Kategori: Ferie

Dag nummer to i Kenya startet litt for tidlig for min smak, men i dag skulle vi til Masai Mara så vi hadde ikke noe valg. Det burde egentlig ikke være så vanskelig å stå opp med tanke på hvor hard madrassen var, men så var det antall timer søvn, da. Vi kom ned til frokostbordet hvor pappa, Jan og Samson satt og spiste. Broren til Samson kom samtidig som oss og vi spiste sammen på hotellet. Det ble servert egg og Chai-te. Chai-te her nede smaker vann og melk med et snev av krydder. Ordentlig fæle greier.

Vi spurte om når sjåføren/guiden vår kom. «Sjåføren? Han har vært her en halvtime alt, han.» fikk vi høre av de andre. Oi, da får vi kanskje kjappe oss litt, da? «Nei da, han er på jobb han nå. Hvis dere hadde tatt en halvtimes lur hadde han ventet, han. Dere må lære dere til at her nede venter folk på dere.» forklarte pappa. Det føltes fortsatt litt frekt, så vi prøvde å være raske likevel. Vi hadde en lang tur på ukjente veier foran oss.

Vi hadde sjekket Google Maps på forhånd som mente at det tok rundt fem timer. Det syntes både vi og pappa hørtes optimistisk ut og han advarte oss om veiene etter byen Narok. Etter en times kjøring så vi noen bavianer som satt langs veien. Jeg vet ikke hva slags bøll de pønsket på, men det må da være en grunn til at de satt ved en hovedvei og slappet av.

Bavianene ønsket oss velkommen til Svindlertoppen. Her var det en fantastisk utsikt og et perfekt sted for en turistfelle. Vi nøt utsikten i ca 60 sekunder før en selger kom bort til oss. Det var første sjappa vi hadde kommet til og for å gjøre en lang og litt pinlig historie kort endte vi opp med å kjøpe to figurer av han. Med den prisen skal vi lett beholde de der selv.

Litt flaue ble vi kjørt et par timer til og fortsatt var det asfalt vi kjørte på. Nedover fjellet hørte vi noen hyeners hyl i det fjerne. Vi fant frem kameraet og gjorde oss klare for eventuelle bilder. Så skjønte vi at det var bare latter vi hørte fra Svindlertoppen.

Før vi skulle ut på de verste og mest øde veiene måtte vi skaffe oss lunsj. Guiden kjørte innom et supermarked med en enkel varmrett-disk, liknende Meny. Vi kjøpte oss biff stroganof (tror vi) med ris. Det ble en interessant opplevelse å spise gryte og ris i bilen mens guiden kjørte på de stadig mer ødelagte veiene.

Veiene de siste 2-2,5 timene er kun laget av jord. Tenk traktorvei. I tillegg til at veiene allerede er av svært lav kvalitet har regnet ødelagt veldig mye. Det var store spor og sprekker i veien og det merket vi godt i rumper og knær. Vi hadde fått tak i en svær Land Rover med solide dekk og ti seter. Det viste seg å være en solid bil med tanke på føret, med good beinplass og få sikkerhetsbelter.

Plutselig, ca en halvtime før vi nådde hotellet, fikk vi øye på en høy drøvtygger som stod og stirret på oss. «Jambo!!» lød det fra guiden. EN GIRAFF!! Vi tok det som en velkomsthilsen. Allerede var vi helt i hundre.

Under oppholdet i Masai Mara skulle vi bo på en av mange «lodger». Vår het Sopa Lodge. Jeg tror kanskje at veldig mange heter Sopa Lodge, men det var det jeg fant ut av. Fremme ved lodgen ble vi møtt av en hel gjeng som nærmest kranglet om å få bære bagasjen vår. «But be carefoll. The monkeys will take your stof». Vi ble fulgt til rommet (eller hytta) via en idyllisk, afrikansk sti. Charlotte var helt på topp. Det var dette hun trengte etter en altfor lang vinter i slaps og el-biler uten sjans mot isen.

Det var ingen tvil om hva vi hadde lyst til. Sove! Vi spurte når det var middag. «Anytime. You can come at 6:30, 8, or 9. All is good!». Okei, da er det ingen tvil. Det blir en lur nå, også tar vi bufféten etter det.

«Du må ikke ta i mot noe fra fremmede og putte det i bagen din!» lyder rådet fra svigermor. Det gikk ikke mer enn to minutter på Gardermoen før pappa hadde gitt oss 15 insulinsprøyter hver og stappet dem i kofferten. Det går fint, mente han. Han hadde jo flere i sin. Det var viktig at det var innsjekk bagasjen slik at vi slapp å skanne det gjennom, da.

I sjekk-inn skranken fant vi dagens lykkeligste person. Hun var så trøtt ut at et fly kunne tatt av inne i hallen uten at hun hadde reagert. Jan og Erik tok ansvar og kommuniserte med denne gledens disippel. Hun ba om koffertene og Jan løftet sin opp på båndet. Da brøt hele systemet til dama sammen. Det var bare å få vekk kofferten igjen, for håndbagasjen måtte først veies. Ok, da gjør vi det. Hver sekk fikk et «approved as hand luggage» bånd på seg, bortsett fra pappas lille gitarbag med skjerf. Den gikk tydeligvis bra uten. Etter håndbagasjen var håndtert skulle hovedbagasjen på igjen. Og for at vi skulle få sjekke inn disse måtte vi veie hver og en først. Opp med en koffert, okei, ned med den, og opp ned neste. Slik holdt vi på til alt var kontrollert, og ENDELIG kunne vi få legge på bagasjen og få lapper.

Sikkerhetskontrollen gikk som vanlig fint. Fint betyr at en liten tube med solkrem ble glemt i bagasjen og måtte skannes igjen. Det vanlige. Apropos det vanlige skulle pappa «bare titte litt» i en bokhandel før gaten. Vi gikk videre og tenkte at han kan umulig være så vanskelig å finne igjen med gitaren med skjerf på ryggen. I mellomtiden rakk vi å kjøpe flere brus og et par boller så vi hadde til begge flyturene. Fremme ved gaten tror jeg bare vi ventet i 10 minutter før gitaren, skjerfet og pappa kom gående. Det overrasket med at han kom før gaten åpnet. Og heldige som vi er var det den samme energibunten av en dame som åpnet gaten også. Stakkar.

Av praktiske årsaker hadde Jan bestilt samme seter på begge flyene. Det var en svært god ide helt til pappa skjønte at setene vi hadde var siste og nest siste rad. «Alle vet jo at det er dårligere plass bakerst! Flyet blir ikke bredere bakover, Jan. Det blir tynnere! Er’e muuuulig, og her sitter vi i stanken av folk som går på dass, og står i kø til dass!» Og sånn gikk flyturen. Jeg satt på en film, for å si det sånn. Det ble for mye for pappa når vi kom frem til Istanbul (hvor vi mellomlandet) og det kun var utgang foran.

Akkurat da jeg og Charlotte var ferdig med å snakke om hvor glade vi var for å slippe å fly så langt som til Thailand hørte Charlotte noen som snakket til henne. Det var Harriet, en nabo fra Saltnes! Hva i alle dager gjør de her? Jo da, de var på vei til Thailand, de. De hadde vel en 12-13-timers flytur i vente. Og vi som syntes vår på 6 timer virket lang.

Inn til transittområdet var det en ny sikkerhetskontroll. Så flaks at vi kjøpte nok drikke til neste fly også, da! Jan og Erik tok dette som største selvfølge, men det var ikke akkurat noen som nevnte det da vi kjøpte All brusen heller. Så da stod vi der med hver vår halvliter vi ville bli fratatt. Men denne brusen var fra Gardermoen og der er det dyrt, så denne skulle ikke gå til spille, nei! Charlotte, sta og stolt som hun er, tok en eneste stor slurk og brått var soloen borte. Dette skulle ikke kontrollørene få noe glede av i hvert fall!

Transittområdet så ut som en veldig sliten avdeling på Nordby og kunne tilby Burger King, slitne pizzastykker, asiatisk og «der øst møter vest». Pappa kjørte på med en østvest middag, Jan gikk for Burger King og vi prøvde å gjøre oss forstått ved den slitne pizzaen. Vi fikk cirka det vi skulle ha og det smakte helt greit. Mens vi satt der fikk vi også gitt beskjed hjemover at vi hadde kommet til Istanbul og at vi nå skulle seks timer videre. På flyet fikk vi også et godkjent måltid. Charlotte var storfornøyd med å ha fått to desserter helt til hun smakte på den ene. Det var hummus, ikke karamellpudding. Det var nok bare sjokoladepudding til dessert.

Pappa og Jan klarte å sove en del på flyet, men jeg og Charlotte var fortsatt på underskudd. Slitne etter lang reise med lite søvn landet vi i Nairobi midt på natta. Det eneste som stod mellom oss og en seng nå var tollen og visum. Vi hadde med oss søknadspapirer og 50 dollar, og det er helt tydelig at 50 dollar var det viktigste for å komme inn. Det var helt umulig å høre hva de som satt i skranken sa, så da jeg gjettet på hvilke fingre jeg skulle skanne var det feil hver gang og han ble stadig mer sur. Det gikk ikke stort bedre med Charlotte da de spurte hvor hun skulle bo. «Uuuh. Ask him!» var det eneste hun kom på og pekte på Jan som akkurat var ferdig og ruslet videre. Charlotte kom også gjennom til slutt.

Da gjenstod bare tollen og som vanlig hadde pappa gått fra oss og stod allerede klar med sine kofferter. Vi var heldige denne gangen og rakk bort slik at vi fikk gå gjennom som en gruppe. Vi var jo litt usikre på hva vi skulle svare hvis vi stod der alene med 30 penner insulin uten at noen av oss var diabetikere. Det som derimot er uhyre praktisk med å gå sammen og gjerne etter pappa gjennom tollen er at han alltid har med seg noe rart. Denne gangen var det en grå pappeske med et håndtak. Forsterkeren hans. De spurte fælt og pappa smilte lurt og sa det var «personal use», uten at jeg tror det hjalp saken hans noe særlig. Likevel slapp vi gjennom, med både pappa, forsterkeren og alle insulinsprøytene.

På utsiden stod vår kenyanske bekjent Samson. Jeg har aldri sett noen bli så glad for å se noen som han ble. Ansiktet hans lyste opp og han klemte oss og ønsket oss velkommen til Kenya. «And the littel frend! At last you are here! You are most welcome!»

Med Rimini bak oss kjørte vi mot Gardasjøen og Sirmione hvor vi skulle tilbringe resten av ferien. Sirmione er en liten, innemuret by ytterst på en tarm som går ut i Gardasjøen. Her skulle vi for første gang i ferien føle oss heldige med valg av bil.

Det er en god tre-timers kjøretur fra Rimini til Sirmione og vi fikk igjen nytte av bilens skjulte air-condition. På veien ut mot selve Sirmione rakk vi også å snuse opp et vaskeri som vi sårt trengte. Verken jeg eller Charlotte hadde klart å telle oss frem til riktig antall underbukser. Vi hadde prøvd å unngå problemet under markedet, men det viste seg å være noen ganske store forskjeller på størrelsene. Jeg vil vel tippe norsk small er italiensk large. Jeg syns det virker veldig merkelig med tanke på hvor mange pizzabakere der nede som ser ut som Super Mario. Uansett fikk vi levert klærne våre og fikk tilbake en ferdigbrettet bunke i en ikea-liknende bærepose.

Vi kom så til selve Sirmione. Inngangen til byen er gjennom et tårn som man kun ser i tegnefilmen om Robin Hood. Det var en trang bro av gamle planker som førte inn til byen. Vi var glade vi skulle parkere på utsiden og rusle inn til hotellet. Tenkte vi, da. Vi parkerte bilen og skjønte etter hvert at hotellet ligget et godt stykke inn gjennom det trange tårnet vi hadde snudd ved. Vi bestemte oss for å se oss rundt i byen og finne hotellet først. Det er jo ikke lov til å kjøre inn der uten spesialtillatelse uansett. Etter en hyggelig, og ganske kort, spasertur gjennom byen fant vi hotellet vårt. Det hadde fin utsikt ut mot havet og mot et annet spa-hotell vi kunne sitte og misunne fra vår egen terrasse.

Resepsjonisten sa at for å kunne parkere ved hotellet måtte vi vise reservasjonen vår til politiet som stod utenfor byens port. Var det politi der? Ute av byen igjen rullet vi bortover til porten med den lille Fiat-en vår. Til venstre for porten var det parkeringsplass og til høyre var det en liten utedo. Utenfor utedoen stod det et trafikklys som lyste rødt. Da vi kom bort til trafikklyset så vi at det satt en dame i vinduet på utedoen i politiuniform. Å ja! Det var visst politistasjonen!

Jeg fikk grønt lys av politiet og kunne kjøre inn. Jeg hadde tipset til resepsjonisten friskt i minnet. «Drive veeeeeri sloooow.» Og det gjorde jeg. Veri veri slow. Vi hadde ikke krøpet bortover de trange gatene i mer enn to minutter før vi kom frem til et nytt trafikklys. Det var da voldsomt. Etter lang tid dukket det opp et par frontlykter bak folkemengden. Dette var trangere enn Drøbaks vei på Lisleby. Og ikke nok med det. Bak han kom det en Rolls Royce limousin i gull. Han sjåføren der har mer å tape enn meg og Fiat-en vår, tenkte jeg. Han klarte svingen etter bare en rygge-justering som imponerte både oss og de forbipasserende. Som om ikke dette var nok skulle vi gjennom enda et «lyskryss» før vi kom til hotellet vårt. Heldigvis klarte vi oss fint, selv om jeg måtte justere mer enn Rolls Royce-sjåføren når det gjaldt parkeringen. Alt i alt var jeg ganske stolt av kjøringa rullinga. Vi skulle jo ut igjen av byen på et tidspunkt, men da tenkte jeg «Den tid, den sorg».

Samme kvelden spiste vi på en restaurant Charlotte tidligere hadde plukket ut. Den lå ganske nært hotellet og det passet oss veldig bra nå. Rett utenfor restauranten stod det fire stykk og spilte fiolin og gitar. Pussig nok begynte de å spille Canon akkurat da vi dukket opp. Canon er originalen til sangen vi rocket ut av kirken til. Veldig romantisk. Vi merket det var bryllupsreisen vår både på grunn av musikken og alle tårene til Charlotte. Selvfølgelig satt vi oss på restauranten rett ved og spiste og lyttet til de fire talentene her spille alt fra Canon til Pirates of the Caribbean.

Gode og mette var det på tide med en is til dessert. Byen har sikkert 10-12 isbarer med minst 20 hjemmelagde slag. En av isbarene var så enormt stor at vi bare måtte prøve den ut. Disken var en kjempe-øy midt i butikken hvor det stod minst 5 personer og leverte ut smaksprøver. For en gangs skyld skulle Charlotte ha kjeks med sjokolade og strøssel på. Det viste seg å ikke være det smarteste valget i denne byen. Hun fikk verdens største og raskest smeltende is. Jeg var lur nok til å ta i beger, men den var like enorm. De hadde ikke små porsjoner i denne byen.

Det gikk ikke an å skjule hva jeg synes er høydepunktet hver gang jeg er på ferie. Tivoli! Og nå bodde vi en halvtime unna Gardaland. Med forrige håpløse tivoli-tur med ryggsmerter og hodevondt friskt i minnet tok vi det veldig rolig denne morgenen. Vi tok det faktisk så rolig at vi sovnet igjen etter frokost! Det var ikke noe nytt denne ferien, men det hadde det aldri skjedd på samme dag som et tivoli-besøk før. For en gangs skyld var vi godt uthvilte og kunne kjøre ut av byen. Tidligere har vi bodd på østsiden av Gardasjøen. For lokalkjente tror jeg vi bodde i Lazise sist. Det vil si at vi nå kommer fra helt motsatt side og det virket veldig lite kjent. Google Maps sendte oss ut på de mest øde slettene vi hadde sett i løpet av ferien. Her kunne det umulig være noe tivoli. Så gjenstod det tre kilometer. To kilometer. Én kilometer? Ikke noe i sikte. Likevel kom vi til parkeringsplassen utenfor på mirakuløst vis. Her skal man vite at det er et tivoli for å finne frem, det er sikkert.

I motsetning til hvordan vi vanligvis starter tivolibesøk tok vi det steg for steg i dag. Trollmannen Merlin hadde et lite krypinn med kaffe og muffins ved inngangen. En perfekt start syntes Charlotte. Det var som vanlig en ganske varm dag. Gardaland har flere vannattraksjoner og dagens første attraksjon ble Fuga da Atlantide. Dette er en variant av Supersplash på Tusenfryd. Da båten vår ble trukket opp og jeg hørte dagens første «tik-tik-tik-tik-tik» var jeg i tivoli-modus, igjen! Vi la merke til at det var ganske lite folk her ettersom til og med raftinga hadde 10 minutter kø. I køen, mens vi stod under et nesten tett tak, åpnet himmelen alle slusene. Nå kom troperegnet.

De fleste snudde og gikk ut i regnet igjen, noen tok faktisk raftingen og noen gjorde som oss og stod i køen uten å gå fremover. Hva gjør vi egentlig nå? Det er for langt bort til noe annet og vi ble litt våte der vi stod også. Innen fem minutter hadde gått lettet regnet og vi fant ut at det regnet som var igjen kom fra selve taket. «Var det alt?» tenkte vi. Vi våget oss bortover køen som hadde begynt å gå fremover igjen. Det tok ikke lange tiden før vi brått satt i en båt og ble sendt avgårde i bølgene. Charlotte forklarte meg at hvis ikke vi hadde tatt en kaffe og muffins hos Merlin først hadde vi sittet i raftinga når regnet kom. Og det har hun forsåvidt rett i også. Og den muffinsen var forresten sykt god.

Gardaland har en liten berg og dalbane som heter Mammut. Jeg vet ikke helt om det er regnet for å være en barneattraksjon eller ikke, så den er nok et sted midt i mellom. Dette ble kjapt dagens favoritt, men med en teknisk feil etter første tur måtte vi rusle tilbake senere på dagen. Neste berg og dalbane var Gardalands nye flaggskip. Shaman. En berg og dalbane med VR-briller. Det er bare det at VR-delen var ikke klar enda. Så hva er vel mer naturlig enn å reklamere med den nye VR-berg og dalbanen deres? Jeg gjennomskuet Gardalands forsøk på å late som det var en ny berg og dalbane. I Gardaland har jeg vært såpass mange ganger at dette er gode gamle Magic Mountain som kun har fått et kosmetisk løft siden sist. Den skranglet like mye som den gjorde de andre gangene. Tross dette fikk jeg med Charlotte i den her også, men det holdt med en tur her.

Det nærmet seg kveld og parken begynte å tømme seg. Jeg tipper det var rundt en time igjen. Charlotte hadde fått nok av sprell for i dag og jeg var faktisk ganske sliten jeg også. Det blir jo mye gåing. De to attraksjonene vi ikke hadde tatt var Raptor og Oblivion. Begge er berg og dalbaner. Raptor har hakket flere looper og Oblivion har et 90-graders stup hvor den stopper på toppen før den slipper deg videre. Jeg tenkte at hvis jeg skal få med Charlotte på en av disse må det være Raptor. Oblivion blir rett og slett litt for høy og fæl. Hun sa hun hadde fått nok for i dag og sa jeg kunne ta Raptor hvis jeg ville det før vi dro. «Men… Da tar jeg jo heller Oblivion!» sa jeg før vi gikk til den i stedet for.

Parken var tom og Oblivion hadde fem minutter kø. Etter en ellevill tur møtte jeg Charlotte utenfor. «Det var jo veldig lite kø da…» begynte hun. «Okei!? Skal du være med!?!?» tenkte jeg og prøvde å skjule håpet så godt jeg kunne. «Det kan jo gå hvis ikke vi sitter foran…» fortsatte det fra Charlotte. Nå kriblet hele kroppen min som helt av seg selv hadde begynt å gå mot inngangen med Charlotte på slep. Køen var heldigvis og dessverre for Charlotte veldig kort og vi slapp raskt inn i rommet der man setter seg. Vi stod som nummer 5 og 6 i køen inn til en vogn. Charlotte tenkte at da kunne hun se et par vogner kjøre forbi og at vi da skulle sette oss i tredje vogn som kom. Det stemte altså ikke. Disse vognene tar seks og seks personer, så her var det rett inn. Denne gangen smittet Charlotte meg såpass mye at jeg var like nervøs som henne. Sikkert ikke for attraksjonen, men på hennes vegne. Hun klarte seg bra, selv om skriket fortsatte lenge etter at lyden sluttet å komme ut av munnen hennes.

Vi belønnet oss selv med å avslutte kvelden der vi startet. Med Merlins kaffe og muffins.

De to første dagene i ferien var vi tross alt i Verona, en beryktet kjærlighetsby. Med historien om Romeo og Julie som alle har hørt om, men ingen kan. Også vi følte det var vår plikt på bryllupsreisen vår, i Verona, å besøke Julies hus. Som det moderne ekteparet vi er googlet vi oss frem til hvor huset lå. Det lå utenfor selve byen og et stykke bort fra hele sentrum. Litt pussig, men vi så det jo tross alt ikke når vi var i sentrum kvelden før.

Vel fremme ved Julets hus stod det to karer og malte veggen. Jeg kjente meg ikke veldig igjen, men det var noe kjent med det gitteret innenfor vi hadde tittet gjennom sist jeg var der. De to karene tittet på oss og smilte. Til slutt måtte jeg nesten spørre: «Juliets house…..?». Han tittet fram under capsen og løftet på det ene øyenbrynet sitt. «Aaaaaaaaah, Juliet, Juliet, Juliet….» huffet han. «Do you get this question a lot?» spurte jeg og lo litt for meg selv. Det gjorde han ikke. Vi var ikke i nærheten en gang. Han dro oss med ut der vi kom fra og pekte og snakket italiensk som om vi forstod noe i det hele tatt, før han avsluttet med et «five-six hundred meter». Okei. Fra hvor da, sa du?

Vi gjorde et nytt Google Maps forsøk. Det som kom opp denne gangen, hvor vi faktisk søkte opp «Casa di Giulietta», var en balkong som så en del mer kjent ut enn de to malerne vi nettopp hadde truffet. Dessuten lå det midt i sentrum. Rett ved der vi var kvelden før. «Amatør» kunne jeg høre Charlotte tenke. Hun forsvarte meg med at alt i denne byen heter noe med Julie, så det var jo ikke så dumt tenkt. Men jo, det var det.

Tilbake i sentrum fant vi endelig Julies faktiske hus. Det vil si, hvis hun fantes da. Her er veggene fylt med 1+1, hjerter, plaster og andre lapper med ting og tang på. Som et nygift par følte vi oss kanskje litt frekke der vi satt på benken blandt hundrevis av folk som stod i kø for å bli tatt bilde av mens de holdt på puppen til Julie. For en merkelig overtro. Høres mer ut som en trøst.

Etter to dager i Verona stod Maranello for tur. Dette er en liten by i nærheten av Modena som Charlotte tidligere har kjørt Ferrari i. Det er mer eller mindre det byen har å by på. Hadde ikke han Ferrari-kisen vært fra Modena hadde byen Maranello aldri vært en prikk på kartet i det hele tatt. Vi kom til Maranello på ettermiddagen og fant hotellet via vår elskede Google Maps etter et par obligatoriske feilkjøringer.

Jeg kan blant annet nevne at da vi endelig kom til motorveien fra Verona kjørte vi ut i feil retning. Heldigvis ikke feil kjøreretning, men mot feil by! På det ene skiltet stod det Verona og en hel masse annet, på det andre stod det ikke Verona. I og med at vi kom derfra tenkte jeg at her må vi kjøre til hva enn det stod på det andre skiltet. Der stod det nok Garda. 16 km etterpå (ja, du leste riktig) kom første avkjøring og vi fikk snudd. Da vi hadde kjørt de 16 km tilbake igjen og kommet opp på rett vei var det på tide med en pause. Du må ikke glemme at bilen ikke har air-condition.

Hotellet vi skulle bo på var hotellet Charlotte bodde på sist. Det heter Maranello Village og består av flere bygg. Rundt disse byggene har de laget parkeringsplasser og private veier med rundkjøringer, akkurat som en liten by. Da vi skulle sjekke inn sa resepsjonisten at han så vi hadde bestilt et vanlig rom, men hvis vi ville, skulle han ikke sladre til noen om at vi fikk en liten leilighet i stedet. Gratis oppgradering? Kjør på! Leiligheten vi fikk i stedet hadde både kjøkken, gjesteseng og ikke minst veldig god plass. Vi avsluttet dagen med å dra til nærmeste (kanskje den eneste) restauranten og spiste en biff dynket i saus med skiver av squash ved siden av.

I og med det er såpass lite å gjøre i Maranello hadde vi bare bestilt en natt der, selv om det brått var det fineste stedet vi kom til å bo. Før vi dro videre mot kysten i Rimini tok vi med oss Ferrari-museet. I mangel på air-condition planla vi at det er dumt å kjøre midt på dagen. Dette hadde ingen ting å si, men det ble museum først uansett.

En halvtime ut i bilturen merket vi at det begynte å koke. Nesten i motoren også. Det var på tide med første pause, men ikke før vi hadde trykket og skrudd på alle knappene i bilen for hundrede gang. Plutselig får jeg se en liten snøkrystall som pekte i motsatt retning av viftestyrken. Jeg trykket på bryteren. Så skjedde det. Som en gave fra oven. Å ja! KALD LUFT! Vi stoppet på Autogrill og hamstret drikke. Videre sang vi salmer og var høye på livet i den kalde brisen til vi var i Rimini.