Folk sier det er få som har bodd hjemme så lenge som meg. Utenom broren min og de på TLC hvor spesialtilfeller er å si det pent, er det kanskje en viss sannhet i det? Nå er jeg uansett ute og har flyttet sammen med kjæresten min. Veldig koselig. Og forresten, venninnen hennes bor der også. Huff. Ja, hva gjør man ikke for å spare penger..
Men det er en del ting man merker seg når man har flyttet ut. Både på grunn av mangel på foreldre som passer på og kjæresten som nå bor i samme leilighet. Jeg har summert opp de tingene jeg har latt meg merke den første måneden her i Oslo.
Du har det mest utrolige til middag
Årsak: En TLC-seer spiser også her
Ok, jeg har hørt om pølse i vaffel, og det er greit. Folk skal få spise hva de vil. Men pannekaker med bacon og blåbærsyltetøy!? Det kan da umulig være normalt? Charlotte (x2 visstnok) finner det høyest naturlig, og sånn er det bare! Jeg velger å stille meg skeptisk og er glad det er en røre som stekes slik at hun kan strø bacon på sin og jeg kan la være. Tendensen til rare middager er skremmende lik kona til broren min med grove boller (jeg kaller det rundstykker) og kyllingfilet fylt med de merkeligste urter. Nei – Gi meg en gryte fra TORO.
Du må huske ting selv
Årsak: Mangel på mor
«Har du husket å ta med deg tannkrem nå, da?» ~ Mødre
Når man bor hjemme er man vandt til at mødre passer på at du husker alt mulig rart. Det er det nå slutt på, og det ble en artig tur på Rema i dag. «Skal du ha pose?» spør mannen bak kassa. «Nei, det har jeg, men jeg har ikke lommebok.» Han ble litt paff, men han var heldigvis hyggelig nok til å ha varene mine bak kassa til jeg hadde hentet lommeboka hjemme. Kleint.
Du må lære deg å vaske klær
Årsak: Mangel på mor
Det er et rom hjemme hos mamma jeg aldri har vært inne på. Vaskerommet. Jeg har stort sett stått ved dørterskelen og kastet klær oppi skittentøyskurven derfra. Etter hva jeg har sett står det noen store hvite metallbokser tilkoblet strøm der inne. En av den likner mistenkelig mye på en vi har på badet i leiligheten. Jeg resonnerte meg frem til at det må være en vaskemaskin.
Hver gang den er i bruk fra min side går det ti telefoner til Charlotte som er på jobb og sliter nok der uten å måtte ha en fortvilet gubbe på telefonen som forklarer at det er mer enn en bokser med pulver på maskinen. Holder det ikke å bare finne opp bakepulveret da? Må de spesialisere seg så fælt? Også er det «Vask med liknende farger». Jaja, da får jeg finne flere stripete klær da!
Du blir kreativ på nye måter
Årsak: Dårlig råd og mangel på foreldre som kan alt mulig rart
Nå som vi har dekket vaskemaskin-problemene skal jeg ikke gå nært inn på å stryke klær. Gjør man det fortsatt? Før mitt seneste jobbintervju fant jeg ut at man stryker fortsatt klær. Skjorta mi var såpass skrukkete på armen at her måtte noe gjøres. Men hvordan? Og hvor i all verden er et strykejern i denne leiligheten?? Uten mye leting konkluderte jeg: Rettetang! Yes! Kjempeidé! (Det fungerte faktisk :) )
Den neste situasjonen jeg skal ta opp skjedde før jeg hadde flyttet inn, men er et perfekt eksempel på mangel på foreldres kunnskap om alt mulig rare ting. De har vært borte i det meste, det har ikke jeg ennå. Da vi skulle henge opp taklampa ble ledningen dessverre litt for lang, men hva gjør vel det? Vi tar bare en sving først! Jeg ser nå i ettertid at det kunne sett bedre ut. Det lyser opp stua, men det lyser litt MacGyver også..
Livet blir ikke like ellevilt som du ser for deg
Årsak: Latskap, muligens nærmere bestemt min egen latskap
«Når jeg flytter ut, da tar det helt av!! Ingen som bestemmer og jeg kan gjøre akkurat det jeg vil!!» ~ Philip før flytting
Inspirerende tanker, men det viser seg at med mindre kjæresten er hjemme og vi finner på noe sammen er ikke livet noe mer spektakulært enn det var hjemme i kjelleren til foreldra mine. Man ser for seg et anarki med popkorn og energidrikk til alle døgnets tider, men det er jo akkurat slik livet mitt så ut hjemme også. Jeg begynner å skjønne hvorfor Charlotte kaller meg Takumi.
Dag 11 startet også rundt klokka 10:00. I dag bar det på ny strand-og-deretter-by-tur. Eller skal vi si strand-og-deretter-land-tur? Reisemålet i dag var nemlig San Marino, et bitte lite sted som har klart å slippe unna med å være et eget land selv om det ligger omringet av en stor mengde Italia. Byen og landet består stort sett av et fjell med en borg på toppen og det pirrer historikersansen til pappa. På grunn av kø rakk vi dessverre kun San Marino. Kirken i går ble litt for stressende og vi har lært av egne feil. I alle fall for nå.
Etter mye sikk-sakk kjøring oppover fjellet, som mamma påstår heter «hårnålsvinger» for de mer erfarne, kom vi opp til en snodig rundkjøring. Rundkjøringer er ikke det mest spennende i San Marino, men her var svingene såpass krappe at de som skal ned ikke klarer svingen uten å kjøre en runde i rundkjøringen. Det så ganske pussig ut :)
Vi gikk oppover de bratte gatene i byen med samme stigning som opp til Reodor i Flåklypa og tittet i butikker som solgte smykker, lys, vesker og maskingevær. Utover dagen så vi noen som gikk i gamle klær og trallet og sang nedover gata. «Det var da litt pussig..» tenkte vi før vi hørte et kjempesmell som kom nedenfra. Der stod det noen med løskrutt og store gevær. «Her skjer det mye rart..» rakk vi igjen å tenke før trommeslagene startet enda lenger ned i gata. Og trompeter. Vi gikk nedover og fikk se en rekke med folk kledd som i Titanic og Pirates of the Caribbean. Dette må være presidenten og familien hans! Og det kunne det faktisk vært så mye merkelig vi så resten av dagen.
Med alle disse rare menneskene tenkte vi at her må det vel være en forestilling som skal være på kvelden. Vi hadde tidligere gått forbi et litt større område med en gressplen hvor det virket som det skulle skje noe. Rundt klokka 18 så vi en gjeng stå der og late som de skjøt med pil og bue. Dette kan umulig være forestillingen vi så for oss? Mamma fikk øye på en plakat der det stod at forestillingen ikke var før 3. september, og det er egentlig bra. De trengte faktisk å øve et par måneder til slik som de surret.
Grunnen til oldtidstemaet viste seg at stort sett hele sommeren leker San Marino «Farmen» som går på TV 2. Alle går kledd i gamle klær, lager gamle ting og har det festlig. Det var veldig koselig når vi først fant vår plass på Farmen-torget. Vi fant en som laget keramikkvaser, noen som friterte epleskiver, en som laget mynter og noen som utfordret oss til puslespill. Vi likte stedet best på grunn av at de ikke var ute etter penger, men heller gjorde det for moro skyld (les: helt sikkert ansatt av staten).
Klesbutikk i ekte Farmen-stil ;)
Enda en trommegarde
En keramikkmann
Denne karen lager mynter med slegge!
Før reisen gikk til det siste hotellet vi skal bo på satt vi oss ned på en koselig russisk restaurant. Vi skjønte ikke en dritt av menyen, men heldigvis var den oversatt via Google Translate til både fransk, finsk, svensk og engelsk. Det var ikke stort å trekke denne restauranten for annet enn de tørre skalkene som gikk fra bord til bord. Her var det store mengder god mat til Wold-priser og veldig fint lokale.
«3 stjerner»
En drøy times tid utenfor San Marino lå hotellet vi skulle bo på siste natta. Dere forstår selvfølgelig av overskriften at hotellet har 3 stjerner, men at disse mest sannsynlig er anskaffet via Ebay eller AliBaba.com. Mamma og pappa hadde truffet blink med et firemanns-rom til den uslålige prisen 568kr inkludert frokost, så her var det bare å spenne på seg setebeltet.
GPS er stort sett veldig praktisk, men noen ganger kan den lede deg litt ut på jordet for å spare 10 sekunder. De 10 sekundene og vel så det bruker du på å kjøre sakte og spørre deg selv «Kan dette være riktig vei, da?». Men joda, vi kom inn i en by til slutt etter mye kjøring gjennom åkere og vel så det. «Her var det jo skikkelig koselig!» sier pappa når vi kommer inn til byen. «Hehe, byen ja..» tenkte jeg, optimistisk som alltid. (Byen var faktisk veldig koselig, men det var ganske sent da vi kom og vi fikk dessverre ikke gått og tittet rundt her.) En runde rundt et par kvartaler på grunn av enveiskjørte gater og vi stod på parkeringsplassen til hotellet. Det føles litt generøst å kalle det parkeringsplassen til hotellet grunnet mangel på både asfalt og oppmerking, men det stod nå biler der. Vi tar med oss kofferter og rusler inn til resepsjonen.
Bak oss kommer det fykende inn en fyr. Dette er hotelleieren. Eller er egentlig det? Han hadde halvlangt, bølgete, svart hår, noen tatoveringer her og der og et skikkelig musikerutseende generelt. Han pratet like fort som en fremførende ungdomsskoleelev og virket ca like stresset. Vanligvis er det de bak disken som jatter med (dette kan jeg av min lange erfaring med tomprat og kunder), men denne gangen snakket han såpass kontinuerlig og stresset at vi ble den jattende part. «Ah, Erik, yes!» sa han etterhvert som om han hadde flere gjester i den boka han bladde i. Han skrev ned WiFi-koden på en Post-it og forklarte nøye hva hver bokstav var, mens kose- eller tompraten fortsatte mellom bokstavene. «If there’s anything else you just ask me. So! Is there anything else you need?» avsluttet han med. Enn så glad jeg er i WiFi etter all nettjakten denne turen følte jeg likevel behovet for å spørre «Um.. The key?». Heldigvis forstod han behovet mitt. «OH THE KEY!!» Han trengte åpenbart å få seg litt søvn etter hva nå enn han drev med om dagen. Om ikke annet var han utrolig hyggelig og behjelpelig med alt.
Vi presset oss inn i heisen som tok maks 4 personer, og det passet fint. Altså det passet fint med antall, ikke med plass. Her snakker vi like mye plass per person som de oppgir på telt. For dere som ikke har en barndom i telt på ryggen kan jeg opplyse om at det er ganske lite. Så kom det store øyeblikket vi tidligere har festet setebeltet for. Pappa åpner døra til rommet.
Vi blir lamslått av den fantastiske køyesengen som resepsjonisten garantert hadde fått for en spillejobb eller hatt i turnébussen sin med sykehustema. Sengerammen var en knall oransjefarge. Mamma påstod det hadde stått «4 enkeltsenger» og jeg er usikker på om jeg går med på at en køyeseng teller som «2 enkeltsenger». Utenom dette kan vi vel ikke skrive sarkastisk og mobbete om noe mer før vi beveger oss til badet.
2-i-1 toalett og dusj
Her var søskenflisene til leiligheten vi hadde bodd i tidligere. Å gå på do ble en følelse av å sitte inne i et kaleidoskop («stjernekikkert» man snurrer på). Og det beste av alt: To-i-en løsning med do og dusj! Det var såpass genialt innredet at dusjen og doen stod på samme side i badet, mens rumpevaskeren hadde fått sin egen halvdel. Doen var til og med på innersiden av dusjforhenget! Nei, huff, dette ble til og med for upraktisk for meg og familien min. Men tross alt dette vil jeg bare si:
«Det er aircondition her!!» ~ Philip 2015
Tårn
Dagen etter (vi har nå beveget oss over til siste dag: nr 12) var resepsjonistmusikeren like stressa og hyggelig. «You’ve had breakfast, yes? Yes? That’s good, very good!» Vi kjørte avgårde relativt tidlig denne dagen også. Jeg vil tippe vi var i bilen rundt 11:00 og flyet gikk 18:00. Som vanlig måtte vi oppleve noe på de litt for få (i noens øyne) timene før flyet gikk. Nå var det Bologna som var det kjappe reisemålet.
Bologna inneholder stort sett trange gater og grunnen til vi dro: De to skjeve tårna! Historien er, etter hva jeg har fått med meg, at to familier konkurrerte om å bygge det høyeste tårnet. Vinneren raste sammen fordi det var altfor skjevt og det ble «kåret» er nå en ny, skjev vinner. Dette tårnet går det an å gå opp i og det skulle vi! 500 trappetrinn. 500! Eller er det egentlig det? Nerder som vi er tok jeg og mamma på oss oppdraget å dobbeltsjekke det for dem. 495, 496, 497, 498……. 498!?!? Dårlig reklame! Jeg syns vi skulle ha fått igjen 0.4% av penga. Det var 500 vi kom for. På toppen kunne man det som var igjen av tårnet ved siden av og en hel haug av oransje tak. Ganske morsomt syn tross de 500, jeg mener 498 trappetrinnene vi gikk opp.
Ikke helt rette..?
Orange, orange everywhere!
Tårnet som tidligere var høyest
498 trappetrinn :(
Men så tittet pappa på klokka. *dun-dun-dunnnnnnn* Jeg husker faktisk ikke hva klokka var, men vi regnet ut at vi var ved flyplassen 16:30 (repetisjon: 1,5 time før flyet gikk) dersom det ikke var noe kø. Vi telefon-GPSet oss tilbake til bilen, fikk rutet bil-GPSen til flyplassen og pappa kjørte sånn ca lovlig til vi stod på flyplassen. 16:30. Perfekt! Mamma og pappas diskusjon om hvilken vei vi burde ta for å unngå kø var ikke forgjeves. Det var heldigvis sjekking av hotell i nærheten og en annen flybillett til pappa dersom han måtte parkere bilen mens vi tok flyet hjem. Vi klarte det! Tid for McDonalds! For andre gang. Du må ikke tro den i Bologna holdt for oss. Når Wold rekker et fly skal det feires skikkelig!
Så sånn er det her i familien! Avslutter denne gangens ferieblogg med vår egen variant av «Hvor er Willy?»: «Hvor er Philip?»
Tittelen lyver litt. Vi var kun i Venezia dag 10, for dag 9 gikk stort sett med til å komme seg etter det harde tivoli-livet. Dag 10 derimot, var vi tidlig oppe og klare for Venezia. Mest ivrig var pappa, for han har analysert i minst et døgn hvordan vi skal få tid til å se den berømte Markuskirken etter en strandtur. Han og mamma har allerede sett den to ganger, men alle gode ting er jo som kjent tre.
Vi klarte faktisk å dra til den avtalte tiden 10:00 (les: 10:15) og kjørte i vei mot en strand i nærheten av Venezia. Vi var såpass lure at vi satte kursen mot en strand som var litt bortenfor Venezia fremfor å ta noe på veien, det ville vært litt for praktisk. Men sant skal sies, stranda var upåklagelig. Få mennesker, varmt vann, morsomme bølger og fin sand.
Fin sand og varmt vann :)
Men nå var klokka blitt 14:30 og tiden frem til 17:00, Markuskirkens stengetid, var dyrebar! GPS-en viste 1 time og 24 minutter til Venezia. Dette virket usannsynlig, men klarte å skape nok panikk for pappa. Heldigvis viste dette seg å være feil grunnet litt feiltasting på GPS-en og vi ankom Venezia rundt 15:30. Vel fremme fikk vi parkert på toppen av et 10-etasjers parkeringshus og ruslet inn blandt kanalene. (Jeg tror Lise ble litt skuffet over at de ikke hadde TLC-kanalen. «PLING!» som mamma ville sagt etter et dårlig ordspill. Beklager den tørre humoren, det må være varmen.)
Utsikt fra P-hus-taket
Blandt høye, falleferdige, men koselige hus, kanaler og gondoler rotet vi oss bort en god del før vi i det hele tatt fant noe tegn til fremgang.
Ingen leser kart som disse to!
Omsider stod vi på broa Rialto som var litt kamuflert av mye restaureringsarbeid og kom oss derfra videre via skilt til Markuskirken. 16:55 stod vi på Markusplassen og stilte oss i en relativt liten kø utenfor kirken. Da vi kom fram til inngangen 16:58 spurte pappa når de stengte for besøkende å komme inn. «In 2 minutes.» svarte italieneren. «So how long can we stay inside?» spør pappa og regner med vi får gå litt der inne når vi først har kommet inn. «Well, now it’s about… 1 minute and 56 seconds.» Okei! Her var det bare å bruke øya godt og raskt. Lise slang på seg pappas shorts og vi fikk komme inn. Og du må ikke tro shortsen var for å dekke knærne. Nei, nei. Lise hadde ikke dekket skuldrene! Et bein over hver skulder og Lise var good to go. Heldigvis, for pappa spesielt, overdrev vakta litt og vi var nok ikke ute før rundt 17:10. Sløvt vakthold spør du meg, men da er vel ikke alle italienere like sure.
Litt av Markuskirken (med diverse restaurering som vanlig)
Noen andre hyggelige italienerne fant vi på en restaurant i en sidegate. Her lekte de tyrefekter med forbipasserende og fjollet med hverandre og kundene sine. Det ble pizza, vårt standardvalg, og det var jeg egentlig ganske fornøyd med. Vi har vært heldige denne turen og sluppet unna forrige feries opplevelse med Dr. Oetker. Som dessert kjøpte vi en deilig kuleis med eplesmak som anbefalt av Charlotte, og det vil jeg anbefale videre samt mango-isen her nede. De er best!
Gondoler med trekkspill og sang av full hals
Til slutt måtte pappa selvfølgelig slå an en prat med paret bak oss som vi overhørte sa til kelneren at de var norske, men ikke snakket norsk. Dette måtte han til bunns i. De rundet en vinflaske til 75 euro på et par sekunder og vi skjønte de var i en litt annen prisklasse enn vår Ryanair-preget klasse. Det fikk ikke pappa med seg og da de fortalte at de kjørte fra Oslo til hjemlandet sitt, Romania via Italia spurte pappa premiespørsmålet: «Aaaah, with trailer?» Nei pappa, jeg tror de her har råd til å dra til Italia uten å ta det på trailer-ruta si. Det var kleint.
Litt sånn jeg følte meg under trailer-kommentaren. (Dessverre så vi mange bilder ble tatt med stakkarer oppstilt som dette..)
Før vi starter på Gardaland må jeg nesten skrive et par ord om Santana-konserten vi var på kvelden dag 6. Pappa hadde fått øynene opp for denne konserten noen dager i forveien og forberedt både seg selv og meg på noen sløve bluesrytmer med en latino-vri. Nei da, denne karen hadde ikke gått over til noen sløve rytmer i sine eldre dager. Her var det samba og latino så vi følte vi stod midt i en festival i Rio med tusenvis av dansende fans. Jeg er ingen ekspert på samba, men det var proffe saker og det var ikke preg av gamlehjem fra scenen på noen måte. Utenom den grå barten hans. Det er vel ikke mer å si enn «Arrrrrrrrrrrrrrr-ippaaaa» eller hva de nå pleier å rope ;)
Santana i gang med «Tequila!!»
Ca 14.000 tilskuere
Dag 7 og 8 er de dagene i ferien jeg har ventet på. Tivoli! Gardaland! Det er lov å være litt barnslig når det gjelder tivoli og det er jeg. Men nå som jeg snart har passert 23 har hva som prioriteres blitt litt annerledes. Også for familien min. Nå vet vi for eksempel at porten på venstre siden åpner 2 sekunder før den høyre og at de fleste står på høyresiden fordi der er det et tre som gir skygge. Dette gir oss store fordeler, i våre øyne, slik at vi kan løpe til den mest attraktive berg og dalbanen før de store mengdene ankommer den.
I år er dette Oblivion: The Black Hole. En såkalt «dive-coaster» som ikke kjører ned det 90-graders stupet før den har stoppet på kanten og lar deg se ned i The Black Hole. Rundt hullet kunne man se diverse byggverk som ble dratt ned, samt en veldig stilig bil som akkurat ikke slipper unna.
Video av droppet!
Etter Oblivion bar det til Raptor som åpner klokka 11. Da står det en gjeng der hvor parken er avgrenset og venter. Når klokka slår 11 fjerner de blokkaden og gjengen løper mot inngangen. Jeg skal la dere gjette om vi løp også. Jeg kan gi dere et hint: Vi var svette på toppen.
Dette hintet er faktisk et helt elendig hint, tro det eller ei, for i Gardaland i 40+ grader er man svett uansett! Jeg ble minnet på en episode av noe med Hellstrøm hvor han sier, monotont som alltid, «Du kan ikke grille burger på rist, det skal steke i sitt eget fett.». Det var akkurat slik jeg følte meg mens sola var oppe. Solkremen føltes som marinade og jeg er burgeren. Heldigvis solgte de drikkevarer i noen av køene. I tillegg hadde de M&M hengende på disken. Ja, M&M som i sjokolade! Vi kalte det kakao med peanøtter for det kan umulig ha hatt noen konsistens igjen i det hele tatt.
Vi lærte av egne feil den første dagen og tok med oss frossent vann på flasker slik at vi hadde kaldt vann utover. Dette hjalp mer enn forventet. Vi så også noen av de ansatte som hadde slike flasker og noen det var litt mer synd på. De typiske «jeg har fått meg sommerjobb her, jeg»-ansatte. Disse er å finne ved kø-inngangen ute i den stekende sola fullt påkledd i diverse antrekk. Alt fra pirater til kosedyr. De smiler (nesten) naturlig og sier «Hello!» til alle som kommer inn i køen. Noe så dødelig. Jeg håper de får kjøre noen vannattraksjoner selv i pausene.
Fuga da Atlantide
Litt mer enn forventet?
Merkelig nok var det lenger kø på Oblivion enn på vannattraksjonene. Det la vi selvfølgelig raskt merke til og gikk mot tømmerrenna. Noen liker det heftige, i denne varmen liker vi det kalde. Vi så noen som ble bløte og noen som var relativt tørre når de kom ut. I denne varmen håpet vi på å ha hellet med oss og bli litt våte slik at vi slapp lidelsen for en liten stund. Og det ordna seg. Etter den siste bakken tenkte vi automatisk «Ja, dette gikk jo greit?» slik man vanligvis gjør når man ikke blir så våt. Men så kom det. En kjempesøyle med vann som blåste i perfekt retning – på oss! Det var som å få et basseng i hodet i 2 sekunder. Det hjalp hvert fall på varmen!
Nevnte jeg at det er lov å være barnslig på tivoli? Det har mamma fått med seg også. Den siste timen kjørte vi en berg og dalbane kalt Mammut. Den passer for middels store barn, eller som vi sier på fagspråket, over 1,30 eller 1,10 med voksen. Denne timen var da det var mest stemning, i alle fall for oss. Vi hoiet og klappet mens mamma skrek «Tuuut-tuuuuut!!» i hver bakke. De ble vel drit lei oss hele gjengen, men vi hadde det gøy!
Noen bilder for stemningens skyld:
Klassisk «Klar for tivoli»-bilde ;)
Oblivion med 90 graders stup! :D
Oblivion’s Point of no return
Magic House, den store skrekken for mammas hode.
Ramses: Skyt på lys med en laserpistol! Pappa vant hver gang…… :(
Istid 4D – Kortfilm med Scrat
(Trykk på bilder for å se dem større)
Til slutt vil jeg legge til et tips som ikke kom med på dag 6:
Legg deg med vått hår
Terningkast: 3
Fungerer utmerket på kvelden, ikke like godt morgenen etter.
I Norge er vi vandt til å holde varmen om vinteren. I Italia, nærmere bestemt ved Gardasjøen, er kunsten å holde kulda. Vi har fra dag 1 lengtet ut i bilen igjen hvor det er aircondition og svetter både i leiligheten som holder stabile 31 grader og ute i bassenget med 35+ grader i vannet. Nå som vi har vært her i ca en ukes tid føler jeg det er min plikt å dele noen av triksene vi har lært oss for nettopp det å holde deg kald gjennom en altfor varm ferietur ved Gardasjøen.
Sette opp alle vinduer
Terningkast: 2
Tenkte du å lage litt gjennomtrekk? Lykke til. Selv med alle vinduer på vid gap blåser det faktisk null og niks.
Kjøp en vifte
Terningkast: 4
Litt forvirrende denne her. Det blir ikke kaldere, det blir deiligere. Et triks som faktisk er verdt å prøve er å ta litt vann på kroppen, f.eks. oppover armene, og stille seg foran vifta. Utenom dette hjelper ikke vifta stort annet enn å blåse den varme luften rundt i leiligheten.
Ha et kjøleskap
Terningkast: 3
Kjøleskapet er en joker. Det later som det er et uskylding skap som hjelper deg å holde brusen kald. Dette er bare tull. Det kjøleskapet egentlig gjør er å stjele de små, stakkars kuldegradene som er til overs i rommet du befinner deg i og spyle ut alle de ekstra varmegradene som var i skapet. Jeg kaller det et varmeskap. (Gir det terningkast 3 grunnet deilig, kald brus)
Legg «dyna» i fryseren
Terningkast: 2
En god tanke, men så fort du legger den over den varme kroppen din er lakenet akkurat like varmt som deg. Fungerer kun dersom dyna er tynn nok der du er eller om du har stor nok fryser.
Sov med et kjøleelement
Terningkast: 3
Litt bedre enn dyna i fryseren, dessverre er det kun en kroppsdel av gangen som får glede av denne. Pakk den inn i dyna/lakenet du har og legg hodet på den, eller ha den et annet sted i senga.
Drikk kaffe
Terningkast: 1
«Det er ikke noe særlig» ~ Erik 2015
Dette sa han rett før han tok seg en slurk av Statoil-koppen sin (2015-modellen).
Funfact: Pappa påstår at ved å drikke varm kaffe her nede på kroppen hans bruke energi på å kjøle den ned slik at han blir slank. Dette blir litt nerdehumor, men jeg tror kroppen hans har nok med å kjøle ned den kroppen som allerede er der, om ikke han skal fylle den med kaffe også.
Dra på fjelltur
Terningkast: NEI TAKK
Okei da, jeg får gi det en 2-er. Vi har i dag endelig fått puste pga den friskere lufta oppi der, men man er også nærmere sola. Det beste er å KJØRE en tur på fjellet, ikke GÅ!
Sitte i bilen
Terningkast: 6
Perfekt. Aircondition. Trenger jeg å si mer? Hvertfall ikke til familien min, vi vet hva dette ordet betyr nå!
Å være i bassenget
Terningkast: 6
Perfekt igjen. Det er dette som er trikset. Åpent fra 9-21, slik at man rett og slett bare bør ligge i bassenget og bare være. Minuset er badehettene, som nevnt tidligere her i bloggen. Og forresten: Smestad jager alle ut klokka 13 for da har han siesta frem til klokka 15.
Ta på deg vintertøy
Terningkast: 0
Enda en nerdete teori. Pakk sola utenfor med vintertøyet Erik var så lur å ha med seg! Lue, skjerf, boblejakke, langbukser, stilongs og hagehansker. Med fare for en del rare blikk fra de andre på stranda, var ideen relativt god, men det fungerer ekstremt dårlig etter rundt 20 sekunder. Om ikke annet er det i hvert fall deilig når man tar det av seg igjen!
Innleggene så langt har blitt publisert ved hjelp av nabocampingens WiFi. Og det er jeg skrekkelig redd for at de kommer til å fortsette med. Heldigvis rekker signalene fra campingen over på vår leilighets side av hekken, som består av et gjerde og noen stakkarslige bambustrær. Dersom vi sitter helt langs denne hekken, ringer inn til et mystisk telefonnummer 4-5 ganger («No one will reply, but your phone will be confirmed») får vi 3 timer med nett. Eller.. Nettet holder ikke lenger enn rundt 15 min av gangen, så kanskje vi heller skal si 12x 15min? Slik sitter vi halve dagen, og bader en gang nå og da når vi mister nettet. Jeg lurer på om det syns?
Siden pappa er våken før meg og Lise kaprer han alltid den beste plassen ved WiFi-hekken vår. Det vil si, der han setter seg er den beste WiFi-plassen. Pappa har en egen WiFi-flaks av Anton-dimensjoner. For å sammenlikne innen Andeby er resten av oss Donald og Klodrik. Vi må belage oss på å bruke de signalrestene pappa ikke bruker opp.
Ikke nok med det, men pappa har verken blogg eller kjæreste som venter på litt menneskelig kontakt fra utlandet. Han har jo dama si her. Snakk litt med hun da, vel! I stedet sitter han og sjekker aksjene sine. Jeg tror han har satset så mye som en hundrelapp. Han er faktisk såpass ivrig at han bruker 3G-nettet innimellom også. Det forundrer meg ikke om denne 3G-bruken koster rundt den hundrelappen han har satset på børsen. Han skryter også av at han fikk litt nett oppe på verandaen vår. Jeg tror han brukte 3G. Beklager at flere innlegg går utover deg pappa, men WiFi-mangel får fram det verste i meg. Ta oss med på Mc-ern!
Juliets ballkong..
..men det var stengt :(
Veggen ved siden av Juliet
Relativt feit meny i Verona!
Ellers har Lise utnevnt Verona til den fineste byen hittil. Liten koselig by med den evig romantiske historien om Romeo og Juliet og hvordan de ofrer seg for kjærligheten. Å se ballkongen til Juliet og de betydningsfulle veggene med «Jeg elsker deg» på alle verdens språk. Det oser kjærlighet og romantikk av denne byen. Men det er ikke derfor Lise liker Verona. Det er WiFi der.
«Er man selvutnevnt vaktmester, så ER man selvutnevnt vaktmester!»
Siden vi på dag 1 ble minnet på Stig via Stigs Center blir jeg i dag minnet på Charlotte. Via Karl og Co (hva ellers). I leiligheten ved siden av bor det en gammel skrukkekjerring som følger med på hver minste bevegelse i dørene her. Hun er vår Fru Smith. Pappa påstår også at hun vanner samtlige planter på området, inkludert et vissent tre vi kan se fra leiligheten. Jeg har ikke prøvd «BØH!»-trikset enda, men jeg er ganske sikker på at det ville fungert.
Vi har såvidt vendt oss til tanken på å leve halvannen uke i Italia uten aircondition, selv om behovet etter frisk luft merkes godt fortsatt. Det er ikke stort annet å gjøre enn å bade i bassenget utenfor her. Det er like varmt i vannet som det er på land og det er jeg veldig glad for. De andre syns også det er deilig, men litt synd at vi ikke får kjølt oss ned mer. Det kan de gjøre på stranda, spør du meg. Jeg tror vi skal dit i morgen (dag 4). Men jeg holder meg i bassenget, for her er det varmt nok for meg!
Det vil si, når ikke Smestad følger med. Det holder ikke at vi har fått en Fru Smith med på kjøpet, vi har fått en Smestad også. Mamma fikk akkurat dyppet tåa si i vannkanten da han gaulet i vei sur som bare italienere kan være. «No no no» og noe greier. Han pekte på håret til mamma og vi forstod at her var det bare å vaske håret sitt også før man skal bade. Etter hårvask prøvde mammas tå seg igjen. «No no no» fortsatte Smestad, enda mer pottesur enn før. Hva er det nå da!? Han pekte på noen av barnebarna sine som var nede i bassenget. De gjør selvsagt alt riktig, vi må følge deres eksempel! Så gikk det opp for oss. De hadde badehetter. VI må ha på badehetter. Å nei.
Vi prøvde å forklare så godt vi kunne at vi ikke har badehetter og at pappa ikke hadde så mye hår å skitne til vannet med, men da pekte han på sitt eget hode og nikket at til og med han må ha på seg badehette. Og han var rimelig skalla. Det endte med at vi fikk låne Smestads badehetter inntil vi fikk kjøpt våre egne med fartstriper på. Så fremover er vi glade for at vi ikke kjenner noen i nærheten her.
I butikken kjøpte vi også en vifte som erstatning til leilighetens manglende aircondition. Det var et herk å få montert med pappas flate skrujern på stjerneskruene, men den står i alle fall enn så lenge. Den vingler litt når den snur retning så vi har den mest stillestående. I natt flyttet vi også senga til Lise ved siden av min slik at vi kunne ha vår nye vifte plassert i enden av sengene. Det bråkte litt, men det var absolutt verdt det. Vi fikk sove litt i natt også.
Vi har fått jevnlige snaps fra mamma og pappa med fra 2000 til 3000+ meter over havet. Nå håper vi at de har brukt opp behovet for å leke fjellgeiter og at vi kan få en deilig, avslappet ferietur. En ny ferie skal ferieres. Nye katastrofer skal katastroferes. Vi er tilbake til det glade utland!
Funfact: Pappas skritteller på telefonen hans teller mange fler enn mammas ikke-telefon-skritteller. Men det er ikke fordi den er på telefonen hans, men fordi han har så korte bein! (Moahaha!)
På vei ned mot Gøteborg (ja, for vi flyr selvsagt heller fra Gøteborg enn Rygge og bruker det vi sparte på billettene i bensin) måtte vi innom Subway for å spise. Problemet var at det het Stigs Center, og vi var selvfølgelig mest opptatt av å ta bilde av skiltet enn å faktisk spise. Så Stig: Du er ikke glemt helt ennå.
Flyplassen i Gøteborg skal forresten ha skryt for sine designer-toaletter. I alle fall utenfor hver bås. Hvordan båsene ser ut inni regner jeg med varierer i stor grad. Min hadde både automatisk kran og dospyling. Heldigvis har de ikke kommet til tørke-stadiet enda og det er jeg svært glad for.
Vel fremme i Italia henter mamma og pappa oss. Vi trodde de stod på en parkeringsplass, men det var faktisk bare kø. Det stod helt komplett stille. På veien tilbake leiligheten vi skal bo i så jeg mitt første «All directions»-skilt og tenkte «Aha! Det er her køen kommer fra!». Dette er visstnok en genial oppfinnelse som gjør at de trenger kun å lage 1 bomstasjon som leder inn til samtlige motorveier. Da asfalterer de heller hele sentrum og samler alle veier ut gjennom samme bomstasjon. Dette fungerer fantastisk i rushen rundt midnatt.
Da vi omsider kommer til leiligheten får vi feriens største knekk (hittil?). Det er ikke air-condition i den og det finnes ingen vifter her! Leies denne leiligheten kun av onkel Skrue!? Det er rundt 35-40 grader ute og noen grader lavere inne og det gjør meg ytterst skeptisk med tanke på at de UV-strålene kroppen min er vandt til å utsettes for er de som eventuelt kommer fra PC-skjermen. Det er heldigvis flisbelagt gulv, selv om designet er like anonymt som det sixtinske kapell. Jeg blir svimmel.
Som om ikke dette var nok avslutter mamma dagen med noen betryggende ord: «Vi er så slitne om dagen, asså! Vi legger oss slitne halv 11 og sover i ett helt til klokka ringer 8!!». «Klokka ringer 8…» Ikke akkurat den setningen jeg ville høre første kvelden. Dette går aldri bra.
Nå som jeg slutter i min jobb på den lokale bensinstasjonen må jeg sørge for å ta med meg alle de flotte tingene ved denne jobben videre i livet. Er det vemodig, eller bare deilig? Hva kommer til å savnes og hva er jeg glad jeg slipper?
Taxi-sjåførene
..og eventuelle andre som har god tid. Taxi-sjåfører må være noe av de mest avslappede skapningene på jorda utenom katter. Dette folket kjører rundt på bensinstasjoner, leser aviser, drikker kaffe og prater med både oss ansatte og hverandre. Perfekte for å holde selskap med deg på dager det er lite folk ute, da har jo ikke de noe å gjøre heller.
Skravledamen
Man skulle tro at med denne tittelen at denne personen definitivt ikke vil bli savnet. Til alles (inkludert min egen) overraskelse er det helt omvendt. Vi har vært gjennom så mye sammen. Jeg har lært henne matte slik at hun kan lære det videre til en utenlands jente som gikk på videregående. Hun kjenner nemlig alle innvandrere i hele distriktet og kan snakke samtlige språk. Det toppet seg når hun snakket urdu, jeg gjentar: URDU! med noen ute ved vaskehallen. Jeg må bare si meg imponert, og vil takke henne for alle de syke og artige samtalene vi har hatt ved kaffemaskinene.
Vonde hæler og pølselukt
Fremover håper jeg at jeg slipper å ha vonde hæler og lukte som en wienerpølse når jeg kommer til kjæresten min etter jobb. Det har gått med en del såpe etter jobb for å prøve å dempe wiener-auraen litt. Fortsatt er det slik jeg føler meg:
Ingen flere klager
Er det noe man lærer i servicebransjen er det at kunden er alltid tett har alltid rett. Dette er noe jeg bare kan gi blaffen i fremover. Neste gang en fyr i min omkrets ikke har fått vasket bilen som han forestilte seg med 3 bikini-modeller er det faktisk ikke mitt problem lenger! Når man er ansatt må man gi etter for kunden, gi han en ny vask og si «Det dukker helt sikkert opp noen bikini-modeller på neste vask, skal du se!». Nå er det endelig min tur til å kreve ny vask grunnet mankerende bikinier. Noe som forutsetter at jeg starter å vaske bilen, så klart… Der har jeg et stykke igjen.
Hår-fansen
Jeg kommer til å savne en fyr som alltid kom innom for å skryte av mitt fantastisk vakre hår. «Dy må ikke klyppe daj. Dy så fyn på håret! Åh, det er veeldig fynt!» Ah, små gleder som lyser opp mellom de litt verre kundene.
Når vi først snakker om håret mitt er det ikke alltid det går like greit. En gang jeg og en kvinnelig kollega stod med ryggen til og en kunde gjerne ville betale fordi det hastet, sier han «Øy, jenter, kan ikke jeg få betale først…». Det var veldig morsomt å snu seg og hilse pent på han. Jeg håper det var flauere for han enn for meg. Jeg er fortsatt litt usikker.
VG-gamlingene
..som kommer 1-1,5 time før VG dukker opp og sitter og venter i spenning. De har en helt egen fred over seg og tar livet med ro som ingen andre her i verden. Jeg håper jeg blir som dem når jeg blir gammel en gang. Bare håper jeg ikke bruker 1,5 time hver morgen for å vente på VG.
Kolleger
Selv om jeg kun ser de fleste av dere ved vaktskifte vil jeg takke dere for å ha vært en kul gjeng. Lykke til videre på ferden :)
Sjefene
Til slutt vil jeg selvfølgelig takke mine flotte, gale sjefer som alltid har sans for et godt veddemål. Ingen har hatt så mange forskjellige hårfarger i løpet av et år som disse to. De har jobbet hardt for å piffe opp stemninga og motivasjonen. Dere er konge!
Lille Philip har blitt voksen og drar nå på nye eventyr uten mamma og pappa. Denne gangen til Krakow! Det er slett ikke så verst, selv om jeg til tider savner grus og fjell under føttene mine. Neida, jeg skal slutte å tulle nå ;)
Denne turen er viet til mitt og min kompis Espens nye firma Blue Couch og behovet for noen dyktige app-utviklere. Siden Espen hadde en god feeling på Polen ble reisemålet Krakow hvor han hadde booket møter med tre håpefulle bedrifter. Samme for meg, egentlig. Dette er på firmaet!
Det hele startet etter skolen på torsdag 15. januar. Rettere sagt midt i skolen. Jeg rakk akkurat de to obligatoriske timene vi hadde om bacheloroppgaven og måtte nemlig gå før en forelesning på to timer som læreren beskrev som «Jeg vet mange ikke er på alle forelesninger på grunn av forskjellig kompetanse, men om det er en forelesning dere bør komme på så er det den til torsdag.» Så der fikk jeg den. Takk Espen – bra timing! Jeg kom meg så raskt jeg kunne til Espens residens i verdens navle (Skjeberg) hvor hans snille foreldre tok oss til Rygge i all hast. Grunnet en mengde snø var stresset dessverre forgjeves.
14:00, da gaten skulle stenge, var ikke flyet å se noe sted. Det eneste som underholdt oss var vitser om den sløve jobben til han som satt inne i plævven (brøytebilen?) og kjørte i sirkler rundt ute på plassen. Dette er ikke et sjokk for dere som har reist med Ryanair før, men da flyet skulle lette 14:20, var flyet fortsatt ikke å se noe sted! Jeg vet ikke hva klokka var da plævven fikk kompani, men etter en god stund var det 5-6 stykk som måket snø som om det gjaldt livet. Vi så et fly som kom ned fra skyene og akkurat da hjula berørte bakken hørte vi «Passengers for flight 1HE9198J1928EJ to Krakow, we are now boarding». Okei, tenkte jeg. Her skal vi på i fart! Heldigvis stoppet flyet så vi fikk komme på, men da jeg trodde vi endelig skulle opp i lufta stod det i ytterlige 20-30 minutter for å spraye ivei med en rød guffe som skulle fjerne all isen og snøen. Jeg tror vi dro rundt 15:40, men jeg liker å se det positive ved flyturen. Vi slapp Ryanair-fanfaren etter landing :)
Nå skal vi litt tilbake til forskjellen på business og pleasure. Vi tok taxi til hotellet. Ja, du leste riktig. Taxi! Vi hadde forøvrig aldri funnet hotellet uten en, men dette var allerede luksus i mine øyne. Jeg tror ikke Espen følte at vi satt i en limo, men da han beskrev togstasjonen ved flyplassen som «en forhøyning i asfalten» følte i hvert fall jeg det. Taxien stoppa rett foran hotellet der en kar i dress stod klar for å ta koffertene våre. Jeg tror han ble litt skuffet over min – ryggsekken jeg bruker på skolen. Her var det ingen mulighet for å vise muskler, nei.
Idyllen fortsatte når vi gikk inn i resepsjonen der vi ble møtt av ikke bare en ny garde i dress, men et Holiday Inn-skilt med fem stjerner bak. FEM! Så mange stjerner får jeg bare hvis jeg legger sammen alle stjernene fra de hotellene jeg har bodd på med familien min. Selv om jeg teller med campingplassene! Nei, her følte jeg meg hjemme blant dress og slips, og det kunne alle se når jeg kom inn med skolesekk og topplue med dusk.
Men hva er vel en ferie uten sightseeing? Rettere sagt litt mat til de sultne stakkarne. Det er ca 500 meter til gamlebyen der det meste skjer, men i full forvirring tar vi av i fullstendig feil retning, ganske nøyaktig 180 grader feil. En 5-minutters gåtur ble dermed til en forvirret 40-minutters i stedet! I etterkant har vi gjettet så godt vi kan på hvor vi har gått og vi skjønte vi var på villspor når vi fant elva rundt byen. Vi kom omsider til gamlebyen og fant en western-restaurant med en skikkelig bra burger (og fotballkamp til Espen) så kvelden endte bra tross alt.
Neste morgen klokka 7:00, kanskje 7:15, var vi oppe og fartet igjen. Espen sov rundt 7 timer mindre enn meg, men jeg skal la være å prøve og forstå hvordan den kroppen fungerer. Vårt første møte startet klokken 8:00 og naturlig nok var taxi det eneste alternativet etter gårsdagens ekspedisjon. Vi tok en runde rundt lokalet ettersom firma-navnet ikke stod på noen av skiltene og prøvde oss til slutt på en av dørene på bygget. På innsiden rakk vi bare å titte oss om i et halvt minutt før en fyr kom inn døra bak oss og spurte «Espen…? I saw two guys walking around looking for something». Stemmer det kamerat! Det virket som hellet var med oss denne dagen. Tross flotte tilbud om te og kaffe endte vi med litt høflig vann til møtet. 2 minutter etter vi hadde satt oss kom CEO av selskapet inn slepende på diverse kjeks og mer vann. Artig gjeng, de hadde til og med nesten samme humor som oss. Etterhvert.
Før de andre møtene tok vi en tur i noe som så ut til å være en britisk bolig. Det satt to mennesker der, en gammel mann og en dame som satt til pynt i vinduet med tekoppen sin. Vi konkluderte med at det sikkert var en café og heldigvis stemte det. Det andre møtet er ikke så mye å si om annet enn at de var mer klare for business og enn å forstå seg på humoren vår.
Det siste derimot må jeg nesten nevne før jeg avslutter romanen min. Vi gikk inn i noe som så ut som en gang med en rekke hybler, evt. leiligheter, av den enkle grunn at dette var det vi antok var adressen til bedriften. Espen var selvsikker nok til å ringe på i 1. etasje siden det stod 7/1 på adressen og forstod 1-tallet som etasjen. Ut kom en spinkel jente på rundt 20 med et spørrende og forvirret ansikt. Jeg tenkte «Å shit, nå tror hun vi er drapsmenn». Etter et kleint øyeblikk sier hun til all forvirring «Espen, yes? Hello! And welcome!». Jeg stod, sikker som jeg var på at vi hadde kommet feil, langt unna døra og måpte. Hva skulle jeg gjort uten denne selvsikre karen? Vi fulgte jenta inn. Hun sendte oss inn på et rom med et biljardbord og tre stoler i et hjørne. Der skulle møtet være. Skepsisen meldte sin ankomst.
Etter et overraskende positivt møte var en av sjefene veldig gira på å være tour-guide rundt i huset. Siden ikke vi hadde noe mer å gjøre i dag tok vi imot tilbudet. Det er jeg glad for. Lokalet deres så ut som et college-house fullt av 25-år gamle programmerere som hadde funnet ut at de kan tjene penger på å sitte på PC-en hele dagen. Dette trigget selvfølgelig de fleste nerdesensorene mine, men før jeg fikk spurt hvor jeg kunne sette PC-en min og bli med på LAN-partyet hadde Espen dyttet meg ut døra igjen. «Vi har tross alt et fly vi skal rekke i år.»
Så nå, fra ca 18:00, har vi campet på hotellet med hver vår laptop og skal ikke ut for mer enn litt kvelds-spaghetti-bolognese over veien. Heldigvis kan man se cafeen fra utgangen til hotellet, så jeg håper vi slipper å gå oss vill igjen :)
