I dag skulle jeg straffes for mitt dumme utspill i går kveld. Kl 05:30 ringte klokka og mamma dro meg ut av senga. Vi skulle kjøre pappa til Rethymno for å bli kvitt han for dagen. Når vi kom hjem igjen var det fortsatt tid til å sove en times tid. Så tidlig var det.
Neste gang klokka ringte var det 10 ganger verre enn før, men jeg kom meg opp til slutt og våknet først ordentlig etter frokost. Det var tid for vannland! Ettersom jeg syns mamma kjørte litt vel gresk i svingene tenkte jeg det var best at jeg tok rattet på vei til Water City. Jeg vet ikke hva som er verst. Sitte på en greker eller ha ansvar for de som sitter på. Her kjører de som de vil.
En ting å merke seg er at i Norge følger alle trafikkreglene. Når noen ikke følger dem blir det krasj. Her følger ingen trafikkreglene. Så når noen følger dem blir det gjerne krasj her. Du kan ikke ligge midt i kjørefeltet ditt. Da kommer jo ikke bilen bak forbi! Hvis du ser noen i bakspeilet må du kjøre på veiskulderen slik at han bare må legge seg ut littegran når han skal forbi. For det samme gjør jo de som kommer i mot! Man risikerer at det kjører 4 i bredden på en vei med ett kjørefelt i hver retning. Gjerne i en sving. Så her er det bare å holde på hatten og ligge på veiskuldra så godt det lar seg gjøre, hvis ikke kjører de forbi likevel. Legg merke til dobbel sperrelinje :)
Vi kom oss helskinnet frem til byen med vannlandet. Problemet var bare at det ikke var å se noe sted. Hvordan gjemmer man et vannland midt i en by? Jo, man legger det på toppen av et fjell som alt annet her i landet! Vi så noen svært hjemmesnekra Water City-skilt som guidet oss oppover fjellet. Dette var det vi kom frem til:
«Ja, ja, det er i hvert fall et bygg her.» tenkte vi. Og det skulle vise seg å være vannlandet. Ikke selve bygget selvfølgelig, men det var faktisk inngangen. Håpet vi. Det var ikke et basseng å se, men like håpefulle som i går kjøpte vi oss billetter og kom gjennom bygget. Tada! Der var det. Water City in all its glory!
Ved inngangen var det noen låsbare skap vi kunne legge bagen i. Det kostet €3 for en hengelås vi kunne bruke hele dagen. Hah! Det er de eneste euroene dere får fra oss i dag! De hadde et såkalt pengeløst system hvor man fikk et armbånd, liknende det man får på Liseberg for de som har vært der, men denne hadde en strekkode på seg. Tanken er at for alt man skal ha av mat, drikke, ting og tang skal man scanne strekkoden og betale når man skal gå for dagen. De kunne nesten bare latt være å sette på oss de armbåndene. Det er ikke mye å hente her, nei. Her går det i brødskiver og «pisselunka» brus hjemmefra. Der fikk de den.
De fleste av skliene skal kjøres med tuber, også kjent som «store smultringer» på fagspråket. Disse lå nede ved bassengene som skliene endte i. Tubene var i forskjellige størrelser og siden vi nå var tre pinnedyr fra det kalde nord plukket vi med oss de minste. På toppen av bakken opp mot skliene ble vi stoppet av en vakt. «You have to change.» sa han og pekte på mamma. Jeg og Lise kikket bort på henne men skjønte ikke hvordan bikinien hennes kunne være så støtende. «It’s for children.» utdypte han. Åååååååja. Tubene! Spinkle som vi er hadde vi selvfølgelig tatt med oss barnetubene.
Som på tivoli var det bare å kaste seg ut i det. Jeg pleier å være rimelig tøff i trynet når vi er på tivoli, men her var jeg ute av mitt element. Vann er ikke min greie. Det har dere vel lest. Jeg rakk heldigvis ikke å grue meg så lenge for parken var mer eller mindre tom for folk. Vi kastet oss ut i noe vi døpte om til «the battle». Tre sklier ved siden av hverandre hvor alle tre fikk kjørt samtidig. Jeg vet ikke hvem som vant. Jeg var mest fokusert på om jeg ble kastet ut med rumpa først i det iskalde vannet eller om jeg klarte å holde meg oppå tuben når den traff vannet. Tuben stod igjen. Det gjorde ikke jeg.
La du merke til at jeg nevnte hvor tom parken var? De som ikke var her hadde nok sjekket værmeldingen for dagen. Himmelen ble gråere og gråere og vi frøs mer og mer av det kalde vannet. Vi gikk flere ganger bort til håndklærne og tørket oss. Det er et dårlig tegn når man er på vannland. Og til slutt kom regnet. Ikke mye, men det regnet bort en del av motivasjonen. Hva nå? Vi tok på oss klærne for å holde varmen og beveget oss ned til «The main pool». Her sovnet vi alle tre i en time. Sola skinte da vi våknet og i ekte Wold-stil var det bare å gå all in de siste timene. Flaksen vår var tilbake!
Trodde vi. Klokka 17:50 skulle vi bytte til en dobbel tube for å kjøre en sklie med trommel igjen, men der stod vakta og pekte på klokka si. «We’re closing in 10.» sier han. «What?? Is it seven o’ clock?» sier mamma, sikker på at de stenger kl 19. «No, we’re closing at six». SVINDEL!! Dette skal de få kjenne på tripadvisor-siden sin! Mamma hadde nettopp skrytt av at vi slapp å stresse rundt fordi det var så lite folk her, men det skulle vi altså ha gjort. Likevel fikk vi kjørt alle skliene flere ganger og kost oss med den tiden vi fikk mens sola tittet fram. Vi kan vel ikke klage med tanke på hvordan det så ut når regnet kom.
