Kategorier
Ferie

Kenya: Det nærmer seg

Charlotte har alltid vært en fan av Afrika og har forgjeves mast om at vi en gang må dra dit. Det var inntil i fjor. Nå har jeg både sagt ja til denne dama og Afrikatur i ekte «happy wife, happy life»-ånd.

Kategorier
Ferie

Påsketur til Sälen

Er det noe vi i Norge er stolt over så er det skogens konge. Elgen. Det majestetiske dyret som tar livet av en haug bilister hvert år. Det er i alle fall slik jeg ser det for meg. I Sverige har jeg nå fått erfare at det er noe av det samme, men ikke angående elgen. Her i Sälen er det et annet dyr som ruler dem alle. Dalahesten.

I påsken er vi som vanlig på tur på fjellet. Vanligvis drar vi til Idre Fjäll, men siden vi ikke fikk ut fingeren tidlig nok måtte vi utvide hytte-søket i år. Hver gang vi har snakket med bekjente om at vi pleier å dra til Idre i påska er det ingen som har hørt om det. Aldri. Men alle har hørt om Sälen! Okei, da får det kanskje bli Sälen i år da. Der var det i alle fall noen hytter å få tak i. Charlotte, som forøvrig ikke kunne være med, var strålende fornøyd med forslaget om Sälen. Det betyr at hun fortsatt kun har gått glipp av én Idre-tur!

Jeg startet dagen halv 12 og krøp ut i dusjen etter jeg så en time gammel snap fra mamma og Lise som var på vei. Jeg rakk såvidt å få på en t-skjorte før de gjorde inntog i stua, men vi dro like etterpå. Det vil si, etter all godisen var bært ned i bilen. I og med jeg bor i Oslo, og at vi i år skulle til Sälen ble bilturen bare litt over tre timer lang for min del. Det var en gladnyhet.

Et stykke før Sälen sentrum, i den grad ting kalles sentrum på denne breddegraden, kom vi til de fire skianleggene på rekke og rad. Vi kjørte bort til hver og en for å gjøre oss klare for morgendagen. Lindvallen er i følge venner og bekjente det største anlegget her, så vi bestemte oss for å starte der første dagen og ta resten som det kommer. 15 minutter forbi anleggene fant vi hytta inni skogen. Mamma gikk rett bort til nabohytta for å titte inn i vinduet. «Det er jo ingen der, må jo titte litt. Man kunne visst leie den også hvis man er mange.» sa hun og lusket rundt i buskene rundt nabohytta. En times tid senere dukket det selvfølgelig opp en bil og hentet noen folk som bodde i hytta likevel.

Inn i vår egen hytte fikk vi først en stemning av klassisk trehytte. Hytta likna litt på «Hytta», som da er hytta. Altså hytta vår. På Torsnes. Innen vi var ferdig med rundturen hørte vi gjentatte ganger en høyfrekvent, fæl lyd som kom fra den ene kroken. I kroken hang det en «Ultrasonic pestrepeller», altså en pestfrastøtende enhet. Kanskje det var mot mus? En ting er sikkert. Det var i hvert fall ikke mot dalahester.

I hver eneste vinduskarm stod det minst én dalahest. I en av karmene stod det ti. TI! Og ikke nok med alle de fysiske hestene, men de var på alt interiøret også. Blomsterpotter, bilder, broderier, grytekluter, kjøleskapsmagneter, putetrekk, med mer. I tillegg har stua 14 potteplanter i plast som passer godt til dalahest-stilen.

På den lyse siden var det bra med fasiliteter på hytta. Både peis, komfyr og badstu. Badstua var plassert bak dusjen og hadde plass til maks 2 personer i bredden, på en god dag. Jeg er usikker på hvor mange det går i høyden. Rett på utsiden var dusjen med det som toppet alle de andre fasilitetene på hytta. Håndkle-gardiner.

Litt diverse stemningsbilder fra hytta :)

Kategorier
Ferie

Solbriller, otere og minigolf

I dag var det tid for ordentlig bading. Gårsdagens bading gikk stort sett til litt vassing, så vi tenkte at i dag gjør vi et ordentlig forsøk. Vi spiste frokost, gikk opp og sov en time igjen, som vanlig, og kom oss ned til stranda. I og med at det er litt utenfor sesongen var det ikke noe problem å finne solsenger. Det var kanskje 5-6 stykk som var opptatt av alle solsengene hotellet hadde. Vi betalte 5 euro per pers (mot 15 i Rimini, mener jeg å huske?) og satt oss godt til rette.

Etter ca 5 sekunder hørte vi en thai-dame komme traskende. «Massasjii? Footi massasjii?» vi ristet på hodet mens Charlotte tenkte at det kunne vært noe til senere. «Pliis? Footemassaaaasj? Very goooood?». Hun ga seg ikke. Hun gikk til slutt til nabo-senga der en eldre dame lå. Hun hadde allerede fått fotmassasje, men det holdt tydeligvis ikke. Thai-dama satt igang på nytt. Innen vi hadde tatt motet til oss og gikk mot vannet hadde massøren allerede vært på rundtur og fått nei av samtlige på stranda og var i gang med å massere nabo-dama for tredje gang. Her er det noen som må lære seg å si nei. Det holdt ikke med «Du har allerede massert meg!».

Ikke at det blåste så veldig, men det var overraskende mange bølger i vannet. Jeg tenkte det bare var gøy og tok det som et kompromiss fra vannets side siden det var så forbaska kaldt i vannet. Vi kjørte på med ordentlig pyse-stil og gikk ut til vannet akkurat dekket knærne og hoppet hver gang det kom en bølge, for å ikke fryse ihjel. Sånn holdt vi på til vannet dekket magen. Da var vi såpass langt ute at det var der bølgene var størst. Og det måtte jo skje. Charlotte og hennes flotte, 30-kroners solbriller var ute og badet, og er det noe havet elsker så er det 30-kroners solbriller. Det skulle ikke mer enn en kjempebølge til for å både dytte oss over ende og rappe solbrillene i et eneste stort jafs. Jeg fikk tak i Charlotte og holdt fast i henne mens de neste 2-3 bølgene også dyttet oss rundt på stranda. Vi kom oss på beina og Charlotte forsikret seg om at gifteringen fortsatt satt på, men solbrillene hadde vi sett for siste gang. Det var godt jeg hadde et par inne på land hun kunne låne.

Jeg satt meg på solsenga med Donald-pocket mens Charlotte skulle lese noe litt mer sofistikert. «Du, kan jeg låne de solbrillene?» spurte hun. Før jeg fikk svart så hun at jeg hadde de i håret. Med et bysk hadde hun rappet dem. «Uuuh.» hørte jeg fra siden. Så snudde jeg hodet. Der satt Charlotte med en del i den ene hånda, et brilleglass på solsenga og resten i den andre hånda. Det var da veldig til solbriller i dag, da!

Resultatet

Vi kjapper oss videre i historien. Neste dag startet på samme vis med frokost 20 minutter før den stenger og en god middagslur i etterkant. Denne dagen skulle gå til Sea Life. Sea Life har plutselig blitt en fast attraksjon på turene våre. Charlotte er en stor fan av «Shark Week» på Discovery Channel og jeg har med tiden funnet ut at fisker for så vidt er litt artige også. Her kommer en del fiskebilder (innlegget fortsetter under).

I tillegg til masse fisk, skilpadder, sjøhester og haier har denne Sea Life også otere! Vi kom bort til oterne ca 14:45 og det stod i programmet at de skulle mates klokka 15:00. Det passet perfekt. Vi stod og tittet på oterne mens vi ventet på at de skulle få mat. Vi leste også at hun-oteren var under behandling siden hun innimellom fikk anfall. Hun pep en del i starten da vi kom, men det ga seg fort da de skjønte at det var mat på vei. Det kom en fyr inn til dem og ga dem noe merkelig knasende saker. Jeg vil helst ikke vite hva det var. På veggen stod det at otere spiste blant annet frosker og fugler, og det så ikke akkurat ut som hundekjeks det de fikk. Likevel var det morsomt å se på at de ble matet, de hadde nemlig lært seg triks også! De tok en liten piruett og fikk en ny porsjon med mat.

Oterne var siste attraksjon på Sea Life. Underveis på rundturen ble vi fotografert foran en green screen. Utenfor oterne var det mulig å få sett og kjøpt disse. Vi tok med oss tre stykk i og med at de bærer preg av at Charlotte hadde på seg en topp med akkurat nok grønnskjær i.

Da vi kom opp var det full barnebursdag og hva enn de lekte for noe var det høylytt. Ved siden av lå en liten bar og en fryser med pinne-is. Hele bryllupsreisen hadde Charlotte lett etter «Solero» med mango uten å finne den. Endelig fant hun den! Jeg mistenker det er litt derfor vi er på ferie også. Hun ble ikke ferdig med forrige ferie.

Solero-is på Sea Life

Nå trodde du nok at innlegget var ferdig (igjen), men det er den altså ikke. På taket til Sea Life hadde de også mini-golf for en billig penge! Jeg hadde snust meg frem til (både fysisk og metaforisk) at Charlotte aldri har spilt mini-golf. Her må det være muligheter for å gruse noen, jeg mener, gjøre noe morsomt sammen! Vi fikk hver vår ball, golfkølle og et skjema for poeng. Det var ni hull og første var par 3 («antatt antall slag»). Charlotte startet sin mini-golf karriere med utrolige 2 slag på dette hullet. Imponerende! Jeg tenkte at her må jeg ikke bli skremt. Jeg skal ikke la dette knekke meg! Jeg stilte meg opp. Selvsikker og ovenpå som aldri før. Jeg slo avgårde ballen, og det er helt sant, dagens eneste hole-in-one var satt! Rett i kassa!

Legg merke til stilen (og klærne) til en vinner!

Vi golfet i vei og lot ikke det faktum at alle hullene hadde en høy kant rundt seg ødelegge moroa. Jeg lå jevnt over et slag eller to under Charlotte hele veien. Det er jo ikke så lett å være nybegynner heller. Vi stilte oss opp ved hull åtte og Charlotte fikk en solid 5-er her. Det skal jeg nok klare å slå, på et par 3-hull. Men så spratt den vekk fra hullet. Og igjen. Og enda en gang! Den gikk i hullet på mitt åttende slag. Heldigvis for meg hadde jeg opparbeidet meg en fin buffer, så seieren var uansett min da vi gikk mot niende og siste hull.

Siden Charlotte hadde funnet en flekk med skygge ba hun meg slå først her. Greit nok det, her var det bare rett inn kjeften på hodeskallen. Men så lett var det ikke. Ballen spratt avgårde både hit og dit. Slag 4, slag 5, alle gikk til høyre og venstre for den smale stien. Det gikk til slutt på niende slaget. Det ser kanskje lett ut på bildet, men det var rett og slett helt håpløst å få til. Charlotte kom ut fra skyggekroken sin og jeg tenkte bare «Lykke til… Dette kan ta en stund.» Hun stilte seg klar for en nier hun også. Første slag. Hun traff utrolig nok stien opp mot hodeskallen, men det gikk veeeldig tregt oppover. Nå ruller den tilbake og havner langt avgårde, tenkte vi begge. Men nei, da! Den gikk utrolig nok inn på første! Glem alt om vinneren og dagens eneste hole-in-one. En hole-in-one mot ni på siste hull. Charlotte tok innersvingen og tok gull likevel, med tre poeng mellom. Fantastisk!

Hole-in-one!
Kategorier
Ferie

Stratos-kuer og Pinocchio-pizza

Den splitter nye, røde kofferten er pakket med 9,3kg, pass og billetter er sjekket og Google Home er satt til å vekke oss 03:40 som en backup til telefonen. Klokka klarte også denne gangen å runde midnatt før vi lå i seng. Jeg er ikke så overrasket. Klokka 03:30 ringte første alarm fra telefonen. Det er ikke noe jeg skriver fordi jeg husker den ringte, men fordi jeg vet at jeg satt på første alarm da. Jeg tenkte som vanlig at det ordner seg med 10 minutter til og at jeg kunne stå opp når Google Home ringte i stua. Da måtte jeg uansett opp. Klokka 03:43 ringte femte slumrede alarm og det var plutselig på tide å stå opp. Ingen lyd fra den fancy klossen i stua. Ja, ja. Det får vi finne ut av en annen gang.

Siden vi nå har bil tar det kun 25 minutter å dra til flyplassen hjemmefra. Det var bra, for det blir jo noen små forsinkelser når man surrer rundt klokka fire om morgenen. Vi satt fra oss bilen på trofaste Dalen parkering og ble busset bort til flyplassen. Så var det bare å plotte inn referansenummeret og sende avgårde Charlottes koffert. Før sikkerhetskontrollen er det viktig å få lagt flytende stoffer i de små, teite plastposene. I følge Charlotte er det kun Norge som gidder slikt opplegg. Hun la et par ting i plastposen, men siden toalettmappa mi for tiden er en plastpose fra før tenkte jeg det gikk greit å la det ligge i den posen.

Charlotte kom seg gjennom, jeg kom meg gjennom, Charlottes koffert kom seg gjennom, … «Hvem er dette her sin koffert?» hørte vi. «Eh, ja det er min, ja.» svarte jeg. «Har du en PC oppi her?» Jepp. «Og en pose med det flytende?» Jepp. Jeg merker jeg begynner å minne om faren min som bare kjører all bagasje gjennom og lar dem ordne selv. Til mitt forsvar var klokka fortsatt før 7 og vi hadde allerede vært oppe i tre timer.

Under flyturen sov vi. Tungt.

Da vi hadde landet og funnet bagasjen vår mellom 300 nordmenn klistret til bagasjebåndet måtte vi finne bussen Expedia hadde anbefalt oss. Det skulle i følge dem ligge gjennom tollen og ved en taxfree, men tollen var ikke å finne. Der var utgangen, og det var det. Vi sjekket papirene hva busselskapet het for noe og fant en skranke med et liknende navn. Jeg prøvde å vise billetten, men den ville de ikke ha. Vi skulle ned i underetasjen og til noe som het platform 23. Utenfor var det en rulletrapp og ganske sant stod det en rekke med busser bortover som ventet på reisende som oss. På platform 23 gikk vi bort og spurte om han ville se billett, men heller ikke han ville se den. Her var det bare å si hvilket hotell man skulle til. Ja, ja. Enkelt og greit det, da.

Bussturen tok en skikkelig melkerute i 10 km/t, men den kjørte langs kysten hele veien, så utsikten var veldig fin fra bussens vindu. Det slo meg hvor likt alt var bortover. Da vi hadde kjørt i 20 minutter hadde jeg fortsatt ikke sett noe annet enn stranda, solbrille- og veske-selgere, strandbarer, og 4-stjerners hoteller på andre siden av veien. Noe sier meg at det er sånn det ser ut der vi skal bo også. Det jeg ikke hadde forventet var de to digre Stratos-kuene som ønsket oss velkommen.

Velkommen til Nidar!

Vi fikk lov å sjekke inn en time før og gikk rett opp og la oss. Klokka var ett og vi hadde allerede vært oppe en halv dag og reist. Klokka ble vel fire før vi dro oss opp fra senga, igjen. Nå var det tid for lunsj! Vi fant senere ut at det skulle bli slik hver dag, med lunsj klokka fire og middag i 8-9-tiden. Restaurantene som selger middag åpner ikke før 7, halv 8 her nede uansett.

Vi sjekket gata over hotellet for å se om vi fant noen aktuelle lunsjer. Indisk, grill, supermarked med bananer og rundstykker (hei, Wold), all-you-can-eat-sushi og en rekke med irske puber. Det var for så vidt der alle satt på denne tiden av døgnet. Vi landet til slutt på en kinesisk restaurant som serverte både vårruller og andre små gryter med forskjellig typer kjøtt. Først kom min biffgryte. Den ble servert i en fortsatt stekende form, formet som en okse. Så kom Charlotte sin. En helt rosa, liten fest i samme stekende okseform. Vi kom frem til at denne retten må være perfekt for de som har en trassig jenteunge som «VIL HA ROSA MAT!!». Jeg tror Charlotte syntes det smakte bedre enn det så ut, men jeg turte ikke spørre for mye.

Etter lunsj var det på én måte tid for å bade, men på en annen måte gikk sola også ned. Innen vi hadde slappet av på rommet litt til og kommet oss ned til bassenget hadde flesteparten gått derfra for å spise middag. Og den middagen ble servert på hotellet rett ved bassengene. Det ville blitt litt kleint om vi skulle hyle og skrike over det kalde vannet rett ved hele hotellets middag. Derfor bestemte vi oss for å titte på stranda og kjenne på vannet der. Det var ikke nødvendig å dyppe mer enn en halv tott for å kjenne at dette vannet var iskaldt. Og til en forandring syntes Charlotte det også. Endelig var jeg ikke alene om det lenger. Vi ruslet bortover stranda i stedet for og ble middels våte i skoa. Heldigvis hadde jeg på meg joggesko.

Siden det allerede var middagstid satt vi oss på restauranten Pinocchio (eller Pinocho som de skriver her). Her hadde de helt standard italiensk mat. Vi må begynne forsiktig. Det ble pizza på begge to og Charlotte valgte husets spesial, naturligvis kalt Pinocho. Mens vi ventet på maten gikk hun på do og i mellomtiden rakk pizzaen å komme. Charlotte hadde valgt ut pizzaen basert på toppingen, men jeg ville nok også blitt skuffet om pizzaen hadde all toppingen på midten. Så gikk det opp for meg hvorfor. De prøver å lage et Pinocchio-fjes på pizzaen! Og for et forferdelig dårlig forsøk det var! Da Charlotte dukket opp igjen og fikk se pizzaen stoppet hun litt opp før hun satt seg. «Hva er det der for noe!?». Blikket mitt falt på Pinocchios mektige speke-bart. «Det er Pinocchio!»

Kategorier
Ferie

Sirmione og Gardaland

Med Rimini bak oss kjørte vi mot Gardasjøen og Sirmione hvor vi skulle tilbringe resten av ferien. Sirmione er en liten, innemuret by ytterst på en tarm som går ut i Gardasjøen. Her skulle vi for første gang i ferien føle oss heldige med valg av bil.

Det er en god tre-timers kjøretur fra Rimini til Sirmione og vi fikk igjen nytte av bilens skjulte air-condition. På veien ut mot selve Sirmione rakk vi også å snuse opp et vaskeri som vi sårt trengte. Verken jeg eller Charlotte hadde klart å telle oss frem til riktig antall underbukser. Vi hadde prøvd å unngå problemet under markedet, men det viste seg å være noen ganske store forskjeller på størrelsene. Jeg vil vel tippe norsk small er italiensk large. Jeg syns det virker veldig merkelig med tanke på hvor mange pizzabakere der nede som ser ut som Super Mario. Uansett fikk vi levert klærne våre og fikk tilbake en ferdigbrettet bunke i en ikea-liknende bærepose.

Vi kom så til selve Sirmione. Inngangen til byen er gjennom et tårn som man kun ser i tegnefilmen om Robin Hood. Det var en trang bro av gamle planker som førte inn til byen. Vi var glade vi skulle parkere på utsiden og rusle inn til hotellet. Tenkte vi, da. Vi parkerte bilen og skjønte etter hvert at hotellet ligget et godt stykke inn gjennom det trange tårnet vi hadde snudd ved. Vi bestemte oss for å se oss rundt i byen og finne hotellet først. Det er jo ikke lov til å kjøre inn der uten spesialtillatelse uansett. Etter en hyggelig, og ganske kort, spasertur gjennom byen fant vi hotellet vårt. Det hadde fin utsikt ut mot havet og mot et annet spa-hotell vi kunne sitte og misunne fra vår egen terrasse.

Hvor er hotell-inngangen??

Resepsjonisten sa at for å kunne parkere ved hotellet måtte vi vise reservasjonen vår til politiet som stod utenfor byens port. Var det politi der? Ute av byen igjen rullet vi bortover til porten med den lille Fiat-en vår. Til venstre for porten var det parkeringsplass og til høyre var det en liten utedo. Utenfor utedoen stod det et trafikklys som lyste rødt. Da vi kom bort til trafikklyset så vi at det satt en dame i vinduet på utedoen i politiuniform. Å ja! Det var visst politistasjonen!

Jeg fikk grønt lys av politiet og kunne kjøre inn. Jeg hadde tipset til resepsjonisten friskt i minnet. «Drive veeeeeri sloooow.» Og det gjorde jeg. Veri veri slow. Vi hadde ikke krøpet bortover de trange gatene i mer enn to minutter før vi kom frem til et nytt trafikklys. Det var da voldsomt. Etter lang tid dukket det opp et par frontlykter bak folkemengden. Dette var trangere enn Drøbaks vei på Lisleby. Og ikke nok med det. Bak han kom det en Rolls Royce limousin i gull. Han sjåføren der har mer å tape enn meg og Fiat-en vår, tenkte jeg. Han klarte svingen etter bare en rygge-justering som imponerte både oss og de forbipasserende. Som om ikke dette var nok skulle vi gjennom enda et «lyskryss» før vi kom til hotellet vårt. Heldigvis klarte vi oss fint, selv om jeg måtte justere mer enn Rolls Royce-sjåføren når det gjaldt parkeringen. Alt i alt var jeg ganske stolt av kjøringa rullinga. Vi skulle jo ut igjen av byen på et tidspunkt, men da tenkte jeg «Den tid, den sorg».

Samme kvelden spiste vi på en restaurant Charlotte tidligere hadde plukket ut. Den lå ganske nært hotellet og det passet oss veldig bra nå. Rett utenfor restauranten stod det fire stykk og spilte fiolin og gitar. Pussig nok begynte de å spille Canon akkurat da vi dukket opp. Canon er originalen til sangen vi rocket ut av kirken til. Veldig romantisk. Vi merket det var bryllupsreisen vår både på grunn av musikken og alle tårene til Charlotte. Selvfølgelig satt vi oss på restauranten rett ved og spiste og lyttet til de fire talentene her spille alt fra Canon til Pirates of the Caribbean.


Gode og mette var det på tide med en is til dessert. Byen har sikkert 10-12 isbarer med minst 20 hjemmelagde slag. En av isbarene var så enormt stor at vi bare måtte prøve den ut. Disken var en kjempe-øy midt i butikken hvor det stod minst 5 personer og leverte ut smaksprøver. For en gangs skyld skulle Charlotte ha kjeks med sjokolade og strøssel på. Det viste seg å ikke være det smarteste valget i denne byen. Hun fikk verdens største og raskest smeltende is. Jeg var lur nok til å ta i beger, men den var like enorm. De hadde ikke små porsjoner i denne byen.

Liten og kjekk…

Det gikk ikke an å skjule hva jeg synes er høydepunktet hver gang jeg er på ferie. Tivoli! Og nå bodde vi en halvtime unna Gardaland. Med forrige håpløse tivoli-tur med ryggsmerter og hodevondt friskt i minnet tok vi det veldig rolig denne morgenen. Vi tok det faktisk så rolig at vi sovnet igjen etter frokost! Det var ikke noe nytt denne ferien, men det hadde det aldri skjedd på samme dag som et tivoli-besøk før. For en gangs skyld var vi godt uthvilte og kunne kjøre ut av byen. Tidligere har vi bodd på østsiden av Gardasjøen. For lokalkjente tror jeg vi bodde i Lazise sist. Det vil si at vi nå kommer fra helt motsatt side og det virket veldig lite kjent. Google Maps sendte oss ut på de mest øde slettene vi hadde sett i løpet av ferien. Her kunne det umulig være noe tivoli. Så gjenstod det tre kilometer. To kilometer. Én kilometer? Ikke noe i sikte. Likevel kom vi til parkeringsplassen utenfor på mirakuløst vis. Her skal man vite at det er et tivoli for å finne frem, det er sikkert.

I motsetning til hvordan vi vanligvis starter tivolibesøk tok vi det steg for steg i dag. Trollmannen Merlin hadde et lite krypinn med kaffe og muffins ved inngangen. En perfekt start syntes Charlotte. Det var som vanlig en ganske varm dag. Gardaland har flere vannattraksjoner og dagens første attraksjon ble Fuga da Atlantide. Dette er en variant av Supersplash på Tusenfryd. Da båten vår ble trukket opp og jeg hørte dagens første «tik-tik-tik-tik-tik» var jeg i tivoli-modus, igjen! Vi la merke til at det var ganske lite folk her ettersom til og med raftinga hadde 10 minutter kø. I køen, mens vi stod under et nesten tett tak, åpnet himmelen alle slusene. Nå kom troperegnet.

De fleste snudde og gikk ut i regnet igjen, noen tok faktisk raftingen og noen gjorde som oss og stod i køen uten å gå fremover. Hva gjør vi egentlig nå? Det er for langt bort til noe annet og vi ble litt våte der vi stod også. Innen fem minutter hadde gått lettet regnet og vi fant ut at det regnet som var igjen kom fra selve taket. «Var det alt?» tenkte vi. Vi våget oss bortover køen som hadde begynt å gå fremover igjen. Det tok ikke lange tiden før vi brått satt i en båt og ble sendt avgårde i bølgene. Charlotte forklarte meg at hvis ikke vi hadde tatt en kaffe og muffins hos Merlin først hadde vi sittet i raftinga når regnet kom. Og det har hun forsåvidt rett i også. Og den muffinsen var forresten sykt god.

Merlins krypinn

Gardaland har en liten berg og dalbane som heter Mammut. Jeg vet ikke helt om det er regnet for å være en barneattraksjon eller ikke, så den er nok et sted midt i mellom. Dette ble kjapt dagens favoritt, men med en teknisk feil etter første tur måtte vi rusle tilbake senere på dagen. Neste berg og dalbane var Gardalands nye flaggskip. Shaman. En berg og dalbane med VR-briller. Det er bare det at VR-delen var ikke klar enda. Så hva er vel mer naturlig enn å reklamere med den nye VR-berg og dalbanen deres? Jeg gjennomskuet Gardalands forsøk på å late som det var en ny berg og dalbane. I Gardaland har jeg vært såpass mange ganger at dette er gode gamle Magic Mountain som kun har fått et kosmetisk løft siden sist. Den skranglet like mye som den gjorde de andre gangene. Tross dette fikk jeg med Charlotte i den her også, men det holdt med en tur her.

Det nærmet seg kveld og parken begynte å tømme seg. Jeg tipper det var rundt en time igjen. Charlotte hadde fått nok av sprell for i dag og jeg var faktisk ganske sliten jeg også. Det blir jo mye gåing. De to attraksjonene vi ikke hadde tatt var Raptor og Oblivion. Begge er berg og dalbaner. Raptor har hakket flere looper og Oblivion har et 90-graders stup hvor den stopper på toppen før den slipper deg videre. Jeg tenkte at hvis jeg skal få med Charlotte på en av disse må det være Raptor. Oblivion blir rett og slett litt for høy og fæl. Hun sa hun hadde fått nok for i dag og sa jeg kunne ta Raptor hvis jeg ville det før vi dro. «Men… Da tar jeg jo heller Oblivion!» sa jeg før vi gikk til den i stedet for.

Parken var tom og Oblivion hadde fem minutter kø. Etter en ellevill tur møtte jeg Charlotte utenfor. «Det var jo veldig lite kø da…» begynte hun. «Okei!? Skal du være med!?!?» tenkte jeg og prøvde å skjule håpet så godt jeg kunne. «Det kan jo gå hvis ikke vi sitter foran…» fortsatte det fra Charlotte. Nå kriblet hele kroppen min som helt av seg selv hadde begynt å gå mot inngangen med Charlotte på slep. Køen var heldigvis og dessverre for Charlotte veldig kort og vi slapp raskt inn i rommet der man setter seg. Vi stod som nummer 5 og 6 i køen inn til en vogn. Charlotte tenkte at da kunne hun se et par vogner kjøre forbi og at vi da skulle sette oss i tredje vogn som kom. Det stemte altså ikke. Disse vognene tar seks og seks personer, så her var det rett inn. Denne gangen smittet Charlotte meg såpass mye at jeg var like nervøs som henne. Sikkert ikke for attraksjonen, men på hennes vegne. Hun klarte seg bra, selv om skriket fortsatte lenge etter at lyden sluttet å komme ut av munnen hennes.

Vi belønnet oss selv med å avslutte kvelden der vi startet. Med Merlins kaffe og muffins.

Kategorier
Ferie

Vær, vind og San Marino

Det var pent vær og vi benyttet anledningen denne dagen til å bade i havet. Vi hadde tidligere prøvd ut bassenget på hotellet som alltid er varmet opp til 32 grader. Med andre ord, helt perfekt for meg. Men denne dagen leide vi to solsenger under en parasoll og tok en dag på stranda. Vi badet ivei, etter noen pinlige hyl fra meg da vannet gikk over kanten på shortsen. På land leste Charlotte bok og jeg slo til med Tom og Jerry-kryss for å holde meg skjerpa. Som nerd kan jeg jo ikke la hjernen ta helt ferie!

Da vi var blitt ganske tørre gikk Charlotte til en av bodene på stranda for å skifte tilbake til vanlige klær. Mens hun skiftet bestemte været seg plutselig for å bli helt fullstendig grått. Skyene dekket hele den blå himmelen fra tidligere og det kom flere og flere kraftige vindkast. Hvor i all verden kom dette fra? Det pussige var at da første vindkast kom reiste samtlige folk på stranda seg. Så lukket de parasollen sin, tok med seg veska og gikk. Dette hadde de tydeligvis sett på værmeldinga. Nå begynte det, liksom. Men det stemte egentlig ikke. Værmeldinga viste ikke noe annet en sol og fint hele dagen.

Problemet var bare at da jeg fikk se værmeldinga skjønte jeg hvor dårlig det lå an til tivoli-turen vi tenkte å ha i løpet av turen. Onsdag var det meldt 78mm nedbør. Ok… Vi får se hva det blir da, tenkte jeg.

Hater når det skjer…

Vi pakket sammen som alle de andre og gikk til hotellet igjen. Der ble det Mot i Brøstet som trøst for det håpløse været og det været vi kom til å få ved Gardasjøen. Som vanlig tok vi en tur gatelangs ved Riminis kyst. Vi hadde allerede blitt godt kjent i gata, men nå fikk jeg endelig kjøpt meg en shorts! Etter en ukes tid i langbukser, som forøvrig ikke har vært noe problem, fikk jeg meg en shorts lik den jeg ikke fant før avreise. I tillegg fant jeg flippflopper(?) som erstattet mine nåværende strandsko: Joggesko.

Middager er det generelt lite å skrive om, spesielt fordi jeg eter bolognese hver dag, men jeg fant et artig bilde med kveldens forrett. Dere har sikkert sett caprese før med mozzarella og tomater lagt i skiver. Denne restauranten hadde sin egen lille vri.

Charlotte, lite imponert over kveldens forrett: «Mozzarella i klump med tomatskiver»

Siste dagen langs kysten tok vi en tur til San Marino. Rimini ligger ganske nært, så det var naturlig å dra en av dagene og se San Marino. Jeg forhørte meg med faren min og fikk tipset «kjør så langt opp du kan». Det tok jeg til meg og godt var det. Vi kjørte i det uendelige i bratte bakker og krappe svinger. Jeg har vært i San Marino tidligere og sjekket bloggens forrige innlegg om dette.

Vi kjørte forbi den rare rundkjøringen og det var tegnet på at vi var i nærheten av der vi parkerte sist. Den gangen var det både trommeoppvisninger og marked ala Farmen, men det skulle vise seg å være en sesongavhengig opplevelse. Likevel er det et veldig koselig sted med trange gater av brostein og flott utsikt. Før vi stod på toppen bar det gjennom en del oppoverbakker og trapper. Det er et ganske nytt fenomen for Charlotte som jeg, miljøskadet som jeg er, ikke lenger legger merke til. Hva gjør vel noen hundre trappetrinn fra eller til?

Toppen premierte oss med utsikt, tunge skyer og en veldig liten og dyr porsjon lunsj med brus og tagliatelle al ragù.

Kategorier
Ferie

Chlain Klain og Ristorante Jonas Brothers

Rimini er et flott sted. Her er det lange strender, små sjapper med suvenirer Charlotte digger, enda fler bratte og små garasjer og party-svensker på vei til Riminis DJ-festival. For det er jo i nærheten av den vi bor!

Dagen vi kom rakk vi ikke stort mer enn å spise middag til kvelds og legge oss. Vi besøkte en restaurant med rustikk- og høyballtema som stå koselig ut. En ung Jonas Brothers look-a-like kom bort til oss og tok bestillingen. Vi skulle ha en pizza og en spaghetti bolognese. Du kan selv gjette hva som var til hvem. Så spurte han om vi ville ha det i to omganger. Hvorfor skulle vi ville det, tenkte vi. Poenget var at da kunne vi dele maten med hverandre og det var koselig, mente han. Jeg så for meg at han først kom med en halv pizza og en halv porsjon med pasta. Deretter runde 2 etterpå, men at vi da fikk hverandres rett. Det stemte ikke. Han kom med pastaen og satt den hos meg. Du kan nå notere dine poeng hvis du gjettet at spaghettien tilhørte meg. Charlotte fikk ingen tallerken. Var ikke poenget at vi skulle dele? Og var ikke det der en annen kelner, egentlig?

Da vi hadde spist to tredjedeler av spaghettien kom kelneren bort igjen. Og vi hadde rett; det var en ny en. Den andre Jonas-broderen. «Are you finished?» spurte han håpefullt. Vi trakk nok pusten når han så oss, så da grep han muligheten. «Uh, no? Not yet.. Uh..» klarte vi å forklare før han ruslet videre. Det var da veldig så ivrige de var her, da. Vi slurpet i oss den siste strimlen med spaghetti og tre sekunder etter stod kelneren der. En TREDJE Jonas-broder! Han var helt identisk med de to forrige, så nå var bandet komplett. «Ah, you’re finished! You want some dessert?» tror jeg han sa og ryddet av bordet. Litt for sent la vi merke til at han også rappet med seg bestikket vårt. Trodde han vi var ferdige?

Etter spenningen hadde nådd sin topp kom vår første kelner tilbake. Han hadde overraskende nok med seg bestikk. Rett etterpå kom han også med pizzaen. Nå fikk vi også to tallerkener så vi kunne dele maten slik han hadde sett for seg siden bestillingen. For et romantisk syn det må ha vært. For han dukket jo opp etter siste pizzabit og ryddet det også. Eller kanskje det var en av de andre to?

Det var blitt lørdag morgen og vi hadde fortsatt ikke vært på et marked. En ganske vanlig happening i utlandet med alt fra lommebøker til torsk. Jeg hadde tidligere lest meg opp på at det var et marked i Rimini sentrum fra 7.00 til 13.00. Her var jeg glad reisekompanjongen min er Charlotte. Hadde det vært en ferie med familien min hadde vi sovet i soveposer utenfor markedsplassen, stått opp halv 7 og sett på mens de rigget opp. Vi tok det veldig rolig med frokostbuffet på hotellet rundt 10-tiden. Det er det som er tidlig for oss B-mennesker eller hva vi er.

Det var ikke så vanskelig å finne markedet. Det var et rutenett uten like som breiet seg utover alle gatene man gikk i. Vi så ikke etter noe spesielt utenom opplevelsen så vi tok det rolig og havnet raskt på et hjørne med hver vår brus og en cappuccino til Charlotte.

Vi satt ikke så lenge, men plutselig var klokka godt over 12 og de pakket nok sammen når klokka var 13, så her var det bare å kjappe seg hvis man skulle se noe. I bodene er det som sagt mye forskjellig, men det er også mange forskjellige merker på ting! Jeg er vant med at Gant blir til Gent og Rolex blir til Rulex, men noen av kopiene drar det såpass langt at det nesten er vanskelig å vite hvilket merke de kopierer. Hva med denne Chlain Klain-underbuksa for eksempel?

Charlotte får plutselig øye på en velkjent hatt. «Roma-hatten!» roper hun og løper bort til et hav av hatter i en av bodene. Hun tar på seg en hatt jeg kjenner igjen fra gjeste-bildene vi tok før bryllupet. Dette er tydeligvis en hatt Charlottes bror David har slitt ut (merkelig nok) så hun var overlykkelig over sitt funn. På vei tilbake til bilen fant vi også en liten strandveske vi kunne ha med dagen etter. Så selv om vi gikk for opplevelsens skyld fikk vi noe mer ut av det likevel.

Kategorier
Ferie

Julies hus og Ferrari

De to første dagene i ferien var vi tross alt i Verona, en beryktet kjærlighetsby. Med historien om Romeo og Julie som alle har hørt om, men ingen kan. Også vi følte det var vår plikt på bryllupsreisen vår, i Verona, å besøke Julies hus. Som det moderne ekteparet vi er googlet vi oss frem til hvor huset lå. Det lå utenfor selve byen og et stykke bort fra hele sentrum. Litt pussig, men vi så det jo tross alt ikke når vi var i sentrum kvelden før.

Vel fremme ved Julets hus stod det to karer og malte veggen. Jeg kjente meg ikke veldig igjen, men det var noe kjent med det gitteret innenfor vi hadde tittet gjennom sist jeg var der. De to karene tittet på oss og smilte. Til slutt måtte jeg nesten spørre: «Juliets house…..?». Han tittet fram under capsen og løftet på det ene øyenbrynet sitt. «Aaaaaaaaah, Juliet, Juliet, Juliet….» huffet han. «Do you get this question a lot?» spurte jeg og lo litt for meg selv. Det gjorde han ikke. Vi var ikke i nærheten en gang. Han dro oss med ut der vi kom fra og pekte og snakket italiensk som om vi forstod noe i det hele tatt, før han avsluttet med et «five-six hundred meter». Okei. Fra hvor da, sa du?

Vi gjorde et nytt Google Maps forsøk. Det som kom opp denne gangen, hvor vi faktisk søkte opp «Casa di Giulietta», var en balkong som så en del mer kjent ut enn de to malerne vi nettopp hadde truffet. Dessuten lå det midt i sentrum. Rett ved der vi var kvelden før. «Amatør» kunne jeg høre Charlotte tenke. Hun forsvarte meg med at alt i denne byen heter noe med Julie, så det var jo ikke så dumt tenkt. Men jo, det var det.

Tilbake i sentrum fant vi endelig Julies faktiske hus. Det vil si, hvis hun fantes da. Her er veggene fylt med 1+1, hjerter, plaster og andre lapper med ting og tang på. Som et nygift par følte vi oss kanskje litt frekke der vi satt på benken blandt hundrevis av folk som stod i kø for å bli tatt bilde av mens de holdt på puppen til Julie. For en merkelig overtro. Høres mer ut som en trøst.

Etter to dager i Verona stod Maranello for tur. Dette er en liten by i nærheten av Modena som Charlotte tidligere har kjørt Ferrari i. Det er mer eller mindre det byen har å by på. Hadde ikke han Ferrari-kisen vært fra Modena hadde byen Maranello aldri vært en prikk på kartet i det hele tatt. Vi kom til Maranello på ettermiddagen og fant hotellet via vår elskede Google Maps etter et par obligatoriske feilkjøringer.

Jeg kan blant annet nevne at da vi endelig kom til motorveien fra Verona kjørte vi ut i feil retning. Heldigvis ikke feil kjøreretning, men mot feil by! På det ene skiltet stod det Verona og en hel masse annet, på det andre stod det ikke Verona. I og med at vi kom derfra tenkte jeg at her må vi kjøre til hva enn det stod på det andre skiltet. Der stod det nok Garda. 16 km etterpå (ja, du leste riktig) kom første avkjøring og vi fikk snudd. Da vi hadde kjørt de 16 km tilbake igjen og kommet opp på rett vei var det på tide med en pause. Du må ikke glemme at bilen ikke har air-condition.

Hotellet vi skulle bo på var hotellet Charlotte bodde på sist. Det heter Maranello Village og består av flere bygg. Rundt disse byggene har de laget parkeringsplasser og private veier med rundkjøringer, akkurat som en liten by. Da vi skulle sjekke inn sa resepsjonisten at han så vi hadde bestilt et vanlig rom, men hvis vi ville, skulle han ikke sladre til noen om at vi fikk en liten leilighet i stedet. Gratis oppgradering? Kjør på! Leiligheten vi fikk i stedet hadde både kjøkken, gjesteseng og ikke minst veldig god plass. Vi avsluttet dagen med å dra til nærmeste (kanskje den eneste) restauranten og spiste en biff dynket i saus med skiver av squash ved siden av.

I og med det er såpass lite å gjøre i Maranello hadde vi bare bestilt en natt der, selv om det brått var det fineste stedet vi kom til å bo. Før vi dro videre mot kysten i Rimini tok vi med oss Ferrari-museet. I mangel på air-condition planla vi at det er dumt å kjøre midt på dagen. Dette hadde ingen ting å si, men det ble museum først uansett.

En halvtime ut i bilturen merket vi at det begynte å koke. Nesten i motoren også. Det var på tide med første pause, men ikke før vi hadde trykket og skrudd på alle knappene i bilen for hundrede gang. Plutselig får jeg se en liten snøkrystall som pekte i motsatt retning av viftestyrken. Jeg trykket på bryteren. Så skjedde det. Som en gave fra oven. Å ja! KALD LUFT! Vi stoppet på Autogrill og hamstret drikke. Videre sang vi salmer og var høye på livet i den kalde brisen til vi var i Rimini.

Møkka-«knapp»
Kategorier
Ferie

Bryllupsreise og air-condition

Klokka er 05:00 og alarmene på telefonen har allerede blitt slumret i en god halvtime. Vi la oss for under fire timer siden og innser smerten ganske raskt. Charlotte er som vanlig først oppe, men like dau som meg som ligger på senga og fornekter at jeg før eller siden også må stå opp.

Halv seks tok vi t-banen bort til bussholdeplassen. For en gangs skyld klarte vi å finne riktig bussholdeplass på første forsøk. I tillegg kom bussen til tiden. Veldig beroligende start. Ingen av oss klarte å få sovet noe på bussen, men vi slappet av såpass godt at det gjorde vondt å gå av igjen.

På nettet kvelden før hadde jeg sjekket inn slik at vi denne gangen kunne få sitte sammen på flyet. For å bryte med min families tradisjon hadde jeg bestilt med en koffert, altså utenom håndbagasje. Den var selvfølgelig registrert på Charlottes billett, jeg er da ikke helt tullerusk heller. I tilfelle noen (les: mamma og pappa) ikke har gjort det før skal disse koffertene sjekkes inn i en skranke.

I og med jeg hadde sjekket inn på forhånd måtte lappen som festes på kofferten printes ut av maskinene som printer boardingkortene. Vi gikk bort til en slik maskin, valgte Philip og Charlotte, 1 kolli på Charlotte, og ut kom to boardingkort. Ikke noe bagasje-lapp? Vi ruslet bort til bag-drop plassene til Norwegian som lå noen få kilometer unna. Her skulle lappen skannes. Vi fikk huket tak i en som stod der og passet på og forklarte problemet. «Ja, men du må velge at du skal ha med koffert, så kommer det.» I og med jeg akkurat hadde gjort det på maskinen tenkte jeg at her skulle hun få litt å stri med. Dessverre fikk hun det til med en gang og ga oss lappen til kofferten. For et antiklimaks.

Selve flyturen er det ikke så mye å fortelle om annet enn at vi akkurat rakk å se at Karen Marie Ellefsen som vanlig var på jobb som animasjonsfigur før vi sluknet til litt Looney Tunes.

Tydeligvis har flyplassen fått mange varsler fra toalettet…

Etter å ha blitt vekket av et smell når hjula traff bakken hentet vi bagasjen (disse kommer på bånd inne på flyplassen) og nøkkelen til feriens leiebil. Den stod på plass 13 og var en «sånn og sånn bil». Som om jeg visste hva slags bil det var av å høre navnet. Vi fant plass nr 10, nr 11, nr 12, og nr 13 uten en bil stående der. Tja… Ikke rart det var billigere å leie denna, tenkte vi. Ved hjelp av nummerskiltene fant vi ganske kjapt en liten, kjekk Fiat. Tydeligvis kjører alle Fiat her nede, så jeg hørte svigermor ble beroliget av det.

Det vi ikke har fortalt enda er mangel på air-condition i bilen. Da vi først slo på vifta i bilen føltes det fantastisk og vi tenkte ikke noe videre over det. Altså før vi kom vi ut på motorveien. «Det var da veldig stusselig luft her, da?» sa vi til hverandre. Innen vi var fremme i Verona hadde vi konkludert med at «Nei, det er faktisk ikke air-condition i den bilen her».

Som fryktet kom vi inn til sentrum av Verona og skulle få satt fra oss bilen. Det er ikke så lett. Vanligvis har jeg sittet i baksetet og tenkt «Stakkars pappa som må deale med det her», men nå var det jeg som satt her og Charlotte som var parkeringsplass-speider. Utenfor en liten park vi snart skulle bli spist opp av mygg i, fant vi en liten firkant som passet bra til en liten Fiat. Parkeringsautomaten måtte vi lete lenge etter, men vi fikk til slutt betalt det vi skulle. Vi fikk i alle fall ikke bot. Enda.

Vi gikk til hotellet og spurte når innsjekk var og om de hadde en garasje vi kunne parkere i. Det var fortsatt halvannen time til innsjekk, men de hadde heldigvis garasje. Frem til dette la vi oss i parken og ble spist opp. Mannen i skranken på hotellet hjalp oss med å åpne garasjeporten og vi kjørte bort og inn gjennom porten. Men her var det ikke noen garasje. Det var en vegg! Mannen kom frem til oss og ba oss slå av motoren og dra i håndbrekket. «See you downstairs» sa han og gikk ut og lukket porten bak oss. Vi satt i en bilheis!

Heisen rykket til og beveget seg så sakte den kunne med bilen ned. Garasjen dukket sakte men sikkert opp under veggen vi hadde stående foran oss. Heldigvis stod mannen der når vi endelig hadde kommet oss ned med heisen. Han vinket oss inn på verdens skråeste parkering og der parkerte vi. I første gir og med håndbrekket godt dratt til.

Rommet bestod av en seng, et bad og air-condition. Akkurat det vi trengte nå. Så da slukket vi lyset og sov noen timer.

Utover kvelden kikket vi oss rundt i Verona sentrum i nærheten av arenaen, tittet i Disney-butikken fordi vi er dem vi er, og spiste på en italiensk restaurant. Det er ganske mange av dem her i Italia, faktisk. Det ble en safe middag med pizza og carbonara. Vi får se om vi blir mer vågale utover i ferien.

Det må også nevnes at vi på vei til restauranten så verdens minste og søteste lille valp. Den satt utenfor en kiosk og lekte med en tennisball. Folk samlet seg rundt. Siden det var en pelskledd skapning var vi naturlig nok to av dem som stod rundt og tok bilder og var helt i ekstase.

Kategorier
Ferie

Barcelona dag 5: På toppen av fjellet med Gaudi

Nå som siste dag i Barcelona hadde ankommet hørte jeg fjellet kalle. I forhold til mine tidligere ferieturer hadde vi nå vært på skuffende få fjellturer. Jeg har følt at mye av feriens kjerneverdier står i fare, så i dag måtte vi ta igjen det tapte og komme oss opp i fjellet!

Som du kanskje skjønte underveis er det første avsnittet i feriens siste blogginnlegg bare løgn og fanteri. Det som skjedde i dag var at vi dreit oss ut, rett og slett.

I løpet av turen med turistbussen hørte vi flere ganger om denne Gaudi-karen og hans modernistiske besettelse. Et stykke vekk fra sentrum har han fått seg en park, Park Güell. Det vi ikke visste noe om var hvor mange meter over havet parken lå. Og hvor mange høydemeter T-banen stoppet på. Vi så på Google Maps at det var 10-15 minutter å gå fra T-banen til parken, men jeg er veldig usikker på om de tar høyden i betraktning når de beregner tidene sine. Vi ruslet i 10 minutters tid bortover før vi skulle svinge og gå bort til parken. Eller, stryk det. Opp var det vi skulle gå, og det var ikke litt heller. Og la meg minne deg på at dette var siste dagen i Barcelona så vi hadde altså med oss en trillekoffert (Vingle-Petter) og min trofaste sekk. Jeg tar meg selv i å likne litt på min far med sin Fjällreven-sekk og eventuelt Ludvig. Likere skulle jeg bli etter noen minutter med vertikal trasking. «Du er akkurat som de fjellgeitene du har til foreldre!» hører jeg Charlotte klaget. Ja, kanskje jeg er litt miljøskada, likevel?

Til slutt kom vi frem til et par rulletrapper som tok oss opp siste del av strekningen. De kom godt med. For å være ærlig var det faktisk et stykke å gå etter rulletrappene også, men det ønsker jeg å fortrenge nå som jeg ser tilbake på det. Parken var innredet slik at man kunne gå rundt på området i fjellet og i skogen, men for å komme inn på området med mest av Gaudi’s verk måtte man kjøpe billett. Fra billettluka kunne vi se inn i det avgrensede området med Gaudi’s stolthet. Det var ikke så veldig mye å se på der inne, men fikk vite senere at dette egentlig var en del av en større park som aldri ble noe av. Likevel følte vi at når vi først hadde dratt oss helt opp hit måtte vi nesten få se hva det dreide seg om.

Akkurat da vi hadde stilt oss i kø kom det en smilende dame bort til oss. «Do you know that we do not have any tickets available before 8?» spurte hun, som om det var en god nyhet. Nei, det visste vi for så vidt ikke, men takk for at du sa i fra. Så kom vi på at det er jo guidede turer her. Kanskje det var det hun mente. Vi fikk ganske klart svar at det var snakk om adgang til parken i det hele tatt. Ja, ja, tenkte vi og trasket opp i gratis-området, akkurat som foreldrene mine ville gjort, bare uten å sjekke om det var mulighet for å kjøpe billett først.

Det lå et lite hus oppe på toppen som vi tenkte at dit skulle vi hvert fall ikke gå! Det var altfor høyt! Vi gikk gjennom parken på et platå rett ovenfor det avgrensede området. Langs denne stien satt en hel haug av «Good for you, and good for me»-folk. Hvis denne hørtes intern ut er dette de tvilsomme utenlandske selgerne med diverse varer som de har lagt ut på et teppe. Grunnen til at de legger solbrillene, DVD-ene og veskene sine på tepper er slik at de så enkelt som mulig kan pakke det sammen igjen. Hvorfor? På grunn av politiet så klart! Da vi akkurat hadde nådd enden av «Good for you»-gjengen så vi en politibil komme kjørende i 2 km/t. «Se nå! Nå får de fart på seg!» sa jeg til Charlotte mens vi snudde oss for å se. Samtlige selgere pakket sammen teppet sitt som om de hadde fagbrev på det og gikk 2 meter inn i buskene rett ved siden av. Politiet brydde seg overhode ikke om dem. De var bare på sin daglige forstyrrelse-tur med bilen sin. Rett bak hengerfestet på politibilen la de ut teppene sine igjen, de ventet ikke lengre. Vi var rett og slett imponert.

På bildet til venstre (første) kan dere se en som «gjemmer» seg for politiet. Til høyre (siste) kan dere se hvor kort politibilen kom før de ruslet ned igjen fra «gjemmestedene» sine.

Vi hadde allerede kommet til andre siden av parken og tok en kjapp Solero-is. Solero er fortsatt en helt fantastisk is i varmen. Likevel følte vi ikke at vi hadde fått så mye ut av parken enda. Hvor langt kunne det være opp til det huset på toppen, da? Vi prøvde, og til slutt kom vi oss til topps med både sekk og Vingle-Petter. Nå var vi fornøyde med dagens innsats som ble premiert med fryste vannflasker til 1 euro, en spansk gitarkamerat og en fantastisk utsikt over byen. Svettingen var verdt det!

I bunnen av bakken med rulletrappa vi tidligere hadde slitt oss oppover hadde vi googlet frem at det lå en Subway. Den lå veldig praktisk til, akkurat der vi skulle gå ned igjen. Det var forsåvidt bra at det ikke var så langt å gå til denne Subway-en, for han bak disken er det treigeste menneske jeg har sett på lang tid. Dette dovendyret måtte ha alt inn med teskje. Heldigvis kom vi rett før en hel gjeng med folk som han var like treig med å ekspedere. Vi hadde ikke  god tid til flyet gikk. Ikke visste vi helt hvor lang tid T-banen tok heller. Tross litt stress rakk å komme til flyplassen med god margin (etter min standard) og fikk endelig gått på do. Subway sin var i ustand. Det var sikkert dovendyret sin skyld.

Vel ombord i flyet fikk vi endelig sitte sammen, som første gang på en kjærestetur. Ikke verst! Det var litt deilig å høre andre som sa til hverandre «Så kan du sitte der, vet du. Så sitte jeg her, og broren din der borte.» og tenke at endelig er ikke det oss.

Og med det takker jeg for følget for denne gang! I skrivende stund er Charlotte på tur igjen med en annen Charlotte hun fant en del år tilbake, men det er en blogg de i så fall får ta selv :)