Klokka er 05:00 og alarmene på telefonen har allerede blitt slumret i en god halvtime. Vi la oss for under fire timer siden og innser smerten ganske raskt. Charlotte er som vanlig først oppe, men like dau som meg som ligger på senga og fornekter at jeg før eller siden også må stå opp.
Halv seks tok vi t-banen bort til bussholdeplassen. For en gangs skyld klarte vi å finne riktig bussholdeplass på første forsøk. I tillegg kom bussen til tiden. Veldig beroligende start. Ingen av oss klarte å få sovet noe på bussen, men vi slappet av såpass godt at det gjorde vondt å gå av igjen.
På nettet kvelden før hadde jeg sjekket inn slik at vi denne gangen kunne få sitte sammen på flyet. For å bryte med min families tradisjon hadde jeg bestilt med en koffert, altså utenom håndbagasje. Den var selvfølgelig registrert på Charlottes billett, jeg er da ikke helt tullerusk heller. I tilfelle noen (les: mamma og pappa) ikke har gjort det før skal disse koffertene sjekkes inn i en skranke.
I og med jeg hadde sjekket inn på forhånd måtte lappen som festes på kofferten printes ut av maskinene som printer boardingkortene. Vi gikk bort til en slik maskin, valgte Philip og Charlotte, 1 kolli på Charlotte, og ut kom to boardingkort. Ikke noe bagasje-lapp? Vi ruslet bort til bag-drop plassene til Norwegian som lå noen få kilometer unna. Her skulle lappen skannes. Vi fikk huket tak i en som stod der og passet på og forklarte problemet. «Ja, men du må velge at du skal ha med koffert, så kommer det.» I og med jeg akkurat hadde gjort det på maskinen tenkte jeg at her skulle hun få litt å stri med. Dessverre fikk hun det til med en gang og ga oss lappen til kofferten. For et antiklimaks.
Selve flyturen er det ikke så mye å fortelle om annet enn at vi akkurat rakk å se at Karen Marie Ellefsen som vanlig var på jobb som animasjonsfigur før vi sluknet til litt Looney Tunes.
Etter å ha blitt vekket av et smell når hjula traff bakken hentet vi bagasjen (disse kommer på bånd inne på flyplassen) og nøkkelen til feriens leiebil. Den stod på plass 13 og var en «sånn og sånn bil». Som om jeg visste hva slags bil det var av å høre navnet. Vi fant plass nr 10, nr 11, nr 12, og nr 13 uten en bil stående der. Tja… Ikke rart det var billigere å leie denna, tenkte vi. Ved hjelp av nummerskiltene fant vi ganske kjapt en liten, kjekk Fiat. Tydeligvis kjører alle Fiat her nede, så jeg hørte svigermor ble beroliget av det.
Det vi ikke har fortalt enda er mangel på air-condition i bilen. Da vi først slo på vifta i bilen føltes det fantastisk og vi tenkte ikke noe videre over det. Altså før vi kom vi ut på motorveien. «Det var da veldig stusselig luft her, da?» sa vi til hverandre. Innen vi var fremme i Verona hadde vi konkludert med at «Nei, det er faktisk ikke air-condition i den bilen her».
Som fryktet kom vi inn til sentrum av Verona og skulle få satt fra oss bilen. Det er ikke så lett. Vanligvis har jeg sittet i baksetet og tenkt «Stakkars pappa som må deale med det her», men nå var det jeg som satt her og Charlotte som var parkeringsplass-speider. Utenfor en liten park vi snart skulle bli spist opp av mygg i, fant vi en liten firkant som passet bra til en liten Fiat. Parkeringsautomaten måtte vi lete lenge etter, men vi fikk til slutt betalt det vi skulle. Vi fikk i alle fall ikke bot. Enda.
Vi gikk til hotellet og spurte når innsjekk var og om de hadde en garasje vi kunne parkere i. Det var fortsatt halvannen time til innsjekk, men de hadde heldigvis garasje. Frem til dette la vi oss i parken og ble spist opp. Mannen i skranken på hotellet hjalp oss med å åpne garasjeporten og vi kjørte bort og inn gjennom porten. Men her var det ikke noen garasje. Det var en vegg! Mannen kom frem til oss og ba oss slå av motoren og dra i håndbrekket. «See you downstairs» sa han og gikk ut og lukket porten bak oss. Vi satt i en bilheis!
Heisen rykket til og beveget seg så sakte den kunne med bilen ned. Garasjen dukket sakte men sikkert opp under veggen vi hadde stående foran oss. Heldigvis stod mannen der når vi endelig hadde kommet oss ned med heisen. Han vinket oss inn på verdens skråeste parkering og der parkerte vi. I første gir og med håndbrekket godt dratt til.
Rommet bestod av en seng, et bad og air-condition. Akkurat det vi trengte nå. Så da slukket vi lyset og sov noen timer.
Utover kvelden kikket vi oss rundt i Verona sentrum i nærheten av arenaen, tittet i Disney-butikken fordi vi er dem vi er, og spiste på en italiensk restaurant. Det er ganske mange av dem her i Italia, faktisk. Det ble en safe middag med pizza og carbonara. Vi får se om vi blir mer vågale utover i ferien.
Det må også nevnes at vi på vei til restauranten så verdens minste og søteste lille valp. Den satt utenfor en kiosk og lekte med en tennisball. Folk samlet seg rundt. Siden det var en pelskledd skapning var vi naturlig nok to av dem som stod rundt og tok bilder og var helt i ekstase.
