Stikkord: Spania

I dag var det tid for ordentlig bading. Gårsdagens bading gikk stort sett til litt vassing, så vi tenkte at i dag gjør vi et ordentlig forsøk. Vi spiste frokost, gikk opp og sov en time igjen, som vanlig, og kom oss ned til stranda. I og med at det er litt utenfor sesongen var det ikke noe problem å finne solsenger. Det var kanskje 5-6 stykk som var opptatt av alle solsengene hotellet hadde. Vi betalte 5 euro per pers (mot 15 i Rimini, mener jeg å huske?) og satt oss godt til rette.

Etter ca 5 sekunder hørte vi en thai-dame komme traskende. «Massasjii? Footi massasjii?» vi ristet på hodet mens Charlotte tenkte at det kunne vært noe til senere. «Pliis? Footemassaaaasj? Very goooood?». Hun ga seg ikke. Hun gikk til slutt til nabo-senga der en eldre dame lå. Hun hadde allerede fått fotmassasje, men det holdt tydeligvis ikke. Thai-dama satt igang på nytt. Innen vi hadde tatt motet til oss og gikk mot vannet hadde massøren allerede vært på rundtur og fått nei av samtlige på stranda og var i gang med å massere nabo-dama for tredje gang. Her er det noen som må lære seg å si nei. Det holdt ikke med «Du har allerede massert meg!».

Ikke at det blåste så veldig, men det var overraskende mange bølger i vannet. Jeg tenkte det bare var gøy og tok det som et kompromiss fra vannets side siden det var så forbaska kaldt i vannet. Vi kjørte på med ordentlig pyse-stil og gikk ut til vannet akkurat dekket knærne og hoppet hver gang det kom en bølge, for å ikke fryse ihjel. Sånn holdt vi på til vannet dekket magen. Da var vi såpass langt ute at det var der bølgene var størst. Og det måtte jo skje. Charlotte og hennes flotte, 30-kroners solbriller var ute og badet, og er det noe havet elsker så er det 30-kroners solbriller. Det skulle ikke mer enn en kjempebølge til for å både dytte oss over ende og rappe solbrillene i et eneste stort jafs. Jeg fikk tak i Charlotte og holdt fast i henne mens de neste 2-3 bølgene også dyttet oss rundt på stranda. Vi kom oss på beina og Charlotte forsikret seg om at gifteringen fortsatt satt på, men solbrillene hadde vi sett for siste gang. Det var godt jeg hadde et par inne på land hun kunne låne.

Jeg satt meg på solsenga med Donald-pocket mens Charlotte skulle lese noe litt mer sofistikert. «Du, kan jeg låne de solbrillene?» spurte hun. Før jeg fikk svart så hun at jeg hadde de i håret. Med et bysk hadde hun rappet dem. «Uuuh.» hørte jeg fra siden. Så snudde jeg hodet. Der satt Charlotte med en del i den ene hånda, et brilleglass på solsenga og resten i den andre hånda. Det var da veldig til solbriller i dag, da!

Vi kjapper oss videre i historien. Neste dag startet på samme vis med frokost 20 minutter før den stenger og en god middagslur i etterkant. Denne dagen skulle gå til Sea Life. Sea Life har plutselig blitt en fast attraksjon på turene våre. Charlotte er en stor fan av «Shark Week» på Discovery Channel og jeg har med tiden funnet ut at fisker for så vidt er litt artige også. Her kommer en del fiskebilder (innlegget fortsetter under).

I tillegg til masse fisk, skilpadder, sjøhester og haier har denne Sea Life også otere! Vi kom bort til oterne ca 14:45 og det stod i programmet at de skulle mates klokka 15:00. Det passet perfekt. Vi stod og tittet på oterne mens vi ventet på at de skulle få mat. Vi leste også at hun-oteren var under behandling siden hun innimellom fikk anfall. Hun pep en del i starten da vi kom, men det ga seg fort da de skjønte at det var mat på vei. Det kom en fyr inn til dem og ga dem noe merkelig knasende saker. Jeg vil helst ikke vite hva det var. På veggen stod det at otere spiste blant annet frosker og fugler, og det så ikke akkurat ut som hundekjeks det de fikk. Likevel var det morsomt å se på at de ble matet, de hadde nemlig lært seg triks også! De tok en liten piruett og fikk en ny porsjon med mat.

Oterne var siste attraksjon på Sea Life. Underveis på rundturen ble vi fotografert foran en green screen. Utenfor oterne var det mulig å få sett og kjøpt disse. Vi tok med oss tre stykk i og med at de bærer preg av at Charlotte hadde på seg en topp med akkurat nok grønnskjær i.

Da vi kom opp var det full barnebursdag og hva enn de lekte for noe var det høylytt. Ved siden av lå en liten bar og en fryser med pinne-is. Hele bryllupsreisen hadde Charlotte lett etter «Solero» med mango uten å finne den. Endelig fant hun den! Jeg mistenker det er litt derfor vi er på ferie også. Hun ble ikke ferdig med forrige ferie.

Nå trodde du nok at innlegget var ferdig (igjen), men det er den altså ikke. På taket til Sea Life hadde de også mini-golf for en billig penge! Jeg hadde snust meg frem til (både fysisk og metaforisk) at Charlotte aldri har spilt mini-golf. Her må det være muligheter for å gruse noen, jeg mener, gjøre noe morsomt sammen! Vi fikk hver vår ball, golfkølle og et skjema for poeng. Det var ni hull og første var par 3 («antatt antall slag»). Charlotte startet sin mini-golf karriere med utrolige 2 slag på dette hullet. Imponerende! Jeg tenkte at her må jeg ikke bli skremt. Jeg skal ikke la dette knekke meg! Jeg stilte meg opp. Selvsikker og ovenpå som aldri før. Jeg slo avgårde ballen, og det er helt sant, dagens eneste hole-in-one var satt! Rett i kassa!

Vi golfet i vei og lot ikke det faktum at alle hullene hadde en høy kant rundt seg ødelegge moroa. Jeg lå jevnt over et slag eller to under Charlotte hele veien. Det er jo ikke så lett å være nybegynner heller. Vi stilte oss opp ved hull åtte og Charlotte fikk en solid 5-er her. Det skal jeg nok klare å slå, på et par 3-hull. Men så spratt den vekk fra hullet. Og igjen. Og enda en gang! Den gikk i hullet på mitt åttende slag. Heldigvis for meg hadde jeg opparbeidet meg en fin buffer, så seieren var uansett min da vi gikk mot niende og siste hull.

Siden Charlotte hadde funnet en flekk med skygge ba hun meg slå først her. Greit nok det, her var det bare rett inn kjeften på hodeskallen. Men så lett var det ikke. Ballen spratt avgårde både hit og dit. Slag 4, slag 5, alle gikk til høyre og venstre for den smale stien. Det gikk til slutt på niende slaget. Det ser kanskje lett ut på bildet, men det var rett og slett helt håpløst å få til. Charlotte kom ut fra skyggekroken sin og jeg tenkte bare «Lykke til… Dette kan ta en stund.» Hun stilte seg klar for en nier hun også. Første slag. Hun traff utrolig nok stien opp mot hodeskallen, men det gikk veeeldig tregt oppover. Nå ruller den tilbake og havner langt avgårde, tenkte vi begge. Men nei, da! Den gikk utrolig nok inn på første! Glem alt om vinneren og dagens eneste hole-in-one. En hole-in-one mot ni på siste hull. Charlotte tok innersvingen og tok gull likevel, med tre poeng mellom. Fantastisk!

Den splitter nye, røde kofferten er pakket med 9,3kg, pass og billetter er sjekket og Google Home er satt til å vekke oss 03:40 som en backup til telefonen. Klokka klarte også denne gangen å runde midnatt før vi lå i seng. Jeg er ikke så overrasket. Klokka 03:30 ringte første alarm fra telefonen. Det er ikke noe jeg skriver fordi jeg husker den ringte, men fordi jeg vet at jeg satt på første alarm da. Jeg tenkte som vanlig at det ordner seg med 10 minutter til og at jeg kunne stå opp når Google Home ringte i stua. Da måtte jeg uansett opp. Klokka 03:43 ringte femte slumrede alarm og det var plutselig på tide å stå opp. Ingen lyd fra den fancy klossen i stua. Ja, ja. Det får vi finne ut av en annen gang.

Siden vi nå har bil tar det kun 25 minutter å dra til flyplassen hjemmefra. Det var bra, for det blir jo noen små forsinkelser når man surrer rundt klokka fire om morgenen. Vi satt fra oss bilen på trofaste Dalen parkering og ble busset bort til flyplassen. Så var det bare å plotte inn referansenummeret og sende avgårde Charlottes koffert. Før sikkerhetskontrollen er det viktig å få lagt flytende stoffer i de små, teite plastposene. I følge Charlotte er det kun Norge som gidder slikt opplegg. Hun la et par ting i plastposen, men siden toalettmappa mi for tiden er en plastpose fra før tenkte jeg det gikk greit å la det ligge i den posen.

Charlotte kom seg gjennom, jeg kom meg gjennom, Charlottes koffert kom seg gjennom, … «Hvem er dette her sin koffert?» hørte vi. «Eh, ja det er min, ja.» svarte jeg. «Har du en PC oppi her?» Jepp. «Og en pose med det flytende?» Jepp. Jeg merker jeg begynner å minne om faren min som bare kjører all bagasje gjennom og lar dem ordne selv. Til mitt forsvar var klokka fortsatt før 7 og vi hadde allerede vært oppe i tre timer.

Under flyturen sov vi. Tungt.

Da vi hadde landet og funnet bagasjen vår mellom 300 nordmenn klistret til bagasjebåndet måtte vi finne bussen Expedia hadde anbefalt oss. Det skulle i følge dem ligge gjennom tollen og ved en taxfree, men tollen var ikke å finne. Der var utgangen, og det var det. Vi sjekket papirene hva busselskapet het for noe og fant en skranke med et liknende navn. Jeg prøvde å vise billetten, men den ville de ikke ha. Vi skulle ned i underetasjen og til noe som het platform 23. Utenfor var det en rulletrapp og ganske sant stod det en rekke med busser bortover som ventet på reisende som oss. På platform 23 gikk vi bort og spurte om han ville se billett, men heller ikke han ville se den. Her var det bare å si hvilket hotell man skulle til. Ja, ja. Enkelt og greit det, da.

Bussturen tok en skikkelig melkerute i 10 km/t, men den kjørte langs kysten hele veien, så utsikten var veldig fin fra bussens vindu. Det slo meg hvor likt alt var bortover. Da vi hadde kjørt i 20 minutter hadde jeg fortsatt ikke sett noe annet enn stranda, solbrille- og veske-selgere, strandbarer, og 4-stjerners hoteller på andre siden av veien. Noe sier meg at det er sånn det ser ut der vi skal bo også. Det jeg ikke hadde forventet var de to digre Stratos-kuene som ønsket oss velkommen.

Vi fikk lov å sjekke inn en time før og gikk rett opp og la oss. Klokka var ett og vi hadde allerede vært oppe en halv dag og reist. Klokka ble vel fire før vi dro oss opp fra senga, igjen. Nå var det tid for lunsj! Vi fant senere ut at det skulle bli slik hver dag, med lunsj klokka fire og middag i 8-9-tiden. Restaurantene som selger middag åpner ikke før 7, halv 8 her nede uansett.

Vi sjekket gata over hotellet for å se om vi fant noen aktuelle lunsjer. Indisk, grill, supermarked med bananer og rundstykker (hei, Wold), all-you-can-eat-sushi og en rekke med irske puber. Det var for så vidt der alle satt på denne tiden av døgnet. Vi landet til slutt på en kinesisk restaurant som serverte både vårruller og andre små gryter med forskjellig typer kjøtt. Først kom min biffgryte. Den ble servert i en fortsatt stekende form, formet som en okse. Så kom Charlotte sin. En helt rosa, liten fest i samme stekende okseform. Vi kom frem til at denne retten må være perfekt for de som har en trassig jenteunge som «VIL HA ROSA MAT!!». Jeg tror Charlotte syntes det smakte bedre enn det så ut, men jeg turte ikke spørre for mye.

Etter lunsj var det på én måte tid for å bade, men på en annen måte gikk sola også ned. Innen vi hadde slappet av på rommet litt til og kommet oss ned til bassenget hadde flesteparten gått derfra for å spise middag. Og den middagen ble servert på hotellet rett ved bassengene. Det ville blitt litt kleint om vi skulle hyle og skrike over det kalde vannet rett ved hele hotellets middag. Derfor bestemte vi oss for å titte på stranda og kjenne på vannet der. Det var ikke nødvendig å dyppe mer enn en halv tott for å kjenne at dette vannet var iskaldt. Og til en forandring syntes Charlotte det også. Endelig var jeg ikke alene om det lenger. Vi ruslet bortover stranda i stedet for og ble middels våte i skoa. Heldigvis hadde jeg på meg joggesko.

Siden det allerede var middagstid satt vi oss på restauranten Pinocchio (eller Pinocho som de skriver her). Her hadde de helt standard italiensk mat. Vi må begynne forsiktig. Det ble pizza på begge to og Charlotte valgte husets spesial, naturligvis kalt Pinocho. Mens vi ventet på maten gikk hun på do og i mellomtiden rakk pizzaen å komme. Charlotte hadde valgt ut pizzaen basert på toppingen, men jeg ville nok også blitt skuffet om pizzaen hadde all toppingen på midten. Så gikk det opp for meg hvorfor. De prøver å lage et Pinocchio-fjes på pizzaen! Og for et forferdelig dårlig forsøk det var! Da Charlotte dukket opp igjen og fikk se pizzaen stoppet hun litt opp før hun satt seg. «Hva er det der for noe!?». Blikket mitt falt på Pinocchios mektige speke-bart. «Det er Pinocchio!»