyrverkeri til slutt. Og det var jo akkurat det vi ville! Jeg kommer tross alt fra en familie der vi har stått på høyre side ved inngangen, fordi det er den siden de klipper båndet på om morgenen. Høyre side faller altså først på bakken og man er tidligst mulig inne, klare til å løpe. Jeg har innsett at Charlotte ikke er like ivrig og det tror jeg er best for både kropp og sinn.
Charlotte hadde hørt av meg at toget gikk 08:23, mens det faktisk gikk 08:33. 10 minutter har mye å si på hvor mye man skal stresse. Da vi kom inn på togstasjonen Barcelona Sants 08:15 var Charlotte noe vill i blikket på jakt etter en billettautomat. Vi fant det raskt, fikk hjelp av en dame til å bestille riktig billett og kom oss ned til sporet rundt 08:20. Da Charlotte fikk øye på 08:33 på skiltet ble hun ganske irritert, men forhåpentligvis også litt lettet. Nå kunne vi jo puste ut igjen. Eller Charlotte kunne det. Jeg stod og tittet fjernt rundt meg mens magen prøvde å forstå seg på hvorfor jeg hadde spist frokost denne dagen. Det er ingen ekle detaljer her, men jeg har ikke en kropp som er bygd for frokost. Eller mat, som Charlotte sikkert ville sagt. Siden vi hadde såpass god tid fant vi en brusautomat før toget ankom sporet sitt.
Denne gangen var vi heldige og fikk sitte ved siden av hverandre. Dessverre skjønte vi etter vi satt oss at vi hadde en hyperaktiv pasient(?) som satt sammen med oss. Vi satt der 2 og 2 seter står mot hverandre. Han sprellet rundt og prøvde å blant annet å skygge for sola han fikk i ansiktet fra vinduet. Etter noen stressende minutter til med hopp og sprell gikk han ut i midtgangen. Derfra tok han tak i et håndtak på siden av stolryggen og dro det mot oss. Stolryggen flyttet seg over på andre siden av setet og han satt seg ned igjen, men både stolryggen og ryggen mot oss. Nå satt vi 2 og 2 i stedet. Hva!? Noe så genialt! NSB: Her er det mye å lære! (Senere i innlegget skal vi høre at det stort sett er dette å lære av togene i Barcelona. Ikke så mye annet ;) )
Fremme på Port Aventura togstasjon ble vi møtt av et gigantisk tårn med en Ferrari-logo. Tårnet var en Berg- og dalbane! Den tilhørte heldigvis/dessverre Ferrari Land som åpner sommeren 2017. Berg- og dalbanen er for tivoli-kjennere av samme type som Kingda Ka som inntil nylig var verdens raskeste Berg- og dalbaner. Jeg er klar når som helst!
Vi nærmet oss etter hvert haugen med mennesker som står og skal kjøpe billett. Disse køene slapp vi å stå i ettersom vi allerede hadde fått med billett fra automaten vi kjøpte togbilletten på. Dette gjorde også forresten at togturen ble gratis. Dette var kjempepraktisk helt til vi kom frem til inngangen og damen sa at «No, no, you have to change for tickets». Da kjente jeg at jeg både ble oppgitt, skuffet og irritert. Hva er poenget med å selge billetter på togstasjonen når man likevel må stå i den samme køen som de som ikke har kjøpt billett i det hele tatt? Ikke var det noen luke dedikert til forhåndskjøpe billetter heller. Idiotisk.
Så da gikk vi da, som om vi var noen lusende amatører for første gang på tivoli. Vi snek oss bort til en luke som nettopp hadde åpnet og fikk sneket oss foran en del kø likevel. Trodde vi. Det ene mennesket som stod foran oss i den nyåpnede luken hadde spart opp rundt 50 tomme smågodtposer med en eller annen rabatt. Og her var det bare å ta seg goooood tid til å slå dem inn, tenkte tydeligvis hun i skranken. Oh lord. Hun fikk til slutt brettet stiftemaskinen sin rundt de 50 posene og en kvittering og det var endelig vår tur.
Du husker kanskje vi måtte gå rolig ryggen til Charlotte og magen min? Det var nå Charlotte sin rygg virkelig fikk fart på kinken sin. Vi gikk saktere og saktere i den stekende varmen som ikke ga tegn til å gi seg på en god stund, enda. Vi kom ikke lenger enn litt inn i Afrika-området i parken før Charlotte lå på en benk og prøvde på nytt å vri ryggen sin tilbake i posisjon. Dette kom til å gå dårlig. Vi bestemte at vi heller tok det rolig i starten og fant noe småtteri å finne på mens vi så an ryggen. Vi fikk ikke så veldig mye ut av ruslingen annet enn varme og hovne fingre. Nå slapp vi å være bekymret for ringene våre. De satt fast. Hodet kokte i de 30-35 gradene det var med stekende sol. Jeg ble etter hvert med på Paracet-bølgen og vi lurte på hva vi skulle gjøre med dagen som allerede så mørk ut.
I Kina-området tok vi oss en Solero-is hver (må være beste pinneisen i verden) og la oss på gresset under Dragon Khan ved den kinesiske mur. Ryggen til Charlotte var fortsatt ute av drift etter is og sløving på gresset. Vi bestemte oss for at jeg, som fortsatt var fysisk oppegående, fikk heller ta et par turer i den omtalte Berg- og dalbanen Shambhala slik at ikke alt ble helt bortkastet. Den er helt rå, men den er aller best med selskap. En av turene havnet jeg bakerst sammen med en liten gutt som var 110% gira. Som utvikler faller det meg veldig unaturlig å sprenge grenser som 110%, men dette var det kuleste denne spanske, lille tassen hadde opplevd på lenge.
Selv om Charlotte slet med ryggen er Port Aventura en stor park. Hun mener det er mer en tema-park enn klassisk tivoli (les: Liseberg) og jeg kan si meg enig. Det er ganske langt mellom attraksjonene her, og det blir mye trasking frem og tilbake. For å holde ut lengst mulig i sola kjøpte vi en liten fruktboks med frukt og flak av kokos. Jeg liker ikke kokos (som mye annet), men smakte likevel. Det er blant det mest smakløse jeg har spist noen gang. Og da mener jeg ikke vondt, jeg mener helt uten smak. Veldig rar greie. Noe som passet meg bedre var noen bøtter med hull i (se referansebilde under). Her var det mange som holdt hodet under og kjølte seg ned. Dette reddet også mye av dagen vår.
Ved siden av bøttene ble stuntshowet «Bang bang west» holdt. Ettersom jeg har sett et par stuntshow var forventningene høye. Biler på to hjul, flammer, folk som kaster seg ned fra høye bygninger, biler som blir delt i to. Slike ting. Dette var nivået under. 30 minutter med et sammensurium av karakterer fra både Star Wars, Super Mario og innslag av Careless Whisper med jevne mellom var mer enn nok. Vi gikk ut og tittet rart på hverandre og lurte begge på hva vi akkurat hadde sittet og sett på. Ingen hadde svaret. Vi gikk tilbake til bøttene og kjølte oss ned på nytt.
Klokka var rundt 17 og vi hadde nå vært der i 7 timer allerede. Vi hadde diskutert i løpet av dagen om vi skulle droppe fyrverkeriet og hotellet i Salou og heller dra tilbake til Barcelona. Med tanke på hvordan det fortsatt var 7 timer til fyrverkeriet begynte bestemte vi at det beste var å komme seg til Barcelona igjen. På vei ut tenkte vi at vi kunne jo få med oss et såpeboble-show. Det gikk like dårlig som resten av dagen hadde gått. Vi kom frem til en liten kø på utsiden og tenkte at dette gikk jo fint. Problemet var bare at disse menneskene var de som ikke hadde fått plass. Det var allerede fullt. Da holdt det for oss. Spise middag, en tur med vikingskipet, deretter tog til Barcelona.
Vi lover at vi snart er ferdig med denne endeløse dagen, men som nevnt tidligere må vi snakke litt mer om tog og hva NSB bør la være å lære av togene i Barcelona-området. NSB sine tog (les: busser) går som regel til tiden de har satt. Det gjør de ikke her nede. Toget skulle gå 20:22. Vi var på stasjonen ca 20:10 og hadde god tid. Det stod noen folk her og der, men det var ikke noen store mengder. Enda. Klokka ble 20:25 og til slutt kom det tog. Men det var jo ikke dette som gikk til Barcelona! Eller, det gikk den retningen, men likevel skulle vi ikke på. For det stoppet aldri. Hva slags tog bremser ned til 2 km/t for så å kjøre videre? Spør ikke meg. 3 tog til kjørte forbi i feil retning før klokka ble 20:41 når neste tog skulle gå. Kom det? Nei, da. «Skal det aldri ta slutt!?» stod i panna til både meg og Charlotte. Jeg fikk fatt i noen hollendere eller liknende og de var like usikre som oss. «There is one at 20:41. We think!» sa de. Lite hjelp å få der.
Kl 20:49 dukka det endelig opp et tog i riktig retning igjen som viste seg å være vårt. Vi satt oss ned sammen med et surt gammelt ektepar som ikke ville sitte 2 og 2 som den hyperaktive fyren tidligere. I løpet av turen virket det som mannen prøvde seg på en liten artig vits nå og da, men det slo aldri an. Damen var fortsatt like sur og hatet akkurat like mye av verdens befolkning. Charlotte tittet på meg og blikket hennes sa det samme som mitt: Sånn skal ikke vi bli.
I dag benyttet vi muligheten til å sove lenge. I 12-tiden kom vaskedama på døra. «Clean room?» sa hun og pekte på skiltet med «Do not disturb»-skiltet vi hadde hengt opp for å få sove lenge. Siden hun tydeligvis kom til å vaske uansett spurte vi henne om hun kunne komme tilbake om en time. «Una hora?» fikk jeg henne til å si etter hvert. «SI!» roper Charlotte fra inne i rommet. Så ristet hun oppgitt på hodet og gikk. Etter hun gikk forstod jeg hva som hadde skjedd. På baksiden av «Do not disturb»-skiltet stod det nemlig «Please tidy my room». Det hadde helt sikkert snudd seg da vi lukket døra. Jeg kan forstå vaskedama ble oppgitt hvis hun banket på et sted det stod «Please tidy my room» for så å bli bedt om å komme tilbake igjen senere.
Frokosten tok vi nede på hjørnet på et lite koselig sted med diverse små retter. De hadde en rekke forskjellige omeletter hvor vi gikk for en ganske plain med bacon i. Ellers hadde de en spansk en med potet, må være noe for a svigermor. I tillegg tok vi en smoothie hver og Charlotte bestilte en te. Servitøren advarte noe veldig om at den faktisk var varm! Var hun helt sikker på at hun skulle ha varm te? OK, la gå da. Jeg tipper iste er mer vanlig i dette landet.
Nede langs havnen, ute på en slags øy sammen med et stort kjøpesenter ligger akvariet i Barcelona. Her har de mange typer småfisk, blant annet sjøhester og «Nemo-fisk» (klovnefisk) som vi lette mye etter. Etter all småfisken bar det mot et slags samlebånd med mennesker. Dette var haitunnelen. Her stod man på samlebåndet og ble kjørt gjennom et kjempeakvarium med haier og andre rare, flate fisker med fjeset på undersiden. Uvant og spennende.
(Saken fortsetter under bildene ;) )
På kjøpesenteret ved siden av hadde de Subway, så da var valget av lunsj enkelt. Vi spiste på en krakk på brygge ute på den artige, lille øya litt utenfor enden av La Rambla. Det blåste mye, men det meste av salaten holdt seg på baguetten.
I motsetning til våre foreldre har vi lenge hatt litt lyst til å prøve ut turistbusser. Vi er ikke like ivrige på verken historie eller landemerker slik at hvis vi skulle få en kjapp oversikt over byen kunne dette være en grei ide. Langs rundkjøringen i enden av La Rambla lå det en liten sjappe hvor det stod «Official tourist information» på, samt et bilde av en turistbuss. Her kan vi sikkert kjøpe billetter, tenkte vi. Da vi kom bort til luka, gikk damen i skranken rolig ut og lukket igjen luka. «Are you closing?» spurte vi og tittet på klokka. «Only for 5-10 minutes» var svaret vi fikk. Ja, ja. Så stod vi i skyggen og drakk en Cola, da. Merkelig opplegg. Hun skulle sikkert bare på do.
Når hun endelig kom tilbake hadde vi klart å skape ganske bra med kø utenfor luka hennes. Vi fikk kjøpt billetter og stilte oss opp på bussholdeplassen hvor bussene kom med jevne mellomrom. De fleste var stappa fulle, men det kom omsider en og annen som fikk med seg et par fra holdeplassen. Vi var heldige og fikk to plasser på taket når vi kom på, men de var som vanlig ikke ved siden av hverandre. Etter 2-3 holdeplasser til fikk vi spurt en guide om vi også kunne få ørepropper så vi kunne få med oss hva vi så fra taket. Det fikk vi, men kvaliteten var som alt annet som er gratis: Elendig. Et pluss var at mannen som snakket var norsk. Da kunne vi konsentrere oss litt mindre og nyte turen litt mer. Selv om bussen var av typen «hop on hop off» ble det mer hopping rundt på de forskjellige plassene på bussen fremfor mellom bussene. Det vil si, vi måtte hop off og hop on en gang, fordi den bussen vi satt på plutselig streiket underveis på turen.
Når vi omsider kom tilbake til rundkjøringen vi begynte på var det allerede blitt kveld og middag stod for tur. Eller.. Kanskje det går som kveldsmat. Måltidene stemmer ikke helt overens med de vanlige tidene når man er på ferie. Og det er helt greit! Det er det som er så deilig! Vi fant en overfylt restaurant som hadde menyen sin printer ut som en avis. Den var ikke spesielt oversiktlig, men den var veldig kul. Noe å sende bilder av til mediestudent-søsteren i Norge. Også denne kvelden ble vi sittende rett ved tralla til kelnerne med tallerkener og oppvask. Håper vi kan unngå det resten av ferien. Det var 10+ mennesker i kø utenfor til en hver tid (etter at vi kom, så klart) så tydeligvis hadde vi havnet på et populært sted. Burgeren til Charlotte kom med hjemmelaget potetgull og jeg fikk en bolognese hvor balansen mellom saus og spaghetti var bedre enn i går. Til å toppe denne fine kvelden kom det noen og danset langs restaurantene bortover. Skikkelig spansk, veldig romantisk og veldig Charlotte. Hun fikk meg ikke til å danse tango med henne på vei hjemover, men jeg må vel lære meg noen trinn før eller siden frykter jeg.
Søndag kveld mens vi pakker viser Charlotte meg mobilen sin. Hun har en artikkel på TV2 oppe. «NÅ ER FELLESFERIEN OVER – NÅ TAR TOGENE FERIE I STEDET». Jaha? NSB er ikke kjent for å være de mest pålitelige når det gjelder tog-delen av selskapet. Fra mandag var det tydeligvis buss som gjaldt. «Ok, da tar vi flytoget da!» tenkte jeg, som endelig har skjønt at NSB ikke er samme selskap som Flytoget. Det hjalp lite, det er nemlig enda fler som kan tulle til togene. Jernbaneverket. Og dagen vi skal reise har de bestemt seg for å renovere hele Oslo-området. Dårlig timing for oss. Vi reddet oss pent ut av situasjonen ved å velge flybussekspressen i stedet. En fordel med denne er at den går 10 minutter unna leiligheten. I tillegg gikk det an å sitte ved siden av hverandre der i motsetning til Timekspressen. Deilig.
Etter nyheten om togene som ikke går tenkte jeg det kunne være greit å dobbeltsjekke et par andre ting også. Bl.a. bagasjereglene. Dere som har vært innom før husker kanskje 5kg grensen mamma og pappa var flinke å skaffe oss for noen måneder siden. Har jeg dummet meg ut på samme måte? Jeg ringte SAS for å sjekke. Dessverre var de mer opptatt av mitt EuroBonus nummer og å takke meg for at jeg ventet enn å faktisk ta telefonen.
Etter 15 minutter med «Vi er takknemlige for at du venter. Du er numme-TOOO!……. I køen.» orket jeg ikke mer og satset på at Expedia også visste dette. De tok telefonen ganske raskt så her fortjener de litt skryt. Men bare litt. Meny-stemmen fra Google Translate var like dårlig hos dem. Uansett fikk jeg bekreftet at vi faktisk hadde 8kg håndbagasje som jeg hadde trodd. Det var ikke nok til å imponere Charlotte, men hun kom seg overraskende bra gjennom pakkeprosessen. Vi hadde først planer om å pakke hennes i en koffert, men denne veide 3,5kg i deg selv. Jeg hører hun refererer til en lettere koffert som Vingle-Petter, så her er det bare å glede seg. Vi pakket nemlig i den.
Fremme på flyplassen hentet vi ut boardingkortene. Her skulle vi tydeligvis velge seter. Jaha? På innsjekk-automaten? Dette hadde jeg ikke sett før. Ikke skjønte jeg så mye heller når jeg fikk opp 4-5 plasser spredt godt rundt i flyet. Var det alt som var igjen til oss? Har resten betalt hundrevis av kroner for å sikre seg seter? Så rare folk som reiser med SAS er…
Gjennom sikkerhetskontrollen etter x antall runder lurte vi på å ta litt lunsj på UpperCrust. Hadde vi tid til det, da? Klokka nærmet seg 1320 og flyet skulle gå 1400. Vi sjekket tavla og vi hadde fått gate 16, men det stod ingenting om verken «Go to gate» eller «Boarding. Da ble det lunsj!
Klokka ble 1340 og vi tenkte at dette flyet kan umulig gå til tiden. Sant nok det. I Gate 16 vi skulle på stod det en haug med briter som skulle til London. Jeg spurte noen ansatte som stod til pynt der om Barcelona kom til å gå fra denne gaten også. Det trodde han ikke, vi kom nok til å få en annen gate snart. Ikke lenge etter oppdaterte tavla seg til Gate 17 for Barcelona. Jeg pekte på alle som stod i kø utenfor Gate 16 og mumlet til Charlotte «Se nå, nå skjønner alle at de står i feil kø også bryter anarkiet løs!». De reisende var overraskende kjedelige og det ble dårlig med kaos.
Vi ventet helt til 1400 (tiden for avgang) før det skjedde noe. Jeg syns jeg hørte noen hviske at noen hadde sneket seg inn i gaten. Det er jo alltid betryggende å høre før avreise. Da får vi heller tåle å vente litt, tenker jeg. Når vi først slapp inn gikk det veldig fort å boarde og jeg var glad det ikke var Ryanair som håndterte dette. Vi fant plassene våre, og siden vi hadde fått plass ved midtgangen på rad 7 og 8 satt vi likevel i nærheten av hverandre. Mente i hvert fall jeg. Det kan jo tyde på at ikke jeg tok det like tungt.
Vel fremme hadde jeg og mamma på forhånd funnet ut at metroen/T-banen nå gikk helt fra flyplassen og inn til byen. Problemet var bare hva slags billett skulle vi kjøpe? Billettmaskinene hadde en knapp med engelsk flagg, men det hjalp ikke stort når det ikke stod noen beskrivelse av billettene uansett språk. Vi gikk litt frem og tilbake og tittet på de forskjellige plakatene og ble lagt merke til av en dame som satt i en informasjonsluke rundt svingen. «Huff, syntes det så godt?» tenkte jeg. Hun var heldigvis veldig behjelpelig og vi kom oss inn for 4,5€ hver.
Hotellet var stort sett fint, selv om det alltid er litt mindre enn på bildene. Det er ikke så mye mer å si enn at heisen kunne fått seg en liten fartsøkning og de kunne heller lufte i gangene enn å bruke pengene på neonlys med romnummere. Charlotte mener forøvrig at sabattsheis i Israel er mye treigere enn denne igjen, for den skal stoppe i hver etasje og ha kaffepause.
Dagens første reisemål var som vanlig for alle på tur med sykepleiere: Apoteket! Her drasset hun med seg gubben og ordbok og skulle ha diverse kremer som er veldig kjekt når man er på tur. Ikke spør meg hva vi kjøpte, jeg kan verken latin eller spansk.
Vi fant til slutt La Rambla og havna. Her var det bare å være nyforlovet og ha det koselig. Restauranten vi satt oss ned på var en klassisk turistfelle midt i gågata. Der fikk vi stort sett saus med litt spaghetti under, og Charlotte fikk en halvliter Sangria. Mulig de ikke har vanlig størrelse på glass her, eller at de så vi var skandinaviske.
Som alle andre ferier avsluttes gjerne dagen med noe som går galt. I dag var det det varme vannet på hotellet. Det var tomt. Da ble det selvfølgelig til at Charlotte tok seg en kjapp dusj, mens jeg var sleip og ventet til morgenen etter.
Pappa er til tider en utålmodig kar. Dette kommer gjerne til syne når vi står i køer rundt om i verden. Denne gangen skulle vi få se det i innsjekkingen på Kretas flyplass. Taktikken er som oftest å rolig spasere forbi intetanende folk som står foran i køen. Køen bestod av én rad som delte seg i to lenger frem mot skrankene. Her tok pappa innersvingen på en mann som var på tur med kona si.
Da mannen fant ut at pappa brått stod foran han i raden ved siden av gikk han bestemt over i rad nummer 3 som han nå bestemte at fantes. Pappa, som allerede hadde sneket foran han en gang, sier til han «Ja, du får gå du, da. Siden du har så dårlig tid!» før han selv går til skranken med oss på slep. Hva skjedde egentlig nå? Pappa sniker foran en fyr og klager på at mannen han sniker seg foran har dårlig tid?
Etter mange kleine blikk måtte pappa forsvare seg. «Det er jo du som sniker!» blir han beskyldt for av mamma. Men da fikk vi høre det. Det var ikke pappa som snek, det var vi som ikke fulgte med! Mannen med kona (jeg burde satt et navn på han merker jeg) hadde gått inn i køen rett ved skrankene. Han hadde ikke stått i køen i det hele tatt. Vi måtte gi oss selv om vi er vant til å beskylde pappa når slike ting skjer. Vi ville også gjort som pappa, hadde noen gått inn i køen foran oss. Det er jo sniking.
Framme ved skranken steg spenningen. Jeg satser på at ikke Star Tour leser denne bloggen og må innrømme at ingen av håndbagasjene veide under 5kg. Pappa vinner også her med sine 8,2kg. Vi hadde planlagt hvilke sandaler, håndklær og t-skjorter som røyk først, dersom vi måtte kvitte oss med 5-6kg. Mannen bak skranken hevet øyenbrynene og tittet på håndbagasjen som så ut som soveposene våre. «Only hand luggage? Haven’t you bought anything?» spør han imponert. «No, but we spent a lot of money!» svarer pappa. Yeah, right. Mannen smilte og ga oss boardingkortene. Score! Vi slapp unna denne gangen også.
Før vi skulle ombord i flyet skulle vi kjøpe noe å drikke. Drikka vi hadde med oss fra villaen måtte vi selvfølgelig kaste på utsiden av sikkerhetskontrollen. Kjempeidé. «Men vi har vel ikke noen euro igjen, nå?» lyder en velkjent kommentar fra mamma. Jo da. Pappa rotet tilfeldig rundt i bagen sin og drar frem 60 euro. «Jeg har noe her da..» sier han avslappet. Akkurat dette scenarioet skjer utallige ganger i løpet av en ferie. Det kommer gjerne også opp et par 200-lapper i norske kroner også. De euroene her skulle vi kanskje hatt i går når vi skulle gi driks, eller hva?
Vi fikk tildelt setene 21 A, B, C og D. Som vanlig er det pappa som må ofre seg og sitte alene på andre siden av midtgangen. I dag var han så heldig at han ble satt ved siden av et ungt par med en baby. Jackpot. Pappa spurte en av flyvertinnene om han kunne flytte seg over til andre siden, ettersom det var to tomme rader der. Da fikk han bedre plass og paret fikk et sete til babyen også. Gleden var dessverre kortvarig for boardingen var ikke like «completed» som kapteinen hadde sagt, og nå kom det 10-15 mennesker til inn på flyet. Da var det bare for pappa å flytte seg tilbake til baby-paret.
Når de omsider fikk satt seg prøvde pappa seg igjen. Det var fortsatt en ledig rad på venstre side. Akkurat da rumpa til pappa traff setet kom flyvertinnen tilbake. «Vi må ha en tom rad her» sa hun. Jeg hørte ikke om det var noen grunn til det, men det er kanskje ikke det mest betryggende jeg har hørt. Paret med babyen, som igjen hadde prøvd å brette seg utover de tre setene, fikk øye på pappa som var på vei tilbake for andre gang. Jeg er sikker på de tenkte «Skal vi aldri bli kvitt han!?». Flyvertinnen forstod heldigvis situasjonen og fant en plass til pappa litt lenger frem i flyet. Turen var reddet. I hvert fall for baby-paret og pappa. Vi andre tre sitter jo fortsatt ved siden av den tikkende skrikebomben.