Kategorier
Ferie

Chlain Klain og Ristorante Jonas Brothers

Rimini er et flott sted. Her er det lange strender, små sjapper med suvenirer Charlotte digger, enda fler bratte og små garasjer og party-svensker på vei til Riminis DJ-festival. For det er jo i nærheten av den vi bor!

Dagen vi kom rakk vi ikke stort mer enn å spise middag til kvelds og legge oss. Vi besøkte en restaurant med rustikk- og høyballtema som stå koselig ut. En ung Jonas Brothers look-a-like kom bort til oss og tok bestillingen. Vi skulle ha en pizza og en spaghetti bolognese. Du kan selv gjette hva som var til hvem. Så spurte han om vi ville ha det i to omganger. Hvorfor skulle vi ville det, tenkte vi. Poenget var at da kunne vi dele maten med hverandre og det var koselig, mente han. Jeg så for meg at han først kom med en halv pizza og en halv porsjon med pasta. Deretter runde 2 etterpå, men at vi da fikk hverandres rett. Det stemte ikke. Han kom med pastaen og satt den hos meg. Du kan nå notere dine poeng hvis du gjettet at spaghettien tilhørte meg. Charlotte fikk ingen tallerken. Var ikke poenget at vi skulle dele? Og var ikke det der en annen kelner, egentlig?

Da vi hadde spist to tredjedeler av spaghettien kom kelneren bort igjen. Og vi hadde rett; det var en ny en. Den andre Jonas-broderen. «Are you finished?» spurte han håpefullt. Vi trakk nok pusten når han så oss, så da grep han muligheten. «Uh, no? Not yet.. Uh..» klarte vi å forklare før han ruslet videre. Det var da veldig så ivrige de var her, da. Vi slurpet i oss den siste strimlen med spaghetti og tre sekunder etter stod kelneren der. En TREDJE Jonas-broder! Han var helt identisk med de to forrige, så nå var bandet komplett. «Ah, you’re finished! You want some dessert?» tror jeg han sa og ryddet av bordet. Litt for sent la vi merke til at han også rappet med seg bestikket vårt. Trodde han vi var ferdige?

Etter spenningen hadde nådd sin topp kom vår første kelner tilbake. Han hadde overraskende nok med seg bestikk. Rett etterpå kom han også med pizzaen. Nå fikk vi også to tallerkener så vi kunne dele maten slik han hadde sett for seg siden bestillingen. For et romantisk syn det må ha vært. For han dukket jo opp etter siste pizzabit og ryddet det også. Eller kanskje det var en av de andre to?

Det var blitt lørdag morgen og vi hadde fortsatt ikke vært på et marked. En ganske vanlig happening i utlandet med alt fra lommebøker til torsk. Jeg hadde tidligere lest meg opp på at det var et marked i Rimini sentrum fra 7.00 til 13.00. Her var jeg glad reisekompanjongen min er Charlotte. Hadde det vært en ferie med familien min hadde vi sovet i soveposer utenfor markedsplassen, stått opp halv 7 og sett på mens de rigget opp. Vi tok det veldig rolig med frokostbuffet på hotellet rundt 10-tiden. Det er det som er tidlig for oss B-mennesker eller hva vi er.

Det var ikke så vanskelig å finne markedet. Det var et rutenett uten like som breiet seg utover alle gatene man gikk i. Vi så ikke etter noe spesielt utenom opplevelsen så vi tok det rolig og havnet raskt på et hjørne med hver vår brus og en cappuccino til Charlotte.

Vi satt ikke så lenge, men plutselig var klokka godt over 12 og de pakket nok sammen når klokka var 13, så her var det bare å kjappe seg hvis man skulle se noe. I bodene er det som sagt mye forskjellig, men det er også mange forskjellige merker på ting! Jeg er vant med at Gant blir til Gent og Rolex blir til Rulex, men noen av kopiene drar det såpass langt at det nesten er vanskelig å vite hvilket merke de kopierer. Hva med denne Chlain Klain-underbuksa for eksempel?

Charlotte får plutselig øye på en velkjent hatt. «Roma-hatten!» roper hun og løper bort til et hav av hatter i en av bodene. Hun tar på seg en hatt jeg kjenner igjen fra gjeste-bildene vi tok før bryllupet. Dette er tydeligvis en hatt Charlottes bror David har slitt ut (merkelig nok) så hun var overlykkelig over sitt funn. På vei tilbake til bilen fant vi også en liten strandveske vi kunne ha med dagen etter. Så selv om vi gikk for opplevelsens skyld fikk vi noe mer ut av det likevel.

Kategorier
Ferie

Julies hus og Ferrari

De to første dagene i ferien var vi tross alt i Verona, en beryktet kjærlighetsby. Med historien om Romeo og Julie som alle har hørt om, men ingen kan. Også vi følte det var vår plikt på bryllupsreisen vår, i Verona, å besøke Julies hus. Som det moderne ekteparet vi er googlet vi oss frem til hvor huset lå. Det lå utenfor selve byen og et stykke bort fra hele sentrum. Litt pussig, men vi så det jo tross alt ikke når vi var i sentrum kvelden før.

Vel fremme ved Julets hus stod det to karer og malte veggen. Jeg kjente meg ikke veldig igjen, men det var noe kjent med det gitteret innenfor vi hadde tittet gjennom sist jeg var der. De to karene tittet på oss og smilte. Til slutt måtte jeg nesten spørre: «Juliets house…..?». Han tittet fram under capsen og løftet på det ene øyenbrynet sitt. «Aaaaaaaaah, Juliet, Juliet, Juliet….» huffet han. «Do you get this question a lot?» spurte jeg og lo litt for meg selv. Det gjorde han ikke. Vi var ikke i nærheten en gang. Han dro oss med ut der vi kom fra og pekte og snakket italiensk som om vi forstod noe i det hele tatt, før han avsluttet med et «five-six hundred meter». Okei. Fra hvor da, sa du?

Vi gjorde et nytt Google Maps forsøk. Det som kom opp denne gangen, hvor vi faktisk søkte opp «Casa di Giulietta», var en balkong som så en del mer kjent ut enn de to malerne vi nettopp hadde truffet. Dessuten lå det midt i sentrum. Rett ved der vi var kvelden før. «Amatør» kunne jeg høre Charlotte tenke. Hun forsvarte meg med at alt i denne byen heter noe med Julie, så det var jo ikke så dumt tenkt. Men jo, det var det.

Tilbake i sentrum fant vi endelig Julies faktiske hus. Det vil si, hvis hun fantes da. Her er veggene fylt med 1+1, hjerter, plaster og andre lapper med ting og tang på. Som et nygift par følte vi oss kanskje litt frekke der vi satt på benken blandt hundrevis av folk som stod i kø for å bli tatt bilde av mens de holdt på puppen til Julie. For en merkelig overtro. Høres mer ut som en trøst.

Etter to dager i Verona stod Maranello for tur. Dette er en liten by i nærheten av Modena som Charlotte tidligere har kjørt Ferrari i. Det er mer eller mindre det byen har å by på. Hadde ikke han Ferrari-kisen vært fra Modena hadde byen Maranello aldri vært en prikk på kartet i det hele tatt. Vi kom til Maranello på ettermiddagen og fant hotellet via vår elskede Google Maps etter et par obligatoriske feilkjøringer.

Jeg kan blant annet nevne at da vi endelig kom til motorveien fra Verona kjørte vi ut i feil retning. Heldigvis ikke feil kjøreretning, men mot feil by! På det ene skiltet stod det Verona og en hel masse annet, på det andre stod det ikke Verona. I og med at vi kom derfra tenkte jeg at her må vi kjøre til hva enn det stod på det andre skiltet. Der stod det nok Garda. 16 km etterpå (ja, du leste riktig) kom første avkjøring og vi fikk snudd. Da vi hadde kjørt de 16 km tilbake igjen og kommet opp på rett vei var det på tide med en pause. Du må ikke glemme at bilen ikke har air-condition.

Hotellet vi skulle bo på var hotellet Charlotte bodde på sist. Det heter Maranello Village og består av flere bygg. Rundt disse byggene har de laget parkeringsplasser og private veier med rundkjøringer, akkurat som en liten by. Da vi skulle sjekke inn sa resepsjonisten at han så vi hadde bestilt et vanlig rom, men hvis vi ville, skulle han ikke sladre til noen om at vi fikk en liten leilighet i stedet. Gratis oppgradering? Kjør på! Leiligheten vi fikk i stedet hadde både kjøkken, gjesteseng og ikke minst veldig god plass. Vi avsluttet dagen med å dra til nærmeste (kanskje den eneste) restauranten og spiste en biff dynket i saus med skiver av squash ved siden av.

I og med det er såpass lite å gjøre i Maranello hadde vi bare bestilt en natt der, selv om det brått var det fineste stedet vi kom til å bo. Før vi dro videre mot kysten i Rimini tok vi med oss Ferrari-museet. I mangel på air-condition planla vi at det er dumt å kjøre midt på dagen. Dette hadde ingen ting å si, men det ble museum først uansett.

En halvtime ut i bilturen merket vi at det begynte å koke. Nesten i motoren også. Det var på tide med første pause, men ikke før vi hadde trykket og skrudd på alle knappene i bilen for hundrede gang. Plutselig får jeg se en liten snøkrystall som pekte i motsatt retning av viftestyrken. Jeg trykket på bryteren. Så skjedde det. Som en gave fra oven. Å ja! KALD LUFT! Vi stoppet på Autogrill og hamstret drikke. Videre sang vi salmer og var høye på livet i den kalde brisen til vi var i Rimini.

Møkka-«knapp»
Kategorier
Ferie

Bryllupsreise og air-condition

Klokka er 05:00 og alarmene på telefonen har allerede blitt slumret i en god halvtime. Vi la oss for under fire timer siden og innser smerten ganske raskt. Charlotte er som vanlig først oppe, men like dau som meg som ligger på senga og fornekter at jeg før eller siden også må stå opp.

Halv seks tok vi t-banen bort til bussholdeplassen. For en gangs skyld klarte vi å finne riktig bussholdeplass på første forsøk. I tillegg kom bussen til tiden. Veldig beroligende start. Ingen av oss klarte å få sovet noe på bussen, men vi slappet av såpass godt at det gjorde vondt å gå av igjen.

På nettet kvelden før hadde jeg sjekket inn slik at vi denne gangen kunne få sitte sammen på flyet. For å bryte med min families tradisjon hadde jeg bestilt med en koffert, altså utenom håndbagasje. Den var selvfølgelig registrert på Charlottes billett, jeg er da ikke helt tullerusk heller. I tilfelle noen (les: mamma og pappa) ikke har gjort det før skal disse koffertene sjekkes inn i en skranke.

I og med jeg hadde sjekket inn på forhånd måtte lappen som festes på kofferten printes ut av maskinene som printer boardingkortene. Vi gikk bort til en slik maskin, valgte Philip og Charlotte, 1 kolli på Charlotte, og ut kom to boardingkort. Ikke noe bagasje-lapp? Vi ruslet bort til bag-drop plassene til Norwegian som lå noen få kilometer unna. Her skulle lappen skannes. Vi fikk huket tak i en som stod der og passet på og forklarte problemet. «Ja, men du må velge at du skal ha med koffert, så kommer det.» I og med jeg akkurat hadde gjort det på maskinen tenkte jeg at her skulle hun få litt å stri med. Dessverre fikk hun det til med en gang og ga oss lappen til kofferten. For et antiklimaks.

Selve flyturen er det ikke så mye å fortelle om annet enn at vi akkurat rakk å se at Karen Marie Ellefsen som vanlig var på jobb som animasjonsfigur før vi sluknet til litt Looney Tunes.

Tydeligvis har flyplassen fått mange varsler fra toalettet…

Etter å ha blitt vekket av et smell når hjula traff bakken hentet vi bagasjen (disse kommer på bånd inne på flyplassen) og nøkkelen til feriens leiebil. Den stod på plass 13 og var en «sånn og sånn bil». Som om jeg visste hva slags bil det var av å høre navnet. Vi fant plass nr 10, nr 11, nr 12, og nr 13 uten en bil stående der. Tja… Ikke rart det var billigere å leie denna, tenkte vi. Ved hjelp av nummerskiltene fant vi ganske kjapt en liten, kjekk Fiat. Tydeligvis kjører alle Fiat her nede, så jeg hørte svigermor ble beroliget av det.

Det vi ikke har fortalt enda er mangel på air-condition i bilen. Da vi først slo på vifta i bilen føltes det fantastisk og vi tenkte ikke noe videre over det. Altså før vi kom vi ut på motorveien. «Det var da veldig stusselig luft her, da?» sa vi til hverandre. Innen vi var fremme i Verona hadde vi konkludert med at «Nei, det er faktisk ikke air-condition i den bilen her».

Som fryktet kom vi inn til sentrum av Verona og skulle få satt fra oss bilen. Det er ikke så lett. Vanligvis har jeg sittet i baksetet og tenkt «Stakkars pappa som må deale med det her», men nå var det jeg som satt her og Charlotte som var parkeringsplass-speider. Utenfor en liten park vi snart skulle bli spist opp av mygg i, fant vi en liten firkant som passet bra til en liten Fiat. Parkeringsautomaten måtte vi lete lenge etter, men vi fikk til slutt betalt det vi skulle. Vi fikk i alle fall ikke bot. Enda.

Vi gikk til hotellet og spurte når innsjekk var og om de hadde en garasje vi kunne parkere i. Det var fortsatt halvannen time til innsjekk, men de hadde heldigvis garasje. Frem til dette la vi oss i parken og ble spist opp. Mannen i skranken på hotellet hjalp oss med å åpne garasjeporten og vi kjørte bort og inn gjennom porten. Men her var det ikke noen garasje. Det var en vegg! Mannen kom frem til oss og ba oss slå av motoren og dra i håndbrekket. «See you downstairs» sa han og gikk ut og lukket porten bak oss. Vi satt i en bilheis!

Heisen rykket til og beveget seg så sakte den kunne med bilen ned. Garasjen dukket sakte men sikkert opp under veggen vi hadde stående foran oss. Heldigvis stod mannen der når vi endelig hadde kommet oss ned med heisen. Han vinket oss inn på verdens skråeste parkering og der parkerte vi. I første gir og med håndbrekket godt dratt til.

Rommet bestod av en seng, et bad og air-condition. Akkurat det vi trengte nå. Så da slukket vi lyset og sov noen timer.

Utover kvelden kikket vi oss rundt i Verona sentrum i nærheten av arenaen, tittet i Disney-butikken fordi vi er dem vi er, og spiste på en italiensk restaurant. Det er ganske mange av dem her i Italia, faktisk. Det ble en safe middag med pizza og carbonara. Vi får se om vi blir mer vågale utover i ferien.

Det må også nevnes at vi på vei til restauranten så verdens minste og søteste lille valp. Den satt utenfor en kiosk og lekte med en tennisball. Folk samlet seg rundt. Siden det var en pelskledd skapning var vi naturlig nok to av dem som stod rundt og tok bilder og var helt i ekstase.

Kategorier
Oppussing

Hvitevarer og snekker med kjøkkenkniv

Tiden var inne for å gjenoppbygge kjøkkenet. Vi hadde på ganske kort tid blitt rivningseksperter, men det er dessverre for oss kun halve jobben. Kanskje et stykke under halve, også.

Selv om både mine og Charlottes foreldre er handlekraftige folk ville vi ha inn en snekker til å montere kjøkkenet på veggen. Vi kjente allerede en snekker som bor i Fredrikstad, men var litt usikker på om han hadde tid og om det ikke kom til å lønne seg med tanke på avstanden. Via jobb fikk jeg kontakt med en snekker som ville titte på jobben. I og med at han bare skulle titte hadde han ikke tatt med seg utstyret sitt. Dessverre var han veldig nysgjerrig på gipsveggen vår. Veggene kjøkkenet skal festes i består av en betong og en gips. Betongen skulle nok gå fint, men bak den gipsveggen kunne hva som helst befinne seg. Med en gammel kjøkkenkniv, hammer og skrujern fikk han skjært ut et hull så vi kunne se hva som befant seg der. Eller som ikke befant seg der.

Her var det et horisontalt spikerslag som ingen ting var festet i, og det var det. De forrige skapene var festet direkte i gipsen og det hadde tydeligvis holdt. Vi tenkte å være litt mer fremtidsrettet med kjøkkenet og kom nok til å feste det i spikerslag i stedet for. Vi snakket med snekkeren om priser og når han hadde tid til å utføre jobben før han ruslet avgårde igjen med blodige fingre etter vårt fantastiske verktøy.

Men hva er dette? Oppvaskmaskin på tilbud pga Black Friday!? Dette måtte vi få med oss!!

Black Friday er ikke lenger kun et fredags-arrangement, nå gjelder det hele uka. I hvert fall i følge elgigantene. Slitne på kvelden klokka 23:40 sier mamma: «Skulle vi tenke på den oppvaskmaskina…?». Jeg huffet noe forferdelig inne i hodet mitt, mens munnen sa «Ja, vi får vel det». Klokka i hjørnet på PC-en stod til 23:55 da vi trykket «Gå til kassen» på Lefdal’s nettsider. Ok, vi rekker det før midnatt når salget er over. For vår familie er nemlig 5 minutter før stengetid bedre tid enn vi vanligvis har, så vi var overraskende lettet på dette tidspunktet. Men så dukker det opp en kjepp i hjulet. Når vil vi ha det levert?

Vi skal ikke ha det levert vi! Vi skal hente det selv! Dette var ikke et alternativ på nett. Ok, hva gjør vi da? Det må bli på kveldstid. Etter klokka 5 en gang. Nettsiden viste oss diverse summer for levering på kveldstid som ville jevnet ut rabatten vi hadde fått pga Black Friday. Ja, så får vi ta det på dagtid da! 23.58 kom vi til kassa, men på kvitteringen står det 00.01. Heldigvis stod det fortsatt rabattert pris der, også. Vi sank sammen igjen og sovna i hver vår sofakrok. Eller kanskje det var på gulvet. Jeg var for trøtt til å huske det.

For å gjøre neste delen av oppvaskmaskin-historien litt kortere fikk vi chattet med en svært begavet Lefdal-ansatt som etter 20 minutter klarte å forstå at vi ville endre leveringsdato til en annen dag det passet oss bedre. Vi hadde ikke akkurat valgt et passende tidspunkt da vi satt der trøtte og stresset ved midnatt. Jeg skyndte meg hjem for å møte oppvaskmaskinen. Inn foran døra kom en stor trailer og ut av den kom et kjøttstykke av en mann. Kan ba meg skrive under på mottatt vare, løftet oppvaskmaskinen ned fra traileren med lillefingeren sin og dro avgårde. Og der stod jeg. Verdens sterkeste IT-konsulent. Ja, ja, tenkte jeg. Den kan da ikke være så tung? Han løftet såvidt en finger når han løftet den og hvor mye sterkere enn meg kan den biffen egentlig være? Tydeligvis en del.

Jeg fikk skjøvet den inn i gangen, et litt varmere sted, og ventet på hjelp fra Charlotte som skulle komme om et kvarters tid. Så der satt jeg, da. Jeg og oppvaskmaskinen. Folk kom og gikk og jeg hilste pent med «Morn, du!» i ekte håpløs stil. Til slutt kom Charlotte og vi rev og slet i den kjempe-esken til den var i 3. etasje. Merk at det er en trapp opp til 1. etasje også, så det er 5 trapper opp til 3. etasje, ikke 4. Men jeg skal ikke klage, jeg. Nå har vi jo oppvaskmaskin.

Selv om jeg nå kun har skrevet om oppvaskmaskin betyr ikke det at vi ikke har tenkt på andre hvitevarer. De ble bestilt i løpet av Black Friday de også. Dog ikke på nett etter vi oppdaget de måtte leveres på dagtid. En helg mamma var inne, som vanlig, satt vi av en dag til å få hentet hvitevarene. Vi hadde selvsagt kjøpt noe hos Lefdal og noe hos Expert. Alt etter hvor det var tilbud. Vi fikk låne henger hos Expert til kjøleskapet og kjørte pent bort til Lefdal etterpå for å hente det vi hadde kjøpt der. Litt snik-reklame må være lov.

Mamma, som vi har funnet ut har tilgang på alle slags ting og tang, hadde heldigvis tatt med seg en trappetralle. Det hadde jeg aldri sett før, men jeg tror jeg er glad hun skaffet det. Koordinert ropte vi «1.. 2.. TREEEE!!» før vi tok fart og dro den opp ett og ett trinn. Det tok en god stund, men vi fikk også dette beistet opp de 5 trappene. Jeg er overrasket over hvor få som tittet ut av dørene for å se hva all denne tellingen skulle være godt for. Kanskje de hørte dukkene for hvert trinn og skjønte tegninga. Ryktene sier at vi ikke er første som har bråket i gangene i borettslaget.

Leiligheten hadde nå vært vår i en måned. Mye hadde blitt gjort, men mye gjenstod også. Som sagt tror jeg det å rive ting er raskere enn å gjenoppbygge noe. Det var nå på tide å begynne det virkelige prosjektet. Gjenoppbygge kjøkkenet. Snekre, legge gulv, male, prøve og feile. Og ikke minst…

Det var på tide å få inn elektrikerne.

Kategorier
Oppussing

Knus, hærverk og gulfarger

Nå som vi hadde revet et kjøkken, lagt vegg-til-vegg-papp og det stod søppel over hele leiligheten merket vi det var på tide med en tur på søppelfyllinga. Vi bar den flate stabelen med skap ut i bilen og fikk med både den stakkars kjøkkenvifta og flis-limet vi hadde skrapet av.

Fortsatt god plass
Ettersom vi nå hadde bestemt oss for HTH passet det fint å sjekke ut Epoq også. Lurt, ikke sant? Jeg tror (vet) Charlotte var passe lei av kjøkkentegninger til slutt, men vi fikk henne med en tur på Lefdal også. 10 minutter inn i samtalen med Epoq-dama nevnte hun diskret at første levering var i januar. Hva? Januar!? «Hva gjør vi her da?» signaliserte vi med himlende øyne. Hun prøvde å smiske med at ikke nødvendigvis alt måtte bestilles fra utlandet. Det spørs hva vi skulle ha. Ok, så tegner vi uansett, da. Nå hadde vi jo tross alt dratt dit, og her kunne vi også få tilbudet i løpet av en times tid i motsetning til HTH som gjerne trengte et par dager.

Med noe av samme pris hos Epoq, etter fjerning av overflødig ting og tang, endte de opp på noe av det samme prisnivået de også. Da bestemte vi oss enda en gang for å velge HTH som faktisk hadde varene. Eller hadde de egentlig det? En HTH-medarbeider sa noe annet. Det var én vare som måtte bestilles. Og bestilling betyr fire uker. Når skulle ting gå vår vei, egentlig!? Det viste seg heldigvis at det kun var en type plate hun hadde lagt til for å unngå lyslist under skapene, men med tanke på den 4 uker lange ventetiden valgte vi den bort sammen med mye annet HTH prøvde å prakke på oss. Og forresten så var rommet 20cm kortere på den ene veggen, no big deal. Vi bestilte til slutt kjøkkenet og planla henting en annen gang, ettersom det var mye som gjenstod på kjøkkenet og ellers i leiligheten.

Kjøkkentegning fra HTH
Når det gjelder badet, som vi i starten planla å pusse opp i tillegg, skal dette pusses opp i regi av borettslaget. Når dette skjer er vanskelig å si, men det skal taes opp til generalforsamling tidlig 2017. Så hva gjør vi med et trist, gammelt bad som i beste fall ikke blir pusset opp før om et års tid? Da fresher man det opp med en heftig farge! Hva med marineblå? Eller helt knall gul?? Vi syntes det hørtes ut som en kjempe-idé. Vi satte Charlotte på saken som malte ivei med en gulfarge mamma hadde kjøpt. Underveis følte vi oss gærne som gikk for en så heftig farge som dette. Også knall gul, da!

Etter det første strøket med gulfargen fant vi ut at det ikke var like knall gul som vi trodde det var. Kanskje det var den gamle tapeten som syntes gjennom? Vi ventet litt til med å avskrive fargen og ventet med å dømme fargen til andre strøket var ferdig.

Mens Charlotte malte andre strøk satt vi Jan Arthur på en annen sak, nemlig døråpningene. Det viste seg fort at de skrå kantene var festet litt bedre enn det som var sannsynlig. Jeg tror vi telte 5-6 skruer og spikere per kant i tillegg til en kjempekloss som igjen var festet inn i betongen. Hadde det enda vært en bærebjelke som var festet. På en annen side kunne det vært verre. Vi var rimelig glade for at kantene ikke var av betong. Etter mange vakre ord, riving og slit var det endelig et firkantet hull i veggen vår. Til og med svigermor var fornøyd med sin handyman.

Tilbake til det kule, gule prosjektet på badet måtte vi dessverre si at fargen ikke ble som den skulle. Den var fortsatt litt kjip og for lite knæsj for oss. 

Noen som har sett gangen til mamma og pappa?

Det hadde fortsatt kun gått én uke siden overtakelsen og måtte si vi hadde fått til mye allerede. Vi fortsatte med tak hele neste uke, mens vi pønsket ut en ny farge til badet vårt. Og denne gangen skulle vi ikke spare på kruttet! Vi googlet oss frem til en del farger og forklarte stakkars mamma som igjen måtte ut på egenhånd og kjøpe en gulfarge i Fredrikstad. 

Noen dager senere, da vi igjen var klare for flere dager med montering og maling var armert med den nye fargen. Spenningen var til å ta og føle på da vi gikk den overraskende lange veien opp fra bilen til leiligheten. Vi satt spannet ned, tittet nervøst og spent på mamma som var minst like nervøs. Så løftet Charlotte lokket. Fargen var helt fantastisk. Den lyste mot oss som et fat klementiner på julaften. Dette var noe annet! Det gikk ikke mange sekundene før Charlotte hadde låst seg inne og malt halve veggen igjen. Nå blir det lekkert! 

Og det ble det til slutt, selv om noen kanskje gleder seg mer til det skal pusses opp en gang i fremtiden:

Kategorier
Oppussing

Utemøbler, maling og lekkasjer

Boligkjøpet var gjennomført og overtakelsen var neste på lista. Eller, det vil si, vi fikk smisket oss til å komme en tur før overtakelsen for å måle opp alle rom. Med målene kunne vi begynne å se på kjøkken mens vi ventet på overtakelsen. Og her skulle alle kriker og kroker måles! Det skal nevnes at vi egentlig ikke tittet så mye på selve leiligheten. Da vi gikk etter en drøy times tid, til selgers store glede, husket vi like lite av hvordan leiligheten så ut som før vi kom.

Vi, inkludert min mor i aller høyeste grad, startet på IKEA for priser og inspirasjon. De lå overraskende nok ganske nært HTH sine priser. Vi så nemlig at HTH har en gjør-det-selv utgave som er vesentlig billigere enn deres vanlige sortement. Luksuriøse som vi er stemte jeg og Charlotte for at kjøkken fra HTH virket mer stødig og mer eksklusivt. Dette var før avisene meldte om at HTH tilbakekalte overskap som datt ned fra veggen. Så vi får se hvordan det går om et par år. Kanskje vi ikke er like fornøyde.

Etter et par papirer, underskrifter og noen tusenlapper var leiligheten offisielt vår!

Leilighet nøkler
Leiligheten er vår!

Under overtakelsen var det som vanlig mye fokus på detaljene. Denne gangen for å se om de hadde vasket ordentlig. Det var først nå som leiligheten var vår at vi løftet blikket og tenkte «Oi, er det sånn det ser ut, ja!». Spesielt for Charlotte som hadde en heftig forkjølelse da visningen foregikk. Vi tittet bekreftende på hverandre . Kallenavnet vi hadde gitt leiligheten stemte fortsatt. Gamlissen trengte et par malingstrøk, for å si det sånn. Jeg skulle i løpet av den kommende måneden få oppleve at min gode tastaturfysikk ikke hjalp like mye som jeg håpet. Før vi dro hjem var Charlotte allerede i gang med å rive flisene. Jeg og mamma skulle begynne oppussingen dagen etter, men hun gjorde krav på flisene! Vi fikk stoppet henne etter 3-4 fliser og beroliget henne med at vi skulle spare dem til henne.

Dagen etter hadde Charlotte senvakt og var som sagt ikke med på første oppgave; rive overskapene. Mamma kom inn til Oslo fredag ettermiddag armert med sparkel, diverse malingspann og koster, fugemasse, maskeringsteip og lista. Dette er ikke en slik list som snekkeren legger rundt hjørnet som du kanskje tenkte, men en liste over hva som skulle gjøres. Her stod det oppført grunning av tak, første og andre strøk og en god del annet. Du skal senere få høre at det kom en liste til av samme sort.

Lista

Vel overstått med å skru ned samtlige skapdører skulle skrogene ned fra veggen. Jeg begynte ytterst, men det var malt godt inntil slik at man måtte være veldig forsiktig for å ikke rive tapeten bortover veggen. Helt smertefritt kunne det jo ikke gå. Jeg hørte et brak til høyre. Hele kjøkkenvifta hadde løsnet og skjøt fart mot gulvet. Den klarte å henge rett over gulvet en stakkars ledning og ikke i trekkspill-røret som det ser ut som på bildet. Dermed fikk vi heldigvis løftet den ned uten at den ble til et puslespill vi måtte feie opp igjen.

I tillegg til kjøkkenet var planen å male samtlige tak. Vi måtte først grunne takene for å unngå at den en-gang-hvite gulfargen i taket ikke skulle komme gjennom vårt nye faktisk-hvite tak. Selv om grunningen ikke er 100% hvit og ikke dekker like godt som malingen vil gjøre synes jeg fortsatt at man kan se en forskjell:

Jeg må si vi ble inspirert av å se hvor rent det kom til å se ut med noen malestrøk her og der. Dessverre betyr her og der alle tak, og halvparten av veggene i leiligheten samt lister. Så her var det mye å ta i. Da hadde det vært fint med en god sofa å sitte i. Men noe slikt hadde vi jo ikke fått inn. Det hadde vi ikke kjøpt engang!

Heldigvis hadde Charlotte og hennes mor Brit vært på ferde tidligere i høst. «Hva er viktig når man straks skal kjøpe leilighet?» hører jeg du spør. Jo det kan jeg fortelle deg. Hagemøbler! Yes! Charlotte og Brit hadde klart å kjøpe hagemøbler før vi i det heletatt eide leiligheten. Jeg må si meg imponert. Min mor ble også imponert når de fortalte henne at de hadde fått prutet ned møblene fra -30% til -50% . Da var det plutselig greit. Jan Arthur, Charlottes far og for tiden kjent som «Janærn», hadde vært lur og tatt med toseteren og bordet. Dermed innredet vi stua med hagemøbler, og jeg må si det ble hjemmekoselig med en gang. (Her illustrert med toseteren.)

Hjemmekoselig :)

Den første uka med oppussing har lunsjen bestått av brødskiver, salami, te, brus og hvis vi skal slå til; egg. Vi fant ut at egg kan lages med eggkoker og ikke trenger komfyr. Luksus så det holder. Snart kommer nok Hallgeir.

Hallgeir som pepperkake

Da Charlotte var ferdig med sin betalte jobb fikk hun endelig revet flisene. Jeg tror vi alle er enige om at det er morsommere å rive ned fliser enn å hakke av flislimet som hang igjen på veggen. Her stod hun stakkarslig med et skrujern og hammer en god time eller to før mamma sa vi kunne få tak i noe bredere enn et skrujern og heller fortsette da. Jeg kan avsløre at det var Jan Arthur som endte opp grå og støvete av alt flislimet uka etter.

img_1701

Det var nå på tide å få revet underskapene. Vi hadde som sagt tatt overskapene, men spart underskapene til Charlotte var der. De fleste av disse gikk bra, men utfordringen kom når skapet med vasken skulle ned. Hva gjør vi med vannet? Jo, selvfølgelig slår man bare av vannet inn til kjøkkenet. Dette forslaget var ikke 70-talls leiligheten helt enig i. Her var det to stoppekraner som Google har forsikret meg at det heter. Varmt vann og kaldt vann. Ingen dedikerte til kjøkkenet, eller noe annet for den saks skyld. Derfor bestemte vi oss for å rive skapet, fjerne vasken og sette på krana igjen, slik at vannet ikke rant utover kjøkkenet. Det gikk greit nok og så slik ut, støttet opp av en skapvegg:

Trust me, I’m an engineer

Vi er geniale, tenkte vi. En genistrek uten sidestykke! Helt til vi så de to små hullene i røret til kaldtvannet. Au da. Vi glemte visst hvor gammel og råtten leilighet vi har kjøpt. Vi ringte nervøse til Charlottes onkel som beleilig nok er rørlegger. Mindre beleilig er det at han bor på Gol. Ikke akkurat en nabo. Han humret da han hørte vårt stakkarslige problem og foreslo en reparasjonsteip. Selvfølgelig var det akkurat for sent på kvelden til at vi fikk kjøpt det. Vi takket for oss med nærmest sprengte blærer og lot det stå over helgen med stoppekranene dratt godt til. Som nevnt tidligere hadde vi jo stoppet alt vannet i leiligheten og var ganske klare for en tur på det lille rommet. I løpet av helgen tok jeg turen opp og forsikret meg om at vi ikke hadde laget basseng i etasjen under oss. Alt var fortsatt tørt. Heldigvis.

Tilbake på jobb, i leiligheten altså, prøvde vi ut reparasjonsteipen. Vi strammet til så godt vi kunne og løsnet forsiktig på stoppekranene. Vannet rant smått ut fra teipen fortsatt. Ti forsøk senere med varierende styrke og mengde teip var utfallet det samme. Vannet rant ut. Frustrasjonen og panikken kom smygende. Hva gjør vi egentlig nå? Mamma blandet inn pappa som allerede hadde vært på telefonen med hele staben på jobben sin og menigheten. I en menighet trenger man ikke ofte lete så lenge før man finner en luring som har litt relevant erfaring. Pappa fant for sikkerhets skyld en rørlegger som hadde vært over 40 år i faget. Og hva passet vel bedre for han den kvelden enn å ta seg en tur med faren min tur-retur Fredrikstad-Oslo for å hjelpe til?

Vi sa ikke noe om dette til Charlotte helt enda. Hun var en tur ute mens vi snakket i telefonen. Halvannen time etter tuslet faren min og rørleggeren inn døra. Charlotte tittet spørrende på meg som stod og gliste fra øre til øre. Den nye rørlegger-kompisen vår ordnet opp i rotet vi hadde stilt i stand og det var trygt å montere av krana. Og ikke minst: GÅ PÅ DO IGJEN!

 

Kategorier
Oppussing

Jakten på leiligheten

Den store dagen nærmer seg. Det er rundt et halvt år til bryllupet vårt. Hva passer vel bedre enn å kjøpe seg en leilighet med bad og kjøkken fra 70-tallet?

captain-picard-facepalm

For et par måneder siden snakket jeg og min kommende kone Charlotte med foreldrene mine om bosituasjonen vår. Så langt hadde vi planer om å leie et nytt sted, men tanken om å kunne kjøpe seg noe utviklet seg videre. Vi begynte å titte litt på leiligheter og etter relativt kort tid hadde vi fått finansieringsbevis av banken og booket visninger annenhver dag.

På visning i Oslo ser man mye rart. Spesielt i de områdene bankens finansieringsbevis sa vi hadde råd til. En søndag tok vi med oss mamma og Charlottes bror Christoffer og dro på fire visninger. Vi startet på Kalbakken, en visning med kanelbolle og kaffe. Chris hadde ikke spist frokost og slo til. Det ble heller enn hyggelig kaffepause enn en visning. Vi tittet litt rundt også, da.

Turen bar videre til Stovner og Vestli hvor vi skulle på de tre andre visningene. I Stovners uendelige og eneste gate, Tante Ulrikkes vei, møtte vi noen barn som var ute og lekte. Så fikk vi premie-spørsmålet:

«Hvilket land kommer dere fra?»

Noen etasjer opp fant vi dagens andre leilighet. Denne var stor og flislagt stort sett over det hele med unntak av stua. Flisene var selvsagt av det indiske slaget med bling og perler og passet krydderduften ypperlig. Det toppet seg da vi fikk se terrassen. Her kunne det vært plass til utemøbler slik at man kunne nyte solnedgangen og la livet leke. Dette lot seg naturligvis ikke gjøre. Terrassen her var okkupert av en 2-meter bred parabol som stod mer eller mindre på midten. Sånn er det når man skal ha inn Suezkanalen, tenkte vi. Bortsett fra dette var det en pen leilighet.

Neste på lista var gamlissen. Vi hadde bestemt oss på forhånd at det vi så etter var en leilighet der «i hvert fall kjøkken og bad ser bra ut». Gamlissen hadde ingen av delene. Et slitt kjøkken og et bad som liknet den «lille doen» hjemme hos mamma og pappa. (Hint: Blått voksduk-liknende belegg som gulv og blomstrete tapet.) I tillegg hadde noen tidligere eiere satt inn buer/hjørner på døråpningene. Dette skulle vise seg å være et større problem enn jeg tenkte. Mer om det senere. Tross alt dette var mamma overraskende positiv, men ettersom dette var en vesentlig billigere leilighet er det tydelig at den økonomiske sansen styrte. Hun beroliget oss med at hvis vi ville gå for denne klarte vi å få pusset den opp sammen. «Ja, ja.» tenkte jeg og skulle sørge for at hun fikk angre på kommentaren sin.

De fryktede buene

Usikre på mammas positivitet dro vi til dagens siste visning. Denne var på Vestli. Dette virket på oss som den fineste av leilighetene. Charlotte hadde i løpet av dagen ladet opp en skikkelig forkjølelse og hadde vært klar for dyna siden vi dro. Resultatet var en Charlotte som ruslet rundt og var mer interessert i Twist-skåla på Stovner enn det fancy kjøkkenet på Vestli. Her var det meste bra. De hadde blant annet brukt terrassen sin til utemøbler fremfor parabol. Dette var også en favoritt ettersom denne var blant de billigere leilighetene.

Ved nærmere inspeksjon av badet syntes vi det så litt smalt og trangt ut. Jeg følte meg frimodig som vanlig og satt meg ned på doen for å se om jeg fikk plass. Uten å gå for nøye i detalj på dette problemet ville doskålas høyre halvdel slites først. Megleren så ikke problemet der han stod med sin himmelblå dress og sine knæsje, turkise sokker.

«Dere får ikke sitte så lenge av gangen da, vet du.»

Med alle disse inntrykkene skulle vi mandag, tirsdag og onsdag by på leilighetene. Spetakkelet startet ca kl 9 hver dag og det rant inn meldinger. Det var en god del kroner fra melding til melding. Vi hadde allerede fulgt et par budrunder uten å selv være med, men tenkte at tirsdagen måtte prøve oss. Selv om vi følte oss helt crazy bananas da vi la inn et bud som ville gjøre oss gjeldsslaver for 30 år, varte det kun i 5-6 minutter før neste budgiver slo til med 100.000kr over oss. De kriget med hverandre en stund og de fleste leilighetene gikk 500.000kr over taksten. Enten er folk gale, eller så er takstmennene i Oslo forferdelig dårlige.

Leilighet fasade
Gamlissen fra utsiden

Uansett var det nødvendig å bli mindre kresen på pengebruken vår. Nå fikk det koste det det koster å kjøpe leilighet i Oslo. Onsdag var det kun en budrunde. Gamlissen. Budrunden startet på takst. Veldig standard. Prisen ruslet sakte oppover til vi la inn vårt første bud på 200.000 kr over takst. Vi tok det så rolig for å se hvor det bar hen. Til slutt kranglet vi med noe som virket som én budgiver. 2 minutter før budet vårt gikk ut kom deres på 550.000 kr over takst. Da holdt det på å klikke for meg. For en drittsekk. Vi la på 25.000 kr som vi hadde gjort en stund og vant til slutt budet 575.000 kr over takst. Vi hadde nettopp kjøpt en leilighet i Oslo med bad og kjøkken fra 70-tallet.

«Whops?» ~ Alle involverte

Kategorier
Ferie

Barcelona dag 5: På toppen av fjellet med Gaudi

Nå som siste dag i Barcelona hadde ankommet hørte jeg fjellet kalle. I forhold til mine tidligere ferieturer hadde vi nå vært på skuffende få fjellturer. Jeg har følt at mye av feriens kjerneverdier står i fare, så i dag måtte vi ta igjen det tapte og komme oss opp i fjellet!

Som du kanskje skjønte underveis er det første avsnittet i feriens siste blogginnlegg bare løgn og fanteri. Det som skjedde i dag var at vi dreit oss ut, rett og slett.

I løpet av turen med turistbussen hørte vi flere ganger om denne Gaudi-karen og hans modernistiske besettelse. Et stykke vekk fra sentrum har han fått seg en park, Park Güell. Det vi ikke visste noe om var hvor mange meter over havet parken lå. Og hvor mange høydemeter T-banen stoppet på. Vi så på Google Maps at det var 10-15 minutter å gå fra T-banen til parken, men jeg er veldig usikker på om de tar høyden i betraktning når de beregner tidene sine. Vi ruslet i 10 minutters tid bortover før vi skulle svinge og gå bort til parken. Eller, stryk det. Opp var det vi skulle gå, og det var ikke litt heller. Og la meg minne deg på at dette var siste dagen i Barcelona så vi hadde altså med oss en trillekoffert (Vingle-Petter) og min trofaste sekk. Jeg tar meg selv i å likne litt på min far med sin Fjällreven-sekk og eventuelt Ludvig. Likere skulle jeg bli etter noen minutter med vertikal trasking. «Du er akkurat som de fjellgeitene du har til foreldre!» hører jeg Charlotte klaget. Ja, kanskje jeg er litt miljøskada, likevel?

Til slutt kom vi frem til et par rulletrapper som tok oss opp siste del av strekningen. De kom godt med. For å være ærlig var det faktisk et stykke å gå etter rulletrappene også, men det ønsker jeg å fortrenge nå som jeg ser tilbake på det. Parken var innredet slik at man kunne gå rundt på området i fjellet og i skogen, men for å komme inn på området med mest av Gaudi’s verk måtte man kjøpe billett. Fra billettluka kunne vi se inn i det avgrensede området med Gaudi’s stolthet. Det var ikke så veldig mye å se på der inne, men fikk vite senere at dette egentlig var en del av en større park som aldri ble noe av. Likevel følte vi at når vi først hadde dratt oss helt opp hit måtte vi nesten få se hva det dreide seg om.

Akkurat da vi hadde stilt oss i kø kom det en smilende dame bort til oss. «Do you know that we do not have any tickets available before 8?» spurte hun, som om det var en god nyhet. Nei, det visste vi for så vidt ikke, men takk for at du sa i fra. Så kom vi på at det er jo guidede turer her. Kanskje det var det hun mente. Vi fikk ganske klart svar at det var snakk om adgang til parken i det hele tatt. Ja, ja, tenkte vi og trasket opp i gratis-området, akkurat som foreldrene mine ville gjort, bare uten å sjekke om det var mulighet for å kjøpe billett først.

Det lå et lite hus oppe på toppen som vi tenkte at dit skulle vi hvert fall ikke gå! Det var altfor høyt! Vi gikk gjennom parken på et platå rett ovenfor det avgrensede området. Langs denne stien satt en hel haug av «Good for you, and good for me»-folk. Hvis denne hørtes intern ut er dette de tvilsomme utenlandske selgerne med diverse varer som de har lagt ut på et teppe. Grunnen til at de legger solbrillene, DVD-ene og veskene sine på tepper er slik at de så enkelt som mulig kan pakke det sammen igjen. Hvorfor? På grunn av politiet så klart! Da vi akkurat hadde nådd enden av «Good for you»-gjengen så vi en politibil komme kjørende i 2 km/t. «Se nå! Nå får de fart på seg!» sa jeg til Charlotte mens vi snudde oss for å se. Samtlige selgere pakket sammen teppet sitt som om de hadde fagbrev på det og gikk 2 meter inn i buskene rett ved siden av. Politiet brydde seg overhode ikke om dem. De var bare på sin daglige forstyrrelse-tur med bilen sin. Rett bak hengerfestet på politibilen la de ut teppene sine igjen, de ventet ikke lengre. Vi var rett og slett imponert.

På bildet til venstre (første) kan dere se en som «gjemmer» seg for politiet. Til høyre (siste) kan dere se hvor kort politibilen kom før de ruslet ned igjen fra «gjemmestedene» sine.

Vi hadde allerede kommet til andre siden av parken og tok en kjapp Solero-is. Solero er fortsatt en helt fantastisk is i varmen. Likevel følte vi ikke at vi hadde fått så mye ut av parken enda. Hvor langt kunne det være opp til det huset på toppen, da? Vi prøvde, og til slutt kom vi oss til topps med både sekk og Vingle-Petter. Nå var vi fornøyde med dagens innsats som ble premiert med fryste vannflasker til 1 euro, en spansk gitarkamerat og en fantastisk utsikt over byen. Svettingen var verdt det!

I bunnen av bakken med rulletrappa vi tidligere hadde slitt oss oppover hadde vi googlet frem at det lå en Subway. Den lå veldig praktisk til, akkurat der vi skulle gå ned igjen. Det var forsåvidt bra at det ikke var så langt å gå til denne Subway-en, for han bak disken er det treigeste menneske jeg har sett på lang tid. Dette dovendyret måtte ha alt inn med teskje. Heldigvis kom vi rett før en hel gjeng med folk som han var like treig med å ekspedere. Vi hadde ikke  god tid til flyet gikk. Ikke visste vi helt hvor lang tid T-banen tok heller. Tross litt stress rakk å komme til flyplassen med god margin (etter min standard) og fikk endelig gått på do. Subway sin var i ustand. Det var sikkert dovendyret sin skyld.

Vel ombord i flyet fikk vi endelig sitte sammen, som første gang på en kjærestetur. Ikke verst! Det var litt deilig å høre andre som sa til hverandre «Så kan du sitte der, vet du. Så sitte jeg her, og broren din der borte.» og tenke at endelig er ikke det oss.

Og med det takker jeg for følget for denne gang! I skrivende stund er Charlotte på tur igjen med en annen Charlotte hun fant en del år tilbake, men det er en blogg de i så fall får ta selv :)

Kategorier
Ferie

Barcelona dag 4: Deltidsnudister og Sagrada Familia

Det er ikke ofte det er overskyet, blåser eller er dårlig vær generelt her nede, men når det først blåser og er kaldt (les: kaldere enn dritvarmt) planla vi strandtur. Så lure og heldige er vi.

Når jeg har sagt til mine kolleger at jeg skal til Barcelona i sommer sier de fleste «Åja, hold på lommeboka…» Ikke det mest betryggende jeg har hørt. I tillegg har vi lest en del på nettet om tyveri på både T-banen og andre offentlige områder så vi fant ut at det var best å droppe både telefoner, ringer og alle verdisaker vi hadde. Det eneste som kunne vært kjipt var om de rappet håndklærne og T-bane-kortene og vi måtte rusle tilbake til hotellet våte og kalde (det var jo ikke sol denne dagen) uten å kunne ta T-banen. Men det er en sjanse vi må ta!

5093371_orig
Hentet et stemningsbilde fra nett. Mulig det er noen deltidsnudister her også.

Da vi ankom stranda var det tydelig at her hadde folk et litt annet syn på kropp og nakenhet enn vi har i Norge. Her var det mager, lår og pupper i alle fasonger som pekte i alle tenkelige retninger. Ikke så lett å feste blikket på klesplagg et sånt sted. Vi hadde hørt at det var en nudiststrand her også, men dessverre hadde vi ikke gått feil. Dette var den vanlige stranda. Jeg tør ikke tenke på hvordan nudistene så ut. De har vel knapt nok på seg huden sin.

Det kom noen veltrente mannekropper bort til oss (med badebukse på) som spurte om vi kunne passe på bagen deres mens de badet i 2 minutter. Eller, de ba oss egentlig ikke om å passe på. De sa bare at «If someone comes and take our stuff. Could you tell them… uuuh… NO!!». Artig måte å si det på. Vi svarte så klart ja, i håp om at de gadd å ta en titt på våre dyrebare T-bane-kort mens vi badet litt etterpå. Det virket som de gjorde det, så vi sjanset på å bade litt samtidig.

Stranda i Barcelona er forøvrig ekstremt bratt og sanden fungerer nærmest som kvikksand. Med en gang du stilte deg opp ved vannkanten var du allerede under med halve badebuksa. Det var ganske kaldt i forhold til temperaturen i lufta, så det var egentlig en ganske god løsning for vi som ikke pleier å være så raske ut i vannet. Med «vi» tenker jeg spesielt på meg selv.

En slager når det gjelder lunsj i utlandet er Subway. Det er litt vanskelig å google de fram, ettersom subway betyr t-bane på alle andre språk enn norsk, men vi har nese for slikt. Vi skulle og se Sagrada Familia, fra utsiden, i løpet av ferien, så i dag passet det bra at det lå en Subway rett utenfor. Siden jeg er kartleser gikk vi selvfølgelig rundt et par kvartaler ekstra før jeg dro opp GPS-en på telefonen som pekte rett bakover, igjen. Heldigvis kan den peke i riktig retning uten mobilnettet. Vi tok med oss suben (baguette fra subway) og spiste den på en krakk i en veldig ålreit park utenfor Sagrada Familia. Vi satt og diskuterte hva som var frem- og bakside på kunstverket med alle heisekranene på og kom frem til at det mest logiske må være at den peker mot parken og ikke ut i en vei. Men hva vet vel vi. Vi er her mer for stemningen (og for å kunne si at vi var der, men det er hemmelig).

Det hadde rukket å bli ganske mørkt før vi kom oss tilbake til i nærheten av La Rambla hvor det gotiske kvarteret skulle befinne seg. Her skulle det være mye koselige sidegater, men vi var nok ikke så heldige med letingen. Vi fant for det meste klesvask som hang utover vinduene som i Lady og landstrykeren og havnet omsider i toppen av La Rambla på Plaça de Catalunya. Klokka var straks 12 og da slutter T-banene å gå. Vi (Charlotte spesielt) var ikke helt klare for å si «Takk for nå» til siste kvelden i Barcelona, så Charlotte var flink og fant en liten Tapas-bule som hadde åpent en times tid til.

På denne restauranten bestilte man små, små brødskiver med diverse pålegg på. Pålegget var mye rart. Chorizo-pølse dynket i cider, krabbesalat, grillspyd og andre ting som folk heller ikke har i påleggskuffen sin. Til maten bestilte Charlotte en ny Sangria og jeg en Sidra i håp om at dette var cider. Det var det nok, og det litt vel ekte cider også. Som fan av svenskecider som har kullsyre og smaker godt var dette ganske annerledes. Glad vi bestile Cola og Fanta ved siden av. For eventuelle tapas-entusiaster var Charlottes favoritt krabbesalaten. Jeg holdt meg mer safe, men grillspydet var veldig bra det også.

Taspas-snacks. Krabbe til venstre, ost og tomat til høyre
Taspas-snacks. Krabbe til venstre, ost og tomat til høyre

Ettersom alle T-baner hadde gått for kvelden sjekket vi kartet som overrasket oss med at vi kun var 2 km hjemmefra. Dermed gikk vi hjem på en halvtimes tid uten behovet for taxi. Skrittelleren rundet 10.000 og det har jeg hørt er bra. Vi har jo litt å gå på når det gjelder gårsdagens 23.000 til tross for dårlig rygg.

Kategorier
Ferie

Barcelona dag 3: Rygg vs tivoli

Dette var dagen jeg hadde ventet mye på. Unnskyldningen for meg å dra på ferie. Tivoli!

Det kunne dessverre begynt bedre enn at Charlotte lå på magen på senga og prøvde å få løsnet opp ryggen, igjen. Charlottes rygg, som på påsketur tidligere også fikk seg et skikkelig hekseskudd, hadde på et eller annet vis klart å slå seg vrang i løpet av natten. Det var ikke noen ekstreme smerter, men det var nok til at vi forstod at vi kanskje måtte gå litt roligere.

Vi stod opp litt før halv 8 og ruslet ned til frokosten som startet 07:30. Ingen tid å miste. Vi fikk eggerøre, bacon og et par forskjellig type melonbiter. En respektabel frokost til 10-15 euro. I tillegg til å stå opp tidlig hadde jeg også før avreise sjekket ut mulighet for hotell i Salou, en liten by i nærheten av tivoliet Port Aventura. Grunnen til dette er at transport tilbake til Barcelona fra Port Aventura viste seg å ikke være tilrettelagt. I hvert fall ikke om man ønsker å være i parken til stengetid å få med seg et flott fyrverkeri til slutt. Og det var jo akkurat det vi ville! Jeg kommer tross alt fra en familie der vi har stått på høyre side ved inngangen, fordi det er den siden de klipper båndet på om morgenen. Høyre side faller altså først på bakken og man er tidligst mulig inne, klare til å løpe. Jeg har innsett at Charlotte ikke er like ivrig og det tror jeg er best for både kropp og sinn.

Charlotte hadde hørt av meg at toget gikk 08:23, mens det faktisk gikk 08:33. 10 minutter har mye å si på hvor mye man skal stresse. Da vi kom inn på togstasjonen Barcelona Sants 08:15 var Charlotte noe vill i blikket på jakt etter en billettautomat. Vi fant det raskt, fikk hjelp av en dame til å bestille riktig billett og kom oss ned til sporet rundt 08:20. Da Charlotte fikk øye på 08:33 på skiltet ble hun ganske irritert, men forhåpentligvis også litt lettet. Nå kunne vi jo puste ut igjen. Eller Charlotte kunne det. Jeg stod og tittet fjernt rundt meg mens magen prøvde å forstå seg på hvorfor jeg hadde spist frokost denne dagen. Det er ingen ekle detaljer her, men jeg har ikke en kropp som er bygd for frokost. Eller mat, som Charlotte sikkert ville sagt. Siden vi hadde såpass god tid fant vi en brusautomat før toget ankom sporet sitt.

Denne gangen var vi heldige og fikk sitte ved siden av hverandre. Dessverre skjønte vi etter vi satt oss at vi hadde en hyperaktiv pasient(?) som satt sammen med oss. Vi satt der 2 og 2 seter står mot hverandre. Han sprellet rundt og prøvde å blant annet å skygge for sola han fikk i ansiktet fra vinduet. Etter noen stressende minutter til med hopp og sprell gikk han ut i midtgangen. Derfra tok han tak i et håndtak på siden av stolryggen og dro det mot oss. Stolryggen flyttet seg over på andre siden av setet og han satt seg ned igjen, men både stolryggen og ryggen mot oss. Nå satt vi 2 og 2 i stedet. Hva!? Noe så genialt! NSB: Her er det mye å lære! (Senere i innlegget skal vi høre at det stort sett er dette å lære av togene i Barcelona. Ikke så mye annet ;) )

Fremme på Port Aventura togstasjon ble vi møtt av et gigantisk tårn med en Ferrari-logo. Tårnet var en Berg- og dalbane! Den tilhørte heldigvis/dessverre Ferrari Land som åpner sommeren 2017. Berg- og dalbanen er for tivoli-kjennere av samme type som Kingda Ka som inntil nylig var verdens raskeste Berg- og dalbaner. Jeg er klar når som helst!

IMG_1225
«The Formula» i Ferrari Land – åpnes 2017

Vi nærmet oss etter hvert haugen med mennesker som står og skal kjøpe billett. Disse køene slapp vi å stå i ettersom vi allerede hadde fått med billett fra automaten vi kjøpte togbilletten på. Dette gjorde også forresten at togturen ble gratis. Dette var kjempepraktisk helt til vi kom frem til inngangen og damen sa at «No, no, you have to change for tickets». Da kjente jeg at jeg både ble oppgitt, skuffet og irritert. Hva er poenget med å selge billetter på togstasjonen når man likevel må stå i den samme køen som de som ikke har kjøpt billett i det hele tatt? Ikke var det noen luke dedikert til forhåndskjøpe billetter heller. Idiotisk.

Så da gikk vi da, som om vi var noen lusende amatører for første gang på tivoli. Vi snek oss bort til en luke som nettopp hadde åpnet og fikk sneket oss foran en del kø likevel. Trodde vi. Det ene mennesket som stod foran oss i den nyåpnede luken hadde spart opp rundt 50 tomme smågodtposer med en eller annen rabatt. Og her var det bare å ta seg goooood tid til å slå dem inn, tenkte tydeligvis hun i skranken. Oh lord. Hun fikk til slutt brettet stiftemaskinen sin rundt de 50 posene og en kvittering og det var endelig vår tur.

Du husker kanskje vi måtte gå rolig ryggen til Charlotte og magen min? Det var nå Charlotte sin rygg virkelig fikk fart på kinken sin. Vi gikk saktere og saktere i den stekende varmen som ikke ga tegn til å gi seg på en god stund, enda. Vi kom ikke lenger enn litt inn i Afrika-området i parken før Charlotte lå på en benk og prøvde på nytt å vri ryggen sin tilbake i posisjon. Dette kom til å gå dårlig. Vi bestemte at vi heller tok det rolig i starten og fant noe småtteri å finne på mens vi så an ryggen. Vi fikk ikke så veldig mye ut av ruslingen annet enn varme og hovne fingre. Nå slapp vi å være bekymret for ringene våre. De satt fast. Hodet kokte i de 30-35 gradene det var med stekende sol. Jeg ble etter hvert med på Paracet-bølgen og vi lurte på hva vi skulle gjøre med dagen som allerede så mørk ut.

IMG_1229
Her slappa vi av :)

I Kina-området tok vi oss en Solero-is hver (må være beste pinneisen i verden) og la oss på gresset under Dragon Khan ved den kinesiske mur. Ryggen til Charlotte var fortsatt ute av drift etter is og sløving på gresset. Vi bestemte oss for at jeg, som fortsatt var fysisk oppegående, fikk heller ta et par turer i den omtalte Berg- og dalbanen Shambhala slik at ikke alt ble helt bortkastet. Den er helt rå, men den er aller best med selskap. En av turene havnet jeg bakerst sammen med en liten gutt som var 110% gira. Som utvikler faller det meg veldig unaturlig å sprenge grenser som 110%, men dette var det kuleste denne spanske, lille tassen hadde opplevd på lenge.

Rappa et bilde fra nett av Shambhala
Rappa et bilde fra nett av Shambhala

Selv om Charlotte slet med ryggen er Port Aventura en stor park. Hun mener det er mer en tema-park enn klassisk tivoli (les: Liseberg) og jeg kan si meg enig. Det er ganske langt mellom attraksjonene her, og det blir mye trasking frem og tilbake. For å holde ut lengst mulig i sola kjøpte vi en liten fruktboks med frukt og flak av kokos. Jeg liker ikke kokos (som mye annet), men smakte likevel. Det er blant det mest smakløse jeg har spist noen gang. Og da mener jeg ikke vondt, jeg mener helt uten smak. Veldig rar greie. Noe som passet meg bedre var noen bøtter med hull i (se referansebilde under). Her var det mange som holdt hodet under og kjølte seg ned. Dette reddet også mye av dagen vår.

Slik funket bøttene ;)
Slik funket bøttene ;)

Ved siden av bøttene ble stuntshowet «Bang bang west» holdt. Ettersom jeg har sett et par stuntshow var forventningene høye. Biler på to hjul, flammer, folk som kaster seg ned fra høye bygninger, biler som blir delt i to. Slike ting. Dette var nivået under. 30 minutter med et sammensurium av karakterer fra både Star Wars, Super Mario og innslag av Careless Whisper med jevne mellom var mer enn nok. Vi gikk ut og tittet rart på hverandre og lurte begge på hva vi akkurat hadde sittet og sett på. Ingen hadde svaret. Vi gikk tilbake til bøttene og kjølte oss ned på nytt.

Klokka var rundt 17 og vi hadde nå vært der i 7 timer allerede. Vi hadde diskutert i løpet av dagen om vi skulle droppe fyrverkeriet og hotellet i Salou og heller dra tilbake til Barcelona. Med tanke på hvordan det fortsatt var 7 timer til fyrverkeriet begynte bestemte vi at det beste var å komme seg til Barcelona igjen. På vei ut tenkte vi at vi kunne jo få med oss et såpeboble-show. Det gikk like dårlig som resten av dagen hadde gått. Vi kom frem til en liten kø på utsiden og tenkte at dette gikk jo fint. Problemet var bare at disse menneskene var de som ikke hadde fått plass. Det var allerede fullt. Da holdt det for oss. Spise middag, en tur med vikingskipet, deretter tog til Barcelona.

Vi lover at vi snart er ferdig med denne endeløse dagen, men som nevnt tidligere må vi snakke litt mer om tog og hva NSB bør la være å lære av togene i Barcelona-området. NSB sine tog (les: busser) går som regel til tiden de har satt. Det gjør de ikke her nede. Toget skulle gå 20:22. Vi var på stasjonen ca 20:10 og hadde god tid. Det stod noen folk her og der, men det var ikke noen store mengder. Enda. Klokka ble 20:25 og til slutt kom det tog. Men det var jo ikke dette som gikk til Barcelona! Eller, det gikk den retningen, men likevel skulle vi ikke på. For det stoppet aldri. Hva slags tog bremser ned til 2 km/t for så å kjøre videre? Spør ikke meg. 3 tog til kjørte forbi i feil retning før klokka ble 20:41 når neste tog skulle gå. Kom det? Nei, da. «Skal det aldri ta slutt!?» stod i panna til både meg og Charlotte. Jeg fikk fatt i noen hollendere eller liknende og de var like usikre som oss. «There is one at 20:41. We think!» sa de. Lite hjelp å få der.

Kl 20:49 dukka det endelig opp et tog i riktig retning igjen som viste seg å være vårt. Vi satt oss ned sammen med et surt gammelt ektepar som ikke ville sitte 2 og 2 som den hyperaktive fyren tidligere. I løpet av turen virket det som mannen prøvde seg på en liten artig vits nå og da, men det slo aldri an. Damen var fortsatt like sur og hatet akkurat like mye av verdens befolkning. Charlotte tittet på meg og blikket hennes sa det samme som mitt: Sånn skal ikke vi bli.