Det var pent vær og vi benyttet anledningen denne dagen til å bade i havet. Vi hadde tidligere prøvd ut bassenget på hotellet som alltid er varmet opp til 32 grader. Med andre ord, helt perfekt for meg. Men denne dagen leide vi to solsenger under en parasoll og tok en dag på stranda. Vi badet ivei, etter noen pinlige hyl fra meg da vannet gikk over kanten på shortsen. På land leste Charlotte bok og jeg slo til med Tom og Jerry-kryss for å holde meg skjerpa. Som nerd kan jeg jo ikke la hjernen ta helt ferie!
Da vi var blitt ganske tørre gikk Charlotte til en av bodene på stranda for å skifte tilbake til vanlige klær. Mens hun skiftet bestemte været seg plutselig for å bli helt fullstendig grått. Skyene dekket hele den blå himmelen fra tidligere og det kom flere og flere kraftige vindkast. Hvor i all verden kom dette fra? Det pussige var at da første vindkast kom reiste samtlige folk på stranda seg. Så lukket de parasollen sin, tok med seg veska og gikk. Dette hadde de tydeligvis sett på værmeldinga. Nå begynte det, liksom. Men det stemte egentlig ikke. Værmeldinga viste ikke noe annet en sol og fint hele dagen.
Problemet var bare at da jeg fikk se værmeldinga skjønte jeg hvor dårlig det lå an til tivoli-turen vi tenkte å ha i løpet av turen. Onsdag var det meldt 78mm nedbør. Ok… Vi får se hva det blir da, tenkte jeg.
Hater når det skjer…
Vi pakket sammen som alle de andre og gikk til hotellet igjen. Der ble det Mot i Brøstet som trøst for det håpløse været og det været vi kom til å få ved Gardasjøen. Som vanlig tok vi en tur gatelangs ved Riminis kyst. Vi hadde allerede blitt godt kjent i gata, men nå fikk jeg endelig kjøpt meg en shorts! Etter en ukes tid i langbukser, som forøvrig ikke har vært noe problem, fikk jeg meg en shorts lik den jeg ikke fant før avreise. I tillegg fant jeg flippflopper(?) som erstattet mine nåværende strandsko: Joggesko.
Middager er det generelt lite å skrive om, spesielt fordi jeg eter bolognese hver dag, men jeg fant et artig bilde med kveldens forrett. Dere har sikkert sett caprese før med mozzarella og tomater lagt i skiver. Denne restauranten hadde sin egen lille vri.
Charlotte, lite imponert over kveldens forrett: «Mozzarella i klump med tomatskiver»
Siste dagen langs kysten tok vi en tur til San Marino. Rimini ligger ganske nært, så det var naturlig å dra en av dagene og se San Marino. Jeg forhørte meg med faren min og fikk tipset «kjør så langt opp du kan». Det tok jeg til meg og godt var det. Vi kjørte i det uendelige i bratte bakker og krappe svinger. Jeg har vært i San Marino tidligere og sjekket bloggens forrige innlegg om dette.
Vi kjørte forbi den rare rundkjøringen og det var tegnet på at vi var i nærheten av der vi parkerte sist. Den gangen var det både trommeoppvisninger og marked ala Farmen, men det skulle vise seg å være en sesongavhengig opplevelse. Likevel er det et veldig koselig sted med trange gater av brostein og flott utsikt. Før vi stod på toppen bar det gjennom en del oppoverbakker og trapper. Det er et ganske nytt fenomen for Charlotte som jeg, miljøskadet som jeg er, ikke lenger legger merke til. Hva gjør vel noen hundre trappetrinn fra eller til?
Toppen premierte oss med utsikt, tunge skyer og en veldig liten og dyr porsjon lunsj med brus og tagliatelle al ragù.
Rimini er et flott sted. Her er det lange strender, små sjapper med suvenirer Charlotte digger, enda fler bratte og små garasjer og party-svensker på vei til Riminis DJ-festival. For det er jo i nærheten av den vi bor!
Dagen vi kom rakk vi ikke stort mer enn å spise middag til kvelds og legge oss. Vi besøkte en restaurant med rustikk- og høyballtema som stå koselig ut. En ung Jonas Brothers look-a-like kom bort til oss og tok bestillingen. Vi skulle ha en pizza og en spaghetti bolognese. Du kan selv gjette hva som var til hvem. Så spurte han om vi ville ha det i to omganger. Hvorfor skulle vi ville det, tenkte vi. Poenget var at da kunne vi dele maten med hverandre og det var koselig, mente han. Jeg så for meg at han først kom med en halv pizza og en halv porsjon med pasta. Deretter runde 2 etterpå, men at vi da fikk hverandres rett. Det stemte ikke. Han kom med pastaen og satt den hos meg. Du kan nå notere dine poeng hvis du gjettet at spaghettien tilhørte meg. Charlotte fikk ingen tallerken. Var ikke poenget at vi skulle dele? Og var ikke det der en annen kelner, egentlig?
Da vi hadde spist to tredjedeler av spaghettien kom kelneren bort igjen. Og vi hadde rett; det var en ny en. Den andre Jonas-broderen. «Are you finished?» spurte han håpefullt. Vi trakk nok pusten når han så oss, så da grep han muligheten. «Uh, no? Not yet.. Uh..» klarte vi å forklare før han ruslet videre. Det var da veldig så ivrige de var her, da. Vi slurpet i oss den siste strimlen med spaghetti og tre sekunder etter stod kelneren der. En TREDJE Jonas-broder! Han var helt identisk med de to forrige, så nå var bandet komplett. «Ah, you’re finished! You want some dessert?» tror jeg han sa og ryddet av bordet. Litt for sent la vi merke til at han også rappet med seg bestikket vårt. Trodde han vi var ferdige?
Etter spenningen hadde nådd sin topp kom vår første kelner tilbake. Han hadde overraskende nok med seg bestikk. Rett etterpå kom han også med pizzaen. Nå fikk vi også to tallerkener så vi kunne dele maten slik han hadde sett for seg siden bestillingen. For et romantisk syn det må ha vært. For han dukket jo opp etter siste pizzabit og ryddet det også. Eller kanskje det var en av de andre to?
Det var blitt lørdag morgen og vi hadde fortsatt ikke vært på et marked. En ganske vanlig happening i utlandet med alt fra lommebøker til torsk. Jeg hadde tidligere lest meg opp på at det var et marked i Rimini sentrum fra 7.00 til 13.00. Her var jeg glad reisekompanjongen min er Charlotte. Hadde det vært en ferie med familien min hadde vi sovet i soveposer utenfor markedsplassen, stått opp halv 7 og sett på mens de rigget opp. Vi tok det veldig rolig med frokostbuffet på hotellet rundt 10-tiden. Det er det som er tidlig for oss B-mennesker eller hva vi er.
Det var ikke så vanskelig å finne markedet. Det var et rutenett uten like som breiet seg utover alle gatene man gikk i. Vi så ikke etter noe spesielt utenom opplevelsen så vi tok det rolig og havnet raskt på et hjørne med hver vår brus og en cappuccino til Charlotte.
Vi satt ikke så lenge, men plutselig var klokka godt over 12 og de pakket nok sammen når klokka var 13, så her var det bare å kjappe seg hvis man skulle se noe. I bodene er det som sagt mye forskjellig, men det er også mange forskjellige merker på ting! Jeg er vant med at Gant blir til Gent og Rolex blir til Rulex, men noen av kopiene drar det såpass langt at det nesten er vanskelig å vite hvilket merke de kopierer. Hva med denne Chlain Klain-underbuksa for eksempel?
Charlotte får plutselig øye på en velkjent hatt. «Roma-hatten!» roper hun og løper bort til et hav av hatter i en av bodene. Hun tar på seg en hatt jeg kjenner igjen fra gjeste-bildene vi tok før bryllupet. Dette er tydeligvis en hatt Charlottes bror David har slitt ut (merkelig nok) så hun var overlykkelig over sitt funn. På vei tilbake til bilen fant vi også en liten strandveske vi kunne ha med dagen etter. Så selv om vi gikk for opplevelsens skyld fikk vi noe mer ut av det likevel.
Dag 11 startet også rundt klokka 10:00. I dag bar det på ny strand-og-deretter-by-tur. Eller skal vi si strand-og-deretter-land-tur? Reisemålet i dag var nemlig San Marino, et bitte lite sted som har klart å slippe unna med å være et eget land selv om det ligger omringet av en stor mengde Italia. Byen og landet består stort sett av et fjell med en borg på toppen og det pirrer historikersansen til pappa. På grunn av kø rakk vi dessverre kun San Marino. Kirken i går ble litt for stressende og vi har lært av egne feil. I alle fall for nå.
Etter mye sikk-sakk kjøring oppover fjellet, som mamma påstår heter «hårnålsvinger» for de mer erfarne, kom vi opp til en snodig rundkjøring. Rundkjøringer er ikke det mest spennende i San Marino, men her var svingene såpass krappe at de som skal ned ikke klarer svingen uten å kjøre en runde i rundkjøringen. Det så ganske pussig ut :)
Vi gikk oppover de bratte gatene i byen med samme stigning som opp til Reodor i Flåklypa og tittet i butikker som solgte smykker, lys, vesker og maskingevær. Utover dagen så vi noen som gikk i gamle klær og trallet og sang nedover gata. «Det var da litt pussig..» tenkte vi før vi hørte et kjempesmell som kom nedenfra. Der stod det noen med løskrutt og store gevær. «Her skjer det mye rart..» rakk vi igjen å tenke før trommeslagene startet enda lenger ned i gata. Og trompeter. Vi gikk nedover og fikk se en rekke med folk kledd som i Titanic og Pirates of the Caribbean. Dette må være presidenten og familien hans! Og det kunne det faktisk vært så mye merkelig vi så resten av dagen.
Med alle disse rare menneskene tenkte vi at her må det vel være en forestilling som skal være på kvelden. Vi hadde tidligere gått forbi et litt større område med en gressplen hvor det virket som det skulle skje noe. Rundt klokka 18 så vi en gjeng stå der og late som de skjøt med pil og bue. Dette kan umulig være forestillingen vi så for oss? Mamma fikk øye på en plakat der det stod at forestillingen ikke var før 3. september, og det er egentlig bra. De trengte faktisk å øve et par måneder til slik som de surret.
Grunnen til oldtidstemaet viste seg at stort sett hele sommeren leker San Marino «Farmen» som går på TV 2. Alle går kledd i gamle klær, lager gamle ting og har det festlig. Det var veldig koselig når vi først fant vår plass på Farmen-torget. Vi fant en som laget keramikkvaser, noen som friterte epleskiver, en som laget mynter og noen som utfordret oss til puslespill. Vi likte stedet best på grunn av at de ikke var ute etter penger, men heller gjorde det for moro skyld (les: helt sikkert ansatt av staten).
Klesbutikk i ekte Farmen-stil ;)
Enda en trommegarde
En keramikkmann
Denne karen lager mynter med slegge!
Før reisen gikk til det siste hotellet vi skal bo på satt vi oss ned på en koselig russisk restaurant. Vi skjønte ikke en dritt av menyen, men heldigvis var den oversatt via Google Translate til både fransk, finsk, svensk og engelsk. Det var ikke stort å trekke denne restauranten for annet enn de tørre skalkene som gikk fra bord til bord. Her var det store mengder god mat til Wold-priser og veldig fint lokale.
«3 stjerner»
En drøy times tid utenfor San Marino lå hotellet vi skulle bo på siste natta. Dere forstår selvfølgelig av overskriften at hotellet har 3 stjerner, men at disse mest sannsynlig er anskaffet via Ebay eller AliBaba.com. Mamma og pappa hadde truffet blink med et firemanns-rom til den uslålige prisen 568kr inkludert frokost, så her var det bare å spenne på seg setebeltet.
GPS er stort sett veldig praktisk, men noen ganger kan den lede deg litt ut på jordet for å spare 10 sekunder. De 10 sekundene og vel så det bruker du på å kjøre sakte og spørre deg selv «Kan dette være riktig vei, da?». Men joda, vi kom inn i en by til slutt etter mye kjøring gjennom åkere og vel så det. «Her var det jo skikkelig koselig!» sier pappa når vi kommer inn til byen. «Hehe, byen ja..» tenkte jeg, optimistisk som alltid. (Byen var faktisk veldig koselig, men det var ganske sent da vi kom og vi fikk dessverre ikke gått og tittet rundt her.) En runde rundt et par kvartaler på grunn av enveiskjørte gater og vi stod på parkeringsplassen til hotellet. Det føles litt generøst å kalle det parkeringsplassen til hotellet grunnet mangel på både asfalt og oppmerking, men det stod nå biler der. Vi tar med oss kofferter og rusler inn til resepsjonen.
Bak oss kommer det fykende inn en fyr. Dette er hotelleieren. Eller er egentlig det? Han hadde halvlangt, bølgete, svart hår, noen tatoveringer her og der og et skikkelig musikerutseende generelt. Han pratet like fort som en fremførende ungdomsskoleelev og virket ca like stresset. Vanligvis er det de bak disken som jatter med (dette kan jeg av min lange erfaring med tomprat og kunder), men denne gangen snakket han såpass kontinuerlig og stresset at vi ble den jattende part. «Ah, Erik, yes!» sa han etterhvert som om han hadde flere gjester i den boka han bladde i. Han skrev ned WiFi-koden på en Post-it og forklarte nøye hva hver bokstav var, mens kose- eller tompraten fortsatte mellom bokstavene. «If there’s anything else you just ask me. So! Is there anything else you need?» avsluttet han med. Enn så glad jeg er i WiFi etter all nettjakten denne turen følte jeg likevel behovet for å spørre «Um.. The key?». Heldigvis forstod han behovet mitt. «OH THE KEY!!» Han trengte åpenbart å få seg litt søvn etter hva nå enn han drev med om dagen. Om ikke annet var han utrolig hyggelig og behjelpelig med alt.
Vi presset oss inn i heisen som tok maks 4 personer, og det passet fint. Altså det passet fint med antall, ikke med plass. Her snakker vi like mye plass per person som de oppgir på telt. For dere som ikke har en barndom i telt på ryggen kan jeg opplyse om at det er ganske lite. Så kom det store øyeblikket vi tidligere har festet setebeltet for. Pappa åpner døra til rommet.
Vi blir lamslått av den fantastiske køyesengen som resepsjonisten garantert hadde fått for en spillejobb eller hatt i turnébussen sin med sykehustema. Sengerammen var en knall oransjefarge. Mamma påstod det hadde stått «4 enkeltsenger» og jeg er usikker på om jeg går med på at en køyeseng teller som «2 enkeltsenger». Utenom dette kan vi vel ikke skrive sarkastisk og mobbete om noe mer før vi beveger oss til badet.
2-i-1 toalett og dusj
Her var søskenflisene til leiligheten vi hadde bodd i tidligere. Å gå på do ble en følelse av å sitte inne i et kaleidoskop («stjernekikkert» man snurrer på). Og det beste av alt: To-i-en løsning med do og dusj! Det var såpass genialt innredet at dusjen og doen stod på samme side i badet, mens rumpevaskeren hadde fått sin egen halvdel. Doen var til og med på innersiden av dusjforhenget! Nei, huff, dette ble til og med for upraktisk for meg og familien min. Men tross alt dette vil jeg bare si:
«Det er aircondition her!!» ~ Philip 2015
Tårn
Dagen etter (vi har nå beveget oss over til siste dag: nr 12) var resepsjonistmusikeren like stressa og hyggelig. «You’ve had breakfast, yes? Yes? That’s good, very good!» Vi kjørte avgårde relativt tidlig denne dagen også. Jeg vil tippe vi var i bilen rundt 11:00 og flyet gikk 18:00. Som vanlig måtte vi oppleve noe på de litt for få (i noens øyne) timene før flyet gikk. Nå var det Bologna som var det kjappe reisemålet.
Bologna inneholder stort sett trange gater og grunnen til vi dro: De to skjeve tårna! Historien er, etter hva jeg har fått med meg, at to familier konkurrerte om å bygge det høyeste tårnet. Vinneren raste sammen fordi det var altfor skjevt og det ble «kåret» er nå en ny, skjev vinner. Dette tårnet går det an å gå opp i og det skulle vi! 500 trappetrinn. 500! Eller er det egentlig det? Nerder som vi er tok jeg og mamma på oss oppdraget å dobbeltsjekke det for dem. 495, 496, 497, 498……. 498!?!? Dårlig reklame! Jeg syns vi skulle ha fått igjen 0.4% av penga. Det var 500 vi kom for. På toppen kunne man det som var igjen av tårnet ved siden av og en hel haug av oransje tak. Ganske morsomt syn tross de 500, jeg mener 498 trappetrinnene vi gikk opp.
Ikke helt rette..?
Orange, orange everywhere!
Tårnet som tidligere var høyest
498 trappetrinn :(
Men så tittet pappa på klokka. *dun-dun-dunnnnnnn* Jeg husker faktisk ikke hva klokka var, men vi regnet ut at vi var ved flyplassen 16:30 (repetisjon: 1,5 time før flyet gikk) dersom det ikke var noe kø. Vi telefon-GPSet oss tilbake til bilen, fikk rutet bil-GPSen til flyplassen og pappa kjørte sånn ca lovlig til vi stod på flyplassen. 16:30. Perfekt! Mamma og pappas diskusjon om hvilken vei vi burde ta for å unngå kø var ikke forgjeves. Det var heldigvis sjekking av hotell i nærheten og en annen flybillett til pappa dersom han måtte parkere bilen mens vi tok flyet hjem. Vi klarte det! Tid for McDonalds! For andre gang. Du må ikke tro den i Bologna holdt for oss. Når Wold rekker et fly skal det feires skikkelig!
Så sånn er det her i familien! Avslutter denne gangens ferieblogg med vår egen variant av «Hvor er Willy?»: «Hvor er Philip?»
Tittelen lyver litt. Vi var kun i Venezia dag 10, for dag 9 gikk stort sett med til å komme seg etter det harde tivoli-livet. Dag 10 derimot, var vi tidlig oppe og klare for Venezia. Mest ivrig var pappa, for han har analysert i minst et døgn hvordan vi skal få tid til å se den berømte Markuskirken etter en strandtur. Han og mamma har allerede sett den to ganger, men alle gode ting er jo som kjent tre.
Vi klarte faktisk å dra til den avtalte tiden 10:00 (les: 10:15) og kjørte i vei mot en strand i nærheten av Venezia. Vi var såpass lure at vi satte kursen mot en strand som var litt bortenfor Venezia fremfor å ta noe på veien, det ville vært litt for praktisk. Men sant skal sies, stranda var upåklagelig. Få mennesker, varmt vann, morsomme bølger og fin sand.
Fin sand og varmt vann :)
Men nå var klokka blitt 14:30 og tiden frem til 17:00, Markuskirkens stengetid, var dyrebar! GPS-en viste 1 time og 24 minutter til Venezia. Dette virket usannsynlig, men klarte å skape nok panikk for pappa. Heldigvis viste dette seg å være feil grunnet litt feiltasting på GPS-en og vi ankom Venezia rundt 15:30. Vel fremme fikk vi parkert på toppen av et 10-etasjers parkeringshus og ruslet inn blandt kanalene. (Jeg tror Lise ble litt skuffet over at de ikke hadde TLC-kanalen. «PLING!» som mamma ville sagt etter et dårlig ordspill. Beklager den tørre humoren, det må være varmen.)
Utsikt fra P-hus-taket
Blandt høye, falleferdige, men koselige hus, kanaler og gondoler rotet vi oss bort en god del før vi i det hele tatt fant noe tegn til fremgang.
Ingen leser kart som disse to!
Omsider stod vi på broa Rialto som var litt kamuflert av mye restaureringsarbeid og kom oss derfra videre via skilt til Markuskirken. 16:55 stod vi på Markusplassen og stilte oss i en relativt liten kø utenfor kirken. Da vi kom fram til inngangen 16:58 spurte pappa når de stengte for besøkende å komme inn. «In 2 minutes.» svarte italieneren. «So how long can we stay inside?» spør pappa og regner med vi får gå litt der inne når vi først har kommet inn. «Well, now it’s about… 1 minute and 56 seconds.» Okei! Her var det bare å bruke øya godt og raskt. Lise slang på seg pappas shorts og vi fikk komme inn. Og du må ikke tro shortsen var for å dekke knærne. Nei, nei. Lise hadde ikke dekket skuldrene! Et bein over hver skulder og Lise var good to go. Heldigvis, for pappa spesielt, overdrev vakta litt og vi var nok ikke ute før rundt 17:10. Sløvt vakthold spør du meg, men da er vel ikke alle italienere like sure.
Litt av Markuskirken (med diverse restaurering som vanlig)
Noen andre hyggelige italienerne fant vi på en restaurant i en sidegate. Her lekte de tyrefekter med forbipasserende og fjollet med hverandre og kundene sine. Det ble pizza, vårt standardvalg, og det var jeg egentlig ganske fornøyd med. Vi har vært heldige denne turen og sluppet unna forrige feries opplevelse med Dr. Oetker. Som dessert kjøpte vi en deilig kuleis med eplesmak som anbefalt av Charlotte, og det vil jeg anbefale videre samt mango-isen her nede. De er best!
Gondoler med trekkspill og sang av full hals
Til slutt måtte pappa selvfølgelig slå an en prat med paret bak oss som vi overhørte sa til kelneren at de var norske, men ikke snakket norsk. Dette måtte han til bunns i. De rundet en vinflaske til 75 euro på et par sekunder og vi skjønte de var i en litt annen prisklasse enn vår Ryanair-preget klasse. Det fikk ikke pappa med seg og da de fortalte at de kjørte fra Oslo til hjemlandet sitt, Romania via Italia spurte pappa premiespørsmålet: «Aaaah, with trailer?» Nei pappa, jeg tror de her har råd til å dra til Italia uten å ta det på trailer-ruta si. Det var kleint.
Litt sånn jeg følte meg under trailer-kommentaren. (Dessverre så vi mange bilder ble tatt med stakkarer oppstilt som dette..)
I Norge er vi vandt til å holde varmen om vinteren. I Italia, nærmere bestemt ved Gardasjøen, er kunsten å holde kulda. Vi har fra dag 1 lengtet ut i bilen igjen hvor det er aircondition og svetter både i leiligheten som holder stabile 31 grader og ute i bassenget med 35+ grader i vannet. Nå som vi har vært her i ca en ukes tid føler jeg det er min plikt å dele noen av triksene vi har lært oss for nettopp det å holde deg kald gjennom en altfor varm ferietur ved Gardasjøen.
Sette opp alle vinduer
Terningkast: 2
Tenkte du å lage litt gjennomtrekk? Lykke til. Selv med alle vinduer på vid gap blåser det faktisk null og niks.
Kjøp en vifte
Terningkast: 4
Litt forvirrende denne her. Det blir ikke kaldere, det blir deiligere. Et triks som faktisk er verdt å prøve er å ta litt vann på kroppen, f.eks. oppover armene, og stille seg foran vifta. Utenom dette hjelper ikke vifta stort annet enn å blåse den varme luften rundt i leiligheten.
Ha et kjøleskap
Terningkast: 3
Kjøleskapet er en joker. Det later som det er et uskylding skap som hjelper deg å holde brusen kald. Dette er bare tull. Det kjøleskapet egentlig gjør er å stjele de små, stakkars kuldegradene som er til overs i rommet du befinner deg i og spyle ut alle de ekstra varmegradene som var i skapet. Jeg kaller det et varmeskap. (Gir det terningkast 3 grunnet deilig, kald brus)
Legg «dyna» i fryseren
Terningkast: 2
En god tanke, men så fort du legger den over den varme kroppen din er lakenet akkurat like varmt som deg. Fungerer kun dersom dyna er tynn nok der du er eller om du har stor nok fryser.
Sov med et kjøleelement
Terningkast: 3
Litt bedre enn dyna i fryseren, dessverre er det kun en kroppsdel av gangen som får glede av denne. Pakk den inn i dyna/lakenet du har og legg hodet på den, eller ha den et annet sted i senga.
Drikk kaffe
Terningkast: 1
«Det er ikke noe særlig» ~ Erik 2015
Dette sa han rett før han tok seg en slurk av Statoil-koppen sin (2015-modellen).
Funfact: Pappa påstår at ved å drikke varm kaffe her nede på kroppen hans bruke energi på å kjøle den ned slik at han blir slank. Dette blir litt nerdehumor, men jeg tror kroppen hans har nok med å kjøle ned den kroppen som allerede er der, om ikke han skal fylle den med kaffe også.
Dra på fjelltur
Terningkast: NEI TAKK
Okei da, jeg får gi det en 2-er. Vi har i dag endelig fått puste pga den friskere lufta oppi der, men man er også nærmere sola. Det beste er å KJØRE en tur på fjellet, ikke GÅ!
Sitte i bilen
Terningkast: 6
Perfekt. Aircondition. Trenger jeg å si mer? Hvertfall ikke til familien min, vi vet hva dette ordet betyr nå!
Å være i bassenget
Terningkast: 6
Perfekt igjen. Det er dette som er trikset. Åpent fra 9-21, slik at man rett og slett bare bør ligge i bassenget og bare være. Minuset er badehettene, som nevnt tidligere her i bloggen. Og forresten: Smestad jager alle ut klokka 13 for da har han siesta frem til klokka 15.
Ta på deg vintertøy
Terningkast: 0
Enda en nerdete teori. Pakk sola utenfor med vintertøyet Erik var så lur å ha med seg! Lue, skjerf, boblejakke, langbukser, stilongs og hagehansker. Med fare for en del rare blikk fra de andre på stranda, var ideen relativt god, men det fungerer ekstremt dårlig etter rundt 20 sekunder. Om ikke annet er det i hvert fall deilig når man tar det av seg igjen!
Innleggene så langt har blitt publisert ved hjelp av nabocampingens WiFi. Og det er jeg skrekkelig redd for at de kommer til å fortsette med. Heldigvis rekker signalene fra campingen over på vår leilighets side av hekken, som består av et gjerde og noen stakkarslige bambustrær. Dersom vi sitter helt langs denne hekken, ringer inn til et mystisk telefonnummer 4-5 ganger («No one will reply, but your phone will be confirmed») får vi 3 timer med nett. Eller.. Nettet holder ikke lenger enn rundt 15 min av gangen, så kanskje vi heller skal si 12x 15min? Slik sitter vi halve dagen, og bader en gang nå og da når vi mister nettet. Jeg lurer på om det syns?
Siden pappa er våken før meg og Lise kaprer han alltid den beste plassen ved WiFi-hekken vår. Det vil si, der han setter seg er den beste WiFi-plassen. Pappa har en egen WiFi-flaks av Anton-dimensjoner. For å sammenlikne innen Andeby er resten av oss Donald og Klodrik. Vi må belage oss på å bruke de signalrestene pappa ikke bruker opp.
Ikke nok med det, men pappa har verken blogg eller kjæreste som venter på litt menneskelig kontakt fra utlandet. Han har jo dama si her. Snakk litt med hun da, vel! I stedet sitter han og sjekker aksjene sine. Jeg tror han har satset så mye som en hundrelapp. Han er faktisk såpass ivrig at han bruker 3G-nettet innimellom også. Det forundrer meg ikke om denne 3G-bruken koster rundt den hundrelappen han har satset på børsen. Han skryter også av at han fikk litt nett oppe på verandaen vår. Jeg tror han brukte 3G. Beklager at flere innlegg går utover deg pappa, men WiFi-mangel får fram det verste i meg. Ta oss med på Mc-ern!
Juliets ballkong..
..men det var stengt :(
Veggen ved siden av Juliet
Relativt feit meny i Verona!
Ellers har Lise utnevnt Verona til den fineste byen hittil. Liten koselig by med den evig romantiske historien om Romeo og Juliet og hvordan de ofrer seg for kjærligheten. Å se ballkongen til Juliet og de betydningsfulle veggene med «Jeg elsker deg» på alle verdens språk. Det oser kjærlighet og romantikk av denne byen. Men det er ikke derfor Lise liker Verona. Det er WiFi der.
